Har vi lov til å ta livet av gamle og syke?

Et foredrag holdt i katolsk forum, Oslo, januar 1999, av p. Olav Müller SS.CC.


Begrepsanalyse

La oss begynne med å analysere begrepet eutanasi. Ordet er av gresk opprinnelse. Eu står for «god», tanatos betyr død. Eutanasi betyr altså i følge sin opprinnelse « den gode død». Saklig sett har ordet skiftet valør. I Norge blir eutanasi forstått som hjelp til å dø - dødshjelp. Vi skiller mellom aktiv og passiv eutanasi, mellom aktiv og passiv dødshjelp. Mellom disse to er det ikke en gradsforskjell, men en vesensforskjell:

1. Aktiv dødshjelp

Ved aktiv dødshjelp dør pasienten av en annen årsak enn sin egen sykdom. Årsaken kan f. eks. være en dødssprøyte som blir satt på en syk. Den syke dør da ikke av sin egen sykdom, men av den «overdose» han eller hun fikk. Aktiv dødshjelp er forskjellig fra selvmord siden det i første tilfelle er en annen person enn den syke som forvolder den sykes død. Til aktiv dødshjelp hører et tredje moment: Den lege eller annet helsepersonell som forårsaker pasientens død, må ha den intensjon, den hensikt å ta livet av pasienten. Vedkommende person må f. eks. ved dødssprøyten ville gjøre ende på pasientens liv.

2. Passiv dødshjelp

Vesentlig forskjellig fra den aktive er den passive dødshjelp. Den innebærer at helsepersonell stopper all livsforlengende behandling når dødsprosessen er i gang og alt håp om helbredelse er ute. Man gir da smertestillende behandling for å lindre lidelsen. Hvis denne smertestillende behandling utilsiktet forkorter pasientens liv, taler vi fortsatt om passiv dødshjelp. Denne dobbelte effekten skjer i dag etter noens oppfatning sjelden eller aldri. -Et stikkord for passiv dødshjelp er at pasienten dør av sin egen sykdom. Døden blir ikke forårsaket av en annen person.

For å poengtere hvor vesentlig forskjellig passiv dødshjelp er fra aktiv dødshjelp, har Rådet for legeetikk i Norge valgt å droppe uttrykket passiv dødshjelp og erstattet det med begrepet «omsorg ved livets slutt».

3. Begrepsforvirring

Det later til å herske adskillig begrepsforvirring på dette området. Forkjempere for aktiv dødshjelp mener å ha funnet ut at over femti prosent av det norske folk er for aktiv dødshjelp. Andre tviler på dette og mener det er en begrepsforvirring som ligger til grunn for resultatet av denne galluppen. Mange som blir spurt om de er for aktiv dødshjelp, svarer ja, men tenker på passiv dødshjelp.

Hvor farlig denne begrepsforvirringen kan være, viser følgende historie: I november 1998 sendte Landsforeningen Mitt Livstestament ut en brosjyre til alle sykehjem og eldresentre i Norge. Ledelsen ved disse institusjoner ble bedt om å distribuere brosjyrene til alle eldre og syke som oppholdt seg på hjemmene. I disse brosjyrene blir de eldre oppfordret til å be om passiv dødshjelp ved livets slutt. Og det er for så vidt en grei sak. Men - de gamle blir også oppfordret til å be om aktiv dødshjelp straks norsk lovgivning tillater dette. Nå hører det med til historien at denne Landsforening mitt livstestament tidligere hadde ytret seg sterkt mot aktiv dødshjelp. Men under foreningens nye styre blir den så en kamporganisasjon for aktiv dødshjelp, og driver direkte skremselspropaganda overfor eldre og syke for at de skal velge å få aktiv dødshjelp i livets sluttfase. Avisen Vårt Lands reporter, Johannes Morken, konfronterer foreningens leder, Wenche Hambro, med denne kursendring fra passiv til aktiv dødshjelp. Hun stiller seg uforstående til dette og kan ikke innse at noen kursendring har funnet sted. Hun innrømmer bare at teksten kan være litt uklar. -Når en slik begrepsforvirring kan skje på topplan, hva kan vi så ikke vente oss av den vanlige kvinne og mann som aldri har befattet seg grundig med disse spørsmål. Og hvor lett vil ikke den samme kvinne og mann av folket - på grunn av denne begrepsforvirring - la seg lure den dag aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge. Personlig frykter jeg at den dag ikke er langt unna.


Lovgivningen

La oss nå undersøke hva lovgivningen sier om Eutanasi:

Norge

I Norge er aktiv dødshjelp fortsatt forbudt ved lov: «Tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. Passiv dødshjelp eller «omsorg ved livets slutt» er tillatt. Helsepersonell har lov til å avslutte eller ikke å sette i gang hensiktsløs behandling når pasienten finner slike tiltak en meningsløs forlengelse av dødsprosessen

Nederland

I Nederland går utviklingen i motsatt retning. Siden 1973 har aktiv dødshjelp gradvis funnet aksept i lovgivningen. Det ville føre for langt å redegjøre for alle juridiske momenter som har vært med å fremme denne utviklingen. Viktig er det å legge merke til hvordan det hele raser nedover skråplanet og utfor stupet straks prinsippet om «ikke å drepe» oppheves.

  • Aktiv dødshjelp er fortsatt ulovlig i Nederland, men i stadig flere tilfeller finner påtaleunnlatelse sted.
  • I 1984 behandlet nederlandsk høyesterett temaet eutanasi formelt. Hovedlinjene ble trukket opp. Aktiv dødshjelp er fortsatt straffbart, men når en leges samvittighet står mellom lovens forbud på den ene side og legens profesjonelle plikt til å ta hensyn til en pasients anmodning om å få dø med verdighet på den annen side, da skal legen kunne foreta «assistert selvmord» uten å straffeforfølges.. Det innebærer da at legen kan hjelpe pasienten til selv å ta sitt eget liv uten å straffeforfølges.
  • Men så tar saken til å rase nedover skråplanet. Assistert selvmord blir utvidet til aktiv dødshjelp. Videre:
  • I den opprinnelige loven krevdes pasientens uttrykkelige samtykke til eutanasi. Det gjelder ikke som krav i dag. To offisielle nederlandske rapporter fra 1991 og 1996 viser at årlig blir ca 1000 mennesker tatt livet av i Nederland uten først å ha blitt spurt. 1000 personer blir altså hvert år drept av helsepersonell uten selv uttrykkelig å ha ønsket det.
  • Det skjer en videre utglidning: Den opprinnelige loven gjaldt «dødssyke». Nå har man lov til å eutanasere også «kronisk syke».
  • Utglidningen fortsetter: Den opprinnelige loven gjaldt bare for personer som var «fysisk» syke. I dag kan legen ta livet også av «psykisk» syke.
  • En fjerde utglidning følger: I dag kan legen ta livet av fysisk og psykisk «friske» personer som lider av dyp sorg. I 1993 hjalp en nederlandsk psykiater en femti år gammel kvinne, Netty Boomsma, til assistert selvmord. Hun var fysisk og psykisk frisk, men syntes ikke livet var verd å leve etter at hun mistet sine to sønner. Psykiateren ble ikke straffet.
  • En femte utglidning fant sted: Den opprinnelige loven fra 1984 gjaldt mennesker med «uutholdelige» smerter. Kun de kunne eutanaseres uten straffeforfølgelse. I dag oppgir bare fem prosent av pasientene «smerter» som årsak til at de ønsker å bli tatt livet av. Angitte grunner er heller angsten for å bli avhengig av andre mennesker eller frykten for ikke å dø med verdighet.
  • En foreløpig siste og sjette utglidning: Den opprinnelige loven bestemte at alle dødshjelptilfeller skulle rapporteres til myndighetene. I dag unnlater seksti prosent av leger å melde fra til myndighetene etter at de har eutanasert en person.
  • Rapporten fra 1996 viser at årlig blir ca. 4600 mennesker eutanasert i Nederland. Av disse blir som nevnt 1000 avlivet uten eget samtykke.
  • Også mindreårige får aktiv dødshjelp hvis de ønsker det. Er de under 16 år, skal foreldrene varsles, men de har ingen legal rett til å forby barna sine å bli avlivet på eget ønske. En nyfødt gutt ble nylig avlivet, fordi han hadde misdannede kjønnsorganer. Et barn med Downs syndrom ble avlivet på grunn av sitt handikap. -Det rapporteres fra et sykehus om en lege som gikk hjem fra jobben og etterlot en pasient i en stabil og smertefri tilstand på sykehuset. Da han kom på jobb neste dag, var pasienten rapportert død. Legen ville undersøke saken nærmere og fikk som svar at man trengte sengen hans. -I 1995 ble 175 mentalt handikappede personer eutanasert, fordi de etter legenes oppfatning hadde et uverdig menneskeliv.

Andre land

Tidsrammen for dette foredraget tillater ikke at jeg kommer inn på forholdene i en rekke andre navn. Nevnes kan Australia og USA hvor eutanasibegrepet er uklart eller i forandring. Nevnes må også Tyskland hvor myndighetene, klok på historisk erfaring, har gitt strengere straffebestemmelser for aktiv dødshjelp enn i noe annet land.


Den allmenne situasjonen i Norge

1. To rettssaker

La oss vende tilbake til hjemlige trakter. Hvordan er situasjonen generelt i Norge? Som tidligere nevnt er aktiv dødshjelp forbudt ved lov her til lands. Dette er blitt drastisk synlig ved rettssakene mot legene Stein Husebø og Christian Sandsdalen.

Den første, Stein Husebø, angrer i dag at han satte dødssprøyten på et ekstremt lidende menneske. Så han er i dag motstander av aktiv dødshjelp.

Den siste, Christian Sandsdalen, satte dødssprøyten i et fysisk lidende menneske og angrer det ikke. Tvert imot: Han ønsker at rettssaken mot ham skal føre til en lovendring i Norge, som gir full tillatelse til aktiv dødshjelp.

2. Leger og legfolk

Hva med stemningen forøvrig her hjemme på berget? Et overveldende antall leger er mot aktiv dødshjelp. Trolig er også en majoritet av det norske folk for øvrig også mot en legalisering av aktiv dødshjelp.

En stemningsendring er allikevel på gang. La oss ta noen eksempler: For noen år siden fremmet jusprofessorene Johannes Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted et forslag til lovendring, som gikk ut på å fjerne straffelovens paragraf 223, som fastsetter straff for den som medvirker til at noen berøver seg livet (assistert selvmord). I paragraf 235 er det i dag bestemt at straffen kan nedsettes. Men de tre professorene ville ha straffen helt fjernet.-Stortingsrepresentant Fr. Frank Gundersen, FRP, fremmet et lignende forslag.

Debatten om aktiv dødshjelp i mediene viser at stadig flere er på gli i dette spørsmål. Bølger fra Nederlands liberale holdning kan også nå våre nordiske strender. Vi har - her i Norge - vært vitne til den utglidning som har funnet sted i abortsaken - fra medisinsk indikasjon til selvbestemt abort. Hva kan forhindre en lignende utvikling in casu eutanasi? Er det noen vesentlig forskjell?

I Vårt Land den 5. juli 1996 finner vi et intervju med eldre damer på et sykehjem. De lever alle i frykt for å bli avlivet når tiden er inne. Tre dager senere, den 8. juli, følger en artikkel av Janne Haaland Matlary, statviter og forsker i internasjonal politikk ved universitetet i Oslo, nå statssekretær i Utenriksdepartementet. Innledningsvist innrømmer hun at hun er «mildt sagt forbannet». Hun skriver at intervjuet med disse pene, eldre damene på aldershjem er sjokkerende og fortsetter: «Disse sliterne, som har bygget dette samfunnet og aldri bedt om mye i retur, sier alle som en at de tror at eutanasi er en nødvendighet for dem selv ettersom de ikke kan ligge noen til byrde - ikke sine barn, som er travelt opptatt med barn og jobb - og ikke staten, som har nok utgifter som det er. Derfor er det helt klart for dem at når tiden kommer, og de trenger pleie og kontinuerlig stell, er det best å være snill pike og be om giftsprøyten». «Intet», sier Matlary videre, «har rystet meg mer på lang tid enn å lese disse uttalelsene», og hun fortsetter:

«Hvilken utrolig manipulasjon disse skikkelige, lydige og beskjedne samfunnsborgere er utsatt for! De aner ikke selv at deres konklusjoner er lagt dem i munnen av et samfunn som etterhvert påtvinger oss alle et menneskesyn som er basert på nytteverdi alene: er du svak, syk, ufødt, handikappet, eller lignende - har vi ikke bruk for deg. Vi trenger bare de friske, de nyttige - vi forakter egentlig sykdom, svakhet og har mer enn nok med oss selv. De overflødige, som ikke arbeider, som ikke krever noe, som ikke klarer seg selv - de må i alle fall holde kjeft, om ikke forsvinne før de irriterer oss. De gamle er selvsagt et stort problem - de lever altfor lenge, koster altfor mye, og tar opp vår dyrebare tid. Hva er vitsen ved et liv som ikke er aktivt? Hvorfor leve hvis du ikke kan stelle deg selv? Hvordan våger du å kreve at andre skal ta seg av deg - med hvilken rett? ? I de siste tyve år er abort blitt allment godtatt i vestlige land. Nå innføres retten til eutanasi raskt i de samme land. Prosessen for å skape en slags majoritet for dette drives av kommersielle krefter såvel som politiske: alle vet at befolkningsunderskuddet i Vesten er stort - det fødes altfor få til å fø den eldre generasjon. Det er bare spørsmål om tid før eutanasi er en ny menneskerett. Så lenge noen fremdeles husker Hitler-tiden, består et visst håp om at man våkner opp og ser hva som er i ferd med å skje, men den generasjon som jeg tilhører, som har makten i samfunnet; er oppvokst etter krigen og har særdeles kort hukommelse. Vi er også dem som har fått mest og ofret minst. Situasjonen er derfor mørk. »

Så langt Janne Haaland Matlary. Jeg vet ikke om jeg helt kan gå med på disse spissformuleringer. Kanskje maler hun Fanden litt for mørkt på veggen. Urovekkende er det i alle fall at gamle mennesker ikke føler seg trygg på helsevesenet og frykter den dagen de ligger sine barn og samfunnet til byrde.


En advarsel fra en nær fortid

Tillat meg å gjøre et sprang 60 år tilbake i tiden. Vi befinner oss i Tyskland. I oktober 1939 tok grå busser med overmalte vinduer til å rulle på tyske landeveier. De var fulle av handikappede personer, som var «kidnappet» fra psykiatriske klinikker, byer og landsbyer. De ble ført til statlige institusjoner, hvor de ble gasset i hjel. Fra 1940 til 1945 ble minst 120.000 handikappede offer for denne såkalte «eutanasi» - den gode død. Operasjonen ble ledet av Adolf Hitlers kanselli. Det gjaldt å rense samfunnet og den ariske rase fra personer som hadde et «menschenunwürdiges Leben», et menneskeuverdig liv. En rekke protestantiske og katolske kirkeledere protesterte. Mest kjent er innsatsen til kardinal Clemens August Graf von Galen, biskop av Münster.

Da etter krigen disse drapene på uskyldige mennesker ble kjent over hele Vesten, lød et ramaskrik av forferdelse. I dag skjer det samme i Nederland og verden forholder seg stort sett taus. Begrunnelsen for drapene i det tidligere så fromme Nederland lyder omtrent som i Tyskland den gang: menschenunwürdiges Leben, menneskeuverdig liv.

Man henter ikke lenger ideologisk ammunisjon fra nazistiske teorier om rasehygiene, i dag støtter man seg til den australske bioetiker og filosof Peter Singer. I sin bok Rethinking Life and Death argumenterer Singer for et nytt menneskesyn: Menneskeverdet er ingen allmenn og absolutt verdi. Menneskeverd har bare personer. Ikkepersoner er etter Singers oppfatning f. eks. fysisk og psykisk utviklingshemmede, hjerneskadde, nyfødte, fostre og alle som ikke viser tegn på bevissthet. Alle de som her er nevnt er ikkepersoner. De mangler altså det å være en person, og kan derfor avlives på en human måte, eller bli organdonorer.

Enkelte dyr er personer, hevder Singer, og er derfor mer verdifulle enn mennesker uten personstatus. Singers Teorier har hatt enorm innflytelse på alle organisasjoner som arbeider for å legalisere aktiv dødshjelp.


Aktiv dødshjelp moralsk forkastelig

La oss til slutt gjøre oss noen tanker om hvorfor aktiv dødshjelp er etisk forkastelig. Vi kan behandle emnet på tre nivåer: naturretten, troen på den ene gud, kristendommen.

1. Eutanasi og naturretten

La oss begynne med naturretten og aktiv dødshjelp. Naturretten er blant annet nedfelt i menneskerettighetene, som er det minste felles multiplum for det de fleste mennesker holder for riktig - uansett hvilken religion, rase, nasjon, sosial klasse de tilhører. Menneskerettighetene er da også undertegnet av de fleste nasjoner i verden.

I Verdenserklæringen om menneskerettighetene leser vi følgende: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» (Artikkel 3).

Den viktigste menneskerettighet er «retten til å leve». Livet blir betraktet som et uavhendelig rettsgode. Denne naturretten medfører to begrensninger:

  • Ingen har lov til å ta et annet menneskes liv, unntatt i selvforsvar. Aktiv dødshjelp er altså ifølge naturretten forbudt.
  • Intet menneske har rett til å ta sitt eget liv eller ville at andre skal gjøre det siden livet er et uavhendelig rettsgode. Her går altså grensene for den enkeltes autonomi, altså enkeltmenneskets rett til å bestemme over eget liv.
  • NB! Det er i tråd med disse tanker at Norsk Justiskomite avviste et forslag fra stortingsrepresentant Fr. Frank Gundersen om å legalisere aktiv dødshjelp. Justiskomiteens flertall fremholdt blant annet følgende i sin innstilling:

    «Flertallet viser til at norsk strafferett bygger på et prinsipp at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må derfor vike for hensynet til livet. Flertallet viser til at dette prinsippet er solid forankret i vår kultur og mener det er svært viktig at det ikke rokkes ved dette prinsipp».

2. Eutanasi og troen på den ene Gud

Alle kjenner vi mennesker som ikke regner seg som bekjennende kristne, men som tror på den ene Gud, som har skapt himmel og jord. Også her har vi samtalepartnere hva angår eutanasi. Enhver som tror på en skapergud, kan si seg enig med hagiografens ord i 1. Sam 1,6 «Det er Herren som råder over liv og død.» Hvis Gud har skapt oss og uavbrutt oppholder oss, holder oss i eksistens, da er det han som eier oss. Vi er Guds eiendom. Vi eier altså ikke oss selv. Vi har kun bruksrett over eget liv. Det er Gud som har den fulle eiendomsrett over oss.

Vel er vi kalt til å bruke våre talenter som best vi kan. Vi er kalt til å forvalte Guds eiendom. Men vi kan ikke gjøre med denne eiendommen - altså med eget liv - helt som vi ønsker. Vår forvaltningsrett har grenser. Vi har f. eks. ikke lov til å tilintetgjøre Guds eiendom ved å begå selvmord. Heller ikke har noen rett til å gripe inn i Guds eiendomsrett ved å tilintetgjøre andres liv. Budet: «Du skal ikke slå i hjel», blir med visse modifikasjoner anerkjent i alle kulturer. -Konsekvensen av troen på en skapergud må da være at selvmord, assistert selvmord, aktiv dødshjelp er etisk forkastelig.

3. Eutanasi og kristentro

Vi skal til slutt ta for oss forholdet eutanasi og kristentro. Alt jeg hittil har nevnt som argumenter mot aktiv dødshjelp gjelder også for dem som bekjenner seg til Kristus, men her kommer nye momenter til: Vi lærer at mennesket er skapt i Guds billede og har derfor en uendelig verdi.

Filosofer har definert mennesket som «animal rationale», som et tenkende dyr. Denne definisjonen kan være riktig, men ikke fyllestgjørende. Fordi vi er skapt i Guds billede, er vårt vesen transcendent. Gudsbilledet i oss roper uavlatelig etter kunstneren, som har formet sitt billede i oss. Det er nedlagt en lengsel i oss etter det absolutt sanne, gode, og skjønne, som er Gud. Det gaper et uendelig sluk i vår menneskelige natur, som bare kan fylles med Gud selv. Skapt som vi er i Guds billede, er vi transcendente vesener med en uendelig verdi. Ikke minst av den grunn - fordi hvert menneske er uendelig verdifullt - må det ansees som moralsk galt å drepe et menneske eller tillate at en annen person gjør det. Ja, aktiv dødshjelp må fra kristent synspunkt karakteriseres som himmelropende synd.

Vårt menneskeverd er ikke avhengig av om vi er bevisst eller ubevisst, om vi er fattig eller rik, om vi er klok eller dum om vi er ung eller gammel og senil, om vi er onde eller gode, om vi er gudstroende eller ateister, om vi er fysisk og psykisk sterke eller fysisk og psykisk handikappede, om vårt liv blomstrer eller vi befinner oss i en dødsprosess. Menneskeverdet i sin uendelige verdi blir gitt alle mennesker i unnfangelsens øyeblikk, fordi vi da, ja nettopp da, blir skapt i Guds billede. Vi kan velge å leve i disharmoni - i kontrast - med dette menneskeverdet, men ingen kan ta det fra oss, ingen kan tilintetgjøre det, fordi det er en del av vår menneskelige natur.


Eutanasi og en verdig død

En av hovedgrunnene til de som gjør krav på aktiv dødshjelp er ønsket om en verdig død. Men denne benevnelsen verdig død forstår de vel en død uten nevneverdige smerter og ytre tegn på at de lider. Til det er å svare at det er ikke en verdig død å handle mot den menneskelige natur. Det er ikke en verdig død å bryte inn i Gud eiendomsrett. Det er ikke en verdig død å gå til angrep mot menneskets uendelige verdi, dets menneskeverd.

Hvis tegnet på en verdig død er at den skjer smertefritt, var det da en uverdig død Jesu Kristus led på korset. Hans bortgang fra denne verden skjedde under fysiske og ikke minst psykiske lidelser - så avgrunnsdype at det overgår vår fatteevne. Hans død på korset var den mest betydningsfulle og epokegjørende død i menneskehetens historie. Vi tør si Jesus døde en verdig død.

Enhver naturlig død er en verdig død - uansett under hvilke former den finner sted, fordi det er et menneske med en inneboende uendelig verdi som tar avskjed med livet. Skulle vi våge å ta dette ordet «en uverdig død» i vår munn måtte det i så fall gjelde dem som forbryter seg mot Guds uendelig verdifulle eiendom ved å ta sitt eget liv eller lar andre gjøre det ved aktiv dødshjelp.


Sluttord

Emnet eutanasi er vidtfavnende. Jeg så det som min oppgave å få lagt frem den katolske Kirkes syn - særlig på aktiv dødshjelp. Vel så viktig er det at vi mottar informasjon om alt det positive som blir gjort på våre sykehus for å fremme den passive dødshjelp - omsorg ved livets slutt. Behandlingen av dette emnet overlater jeg til en annen med større kompetanse.

av Webmaster publisert 10.05.1999, sist endret 10.05.1999 - 14:18