Olav Haraldsson, en syndig helgen som passer for vår tid
Av p. Olav Müller SS.CC. Holdt under pilegrimsferd på Dovre (Eysteinkirken) og i Erkebispegården juli 2000.
I - Innledning
Kjære venner, jeg går ut fra at de fleste av dere som her er samlet, har tatt del i pilegrimsvandringer. Vi har følt noe av kristendommens historiske sus når vi vandret på veier som hundre tusener av pilegrimer har gått før oss. Vi følte samhørighet med middelalderens pilegrimer som slet seg frem på smale stier og forserte strie elver hvor broer ennå ikke var bygget. Våre tanker gikk til tusener av forfedre fra lengst svunne tider på vei til Nidaros.
I det ytre har våre pilegrimsvandringer i dag felles trekk med valfarter i tidligere tider.
Men i det indre har motivene for mange skiftet karakter. Det kan skyldes ulike syn på kristendommen, det kan bero på forskjellige livssyn. Det kan ha så mang en forklaring.
Men en ting opplever vi vel alle: Hver skritt på vei til Nidaros minner om én bestemt person, Olav Haraldsson, samt den kristenarven han ga oss.
Jeg er blitt bedt om ikke å holde et historisk foredrag i dag. Jeg er isteden blitt oppfordret til å projeksjere Olavsskikkelsen inn i vår tid; vise at han er brennaktuell også - ja kanskje nettopp - i vår tid.
II - Menneskeverdet
A. I hedensk tid
La oss begynne med menneskeverdet: I hedensk tid telte enkeltindividet lite. Vel tok man vare på hverandre innenfor ætten. Men var man trell eller ætteløs hang livet i en tråd når ufred og barkebrødstider inntrådte.
Kong Olav sammen med hirdbisp Grimkjel satte kristenretten på Mosterting i Sunnhordaland i 1022 eller 23. -De lovene som her ble vedtatt, hadde alle noe med menneskeverdet å gjøre.
Nå blir det forbudt å sette ut barn. Under hedendommen var det farens klare rett å knesette eller ikke knesette barnet, bestemme om det skulle leve eller dø. Nå ble det straffet med strenge bøter å sette barn ut i skogen. Grunnlaget for denne bestemmelsen var den bibelske tanke at kun Gud har rett til å bestemme over liv og død (2,. Sam. 6, 7). For vi er hans eiendom og skapt i hans billede.
Søn- og helligdager skulle helligholdes med gudstjeneste og hvile fra arbeid. Dette skulle også gjelde for treller og leilendinger. Denne loven må ha falt mang en storbonde hardt for brystet. Hvordan skulle det vel gå med åker og eng hvis treller tok seg fri en gang i uken?
Det blir videre vedtatt at treller etter hvert skulle frigis. Av lovtekstens ordlyd går det frem at frigivelsen skulle skje for Guds skyld. For det heter: «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Trellers menneskeverd kommer frem i begge disse lovene om trellers rett til hvile på søn- og helligdager og at treller suksessivt skulle settes fri. For Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder.
Kirkens syn på ekteskapet og kjønnsmoralen må ha blitt møtt med motstand av menn. I hedensk tid ble kvinner giftet bort av foreldre eller nære slektninger - med eller mot sin vilje. Nå blir det krevd at kvinnen frivillig skulle gi sitt samtykke.
I hedensk tid krevde sed og skikk at kvinnen vel skulle være tro mot sin mann, men at mannen hadde friller på si, fikk kvinnene finne seg i. Nå krevde kristenretten full troskap av begge ektefeller. En annen sak er hvor langt de maktet å holde dette budet.
Viking i eget land blir forbudt. Snorre beretter med avsky: «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.» Vi forstår det slik at mang en stormann ikke vek tilbake for å herje i eget lokalsamfunn eller i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Da var det alltid småkårsfolk det gikk ut over. Enkeltindividet telte så lite. Snorre beretter«Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.» I Gulatingsloven er det et eget kapitel om forbud mot viking i eget land.
Flere av Moselovens ti bud kunne våre hedenske forfedre uten videre godta. Det var en selvfølge at løgn og tyveri var galt. Budet om å hedre sin far og mor kjente de også fra før. Lønnmord ble også straffet hardt.
Men at privathevn skulle forbys, må de ha sett på som direkte umoralsk. For å verge sin rett med våpen i hånd ble sett på som en plikt i et samfunn uten politimyndighet. Her måtte en utvikling finne sted. Først på 1200-tallet kommer den nye landsloven som forbyr privathevn.
B. I vår tid
Har disse lover og forordninger, som blir tilskrevet hellig Olav, noe å fortelle oss i dag. Det er klart at vi nå i ettertid på mange områder har nådd langt lengere i humanitet enn på tusentallet, da den gamle og nye tid brøt mot hverandre. På den annen side kan man i våre dager ha følelsen av at det norske samfunn med raske skritt beveger seg tilbake til den hedendom Olav i sin tid kjempet imot. På flere områder er respekten for menneskeverdet nå på retur.
Her ligger det snublende nær å nevne vår abortpraksis. Jeg vil ikke trekke dette emnet ut i langdrag. Det skulle ikke være nødvendig - så mye hver enkelt av oss har tenkt igjennom denne problematikken.
Ingen av oss vil brekke staven over en ungjente eller mor som handler i desperasjon. Det er heller ikke nødvendig at vi her og nå nevner de ekstreme tilfeller. Det er den gjengse - stadig mer utbredte - mentalitet som ligger bak disse fjorten eller femten tusen aborter i året, vi skal rette blikket mot. Når motivet blir: det passer så dårlig å ta imot barnet akkurat nå - av disse eller hine grunner, da er det noe galt fatt med oss. Da er bevisstheten om menneskets uendelige verdi gått tapt.
Generasjoner som levde her til lands etter at St. Olavs lover ble vedtatt, hadde sterkere bevissthet om menneskeverdet, enn mang en mann og kvinne i dag. Faktisk er vår abortpraksis i dag mer inhuman enn datidens utsettelse av barn i skog og mark. For den gang ga man barnet en sjanse til å overleve, til å bli funnet og tatt vare på av andre mennesker. Man plasserte barnet under en helle med en fleskesvor i munnen.
Fristende er det her å komme inn på et barbari som skal ha forekommet her til lands i forhistorisk tid. Når folk ble gamle eller syke og lå familien til byrde, ble de ført opp på et bratt fjell og dyttet utfor stupet. Noen skal frivillig tatt livet av seg på denne måten. Litterære kilder forteller at denne formen for aktiv eutanasi skal ha forekommet en og annen sjelden gang også i vikingtiden. Men dette barbariet må langt på vei ha vært overvunnet på hellig Olavs tid siden ættestupet ikke omtales i Gulatingsloven.
Så spørs det da om ikke vi i vår tid er på vippen til å gjenoppta tradisjonen med ættestupet. En gallupundersøkelse viser at noe over halvparten av det norske folk vil ha legalisert aktiv dødshjelp. Det vil si: når dødssyke personer ønsker det, skal de kunne gi helsepersonell tillatelse til å støte dem ut for stupet, eller for å uttrykke oss mer moderne: gi helsepersonell tillatelse til aktivt å avslutte deres liv med en giftsprøyte.
Vi har hatt tre rettssaker om dette emne i den senere tid. En stor majoritet av norske leger kjemper innbitt mot legalisering av aktiv dødshjelp. Men presset øker fra jurister og humanetikere. Selv tror jeg det kun er spørsmål om tid før loven om aktiv dødshjelp blir vedtatt Først vil det bli gitt tillatelse kun for ekstreme tilfeller, sånn var det jo også med abortloven i sin tid. Så vil utglidningene finne sted. Når det løsner en sten i uren, følger raset.
Det er nifst å følge utviklingen i Holland på dette området: En rapport hollenderne selv har utgitt, viser at det i 1996 ble utført 4600 eutanasier. Av disse ble 1000 utført uten de sykes eget samtykke. Også hollendere som lider under dyp sorg, kan få medisinsk hjelp til å dø, ja, også barn hvis de ønsker det. Er de under 16 år skal foreldrene varsles, men de har ingen legal rett til å forhindre at deres barn blir avlivet etter eget ønske.
Kan vi få hollandske tilstander i Norge? Det er menneskeverdet det dreier seg om. Hvis bevisstheten om hvert enkelt menneskes uendelige verdi og hellighet forsvinner, kan alt skje. Hvis troen på at Gud kun har gitt oss bruksrett over livet, at han alene har eiendomsrett over oss, at han alene er den som rår over liv og død, da kan vi vente oss det verste. Hvis Olav Haraldsson hadde kunnet se inn i vår tid, ville han ha gremmet seg over at det menneskeverdet han kjempet for, 1000 år senere skulle trampes under fot.
Så til noe annet: Hellig Olavs lov la - som vi nylig hørte - grunnlaget for middelalderens kvinnefrigjøring. Det skulle ta flere århundre før disse lovene om kvinners selvbestemmelsesrett ble en del av nordmenns moralske bevissthet.
Hva så med oss i dag. Hvor langt har vi nådd i kvinnefrigjøring? Jeg skal være forsiktig med å stikke fingeren i et vepsebol. Jeg kjenner kvinner som sier det ennå er høyt opp og langt frem til full likestilling, andre er et godt stykke på vei fornøyd. Selv vet jeg alt for lite til å kunne uttale meg om det som skjer i kampen for kvinnens likestilling på det rent ytre, samfunnsmessige plan, men jeg har- påvirket av en del lesning - gjort meg tanker om kvinnefrigjøringen på det indre plan. Blir hennes menneskeverd satt i høysetet og likestillet med mannens? Man taler i våre dager så mye om den seksuelle revolusjon, som startet på sekstitallet. Mange av dere har lest den amerikanske Kinseyrapporten. Den er interessant lesning. Like - kanskje mer- interessant er den amerikanske The Hite Report. Forfatterinnen, Hite - fjernt fra alle religiøse skrupler - tolererer de fleste avvik fra tradisjonell kristen moral. Men hva angår den såkalte seksuelle revolusjon er både hun og utrolig mange av hennes over tretusen intervjupersoner skeptisk. I en rekke intervjuer blir denne frigjøringen karakterisert som fiktiv. Jeg siterer noen kvinner som sier sin mening i denne boken:
En kvinne sier: «Så lenge kvinner blir utnyttet seksuelt, blir betraktet som sexobjekter og oppdratt fra vuggen av til å imøtekomme menn, er den seksuelle revolusjon meningsløs.»
En annen kvinne sier: Jeg synes konebytte, pornofilmer, o. s. v. ikke nødvendigvis innebærer frihet, heller besettelse.»
En annen kvinne:«Kvinner blir behandlet som objekter. I denne «revolusjonen» vant de undertrykte (kvinner) lite. Det var undertrykkeren(mannen) som startet den seksuelle revolusjon.»
En annen kvinne sier:«Følgene av å erklære sex «nødvendig», og kvinnen fri til å gjøre det, var å frita kvinnen retten til ikke å gjøre det.»
Et siste sitat. «Den seksuelle revolusjon forteller meg at jeg er unormal hvis jeg ikke ønsker å gjøre det med enhver Tom, Dick og Jane. ?.. Jeg er bare fri til å si ja.»
Slike og lignende uttalelser viser til fulle at visse sider ved den såkalte seksuelle revolusjon har besudlet kvinnens menneskeverd.
Jeg tror det finnes noen kvinner i Norge som vil istemme disse hjertesukkene fra skuffede amerikanske kvinner. Det som i begynnelsen var tenkt som kjønnslig likestilling og seksuell frigjøring for kvinnen, skjedde på mannens premisser. Redusert til et sexsobjekt ble hennes menneskeverd tråkket under fot. Det var slike hedenske tanker som kristenretten på Mosterting - i regi av hellig Olavs person - ville avlive.
De fleste norske kvinner vil ha vanskelig for å kjenne seg igjen i disse uttalelsene fra The Hite Report. Så er da heller ikke Norge Amerika. Og allikevel - kjenner vi ikke igjen tendensene? Lignende ting har tenåringsjenter sagt både privat og offentlig - også på våre breddegrader. De debuterte seksuelt tidligere enn de selv ønsket for ikke å bli utskjelt som prippen og gammeldags og støtt ut av gjengen og forlatt av «typen.» Hvor blir det så av jentenes frihet og menneskeverd? Og våre medier: fjernsyn, internett, den kulørte presse, dagsavisene - maner de ikke frem de samme illusjoner av den frigjorte kvinne, som i virkeligheten blir trampet under menns fot som ufrie seksualobjekter? Jeg gjentar til kjedsommelighet: Det er menneskeverdet det dreier seg om.
I hellig Olavs lov finner vi - som nylig nevnt - bestemmelser om at treller skulle slippe å arbeide på søn- og helligdager og settes fri én for én for Guds skyld.
I visse land finnes det fortsatt slaver, ikke i Norge. Men eksisterer det ikke hos oss - og i Vesten for øvrig - en trelldom av mer usynlig art?
Den tyske filosofen Heidegger er ikke i tvil om det. Livet gjennom -sier han - treller vi under det mangehodete uhyre «das Man» (das Man, ikke der Mann). Das Man må ikke her forveksles med det vi på norsk kaller mannen. Das Man må oversettes med det upersonlige pronomen man. Man sir, man gjør. Heidegger er overbevist om at vår frihet er blitt trellbundet av das Man. Vi gjør det man gjør, vi spiser det man spiser, vi leser det man leser, vi kjøper bil, skaffer oss hytte som man kjøper bil og anskaffer hytte. Vi verken tenker eller handler selvstendig. Vi bare gjør og sier det man gjør og sier.
Langt farligere blir det når man leser aviser og ukeblader, hører radio, ser fjernsyn, lytter til kjendiser og etterpå mener det om alle problemer, saker og ting som man i disse medier mener om alle problemer, saker og ting.
Det er nifst under en diskusjon å lytte til en veltalende debattant - som ønsker å si sin helt personlige mening om en sak - og tror han eller hun gjør det, men så bare lirer av seg bruddstykker fra mediene. Vedkommende er i sitt innlegg fjernstyrt av das Man.
Det uhyggelige med denne trelldommen under das Mans meninger er at vedkommende debattant tror han eller hun legger frem sitt eget, helt personlige, syn på saken, mens vedkommende i virkeligheten slaver under Storebrors - eller skal vi si - under das Mans bydende stemme.
Slike personer blir altså trellbundet og ført bak lyset på en og samme tid. Er ikke det verre enn å bære trelldommens åk med åpne øyne?
Hellig Olav hadde sine meningers mot. Litteraturhistorikeren Fredrik Paasche mener Olav Haraldsson var en ensom mann. Jo, hans menn beundret ham, det er så, «men forsto ham gjorde de aldri. Det var noe fremmed ved ham, som de aldri kunne trenge gjennom. Riksideen, som han brant for - å samle nordmenn under én norsk konge - ble møtt med likegyldighet, uforstand og fiendskap. Hans brennende iver for kristendom og kirke var det få som forsto. Også her var han en ensom mann.»
Kong Olav tenkte og handlet selvstendig. Midt i et hav av hedensk tanke bevarte han sine meningers mot og gikk i bresjen for den kristne tanke. Et godt stykke på vei var han frigjort fra das Mans tyranni - et eksempel til etterfølgelse for vår tid.
III - Å leve målrettet
A. Hellig Olav
La oss nå forlate disse tanker om menneskeverdet, og gå over til et annet tema, hvor hellig Olavs liv kan bli til hjelp og stå som forbillede for vår tid. Jeg tenker nå på det målrettede og derfor meningsfylte i hans liv.
Snorre presenterer oss først for den bråkjekke gutten, som ikke vil gå i stefarens fotspor, bli bonde, og grave i jorda. Viking vil han bli. Det er hans mål i livet. Moren, Åsta, holder med ham i det og støtter ham etter evne.
Det er noe urolig, rastløs over tenåringen som herjer Europas kyster. Er dette meningen med tilværelsen? Han møter kristendommen tett inn på livet i Normandi.. Læren om Hvitekrist åpner nye porer i hans sinn, utvider sjelens horisonter. Hvitekrists hirdmann vil han bli. Det blir det nye målet i hans liv. Han lar seg døpe i Rouen.
Så tar han opp sitt gamle yrke som viking. Det tilfredsstiller ikke lenger. En drøm gir ham et nytt mål i livet. Han vil bli konge i det landet han var odelsbåren til. Snart har han lagt alle motstandere under sine føtter. Han blir hyldet til konge på alle tingene. Rikskongedømmet er et faktum. Norge er samlet under én norsk konge. Hans navn er Olav Haraldsson. Han har nådd sitt mål.
Men dette målet blir bare et middel til nye mål. Han tar mål av seg til å kristne nordmennene. Langt på vei var det allerede gjort ved Olav Trygvasons sverdmisjon, under påvirkning av irske eneboere, keltiske treller, sjeleivrige angelsaksiske og tyske prester og munker. Det var i innlandsbygdene på Østlandet og i Trøndelag hedendommen ennå satt rotfestet. Få var de han tvang til å ta ved troen og la seg døpe. Ofte var det nok at han lovet stormenn sitt vennskap eller ved en maktdemonstrasjon viste at Hvitekrist er mektigere enn Tor og Odin. Han er en god religionspsykolog, og når sitt mål.
Nordmenn er nå kristnet i navnet, men ikke i gavnet. Det er ikke nok at folk pynter seg med kristennavnet. Kongen vil overtale dem til også å bøye seg under kristenretten. Det blir hans neste mål. Sammen med bisp Grimkjel blir kristenretten, som tidligere nevnt, satt på Mosterting. Kongen sørger for at kristenretten blir godkjent på lagtingene og tatt inn i landskapslovene. Men målet er ennå ikke nådd. Kristne lover skal ikke bare godtas, de skal holdes, de skal leves. Overalt han kommer på sine vidstrakte reiser, holder han ting og forvisser seg om at nordmenn holder kristenretten. Langt på vei når han sitt mål.
Da inntreffer et brudd i hans målrettede liv. Norske høvdinger sviker sin konge. De lar seg kjøpe av den dansk-engelske kong Knuts «røde gull». Olav må flykte til Gardariket. I to år virrer han omkring i sinnets mørke irrganger. Han øyner ikke noe mål med sitt liv. Da er det Gud ved en drøm gir ham et nytt mål. Han skal vende tilbake til Norge og gjenerobre sitt ætteland. Det blir hans siste, midlertidige mål i livet. Veien fra Novgorod til Stiklestad er geografisk kronglet, men psykologisk rettlinjet. Ingen advarsler fra kloke, krigserfarne menn får ham til å vike fra veien og målet. Guds vilje må lystres. Den peker mot Stiklestad. Han faller for fiendens våpen. Han når sitt siste mål - den himmelske beskuelse. Alle tidligere mål var som trappetrinn oppover mot dette siste - for alle mennesker - viktigste av alle mål: Å nå frem til den Gud og salighet vi alle er kalt til. Omvendt når nå Gud sitt mål med hellig Olav: Han blir Norges evige konge.
Vi har hittil gransket det målrettede i Kong Olavs liv på det ytre plan, men hva skjedde på det indre plan, i hans sjel? Finner vi en målrettet utvikling også her? Om dette emne er det skrevet bøker, og uenigheten er stor. Bare Gud kan forske hjerter og nyrer. Et kristenliv vil alltid forbli et mysterium. Skulle vi allikevel våge ganske kort å nærme oss dette emnet, er det nærliggende å anta at den nittenårige vikingen som lot seg døpe i Rouen, tross grundig konvertittundervisning, har forstått fint lite av bergprekenens bud om å vende det andre kinn til. Det var ikke Guds miskunn som fjetret vikingen Olav, men Hvitekrists allmakt. Han trådte inn i hans hird. Ved dåp og ferming avla han troskapseden til Himmelkongen. Han sto på hans side i kampen mot de hedenske guder, mot Satan og hans falne engler. Tvangskristningen - i den ringe utstrekning den fant sted under kong Olavs kongedømme - ga ham ingen skrupler: For Guds vilje må alle bøye seg. Slik har han tenkt, og religiøs toleranse var ukjent på den tid.
Hans angelsaksiske sjelesørger, hirdbisp Grimkjel, visste fra sitt hjemland hva vikingtokter innebar. Han må ha forstått hva som foregikk i Olavs sinn og kropp i årene etter at han ble døpt. Bisp Grimkjel visste om de krav Gud satte til den nyomvendte sjøkongen. Han hadde iakttatt hvordan Guds kraft arbeidet i ham. Men det må han også ha vært vitne til - ofte - at kong Olavs samarbeid med Guds nåde sviktet - helst når hårfagrearven, og de spor vikingtiden hadde etterlatt i ham, ble for sterk Men like ofte må Grimkjel ha sett at han har reist seg etter hvert fall og tatt kampen opp på ny. Lenge har han stått med ett ben i vikingtiden, det andre i kristendommen. Det målrettede i hans indre liv har vært kampen for - med Guds hjelp - å tvinge vikingbenet over i den kristne leir, å gjøre sin vilje konform med Guds vilje.
Denne indre utvikling må ha tatt tid. Gudsforlatthetens åndelige natt under eksilet i Gardariket må ha lutret hans sinn. Den Olav som målbevisst red over Kjølen på vei til Stiklestad, visste mer om kristendommen enn sjøkongen som lot seg døpe i Rouen. Slaget på Stiklestad var vel så mye en indre, målrettet åndskamp som en strid med odd og egg. Hvem har for øvrig fortalt den skrønen at helgenene var moralsk plettfrie?! Hellig Olav er en syndig helgen som passer for vår tid.
La oss sammenfatte kong Oavs ytre og indre målrettethet: Snorre beretter at Olav like før slaget på Stiklestad la hodet i fanget på Finn Arneson og sovnet. Da han våknet, fortalte han om en drøm han hadde hatt. Han så en stige som rakk like opp i himmelen. Han tok til å klatre oppover denne stigen - trinn for trinn. Han nådde det øverste trinnet. Da var det at Finn Arneson vekket ham, for bondehæren var kommet farlig nær. Det interesserer oss ikke så mye om det her dreier seg om legendarisk stoff, som Snorre har flettet inn i sin kongesaga om hellig Olav. Det er symbolverdien i denne fortellingen som interesserer oss.
Hvert trinn, hvert skritt oppover denne himmelstigen var de ytre og indre mål kong Olav hadde satt seg i livet og nådd frem til. Like før han tar det siste skrittet inn i den himmelblå evighet, blir han vekket. Tid for død og evig gudsbeskuelse må vente noen timer. Først må hvetekornet falle i jorden og dø for så å bære frukt. Først må han falle i kamp for rikskongedømmet og kristningsverket. Da først kan han lene seg mot en sten, kaste sverdet og overgi sin sjel til Gud. Da først når hellig Olav det målet alle mennesker er skapt for, det målet som alle kongens tidligere målsetninger hadde pekt frem mot: Det evige liv hos vennen Hvitekrist.
B. I vår tid
Har hellig Olavs målrettede liv noe å si oss i dag? For noen år siden ble det holdt en kristen ungdomsfestival i Paris. En million ungdommer strømmet til festivalen Det store trekkplasteret var pave Johannes Paul. Han har alltid elsket de unge og ville være tilstede under festivalen. Paven holdt sin tale. Ungdommene lytte til hva den gamle, parkinsonsyke, stavrende, snøvlende mannen hadde å fortelle dem.
Etter festivalen fikk erkebiskopen av Paris besøk av en journalist fra en liberal, antikirkelig avis. Journalisten frittet erkebiskopen ut om hva det vel kunne være ved denne gamle, syke paven som virket så magnetisk tiltrekkende på de unge - ja, for ikke tillot han verken abort eller samliv før ekteskapet. Erkebiskopen svarte. De unge er ikke lenger så interessert i sex. Det hører de om hver dag. De vil vite hvorfor de lever, hva som er meningen med livet. Det er det paven kan fortelle dem.
Den østerrikske psykiater Viktor Frankl satt under krigen tre år i tysk konsentrasjonsleir. I dette jordiske helvete oppdaget han at den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et hvilket som helst hvordan. På denne dyrt kjøpte lærdom har han grunnet sin metode for behandling av psykiske lidelser. Logoterapi kaller han denne gren innen psykiatrien. Logoterapien ser det som sin oppgave å hjelpe pasienten til å finne mening i tilværelsen. En av grunnsetningene i denne terapien er at menneskets hovedanliggende ikke er å oppnå nytelse eller unngå smerte, men å finne mening med sitt liv. Mening finner man ved å ta ansvar for hva man velger i enhver gitt situasjon. På denne måten ser logoterapien i ansvarligheten selve menneskelivets vesen.
I sin bok Kjempende Livstro streifer Frankl også inn på det han kaller livets supra-mening. Det er menneskets mål ut over det rent jordiske han sikter til. Dette emnet berører han bare kort, psykiater som han nå en gang er. Frankl selv er troende jøde. Fra egen og pasienters erfaring er han klar over hva det betyr for et menneske å vite at livets siste og endelige mening er en åndelig størrelse som ligger hinsides det rent jordiske liv,
Oppdagelsen av at livet har et mål og en mening, kan redde frustrerte, fortvilete og psykisk syke personer ut av det Frankl kaller Det eksistensielle vakuum. Med dette begrepet sikter han til menneskers opplevelse av at livet er uten mål og mening og til den grenseløse lede og kjedsommelighet som følger i kjølvannet av erkjennelsen av at livet er absurd. Han sier at «faktisk volder kjedsommeligheten i dag flere problemer enn nøden.» Nedsunket i eksistensiell meningsløshet, velger ikke mennesker sine egne handlinger. Det er andre som velger for dem.
I denne umyndiggjøring av mennesker, som driver viljeløst på håpløshetens hav, ser jeg en av de største farer i vår tid. Mange velger ikke lenger selv, de lar andre velge for seg. Kanskje skjer det ubevisst, men det skjer. Markedskreftene overtar. Gjennom mediene forteller de oss hva som er livets mål og mening. Lykken ligger i å være motebevisst, kjøpe de riktige klærne, bruke den riktige shampo, det beste aftershave water, velge de fineste ferieturer, anskaffe de riktige biler, møbler, kassetter, fjernsynsapparater - listen er uendelig lang. De fleste av disse tingene er i og for seg gode og kan berike oss, hvis vi bare fikk beholde evnen til å velge selv og ikke ble oss fortalt at disse tingrene er livets mål og mening. De som lever i et eksistensielt tomrom, faller lett for markedskreftenes snedige propaganda. Alle er vi vel noe lammet og påvirket av disse falske illusjoner. Markedskreftene lover billig lykke, som tingene aldri kan gi. De taler aldri om offer, forsakelse, hengivenhet, sann kjærlighet.- kun om instant joy - øyeblikkelig tilfredsstillelse.
Markedskreftene skygger for den drift - som er nedlagt i hvert menneske - etter den absolutte Sannhet, den absolutte Kjærlighet, den absolutte Skjønnhet, som er Gud.
Når livet blir absurd, står demokratiet i fare. Sant demokrati bygger på velgernes selvstendige tanke og valg, samt troen på at nød kan lindres, fattigdom og arbeidsløshet avskaffes. - altså at livet, enkeltindividet, samfunnshistorien har mål og mening. Der vår tids største psykiske lidelse - det eksistensielle vakuum - brer seg, er demokratiet i fare, og den psykopatiske der Führer står klar til å overta.
Hos våre norrøne forfedre var det den blinde lagnaden som lammet folks handlingskraft, en parallell til vår tids blinde markedskrefter. Hvor tilsynelatende menings- og målløst ble det ikke å kjempe for lov og rett når lagnaden kanskje hadde utvalgt en tidligere lykkemann til å dø på sotteseng og etter døden vandre til den nitriste Helheim. Også asatroens guder var underlagt datidens markedskrefter - lagnaden.
Da Olav Haraldsson tok ved kristentroen i Normandie, brøt han med lagnadens meningsløse tyranni. Nå gjaldt det å velge riktig og ta ansvar for valget. Målene var mange, alle pekte de fremover mot det siste valget - livet hos Hvitekrist i himmelborgen. Det er dette ansvarsfulle, målrettede drivet i Olavs liv vår samtid kan ta til etterfølgelse.
IV - Hvis ikke hvetekornet faller i jorden
A. I hellig Olavs tid
Som siste innslag i dette foredraget vil jeg streife inn på dette å seire gjennom nederlag. Da hellig Olav red gjennom Sverige, vestover fjellet på vei til Norge, var han en lykkelig mann. Snorre beretter at den - i de siste årene - så tause kongen, var glad og pratsom mot sine menn på veien og gledet alle som kom ham nær.
Har han trodd på seier? Da han forlot Gardariket, har han nok gjort det. Men på vei gjennom Sverige får han mange advarsler, og ryktet når ham at en veldig hær samles mot ham. Det er ord i sagaen som tyder på at en forutanelse om egen død melder seg hos Olav og vokser i styrke, samtidig blir hans sinn mer himmelvendt. På Stiklestad står kongshæren overfor en veldig overmakt. Men flykte ville ikke kongen. Guds vilje er det avgjørende. Nå får han seire eller dø - slik Gud vil det. Motivet er klart: Bare under én norsk konge kunne kristendommen ha sjanse til å overleve og vokse i Norge. Har han på dette tidspunkt ant noe om at bare når hvetekornet faller i jorden og dør, bærer det rik frukt (Joh, 12 - 24)? Kongen faller for motstandernes våpen.
Så skjer det forunderlige: Straks etter kongens død, tar folk til å tale om at han var en hellig mann. Snorre skriver at utover vinteren, som fulgte etter slaget på Stiklestad, «var det mange der i Trondheimen som tok til å tale om at kong Olav var en virkelig hellig mann, og at det hendte mange jærtegn på grunn av hans helligdom.»
Olavsbegeistringen vokser, den brer seg over hele Norden, England og på sydligere breddegrader. Nidaros blir det fjerde største valfartsstedet i Europa.
Hva kristningsverket angår, var det nå først, etter kongens død, at kristendommen går over fra å være en tynn ferniss over en hedensk kjerne til å utvikle seg til en tro som skulle slå dype røtter i sinnet. Først måtte hvetekornet falle i jorden og dø. Da først kunne det bære rik frukt. Kristendommens indre seier i Norge bygger på ET STORT KRISTENT MYSTERIUM.
B. I vår tid
Har dette noe å si oss i dag? Kan vi lære noe av dette å seire i nederlag? For folk flest er tanken like fremmed som for datidens vikinggenerasjon. Aldri før har vel samfunnet krevd så mye resultatorientert effektivitet som i vår tid. Vi skal seire og ikke tape. Vi skal stå og ikke falle. Paulus ord: «Når jeg er svak, da er jeg sterk» (2.Kor. 12, 10) finner lite forståelse i et folk, hvor seier på alle fronter er det eneste som teller. Ordet om hvetekornet har mistet sin symbolkraft i dagliglivet. Taperen ser vi på med medlidenhet, en følelse som lett går over til skjult forakt. Det er den effektive manager som blir fetert i våre dager. Det er ungdommens kraft som blir tiljublet. Det er lykkemannen og lykkekvinnen ukebladene skriver om, og som vi møter på skjermen.
Men også i våre dager skjer det ting i evangeliets ånd. La oss ta noen eksempler, som vi først skildrer på en negativ, så positiv måte:
En mann bygger opp en bedrift, som gjør dundrende suksess: Arbeidsstaben øker, produksjonen er rekordhøy. Konkursen kommer uventet og sjokkartet. Sjefen identifiserer seg med bedriften og begår selvmord.
Vi møter en annen mann i nøyaktig samme situasjon. Etter konkursen føler også han seg fristet til å ta selvmord, men han besinner seg, spør seg selv om livets mål og mening. Er produksjon av materielle ting og berømmelsens solskinn livets høyeste verdi? Han lodder dypere: Får sympati med sliterne, som aldri nådde lenger enn til å bli hjelpearbeidere, føler solidaritet med andre som er i samme båt som han, trøster og oppmuntrer, Hjertet blir større, medmenneskeligheten vokser. Varmen kommer tilbake til et hjerte som kjølnet i kampen for å være den beste. Hans liv får mening. Han seirer i nederlag.
Vi jakter på flere eksempler: Der er en kvinne med et ruinert ekteskap bak seg. Skilsmissen er en hard belastning for tynnslitte nerver. Hun leser eget nederlag i naboens søkende blikk. Hun blir ikke lenger buden i selskap. Kvinner skal vokte seg for skilte kvinner, de kan legge an på egne ektemenn. Hun velger hatet. Da er nederlaget totalt. Hat kan aldri tilfredsstilles, hat gjør oss u-menneskelige, hat margspiser sinnets kjerne.
En annen kvinne i samme situasjon velger en annen vei: Hun tenker over tingene, søker sinnets ro, hviler ut i dypere lag av selvet, der Gud bor. Hva hun kaller dette evige, udødelige, usårbare hun når ned til, er ikke det viktigste. Det bare er der, og hun får del i det. Varmen vender tilbake. Hun får bukt med hat og bitterhet. Midt i sårbarheten har hun nådd frem til en usårbarhet som ingen kan ta fra henne. Hun har seiret i nederlag.
En mann i sekstiårene får hjerneblødning. Aktiv har han vært hele sitt liv, vellykket også på alle bauer og kanter. Legene gjør hva de kan for å redde hans liv. De lykkes, livet er reddet, men han er blitt lam på venstre side. Han havner i en rullestol på et pleiehjem. Personellet er snill mot ham, familien kommer på besøk. Han kan lese medlidenhet i deres øyne. Ingen skal synes synd på ham, han er da et mannfolk selv om han sitter i rullestol. En uklar følelse av skyld overmanner ham. Han koster samfunnet daglig mer enn tusen kroner, og så lider han under dette at noen leger og pleiere betrakter ham kun som et kasus, mer som et objekt enn et subjekt. Det går måneder og år. Ingen bedring er å spore. Han velger fortvilelsen og sløvsinnet, bare vegeterer i dette dødens venteværelse.
En annen mann i samme situasjon opplever nøyaktig det samme, men velger en annen vei. Han oppdager at han kan gjøre noe for andre. Ikke mye, bare litt. En eldre dame, også i rullestol, er for skjelven på hånden til å føre maten til munnen. Pleierne er travelt opptatt med sitt. Han griper skjeen og hjelper den andre. Som lønn - et sløvt smil. Seieren gir mersmak. Han trøster en som gråter. Gråten stanser. Han forteller en morsom historie til en som ennå er klar i hodet. Som lønn - en god latter. Fysioterapeuten har mørke ringer under øynene i dag. Han spør hvordan det står til med familien. Hun steiler av forbauselse, venter ikke at en pasient spør henne, hvordan hun har det. Er vant med at pasientene bare tenker på egen elendighet. Hun åpner seg, og føler seg lettet. Langsomt gror et menneskeverdig liv frem av en umenneskelig tilværelse. Seier i nederlag. Mange eksempler kan fortelles, langt flere enn min tilmålte tid tillater.
Vi har hittil sett hvordan kong Olav kan fremholdes for vår tid som forkjemper for menneskeverdet; som en person som bevisst velger å leve et meningsfylt liv forbundet med målrettet ansvar; som et kristenmenneske som med Guds hjelp makter å seire i nederlag.
Sluttord
La oss stadig sette oss mer inn i sagaens Olavsskikkelse. La oss meditere over hans liv - både de lyse og mørke sider ved hans karakter. La oss takke Gud for at han valgte Olav som redskap for kristningsverket. La håpet få råde i vår kamp for å snu den utvikling som lett fører oss tilbake til den hedendom som Olav i sin tid kjempet imot og forlot.