Aids i Afrika

Av sr. Anne Bente Hadland O.P. Artikkelen er trykket i Broen nr. 5, 2001.

I et oppsiktsvekkende utspill fra Oslo-biskopen Gunnar Stålsett i august, anklaget han paven for folkemord i Afrika på grunn av "forbudet mot kondomer" i bekjempelsen av hiv/aids. At uttalelsen skapte debatt, var bare å vente. Biskopen rykket da også ut og beklaget ordbruken. Det rokker imidlertid ikke ved hans intensjon om å få Vatikanet på bedre tanker.

I debatter av dette slag så er det gjerne det pavelige "forbud mot kondomer" det fokuseres på. Det avslører om ikke annet så i hvert fall en naiv tro på a) pavens makt og b) enkle tekniske løsninger som svar på komplekse problemer.

Det er sant at kondomer til en viss grad kan begrense spredningen av hiv-smitte, og det er sant at det har falt ukloke og lite konstruktive ord også fra katolsk biskoppelig hold hva kondombruk angår, men det er langt fra sant at dette er fasiten på Den katolske kirkes bidrag i bekjempelsen av hiv/aids i Afrika.

Den katolske kirke har tvert imot vært i fremste linje i kampen mot hiv/aids og konsekvensene av denne siden tidlig 80-tall i Afrika, hvor Den katolske kirke, i følge aids-spesialisten Gillian Patterson (The Tablet 9/6-01), driver noen av de beste aids-programmene. Da epidemien tok av hadde katolske sykehus, helsestasjoner og klinikker allerede sin store andel av helsetilbudet syd for Sahara, og tilbudet ble utvidet til også å gjelde hjemmebaserte tjenester. Sykehus, behandlingssentra, menigheter, skoler, lokale hjelpeorganisasjoner, prester, legfolk og ordensfolk i ulike tjenester er tungt inne i dette arbeidet. En av tre pasienter tas hånd om av katolske institusjoner.

Katastrofe

At aids-epidemien har et katastrofalt omfang i Afrika er hevet over tvil. Aids-epidemien er mer destruktiv enn krig, sier direktøren for UNAIDS, dr. Peter Piot, og er den viktigste destabiliserende faktor i Afrika hva økonomi og politikk angår. Ca 33 millioner voksne og 1,5 millioner barn er smittet av hiv/aids. 95 % av dem bor i fattige land eller utviklingsland, hele 70% i Afrika syd for Sahara - et område som bare rommer 10 % av jordens befolkning. Hiv/aids i Afrika overføres hovedsakelig i heteroseksuelle forbindelser, og den sterkeste voksende gruppen syke er unge kvinner i alderen 25-29 år.

Kondomer som løsning på aidsepidemien

Stort opplagte kondomprogram blir ofte av utenforstående ansett for å være løsningen på problemet i Afrika. Eksperter på området anser det vanskelig å vurdere hvorvidt kirkens syn på prevensjon er avgjørende for at folk velger det bort. Effekten av bruk av kondomer i spredningen av hiv/aids er heller ikke blitt statistisk bevist. Fra kirkelig hold blir det ofte innvendt at omfattende kampanjer for bruk av kondomer også kan føre til det motsatte av det man ønsker fordi det kan føre til mer risikofylt seksuell adferd.

Religiøse ledere - blant dem katolske biskoper - har gått langt i en ensidig fordømming av kondomer. Dette er blitt sterkt kritisert. Katolske hjelpeorganisasjoner på grunnplanet har et langt mer nyansert syn på saken. Felles for de fleste kristne tiltak er en skepsis mot å gi ut kondomer kritikkløst til barn og unge.

Uansett så ligger ikke kirkens svar på spørsmålet om spredning av hiv/aids på et helsepolitisk plan. Grunnleggende for kirkens arbeid er forståelsen av at det er den seksuelle adferd som er årsak til at infeksjonen spres, og skal man bli kvitt aids så er det her man må begynne. Kirkene har tradisjonelt hatt store problemer med å formidle kristen lære om avholdenhet og trofasthet i Afrika. Med unntak av enkelte etniske grupper, er der ingen tradisjon for monogami, og det er ikke uvanlig at menn har utenomekteskapelige forbindelser.

Et vestlig svar

Men om kirken har hatt problemer med å få gehør for sin lære, så har statlige instanser som har gått inn for å fremme spredningen og bruk av kondomer støtt på like store problemer. Det har vist seg svært vanskelig å vinne over en dyp afrikansk antipati mot bruk av kondomer, samtidig som det har vært problemer både hva tilgjengelighet og kvalitetskontroll angår. Svært mange afrikanere, både kristne og andre, vurderer kondomer som et urealistisk vestlig svar på afrikanske problemer. Den afrikanske mannens motstand mot å bruke kondom henger sammen med det syn at det er mannens religiøse plikt og formål å få mange barn. På samme vis som det er de fleste afrikanske kvinners ønske å sette mange barn til verden. Mennesker sees fortsatt som den viktigste ressursen for å overleve. Det er ikke individets karriere og velstand som er målet, men de får styrke fra familien og henter sin identitet fra den.

Det mest radikale tiltak er uten tvil seksuell avholdenhet før ekteskapet og trofasthet innen ekteskapet. Kun å anbefale kondomer bryter ikke med den onde sirkel av tøylesløs seksuell adferd som ligger til grunn for utbredelsen av epidemien. Men når spredningen av hiv/aids har nådd slike proporsjoner i det sub-sahariske Afrika, så er det fordi forholdene alt i alt har favorisert spredningen.

Fattigdomssykdom

"Aids er i likhet med tuberkulose, malaria og andre infeksjonssykdommer en fattigdomssykdom, og økt fattigdom er fellesnevneren for følgene," sier Traudl Solleder (Signum 6/2001) og henviser til kulturelle og samfunnsmessige forhold som gjør det sørlige Afrika til et veritabelt drivhus for hiv-viruset og dets utbredelse: mangel på arbeid fører til øket sosial mobilitet, familier blir splittet, mange enslige unge menn trekker til byer, gruvesamfunn og fabrikker, tiltagende urbanisering, kombinert med utilstrekkelige boforhold, tap av familiebånd og tradisjonelle normer, alkoholmisbruk. Kvinner er særlig utsatt, det er sjelden at sykdommen diagnostiseres, både fordi helsetilbudet er dårlig, men også fordi smittede kvinner ofte opplever å bli diskriminert og utstøtt. Redselen for represalier er ofte nok til at kvinner helst ikke vil vite om de er smittet.

Man kan forstå helsemyndigheters motiver for å dele ut kondomer til prostituerte og mennesker i risikogrupper, men bekjempelsen mot hiv/aids må være mer enn dette - den må utkjempes på et annet nivå og angripe de sosiale, politiske, økonomiske og moralske problemer som ligger til grunn for epidemien. Dette er ikke umulig. I Uganda har et bredt spekter av tiltak mot hiv/aids ført til en nedgang i antallet syke og smittede, og også en endret seksuell adferd i visse deler av befolkningen. Spredningen av hiv sank fra 45 % til 35 % blant unge menn og fra 21 % til 5 % blant gravide kvinner i perioden mellom 1990 og 1996. I den samme undersøkelsen viser det seg at en større andel unge venter med sin seksuelle debut. 56 % av unge menn mellom 15 og 19 i 1995, mot 51 % i 1989 hadde ikke hatt sin seksuelle debut. Tallene for kvinner var 46% i 1995 mot 26 % i 1989 - giftealderen har steget, og seksuell aktivitet utenfor ekteskapet har sunket. Kirkelige tiltak som Youth Alive og Youth for Life hvor unge oppfordres til å ta ansvar for sitt eget liv og sin helse ved at de går inn for å leve seksuelt avholdende før ekteskapet og leve trofast i ekteskapet, har her hatt betydelig suksess. l'Osservatore Romano konkluderer med at det ikke en enkel løsning på problemet, men den er sant menneskelig og representerer et valg for fremtiden for et kontinent som ellers kan være uten håp.

Et siste ord om det "pavelige forbud mot kondomer" som årsak til spredningen av hiv. Hvorfor skulle mennesker som med all tydelighet viser at kirkens lære om seksualitet og samliv ikke betyr noe som helst for deres livsførsel, la seg påvirke av hva paven måtte mene om kondomer. Hvorfor skulle de følge kirkens lære i spørsmålet om kondomer, når det kirken for øvrig lærer om avholdenhet og trofasthet ikke betyr noe for dem?

Litteratur

Prophylactics or family values? Stopping the spread of HIV/AIDS, Jacques Suaudeau, l'Osservatore Romano, nr. 16, april 2000

HIV och AIDS i södra Africa, Traudl Solleder, Signum, 6/2001

Fighting aids in Africa, Gillian Paterson, The Tablet 9/6/01

Aids in Africa: a front-line report, Aylward Shorter, The Tablet, 15/11/97

It's time we shared, Fiona Fox, The Tablet 19/9/98