Rettferdiggjørelse i Jakobs brev 2 kapittel

Gjennom de siste fire århundrer har Jakobs brev 2,14-26 vært en av de mest kontroversielle skriftsteder i Bibelen. Denne teksten er viktig for å kunne forstå Skriftens lære om tro, gjerninger, og rettferdiggjørelse.

Dens rolle har imidlertid ofte blitt misforstått. Protestanter har ofte trodd at katolikker henviser til dette avsnittet for å bevise at en må gjøre fortjenstfulle gjerninger for å kunne komme til Gud og få tilgivelse. De har derfor lagt ned mye arbeid i sine forsøk på å vise at denne forståelsen av avsnittet er uriktig.

Men deres forståelse av den katolske bruken av avsnittet er uriktig. Uten å innse det jager de et fantasifoster. Katolikkene hevder ikke at man må gjøre fortjenstfulle gjerninger for å kunne komme til Gud og bli rettferdiggjort. Men faktisk hevder katolsk teologi at det er komplett umulig å gjøre noe som helst fortjenstfullt innen man er blitt rettferdiggjort. Derfor brukes ikke Jak 2 til å bevise det som protestanter tror.

Det er altså gledelig å kunne meddele at protestanter ikke trenger å være redd for at katolikker skal hevde at man må gjøre seg fortjent til tilgivelse. Det må man ikke. Det er ikke det Jakob 2 sier. Det er heller ikke det katolikkene tror at Jakob 2 sier.

Det må dessverre også sies at protestantene ofte selv er ansvarlige for ikke å skjønne hva katolikkene tror på dette området. De har ikke selv lest katolske kilder, eller hvis de har det så har de ikke lest dem grundig, for da ville de skjønt dette. Istedet for å forsøke å forstå det katolske synet før de kritiserer det, så har de bare gjentatt forvrengninger av den katolske lære -- vanligvis hørt fra prekestolen eller på protestantisk radio -- og i beste fall skumlest katolsk litteratur på leting etter bruddstykker som kan støtte opp om ryktene de har hørt. Jeg vet det. Jeg pleide å gjøre det samme da jeg var protestant.

Hvis man skal kunne yte Jakob 2 full rettferdighet, så må man lese teksten grundig og med et granskende sinn, fritt for fiendtlig forutinntatthet. Dette kan av og til være et problem for protestanter, siden teksten inneholder flere utsagn -- og spesielt ett utsagn («Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, og ikke på grunn av troen alene.») -- som kan synes pinlige for protestanter og som må bortforklares. Dette kan forårsake en viss fiendtlighet og vaktsomhet rundt teksten, som kan forpurre ens forsøk på å forstå dens mening, noe vi skal vise her.

Hvis man skal kunne tolke teksten seriøst og objektivt, så må man begynne ved å se på hvordan den bruker de tre nøkkelbegrepene -- tro, gjerninger, og rettferdiggjørelse. Bare etter å ha sett på betydningen av disse begrepene kan teologien i avsnittet bli forstått, og siden harmonert med teologien i andre deler av Det Nye Testamente, som for eksempel Paulus' drøfting av rettferdiggjørelse i Romerbrevet.

Så la oss begynne ved å undersøke betydningen av begrepet «tro» i Jak 2.

Betydningen av «Tro»

Protestanter sier ofte -- med rette -- at Jakob bruker begrepet «tro» på en annen måte enn den vi ser i visse sentrale skriftsteder hos Paulus, så Jakob snakker om en annen form for tro enn Paulus gjør i disse skriftstedene Det er fullstendig korrekt. Det er to betydninger av begrepet som brukes (i Det Nye Testamente brukes «tro» faktisk i flere enn to betydninger). Vår oppgave blir å finne forskjellen mellom dem.

Første hypotese: «falsk tro»-tolkningen

Dessverre begår protestanter ofte den feilen at de beskriver forskjellen mellom de to ved å si at Paulus snakker om sann tro mens Jakob snakker om falsk tro. Dette er ikke riktig. Det skilles ikke mellom sann tro og falsk tro i Skriften. Et slikt språk finnes hverken i dette eller i noe annet skriftsted. Det er noe som har blitt påført Bibelen utenfra, noe som klart kan demonstreres i akkurat dette avsnittet.

Hvis det var slik at Jakob snakket om «falsk tro» i dette avsnittet, så kunne vi ganske enkelt satt inn det begrepet hver gang han bruker begrepet «tro». Resultatet man da sitter igjen med er latterlig:

14 Brødre! Hva nytter det om en sier han har falsk tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje den falske troen frelse ham?
15 Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen,
16 og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke ga dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det?
17 På samme måte er det med den falske troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling.
18 Ja, kunne en si: Så du har falsk tro? Vel, men jeg kan peke på mine gjerninger. Bevis nå du din falske tro, uten gjerninger; min falske tro skal du få se av mine gjerninger.
19 Du tror med falsk tro at der er en eneste Gud? Det gjør du rett i; men det samme gjør demonene med falsk tro, og skjelver for ham.
20 Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: Falsk tro uten gjerninger er fruktesløs.
21 Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort?
22 Der ser du: Den falske troen samvirket med hans gjerninger, og først gjennom dem ble hans falske tro bragt til full modning.
23 Slik ble Skriftens ord oppfylt: 'Abraham trodde Gud med falsk tro, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet,' og han ble kalt 'Guds venn'.
24 Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, ikke på grunn av den falske troen alene.
25 Det samme skjedde ogsp med skjøgen Rahab: Var det ikke på grunn av det hun gjorde at hun ble rettferdiggjort, den gang hun tok imot de utsendte speiderne og slapp dem ut en annen vei?
26 For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en falsk tro uten gjerninger død.

Denne innsettingen illustrerer hvor latterlig «falsk tro»-tolkningen av Jak 2 er. Bibelen snakker aldri om «falsk tro» versus «sann tro», og dette avsnittet er intet unntak. Hvis vi påtvinger det ideen om «falsk tro» (hva nå falsk tro måtte være), så får vi latterlige resultater:

I 14. vers, det er ingen som ville gått rundt og hevdet -- og til og med skrytt av -- at de hadde falsk tro, og Jakob ville ikke trengt å stille det retoriske spørsmålet om hvorvidt falsk tro kan frelse et menneske.

Tilsvarende, i 17. vers ville Jakob ikke trengt å påpeke at falsk tro uten gjerninger er død. Videre ville hans slutning vært latterlig -- nemlig at den falske troen pluss gjerninger ikke er død. Den falske troen ville vært død uansett om den var ledsaget av gjerninger eller ikke.

I 18. vers, igjen er det ingen som ville skrytt av at de hadde falsk tro. Jakob ville heller ikke på paradoksalt vis bedt noen om å vise sin falske tro uten gjerninger, og Jakob selv ville ikke tilbudt seg å vise sin egen falske tro ved sine gjerninger.

I 19. vers ville ikke Jakob ha fortalt folk at de «gjør rett» i å tro falskt med hensyn til at det bare finnes en Gud.

I 20. vers ville ikke Jakob ha trengt å hevde at falsk tro uten gjerninger er fruktesløs, og han ville heller ikke antydet at falsk tro med gjerninger ikke er fruktesløs.

I 22. vers ville ikke Jakob ha hevdet at Abrahams falske tro samvirket med hans gjerninger, eller at hans falske tro ble bragt til full modning ved hans gjerninger.

Vi kan heller ikke tolke 23. vers dithen at Abraham trodde Gud med falsk tro, og falsk tro kunne heller ikke regnes ham til gode som rettferdighet med det resultat at han ble Guds venn.

I 24. vers ville ikke Jakob sagt at mennesket for å bli rettferdiggjort trenger gjerninger i tillegg til sin falske tro.

Og til slutt, i 26. vers ville ikke Jakob sagt at en falsk tro uten gjerninger er død, som om en falsk tro med gjerninger ikke ville vært død

Disse refleksjonene illustrerer på dramatisk vis at «falsk tro»/«sann tro» tolkningen ikke er noe som hentes ut av teksten, men noe som påtvinges teksten. Tanken om falsk tro er i seg selv ubibelsk. Visst finnes det ulike typer tro i Skriften, men ingen av dem er «falske» (hva nå enn det betyr), de er ganske enkelt ulike typer. Vi må lytte til teksten hvis vi ønsker å finne ut hvilken type som drøftes her.

Andre hypotese: «Død tro»-tolkningen

Hvis den typen tro som Jakob snakker om i dette avsnittet ikke er falsk tro, kan vi da si at det er «død tro»? Denne tolkningen har i det minste den fordelen at Jakob her faktisk snakker om at den troen som er uten handlinger er død. Til tross for dette medfører ideen om at Jakob her snakker om død tro like latterlige resultater, som følgende innsetting viser:

14 Brødre! Hva nytter det om en sier han har død tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje den døde troen frelse ham?
15 Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen,
16 og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke ga dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det?
17 På samme måte er det med den døde troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling.
18 Ja, kunne en si: Så du har en død tro? Vel, men jeg kan peke på mine gjerninger. Bevis nå du din døde tro, uten gjerninger; min døde tro skal du
få se av mine gjerninger.
19 Du tror med en død tro at der er en eneste Gud? Det gjør du rett i; men det samme gjør demonene med død tro, og skjelver for ham.
20 Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: En død tro uten gjerninger er fruktesløs.
21 Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort?
22 Der ser du: Den døde troen samvirket med hans gjerninger, og først gjennom dem ble hans døde tro bragt til full modning.
23 Slik ble Skriftens ord oppfylt: 'Abraham trodde Gud med en død tro, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet,' og han ble kalt 'Guds venn'.
24 Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, ikke på grunn av den døde troen alene.
25 Det samme skjedde også med skjøgen Rahab: Var det ikke på grunn av det hun gjorde at hun ble rettferdiggjort, den gang hun tok imot de utsendte speiderne og slapp dem ut en annen vei?
26 For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en død tro uten gjerninger død.

Vi møter flere av de samme problemene. I 14. vers ville ingen ha skrytt av at de hadde en død tro, og Jakob ville ikke trengt å hevde at en død tro ikke kan redde en.

I 17. vers ville Jakob ha kommet med det latterlige og overflødige utsagnet at en død tro uten gjerninger er en død tro, noe den døde troen ville vært selv om den hadde gjerninger.

I 18. vers ville noen igjen ha skrytt av at de hadde død tro, og Jakob ville på paradoksalt vis bedt dem om å vise sin døde tro uten å bruke gjerninger, mens han selv ville tilbudt seg å vise dem sin egne døde tro ved sine gjerninger.

I 19. vers ville han rost dem for at de hadde en død tro.

I 20. vers ville han tilbudt seg å bevise at en død tro uten gjerninger er fruktesløs.

I 22. vers ville han sagt at Abrahams døde tro samvirket med hans gjerninger og at Abrahams døde tro ble bragt til full modning ved hans gjerninger.

I 23. vers ville han sagt at Abraham trodde Gud med en død tro, som videre ble regnet ham til gode som rettferdighet med det resultat at han var Guds venn.

I 24. vers ville Jakob sagt at vi trengte gjerninger i tillegg til død tro.

Og i 26. vers ville Jakob sagt at en død tro uten gjerninger er død.

Dette er med andre ord enda en versjon av tro som ikke fungerer. Den kommer ikke nærmere det som det snakkes om. Men istedetfor å hente inn den fullstendig ubibelske tanken om falsk tro, så anerkjenner den i det minste at teksten drøfter en eller annen form for dødhet i forbindelse med tro.

Men den gjør den feilen at den lokaliserer kilden til det døde i selve troen. Det er ikke dette Jakob sier. Han sier at troen (ihvertfall den typen som diskuteres i dette avsnittet) er død hvis den ikke har gjerninger. Han sier ikke at en død tro er uten gjerninger.

Der er en stor forskjell på disse to utsagnene, på samme måte som der er en stor forskjell mellom å si at mursteiner uten halm er ubrukelige og å si at ubrukelige mursteiner er de som er uten halm. En murstein kan være ubrukelig av andre årsaker enn at det ikke er halm i den (den kan ha blitt utilstrekkelig brent eller ikke brent i det hele tatt, den kan være laget av feil råstoff, den kan ha feil form, størrelse eller farge, den kan være for porøs, osv.). Man kan ganske enkelt ikke endre utsagn av typen «X uten Y er Z» til utsagn av typen «Z-lig X er uten Y».

Jakob lokaliserer ikke kilden til det døde i selve troen. Det døde er forårsaket av mangelen på gjerninger, den er ikke forårsaket av hvilken type tro det er snakk om. Hvis det siste var tilfelle ville ovenforstående tolkning («død tro»-innsettingen) vært resultatet. Problemet i dette avsnittet ligger ikke i hvilken type tro som diskuteres, men i det faktum at denne typen tro av og til forekommer alene. (Og la oss merke oss at det bare er noen ganger at den typen tro det snakkes om er alene, for Jakob tilbyr seg å vise den ved sine handlinger).

Tredje hypotese: «ren tro»-tolkningen

En tredje protestantisk tolkning av tro kommer mye nærmere sannheten enn noen av de to foregående. Denne tolkningen tar utgangspunkt i 19. vers, hvor Jakob sier at demoner har tro av den typen som han snakker om.

Vi kan selvsagt ikke bare si at det derfor er demonisk tro han snakker om (ellers ville resultatet blitt en enda latterligere tolkning enn de to foregående -- folkene i dette avsnittet ville da skrytt av at de hadde demonisk tro, Jakob ville tilbudt seg å vise dem sin egen demoniske tro, og 23. vers ville slått fast at «'Abraham trodde Gud med demonisk tro, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet', og han ble kalt 'Guds venn'»).

Så hva slags tro er det demonene har? -- eller, for å være mer presis, hva slags tro er det som demoner deler med mennesker, for Jakob antyder i 19. vers at begge kan ha den typen tro som han drøfter. Han gir oss et hint når han indikerer noe av kjernen i denne troen, nemlig troen på at Gud er ett (mao. at der er én Gud).

Dette, sammen med det at han er svært bekymret over at en slik tro ikke alltid er støttet av gjerninger, gir et mye klarere bilde av hva han snakker om: En tro som anerkjenner sannheten i teologiske proposisjoner (som «Gud er ett») men som ikke nødvendigvis resulterer i handlinger.

Protestanter uttrykker noen ganger ideen om at troen som Jakob snakker om derfor er «ren tro» eller «rent intellektuell tro» -- en intellektuell anerkjennelse av teologiske sannheter, men en anerkjennelse som ikke er ledsaget av handlinger.

Selv om dette ligger veldig nær sannheten, så er det dessverre ikke helt korrekt, som den følgende innsettingen viser:

14 Brødre! Hva nytter det om en sier han har en rent intellektuell tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje den rent intellektuelle troen frelse ham?
15 Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen,
16 og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke ga dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det?
17 På samme måte er det med den rent intellektuelle troen: I seg selv er den rent intellektuell, om den ikke får vise seg i handling.
18 Ja, kunne en si: Så du har rent intellektuell tro? Vel, men jeg kan peke
på mine gjerninger. Bevis nå du din rent intellektuelle tro, uten gjerninger; min rent intellektuelle tro skal du få se av mine gjerninger.
19 Du tror med rent intellektuell tro at der er en eneste Gud? Det gjør du rett i; men det samme gjør demonene med rent intellektuell tro, og skjelver for ham.
20 Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: En rent intellektuell tro uten gjerninger er fruktesløs.
21 Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort?
22 Der ser du: Den rent intellektuelle troen samvirket med hans gjerninger,
og først gjennom dem ble hans rent intellektuelle tro bragt til full modning.
23 Slik ble Skriftens ord oppfylt: 'Abraham trodde Gud med rent intellektuell tro, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet,' og han ble kalt 'Guds venn'.
24 Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, ikke på grunn av den rent intellektuelle troen alene.
25 Det samme skjedde også med skjøgen Rahab: Var det ikke på grunn av det hun gjorde at hun ble rettferdiggjort, den gang hun tok imot de utsendte speiderne og slapp dem ut en annen vei?
26 For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en rent intellektuell tro uten gjerninger død.

Vi ser allerede hvor mye nærmere sannheten denne tolkningen kommer, sammenlignet med de to foregående. Mange av de problemene som hjemsøkte dem er borte i denne versjonen. Et eksempel er at Jakobs spørsmål og advarsler for første gang høres fornuftige ut (f.eks. «På samme måte er det med den rent intellektuelle troen: I seg selv er den rent intellektuell, om den ikke får vise seg i handling.» [17. vers], «Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: En rent intellektuell tro uten gjerninger er fruktesløs.» [20. vers], «Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, ikke på grunn av den rent intellektuelle troen alene.» [24. vers], «For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en rent intellektuell tro uten gjerninger død.» [26. vers])

Det gjenstår imidlertid noen problemer som indikerer at denne tolkningen ikke er helt riktig:

For det første, så ville folk i 14. Og 18. vers skrytt av at de hadde rent intellektuell tro.

Videre ville Jakob i 18. vers tilbudt seg å vise andre sin rent intellektuelle tro ved sine handlinger.

I 19. vers ville han berømmet folk for at de hadde rent intellektuell tro.

I 22. vers ville han sagt at Abrahams rent intellektuelle tro samvirket med hans gjerninger.

Og til slutt, i 23. vers ville han sagt at Abraham hadde rent intellektuell tro på Guds løfte, med det resultat at dette ble regnet ham til gode som rettferdighet og at han ble kalt Guds venn -- som er det stikk motsatte av det han sier om demoner som tror, og det stikk motsatte av hele poenget i dette avsnittet.

Vi kan derfor ikke godkjenne «rent intellektuell tro»-tolkningen av den troen som Jakob snakker om.

Denne tolkningen er likevel mye nærmere sannheten enn noen av de andre forslagene har vært. Innsikten den gir er at nøkkelen til å forstå hva slags tro det er snakk om ligger i referansen til demoners tro i 19. vers. Denne innsikten er fullstendig korrekt. Så hva er galt med tolkningen?

«Dårlig tro» - en feiltagelse

Til det må vi svare at det er galt å anta at Jakob kritiserer den troen han drøfter. Dette er fellesnevneren for alle tolkningene vi har tatt for oss hittil. Hver av dem har inneforstått en eller annen form for nedvurdering i beskrivelsen av troen -- falsk tro, død tro, rent intellektuell tro.

Tendensen til å tolke den typen tro som Jakob snakker om som dårlig tro er så sterk i enkelte kretser at den har påvirket oversettelsen av dette avsnittet i visse viktige bibeloversettelser. Ett eksempel er «New International Version» som gjengir 14. vers slik:

"What good is it, my brothers, if a man claims to have faith but has no deeds? Can such faith save him?"

Legg merke til at den siste delen av verset gjør det eksplisitt at troen som diskuteres er dårlig.

"Can faith such as that save him? Of course not!" Men ordene "such as that" finnes ikke i den greske teksten, og har blitt lagt til av oversetterne.

Ikke fullt så ille er «Revised Standard Version» sin gjengivelse av dette verset:

"What does it profit, my brethren, if a man says he has faith but has not works? Can his faith save him?"

Også her har man lagt til et ord som ikke finnes i den greske teksten -- «his». Dette resulterer i en oversettelse som ser ut til å antyde at problemet ligger i hvilken type tro denne mannen har, og at noen som har en annen type tro ville blitt frelst av den.

Verre enn både NIV og RSV med hensyn til dette avsnittet er «Contemporary English Version», som lyder:

"My friends, what good is it to say you have faith, when you don't do anything to show that you really do have faith? Can that kind of faith save you?"

Her blir det ikke bare lagt til tre ord i siste halvdel av verset som ikke finnes i den greske teksten -- "that kind of" -- som avviser den typen tro som drøftes, men i første halvdel av verset settes det spørsmålstegn ved selve denne troens realitet ("do anything to show that you really do have faith"), og dermed legges det opp til «falsk tro»-tolkningen vi har drøftet ovenfor.

Den eneste av de store protestantiske oversettelsene jeg kjenner til som oversetter dette avsnittet i samsvar med gresk er «King James Version» og «New King James Version», som sier:

"What doth it profit, my brethren, though a man say he hath faith, and have not works? Can faith save him? (KJV)"

"What does it profit, my brethren, if someone says he has faith but does not have works? Can faith save him? (NJKV)"

Disse gjengivelsene av den siste halvdelen av verset er korrekte -- "Can faith save him?" -- det legges ikke til ord som "such," "his," "that," eller "that kind of" før begrepet "faith" -- bare ganske enkelt det den greske teksten sier.

Grunnen til at protestantene ønsker å forkaste den type tro som menes i Jakobs retoriske spørsmål «Kan vel kanskje troen redde ham?» er at det tenkte svaret selvfølgelig er «Nei.» Men siden protestanter preker at tro og tro alene frelser, så ligger det en naturlig tilbøyelighet til å avvise den typen tro som drøftes her, og til å antyde at det er er noe galt med den.

Denne løsningen er imidlertid ikke nødvendig fra et protestantisk synspunkt. Som vi skal se nedenfor, så finnes det en alternativ tolkning av troen som kan godkjennes både av protestanter og katolikker, som får avsnittet til å høres logisk ut, og som ikke skaper de problemene som har hjemsøkt tolkningene vi hittil har drøftet.

Et vesentlig trekk ved løsningen som skal legges frem her er at den ikke søker å avvise den troen som Jakob drøfter. Det er faktisk det nedsettende elementet i troen som skaper mange av problemene for de tolkningene vi allerede har drøftet. Dette kan vises ved en innsetting som spesifiserer at troen er dårlig uten å spesifisere grunnen til at den er dårlig (hva enten den er falsk, død, ren eller noe annet). Dette illustrerer det problematiske i å anta at Jakob snakker om en eller annen form for dårlig tro i dette avsnittet:

14 Brødre! Hva nytter det om en sier han har en dårlig tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje den dårlige troen frelse ham?
15 Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen,
16 og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke ga dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det?
17 På samme måte er det med den dårlige troen: I seg selv er den dårlig, om den ikke får vise seg i handling.
18 Ja, kunne en si: Så du har en dårlig tro? Vel, men jeg kan peke på mine gjerninger. Bevis nå du din dårlige tro, uten gjerninger; min dårlige tro skal du få se av mine gjerninger.
19 Du tror med en dårlig tro at der er en eneste Gud? Det gjør du rett i; men det samme gjør demonene med en dårlig tro, og skjelver for ham.
20 Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: en dårlig tro uten gjerninger er fruktesløs.
21 Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort?
22 Der ser du: Den dårlige troen samvirket med hans gjerninger, og først gjennom dem ble hans dårlige tro bragt til full modning.
23 Slik ble Skriftens ord oppfylt: 'Abraham trodde Gud med en dårlig tro,
og det ble regnet ham til gode som rettferdighet,' og han ble kalt 'Guds venn'.
24 Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, ikke på grunn av den dårlige troen alene.
25 Det samme skjedde også med skjøgen Rahab: Var det ikke på grunn av det hun gjorde at hun ble rettferdiggjort, den gang hun tok imot de utsendte speiderne og slapp dem ut en annen vei?
26 For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en dårlig tro uten gjerninger død.

Hvis man regner med et nedsettende element i troen, så er det ingen som ville ha skrytt av å ha den i 14. og 18. vers.

I 18. vers ville Jakob ikke ha tilbudt seg å vise andre sin egen dårlige tro.

Han ville heller ikke rost noen for å ha en dårlig tro i 19. vers.

Han ville heller ikke sagt i 22. vers at Abrahams dårlige tro samvirket med hans gjerninger og at Abrahams dårlige tro ble bragt til full modning av hans gjerninger (en frase som normalt ville betydd at Abraham falt under Guds dom og kom til helvete).

Han ville heller ikke sagt i 23. vers at Abraham trodde Gud med en dårlig tro med det resultat at dette ble regnet ham til gode som rettferdighet og at han ble kalt Guds venn.

Han ville heller ikke sagt i 24. vers at en mann trenger gjerninger i tillegg til sin dårlige tro.

Han ville heller ikke slått fast gjennom hele avsnittet -- til folk som i utgangspunktet er klar over sin dårlige tro (14., 18., 19. vers) -- at en dårlig tro ikke vil frelse dem (14., 17., 20., 24., 26. vers). Dette er hele poenget med avsnittet -- nødvendigheten av å argumentere for at det hans motstandere gjør krav på å ha~ikke vil frelse dem -- så «dårlig tro»-tolkningen av dette avsnittet vil ganske enkelt ikke fungere.

Jakob sier faktisk flere ganger i dette avsnittet veldig positive ting om den typen tro som drøftes. I 18. vers bekrefter han at han selv har en slik tro som det tales om. I 19. vers roser han dem som har den («Det gjør du rett i»). I 22.og 23. vers sier han at Abraham har en slik tro, og når den ble bragt til full modning av gjerninger ble den regnet Abraham til gode som rettferdighet og gjorde at han ble kalt Guds venn. Og så videre.

Så uansett hva slags tro han snakker om, er det ikke en dårlig tro. Problemet som Jakob ser er ikke at troen som diskuteres i seg selv er dårlig -- han antyder faktisk at den i seg selv er god. Problemet han ser er at den er ufullstendig og at den må gjøres fullstendig.

Fjerde hypotese: «intellektuell anerkjennelse»-tolkningen

Vi kan kombinere innsikten fra de to foregående delene -- «rent intellektuell tro»-hypotesen og den feilslåtte «dårlig tro»-hypotesen -- for å frembringe en løsning som yter rettferd mot teksten og som tilfeldigvis kan aksepteres både av protestanter og katolikker.

Nøkkelen ligger i å godta at «rent intellektuell tro»-hypotesen er på rett vei når den slår fast at menneskers og demoners felles tro er en tro som anerkjenner de teologiske sannheter. Denne tolkningen er feilslått først når den legger til et nedsettende element ved å beskrive denne troen som rent intellektuell. Hvis tar bort dette nedsettende stempelet, så sitter vi igjen med kjernen til den korrekte løsningen: Jakob snakker om intellektuell tro -- anerkjennelse av de teologiske sannheter.

Det er ingenting galt med denne typen tro. Den er i seg selv noe godt. En trenger å anerkjenne de teologiske sannheter. Dette er imidlertid i seg selv ufullstendig. Intellektuell anerkjennelse av de teologiske sannheter er ikke nok til at man skal bli frelst, så Jakob kritiserer dem som tror at det er tilstrekkelig bare man har intellektuell anerkjennelse.

Denne tolkningen av troen gir oss muligheten til å finne mening i både de positive og de negative bemerkningene i teksten, noe den følgende innsettingen viser:

14 Brødre! Hva nytter det om en sier han anerkjenner intellektuelt , når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje den intellektuelle anerkjennelsen frelse ham?
15 Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen,
16 og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke ga dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det?
17 På samme måte er det med den intellektuelle anerkjennelsen: I seg selv
er den død, om den ikke får vise seg i handling.
18 Ja, kunne en si: Så du anerkjenner intellektuelt? Vel, men jeg kan peke
på mine gjerninger. Bevis nå du din intellektuelle anerkjennelse uten gjerninger; min intellektuelle anerkjennelse skal du få se av mine gjerninger.
19 Du anerkjenner at der er en eneste Gud? Det gjør du rett i; men det samme anerkjenner demonene, og skjelver for ham.
20 Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: en intellektuell anerkjennelse uten gjerninger er fruktesløs.
21 Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort?
22 Der ser du: Den intellektuelle anerkjennelsen samvirket med hans gjerninger, og først gjennom dem ble hans intellektuelle anerkjennelse bragt til full modning.
23 Slik ble Skriftens ord oppfylt: 'Abraham anerkjente Gud, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet,' og han ble kalt 'Guds venn'.
24 Dere ser altså at mennesket blir rettferdiggjort på grunn av gjerninger, ikke på grunn av den intellektuelle anerkjennelsen alene.
25 Det samme skjedde også med skjøgen Rahab: Var det ikke på grunn av det hun gjorde at hun ble rettferdiggjort, den gang hun tok imot de utsendte speiderne og slapp dem ut en annen vei?
26 For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en intellektuell anerkjennelse uten gjerninger død.

Dette får hele teksten til å høres fornuftig ut. I første delen av 14. vers så ville noen virkelig gått rundt og hevdet at de anerkjente Guds sannhet intellektuelt. Faktisk går folk ofte rundt og hevder akkurat dette: «Jeg tror på alt Gud sier, hverken mer eller mindre. Jeg tar alt Gud sier alvorlig. Han er den eneste troverdige kilde til sannhet, så jeg anerkjenner hans, og bare hans, utsagn.

Og i andre del av 14. vers kan Jakob fremdeles stille sitt negative retoriske spørsmål, «Kan vel kanskje den intellektuelle anerkjennelsen frelse ham?» som fører til at han i i 17. vers konkluderer med at «I seg selv er den [intellektuelle anerkjennelsen]død, om den ikke får vise seg i handling.»

Videre, i 18. vers kunne noen godt hevde at de hadde intellektuell anerkjennelse og Jakob kunne stille sitt paradoksale spørsmål om å få bevist denne anerkjennelsen uten gjerninger, samtidig som han selv tilbyr seg å vise sin egen intellektuelle anerkjennelse av de teologiske sannheter ved hjelp av sine gjerninger.

I 19. vers kan Jakob både rose en person for å anerkjenne intellektuelt at der er en eneste Gud, og påpeke at anerkjennelsen ikke frelser demonene.

I 20. vers kan han fremdeles hevde at intellektuell anerkjennelse ikke er nok, og i 22. vers kan han fremdeles snakke om hvordan Abrahams intellektuelle anerkjennelse samvirket med hans gjerninger og ble bragt til full modning ved hjelp av dem.

I 23. vers kan han vise til 1 Mos 15,6, hvor Abraham anerkjenner Guds løfte om at hans ætt ville bli tallrik som stjernene på himmelen, og denne anerkjennelsen var i samsvar med det som ble regnet ham til gode som rettferdighet og at han ble kalt Guds venn (jf Rom 4,18-22).

Og, til slutt, kan Jakob trekke som sine konklusjoner i 24. Og 26. vers at mennesket ikke blir rettferdiggjort ved sin intellektuelle anerkjennelse alene, og at intellektuell anerkjennelse i seg selv er død.

Denne løsningen skaper således mening i hele avsnittet, og ved et lykketreff er den akseptabel både for protestanter og katolikker, siden begge er enig i at man ikke blir frelst ved intellektuell anerkjennelse alene, som i Jakobs negative retoriske spørsmål i 14. vers.

Vi må ha denne løsningen i mente når vi diskuterer dette avsnittet med andre, og vi må stå imot fristelsen til å si at Jakob snakker om falsk tro, død tro, eller rent intellektuell tro, for ingen av disse er sanne, og hver av dem medfører grove forvrengninger av argumentet hans.

Vi må tvinge oss selv til nøyaktig å beskrive den type tro han beskriver som intellektuell anerkjennelse (selv en frase som «intellektuell tro» vekker nedsettende assosiasjoner selv om den i seg selv er korrekt). Bare på denne måten kan vi være presise i våre diskusjoner rundt dette avsnittet, for slik å unngå håpløs forvirring når vi skal forsøke å tolke det.

Dette er spesielt viktig for protestanter som diskuterer dette avsnittet, fordi frasen i 24. vers, hvor Jakob sier at mennesket ikke blir rettferdiggjort «på grunn av troen alene», er pinlig, og protestantene vil fristes til å avvise den type tro som det her er snakk om.

Men hvis man holder fast ved at Jakob simpelthen mener «intellektuell anerkjennelse» når han sier «tro», så blir ikke dette verset mer problematisk enn dem hvor Jesus sier ting som "han (dvs. Faderen) er større enn jeg" (Joh 14,28). I dette avsnittet snakker Jesus om at Faderen har en høyere posisjon enn ham selv har i frelsesøkonomien (det er Faderen som sender Sønnen og som mottar Sønnens offer, osv.), og ikke om at Faderen er et vesen av en høyere orden enn Sønnen.

I Joh 14,28 som i Jakobs brev 2,24 ser vi altså at så snart forskjellen mellom nøkkelbegrepets to bruksmåter er forstått (større i frelsesøkonomien snarere enn større av vesen, og tro som intellektuell anerkjennelse snarere enn tro som fullstendig rettferdiggjørende tro), så forsvinner utsagnenes problematiske aspekter.

Når vi så har vist at den troen Jakob snakker om er intellektuelt anerkjennelse (dog ikke «ren» intellektuell anerkjennelse, for det var det «rene» aspektet vi kvittet oss med da vi forkastet den tredje hypotesen -- med begrepet «tro» mener Jakob bare intellektuell anerkjennelse, uten henvisning til hvorvidt det er en ledsaget intellektuell anerkjennelse), kan vi gå videre og betrakte det neste nøkkelbegrepet vi trenger å se på: «gjerninger».

Betydningen av «gjerninger»

I dette avsnittet gir Jakob oss dessverre ikke på langt nær så mye materiale å arbeide med i forhold til dette begrepet som som i forhold til det foregående. Ett er imidlertid klart: Han snakker ikke om den samme type gjerninger som Paulus gjør når han diskuterer rettferdiggjørelse i sine epistler.

Vi skal komme mer inn på dette i siste del av denne artikkelen, men foreløpig kan vi si at Paulus i de nevnte avsnittene snakker om gjerninger i betydningen «gjerninger i forhold til Loven» (på gresk, ergon nomou), og at loven han snakker om er Moseloven, altså Toraen.

Derfor, når han sier i Rom 3,28, «For vi mener at mennesket rettferdiggjøres ved troen uten hensyn til Lovens overholdelse,» så følger han det opp like etterpå i neste vers, 3,29, ved å spørre «Eller er Gud kanskje bare jødenes Gud? Er han ikke også hedningenes?»

Dette kan vi vises enda tydeligere ved at vi ganske enkelt bruker det hebraiske ordet for Loven -- Toraen.

«For vi mener at mennesket rettferdiggjøres ved troen, uten hensyn til Toraens overholdelse. Eller er Gud kanskje bare jødenes Gud? Er han ikke også hedningenes? Jo, det er han, like visst som at der er bare én Gud; og han rettferdiggjør de omskårne i kraft av troen såvel som de uomskårne gjennom troen.

Studier som nylig er gjort på dødehavsrullene, blant annet det nylig publiserte og meget viktige MMT-dokumentet som fungerte som grunnlov eller uavhengighetserklæring for Qumran-samfunnet, avslører at jødene i det første århundre var enormt opptatt av «gjerninger i forhold til Toraen». Uttrykket «gjerninger i forhold til Toraen/Loven» brukes gjentatte ganger, noe som bekrefter denne tolkningen.

Men ingenting av dette finnes i Jakobs brev. Han bruker ikke uttrykket «gjerninger i forhold til Toraen, og han kunne i alle tilfelle ikke, især i den kristne tidsalder, si at vi blir rettferdiggjort ved intellektuell anerkjennelse og gjerninger i forhold til Toraen, uansett hvordan vi forstår ordet «rettferdiggjørelse». Han snakker derfor ikke om samme type gjerninger som Paulus når han drøfter rettferdiggjørelse.

Når vi betrakter Jakobs tekst ser vi at han faktisk gir oss noen eksempler på den typen gjerninger han mener. I 2,15-17 sier Jakob:

Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke ga dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det? På samme måte er det med den falske troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling.

I dette avsnittet finnes det en tredelt parallellisme mellom Jakobs beskrivelse av hva en gjerningsløs person gjør og hvordan en gjerningsløs tro skal bedømmes:

""Sett at ... dere sa 'kle dere varmt og spis dere mette'	men ikke gav dem det kroppen trengte,	hva nytte var det i det?"
"tro,	om den ikke får vist seg i gjerninger,	er død."

Gjerningene som troen mangler, identifiseres her med å gi det kroppen trenger. Det er med andre ord snakk om kroppslige (fysiske, håndfaste) barmhjertige handlinger, som er en art av de gode gjerninger som Paulus omtaler.

En lignende forståelse finner vi i 2,21-22, hvor vi leser:

«Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort? Der ser du: Troen samvirket med hans gjerninger, og først gjennom dem ble hans tro bragt til full modning.»

Her identifiseres ofringen av Isak med gjerningene som Jakob snakker om, og dermed ser vi igjen at Jakob snakker om en art av gode gjerninger.

Det samme finner vi i Jakob 2,25:

«Det samme skjedde også med skjøgen Rahab: Var det ikke på grunn av det hun gjorde at hun ble rettferdiggjort, den gang hun tok imot de utsendte speiderne og slapp dem ut en annen vei?»

Her identifiseres gjerninger nok en gang som en art av gode gjerninger fordi det at Rahab hjalp speiderne å flykte var en god gjerning (og faktisk også en fysisk barmhjertighetshandling). Vi ser også denne identifiseringen av gjerninger som gode gjerninger andre steder enn i 2.kapittel av Jakobs brev. I Jak 1,25 leser vi: «Den derimot som gir nøye akt på den fullkomne lov, frihetens lov, og som blir ved med det, som ikke glemmer det han hører, men lar ordet følges av handling, den mann vil finne velsignelse ved det han gjør.» Her blir gjerninger identifisert som handlinger i samsvar med frihetens fullkomne lov (som ikke er Moseloven, siden kristne ikke må stå til rette for den). Og i Jakobs brev 3,13 hører vi «Finnes der noen blant dere som kan kalle seg klok og erfaren? Så la ham vise det ved sin ferd, ved en klok og vennlig opptreden!» Gjerninger identifiseres altså nok en gang som manifestasjoner av en «klok og vennlig» «ferd». Gjerningene som Jakob snakker om er med andre ord gode gjerninger, og ikke Paulus' gjerninger i forhold til Toraen.

Og dette er noe selv protestantene er enig i. I så godt som alle utlegninger av Jak 2 fra evangelikalt hold tolkes gjerningene i dette avsnittet som gode gjerninger. Dessverre oppfatter de samtidig det siste ordet vi skal ta for oss -- rettferdiggjort -- fullstendig galt.

Betydningen av «rettferdiggjort»

Det man normalt får høre i evangelikeres utlegninger om Jak 2 er at rettferdiggjørelsen som det snakkes om er noe som kalles «rettferdiggjørelse overfor menneskene» og ikke «rettferdiggjørelse overfor Gud». Rettferdiggjørelse overfor menneskene sies å representere graden av visshet som andre mennesker kan ha om at en er rettferdiggjort av Gud. Med andre ord, hvis man er rettferdiggjort overfor menneskene så vet menneskene at man mottar Guds rettferdiggjørelse.

Denne tolkningen er dessverre fullstendig umulig. Det eneste som kan føres som bevis for den er Jak 2,18b, hvor Jakob sier «Bevis nå du din tro uten gjerninger; min tro skal du få se av mine gjerninger.» Det at Jakob sier «bevis» blir tolket som et bevis på at det er «rettferdiggjørelse overfor Gud overfor menneskene» det her er snakk om. Dette beviser imidlertid ingenting, siden det samme utsagnet kan tolkes på en alternativ måte. Jakobs poeng er at tro uten gjerninger er kraftløs («død», «fruktesløs», uten «nytte»), og for å illustrere dette minner han om at troens eksistens ikke en gang kan bevises uten gjerninger -- så kraftløs er den!

Fordi 2,18b kan tolkes på ulike måter, så kan den ikke føres som bevis for den ene eller den andre tolkningen. Men «rettferdiggjørelse overfor Gud overfor menneskene»-standpunktet kan utelukkes som fullstendig umulig på bakgrunn av ti punkter i teksten.

For det første: i 2,14, spør Jakob: «Brødre! Hva nytter det om en sier han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje troen frelse ham?» Her viser Jakob at den type nytte han er opptatt av er frelsen. Den type tro og gjerninger som Jakob snakker om er til nytte på veien mot frelse, noe som henviser til rettferdiggjørelse overfor Gud, og ikke overfor mennesker. Hans spørsmål, «Kan vel kanskje troen frelse ham?» slår an tonen for hele diskursen (noe som er rimelig, siden spørsmålet forekommer i dens første vers). Det sentrale temaet er ens forhold til Gud, og ikke ens ry blant mennesker.
For det andre: I 2,15-16 spør Jakob «Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: «Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,» men ikke gav dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det?» Her gjentar Jakob ordet «nytte» fra sitt tidligere utsagn, og igjen er temaet reel, substansiell nytte -- det å få sine behov dekket -- og ikke den usubstansielle nytten i å bli rettferdiggjort overfor menneskene.
For det tredje: I 2,17, som en konklusjon til 15-16 vers, sier Jakob: «På samme måte er det med troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling.» Her blir ordet «død» introdusert som et antonym til «nytte». Jakob sier således at den troen som er uten gjerninger er død, total kraftløshet og total maktesløshet med hensyn til «nytten» som han har drøftet i de tre foregående versene. Han sier at den troen som er uten gjerninger er «død», ikke at den er «død overfor menneskene».
(18. vers er utelatt fra denne eksegesen fordi når man ser den isolert kan den på en delvis troverdig måte være gjenstand for en annen tolkning enn den vi argumenterer for.)
For det fjerde: For å vise hvor kraftløs troen alene er i ens forhold til Gud, spør Jakob i 2,19: «Du tror at der er en eneste Gud? Det gjør du rett i, men det samme gjør demonene, og skjelver for ham.» Demonene har den troen som Jakob snakker om -- intellektuell anerkjennelse av Guds sannheter -- men dette hindrer dem ikke i å skjelve over muligheten for Guds vrede. Det er dette Jakob har i tankene. Han sier ikke at demonene skjelver over muligheten for å ha et dårlig ry blant menneskene, eller at de ikke er rettferdiggjort overfor menneskene fordi de bare har troen alene. Det han fokuserer på er hvor kraftløs demonenes tro er med hensyn på å hjelpe dem overfor Gud.
For det femte: I 20. vers sier Jakob: «Jeg skal si deg noe, uvettige menneske: Tro uten gjerninger er fruktesløs.» Her blir begrepet «fruktesløs» stilt opp som et antonym for «nytte» og som et synonym for «død» de foregående versene, noe som betyr at denne innledningen til de følgende argumentene viser at de følgende argumentene skal tolkes i lys av det foregående, og det har definitivt ikke handlet om «rettferdiggjørelse overfor menneskene.»
For det sjette: I 21. vers sier Jakob: «Den gang Abraham, vår far, førte sin sønn Isak frem til alteret som offer, var det ikke på grunn av sin gjerning at han da ble rettferdiggjort?» Dette kan overhode ikke tolkes som en form for rettferdiggjørelse overfor menneskene, siden Abraham og Isak var de eneste som var der oppe på fjellet, og dramaet utspilte seg bare for Gud. Det var han som var vitne, ikke Abrahams samtidige.
For det syvende: I 23. vers, 1.del, sier Jakob: «Slik ble Skriftens ord oppfylt: 'Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet'». Hvem var det som sto for denne regningen? Var det mennesker eller var det Gud? Det var ikke mennesker, men Gud. Dette er altså rettferdiggjørelse overfor Gud.
For det åttende: I 23. vers, 2.del, sier Jakob: «[O]g han ble kalt 'Guds venn'». Et viktig spørsmål: Hvem kalte Abraham for Guds venn? Det gjorde Gud selv: «Men Israel, du min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, du ætling av Abraham, min venn!» (Jes 41,8) Dette er altså rettferdiggjørelse overfor Gud.
For det niende: I 26. vers sier Jakob: «For som en kropp uten livsånde er død, slik er også en tro uten gjerninger død.» Også her ser vi at Jakob ikke sier at kroppen fremstår som død overfor menneskene, men at kroppen er død når den ikke har livsånde.
For det tiende: Hele argumentet om «rettferdiggjørelse overfor menneskene» hviler på et språklig håndgrep hvor en frase gis en helt annen betydning. Ved at det snakkes om «rettferdiggjørelse overfor menneskene» og «rettferdiggjørelse overfor Gud», skaper dette argumentet en illusjon om at det er den samme type rettferdiggjørelse som omtales i begge tilfeller, og at det bare er tilskuerne som er forskjellig. I det ene tilfelle er det mennesker og i det andre er det Gud.

De faktiske forhold er imidlertid at begrepet «rettferdiggjørelse» i frasen «rettferdiggjørelse overfor menneskene» gis betydningen «rettferdiggjørelse overfor Gud». Dette er bakgrunnen for at tilhengere av denne tolkningen sier at ens gode gjerninger viser overfor andre at en er rettferdiggjort overfor Gud. Konseptet om rettferdiggjørelse overfor Gud stappes inn i konseptet om rettferdiggjørelse overfor mennesker. Det egentlige konseptet er «rettferdiggjørelse overfor Gud overfor mennesker». Selv om man kunne tenke seg det at det enkle greske begrepet «rettferdiggjort» kan stå for «rettferdiggjort overfor mennesker», så er det helt umulig at det enkle greske begrepet «rettferdiggjort» kan stå for det store, komplekse uttrykket «rettferdiggjørelse overfor Gud overfor mennesker». Dette er et tilfelle av renspikket leksikalsk ord-stapping, hvor et enkelt gresk ord brukes til å representere en lang og kompleks lenke av ord, med en bruksmåte som ikke finner sidestykke til overhodet i gresk, verken i nytestamentlig, klassisk, koiné, eller patristisk gresk. Dette er med andre ord et skamløst forsøk på å raske sammen en teori for å forklare begrepet «rettferdiggjort» på en måte som strider mot den åpenbare betydningen ordet har i den greske teksten.

Vi må derfor konkludere med at begrepet «rettferdiggjort» i denne teksten betyr «rettferdiggjørelse overfor Gud». Men, siden protestanter har den ubibelske oppfatningen at det kun finnes en type rettferdiggjørelse overfor Gud (se stykket 'The Justifications of Abraham'), så skaper dette et problem for dem i teksten. Jakob slår klart og tydelig fast i denne teksten at mennesket er rettferdiggjort overfor Gud ved tro og gjerninger. Men hvis den eneste typen rettferdiggjørelse overfor Gud som er tilgjengelig (ifølge det protestantiske syn) er initiell rettferdiggjørelse som fører en til Gud, så ender man opp med det usanne utsagnet at man er initielt rettferdiggjort og at en får syndenes forlatelse ved hjelp av tro og gjerninger.

Siden katolikkene ikke er innestengt av den ubibelske oppfatningen om at der bare finnes én type rettferdiggjørelse overfor Gud, har de muligheten til å la teksten flyte naturlig, og til å anerkjenne at dette er en senere form for rettferdiggjørelse, en som fikk virkning for Abraham flere år etter at han ble rettferdiggjort i 1 Mos 15,6, og enda flere år etter at han forlot Haran i den tro som skaffet ham et godt ry (rettferdiggjørelse) hos Gud (Heb 11).

I dette avsnittet forteller Jakob oss altså at (etter at ens liv hos Gud har begynt), så blir en som er kristen videre rettferdiggjort -- altså, han fortsetter å modnes i rettferdighet -- ikke bare ved sin intellektuelle anerkjennelse av troens sannheter, men ved å gjøre de gode gjerningene som Guds nåde fører ham til, og som Gud velger å belønne.

Dette er faktisk akkurat den samme betydningen som Tridentinerkonsilet ser i teksten (Dekret om Rettferdiggjørelsen, 10) -- at vi i Jak 2,24 blir fortalt om den modningen i (faktisk) rettferdighet -- som skjer gjennom hele det kristne livsløp.

Det er tydelig at karene i Trient visste hva de snakket om.