Relativiseringen av familien i vestlig politikk

Av Dr. philos. Janne Haaland Matláry, 1994
j(dot)h(dot)matlary(at)stv(dot)uio(dot)no

FN har proklamert 1994 som internasjonalt familieår, og Kirken har gjort det samme. Men der slutter enigheten. FN har vedtatt en familiedefinisjon der ikke ekteskapet er basis, ei heller et heteroseksuelt parforhold, men sier at en familie er en sammenslutning av individer som lever sammen. I et pluralistisk samfunn kan man iflg. flertallet av FNs medlemsland ikke velge én type samliv fremfor en annen som definisjon. Dette nye familiebegrep viser hvor langt man særlig i Vesten er kommet fra det naturlige familiebegrep. Det er ikke lenger noen sammenheng mellom familie og ekteskap, eller familie og heteroseksualitet i denne definisjonen, som Vatikanet har kritisert skarpt.

I forberedelsespapirene til Kairo-konferansen om befolkning som FN arrangerer i september 1994, leser vi at konferansen skal "anta lover som anerkjenner og støtter mangfoldet i familiestrukturer" og at "FN i lys av dette ikke kan anse ekteskap som en grunnleggende forutsetning for å stifte familie."

Familiens stilling i samfunnet har gjennom tidene vært akseptert, i alle fall i liberale og konservative politiske ideologier. Noen andre har sett på familien som et borgerlig anliggende som det gjaldt å endre - f.eks. ved å overta sosiale og utdannelsesmessige oppgaver fra foreldrene. Storfamiliene forsvant med de gamle agrarsamfunn, og med dette mye av fellesskapet mellom generasjonene. Dagens kjernefamilie har i noen generasjoner bestått av mor, far og et eller flere barn. I dag er kjernefamiliens stilling truet ved en gjennomgripende relativisering. Siste skudd for baugen er FNs vedtak om at familiebegrepet ikke kan knyttes til ekteskapet. Dette er et symptom på total mangel på normer og også på at få tror på at normer kan begrunnes objektivt. Det individualistiske tankesett impliserer at man bruker et rettighetsprinsipp som ikke er prinsippielt begrunnet - det et flertall til enhver tid ønsker, vedtas og blir lov. Det er få som er opptatt av prinsipper som normer for handlinger. Jeg kaller dette en gjennomgripende nihilisme. Det betyr at man ikke oppstiller normer for riktig og galt, godt eller ondt for noe - handlinger verken kan eller behøver begrunnes ut fra normer.

Denne konklusjon reflekterer den sekulariserte vestlige verdens mangel på underliggende fellesverdier. Dette er enden på en lang prosess hvor familien hittil har vært definert ut fra den naturlige, og også kristne norm, men hvor man nå er kommet så langt i nihilisme at dette ikke lenger er mulig. Familien har ikke vært gjenstand for en politisering før i de aller seneste år, f.eks. gjennom feministiske argumenter for at alene-moren konstituerte like meget en familie som foreldreparet, gjennom homofiles interessekamp for at deres forhold skal legaliseres og etterhvert tilkjennes rettigheter som er familiens (å adoptere barn). I pluralismens og toleransens navn har disse gruppene argumentert for at familien ikke kan defineres essensielt, men kun operasjonelt: en familie er hva vi kaller en familie, i dette tilfelle noen som bor sammen.

Denne nihilismen har vi sett komme lenge, og Kirken har vært dypt bekymret for implikasjonene av denne. I februar sa Paven følgende på Petersplassen: "Dessverre legger man merke til initiativer, som spres av en stor del av massemediene, som synes å være essesient 'anti-familie'. Det er initiativer som snarere forsterker slikt som forårsaker familiers sammenbrudd. Det som virkelig er av av det onde, fremstilles som goder: Separasjon valgt av trivielle grunner, utroskap ikke bare tolerert men glorifisert, skilsmisse og 'fri kjærlighet' noen ganger fremstilt som eksempel til etterfølgelse. Hvem trenger denslags propaganda? Hva slags kilder har den?"

Ved samme anledning var han dypt bekymret over Europa-parlamentets resolusjon om å likestille homofile parforhold med ekteskap, etter skandinavisk modell. Og videre, i en tale til Nafis Sadik, leder av FNs befolkningsprogram som arrangerer FN-konferansen, sa Paven i mars at "familien som naturlig institusjon ikke kan manipuleres av samfunnet uten at det straffer seg.. i forberedelsesdokumentet (til Kairo-konferansen) ignoreres ekteskapet som om det skulle tilhøre fortiden."

Familien er uten tvil Pavens viktigste anliggende. Gjennom årene har han gjentatte ganger beskjeftiget seg med familiens truede kår i samfunnet i dag, og poenget at familien er samfunnets 'første celle' som det bygges på. Faller familien, faller samfunnet. Dette er et hovedpunkt i Kirkens sosiallære.

Kirken lærer at familien er en naturlig enhet som er mer enn summen av individene - den er en organisme som er selve basis for samfunnet: "den første og fundamentale struktur i den 'menneskelige økonomi' er familien, hvor mennesket får sine første avgjørende ideer om hva det vil si å elske og bli elsket, og således hva det vil si å være en person" (Centesimus annus, pkt. 39). Den er stedet hvor mennesket lærer hva det vil si å være medmenneske, og den er ikke bare en naturlig institusjon, men også et hellig sted - familien er 'den første kirke' som de urkristne kalte den.

Pavens bekymring over relativiseringen og undermineringen av familiens status i internasjonal politikk såvel som i den vestlige verdens livsstil er så stor at han i mars skrev et personlig brev til alle familier hvor han ber om å få snakke med hver enkelt av oss. Dette brevet er en gjennomgang av hvorfor familien er så viktig for den enkelte og for samfunnet. Det er et dypt og inderlig brev hvor vår Kirkes overhode ber alle om å tenke gjennom viktigheten av å bevare familien i en tid hvor den er truet. Som ham har vi alle et ansvar for å fremme familiens levekår - det er slutt på den tid da familien hadde selvsagt lovfestet og politisk status i Vesten. FNs siste vedtak om at en familie ikke lenger kan defineres ut fra dens innhold, men at enhver gruppe mennesker som lever sammen utgjør en familie, markerer et hovedskille her. Den symbolpolitiske verdi av FN-vedtak er stor verden over.

Den politiske prosess signaliserer at det ikke lenger er akseptert å argumentere ut fra annet enn individualistiske termer - familien er ingen enhet, men den enkelte har 'rettigheter' som man konstruerer for å legitimere praksis. Den normative diskusjon er irrelevant. Denne type utilitarianisme eller 'nyttemoral' er ikke ny i historien, men er idag utbredt over hele Vesten. Det er dette som gir mest grunn til bekymring, mener Kirken. Som katolikk er man i fundamentale normative spørsmål nødvendigvis på kollisjonskurs med vestlig politisk argumentasjon fordi denne ikke anser det nødvendig å begrunne rettigheter normativt: Man gjør hva man vil og kaller det en rettighet, og når praksis har fått mange nok tilhengere, kan man 'vedta rettigheten' ved majoritetsprosedyre. Friheten blir uten grenser, og sett kun i lys av individets ønsker til enhver tid. Dypest sett er dette sekulariseringens konsekvens - mennesket uten relasjon til Gud blir fullt ut sin egen herre og tror ikke at det kan finnes normer med objektiv gyldighet.

Mot denne utviklingen må man oppstille krav til familiens integritet og bl.a. kreve at staten ikke overtar foreldrenes rett til å oppdra og undervise sine barn. Subsidiaritetsprinsippet i katolsk sosiallære er nettopp et vern mot slik inngripen - familien har en kompetanse som kun foreldrene kan ha; der har staten ingen rett til å gripe inn. I 1983 utga Kirken et Charter for Familiens rettigheter hvor dette er analysert.

Faren ved en videre relativisering av familien ligger i at barna lider mest av dens konsekvenser: De voksne finner ut at 'den lykkelige skilsmisse' eksisterer, at barn med alene-foreldre har det like bra som i en kjernefamilie, og at et homofilt 'foreldrepar' kan være like bra for et barn som et heteroseksuelt. Alle disse temaene er politisk sensitive nettopp fordi de er blitt så politisert. Dersom man fremholder at det finnes en naturlig familie slik verden har kjent den i flere tusen år, blir man møtt med argumentasjon om at man er intolerant, fordømmende og ikke erkjenner den faktiske pluralisme som finnes i samfunnet. Den språkbruk man anvender i en politisk diskusjon er i seg selv politisk, et resultat av en strategi - ingen termer er slik sett verdinøytrale.

Konklusjonen på dette er at man som katolikk går mot strømmen og må vente seg sterk opposisjon mot at det finnes en familiedefinisjon som er sann. Men den politiske relativisering av familien er nå så gjennomgripende, også på internasjonalt nivå, at man ikke lenger kan forvente at det tradisjonelt aksepterte familiesyn vil godtas. Det er derfor viktig at katolikker og alle mennesker av god vilje forsvarer familien også på det politiske plan.