Olav var en hellig martyr

Av p. Olav Müller SS.CC. Trondheim den 2. august 2010

Etter å ha sett spillet til ære for hellig Olav på Stiklestad i Bentein Baardsons geniale regi, var det litt av et tilbakeslag neste morgen å lese på Adresseavisens første side at "Olav var ingen helgen. " Jo, han er en helgen, men ikke en "sukkerhelgen", som spøker i visse akademikeres hjerne. Han er en syndig helgen, som passer for vår tid. Hvor kommer den fra denne heretiske tanke at helgeners glorie må være støvfrie fra vuggen til graven? Dominikanerteologen Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: "Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere. " Et eksempel fra vår tid: Kardinal og erkebiskop av Paris, Jean Marie Lustiger, ønsket å få helligkåret en storforbryter, som hadde skutt en poltimann. Det var hans omvendelse og heroiske nestekjærlighet under soningen som satte ham på tanken. Av hensyn til politietaten lot han det bli med intensjonen. Helgeners fortrinn ligger ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv.

Olav Haraldsson var genetisk belastet med Hårfagreættens ville blod. Miljøskadet var han også til gagns. Moren Åsta sender den tolvårs gamle gutten i viking. Helt til han var nitten år har han røvet gods fra småkårsfolk, drept dem som satte seg til motverge, tatt fanger og solgt dem som treller, krenket kvinner, brent bygder. Det falt ham ikke inn at han handlet galt. Han hadde hele bygde-Norge på sin side, ihverfall overklassen. Av sin mor ble han oppmuntret til slik fremferd. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå hvor vanskelig det skulle bli for nittenåringen, som lot seg døpe i Rouen i Normandi, å rette seg i ett og alt etter den kristne moralloven. Hans vikingsinn kunne ikke i løpet av noen få år bøyes helt under Hvitekrists vilje. Den kultiverte, angelsaksiske biskop Grimkjell har - etter at Olav hadde lagt Norge under seg og videreført kristningen av landet - bedre enn noen annen forstått hva som foregikk i Olavs sinn. Han har sett ungdommen Olav stå med ett ben plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Så har han vært vitne til hvordan han som konge med Guds nådes hjelp har kjempet over år for å få "vikingbeinet" over i den kristne leir - for til slutt å seire ved martyriet på Stiklestad.

Var det en maktsyk Olav Haraldsson som drog med sin lille flokk på sin vågale hærferd fra eksilet i Gardariket nordover til Norge for å gjenerobre riket? Jeg synes det motsatte er tilfellet. Kort før han la i vei møter vi i sagaen en handlingslammet konge, forsunken i ørkesløse grublerier. Fristelsen var å gi opp all tanke på gjenerobring, da heller dra som pilegrim til Jorsal og tre inn i en munkeorden der. Men etter at Olav Trygvason har talt til ham i drømmen, er det pliktkjenselen som overtar. Faren var sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Olav så på Norge som sin odel, sin ættearv. Den hadde han måttet svikte da han flyktet fra kong Knuts mektige hær. Nå ville han ta odelen tilbake. Det så han på som sin ætteplikt. Men et langt viktigere motiv for hans forsøk på å gjenerobre landet var kristenverkets sak. Jo da, vi har til kjedsommelighet hørt fra kloke hoder at også bøndene med deres høvdinger var kristne. Døpte var nok de fleste, men hva med Kristenretten?

Den ble satt på Moster I 1023 og etter hvert tatt inn som egen bolk i landskapslovene. For høvdinger flest var Kristenretten uspiselig. Den ble pålagt dem av krefter utenfor landets grenser og - syntes de - svarte dårlig til deres gamle tradisjoner. Hvordan ville det gå med gårdsdriften hvis treller fikk arbeidsfri på søn- og helligdager? Skulle en husfar gi avkall på retten til å sette ut barn som var veike eller vanskapte? Skulle en stormann være nødt til å sende fra seg kone nummer to og tre eller gi avkall på å ha friller på si? Skulle bygdehøvdinger finne seg i at en utenlandsk biskop fikk rå over fylkeskirken, ja, endog over deres private kirker på ættegårdene osv. Her stod det kristne rikskongedømmet i strid mot stormennenes krav om moralsk selvråderett. Snorre skriver: "De som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet Olav med tap av liv og lemmer og all eiendom, og han lot det gå like mye utover storfolk som småfolk." Med andre ord: likhet for loven, dom uten persons anseelse. Dette var en av de konflikter som skapte fiendskap mot kongen og felte ham på Stiklestad.

Men konflikten stakk dypere. Norge var på den tid et ættesamfunn, vel under avvikling og i langsom bevegelse mot et statssamfunn, men Norges stormenn tenkte og handlet fortsatt i ættesammenheng. Det viser Olav den helliges saga til fulle. I et samfunn hvor ætt står mot ætt, hvor den moralske norm på godt og ondt er det som gavner eller skader ætten, hvor maktbalansen mellom ættene må opprettholdes ved blodhevn, har kristendommen små sjanser til å bli noe annet enn en tynn ferniss over et nådeløst folk. På tingene dømte ættehøvdingene bønder og småfolk etter landets lover, men selv tok de seg friheter som truet landsens fred. Tenk bare på den barbariske skikk å dra på vikingferd i eget land! Etter lange samtaler med fyrst Richard II i Rouen og med den lærde hirdbisp Grimkjell har Olav sett faren ved at hver ætt i landet var seg selv nok. Han har forstått at kristen rettferd og nestekjærlighet var sjanseløs i et samfunn hvor brutal maktutfoldelse ættene seg imellom var det eneste språk folk forstod. Ættehøvdingenes selvråderett måtte minskes. Dette må vi altså forstå som et ledd i kristningsverket. Her lå nok den dypeste konflikten. Høvdingene tålte ikke Olavs fremferd. De brøt troskapseden mot kongen, lot seg kjøpe av Knut den mektiges "røde gull". Stormennene hadde det forfengelige håp at de under en utenlandsk konge ville få full selvråderett på sine ættegårder.

Kong Olav på sin side ville heller dø enn å fire på kravet til store og små om å holde kristenretten og landets øvrige lover. Stormennene i Norge var klar over at hvis kong Olav kom tilbake fra sin landflyktighet i Gardariket og gjenvant kongedømmet, da ville han kjempe for lov og rett med samme kristne iver som før han forlot landet, og utgjøre en trussel mot ættenes selvråderett. Derfor samlet de en veldig hær og gikk mot ham på Stiklestad. I denne sammenheng kan vi trygt si at Olav led martyrdøden for Kristi sak, for lov og rett - betingelsen for et kristenliv i fred og forsoning.

Visse hisorikere ser i helgenkåringen en slu strategi fra politisk og kirkelig hold. La gå at både Einar Tambarskjelve og og Kalv Arneson - da de drog til Gardariket for å hente hjem Magnus, Olavs sønn - gjerne så at det ble pumpet litt hellig blod inn i Hårfagreætten. Det er bare det at dette skjedde 3-5 år etter Olavs fall på Stiklestad. Helgenkåringen - i videste forstand - skjedde spontant i folkedypet, nesten over natten. Det var den vanlige kvinne og manns intuisjon for hellighet - nå som alltid - som gikk forut for den formelle helgenkåringen. Det var den trønderske almuen som brøytet veien for at den fant sted. Det var vi trøndere som sommeren etter Olavs død sendte bud til Opplandene for å be bisp Grimkjell komme nordover for å helligkåre Olav. Ludvig Daa skriver: "Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere enn det som nå fulgte. " Det er en kjerne av mysterium i det stemningsskiftet som ledet til den formelle helgenkåringen.

Etter Stiklestad skjer et paradigmeskifte i norsk historie. Rikskongedømmet er kommet for å bli. Det skjer en glidende overgang fra kollektiv ættemoral over en kristen lovreligion, som "skulle holdes" til dypere folkefromhet med en individualmoral, som bygger på enkeltmenneskets uendelige verdi.

Det største som skjer er nok den nye Kristusforståelsen med sine følger. Den lidende Kristus hadde vikinggenerasjonen liten forståelse for. På det romanske korset er den allmektige Hvitekrist slettes ikke maktesløs. Han er vikingkongen som blir torturert uten å fortrekker en mine. Etter døden skal han ned i helvete og bekjempe djevelen og alle onde ånder. Så opplever nordmenn at hellig Olav faller i slaget, men seirer etter å ha lidd et forsmedelig nederlag på slagmarken. Tanken går derfra til Bibelen. Var det ikke dette som også skjedde på korset? Først måtte hvetekornet falle i jorden å dø, før det kunne bringe rik frukt. Dette ga ettertanke! Det romanske korset med den triumferende "viking-Kristus" blir tatt ned og byttet ut med det gotiske. Her er det nå den lidende - tilsynelatende tapende - Kristus som henger på smertens tre. En forsmedelig død, som fører til en ufattelig seier for ham og oss.

Seier gjennom nederlag! En inspirasjon til etterfølgelse for kristne - opp gjennom århundrene - til å korsfeste det oppblåste egoet, la hvetekornet få dø, for så å vinne seier ved å leve et fruktbart liv for Gud og nesten. Olavsarven, som er et skudd på Kristi tre, er alle kristne samfunn i fellesskap kalt til å løfte opp og bære inn i fremtiden. Som martyr er hellig Olav vår veiviser ved sitt eksempel.