Dominikanerordenens begynnelse i Skandinavia

Foredrag holdt i Lund den 24. mai 1997 av p. Per Bjørn Halvorsen O.P.

Prekebrødreordenens begynnelse i Norden går tilbake til ordenens første tid. Det første forsøk på å grunnlegge et dominikanerkloster utenom det nåværende Frankrike, Italia og Spania finner sted i Sverige, i Sigtuna. Grunnleggelsen av klosteret i Lund, i Danmark, finner sted samtidig med at ordenen sprer seg til Tyskland, England, Ungarn og Polen. Ingen annen ordensgrunnleggelse i middelalderen, bortsett fra den hellige Birgittas grunnleggelse av "Den hellige Frelsers orden", er så nær knyttet til Norden som grunnleggelsen av prekebrødrenes orden, slik jeg skal forsøke å vise i det følgende.

Dominikus' reiser til Norden

Lenge før dominikanerordenen var påtenkt, besøkte Dominikus selv Danmark, to ganger. Det er avdøde Jarl Galléns fortjeneste, i sin bok om La Province de Dacie de l'Ordre des Frères Prêcheurs (Helsingfors, 1946), å ha trukket disse reisene frem i lyset og å ha forsøkt å klarlegge omstendighetene rundt dem.

Kildene til kunnskap om Dominikus' liv er relativt sikre og gode. Vi vet mye mer med sikkerthet om ham enn f. eks. Frans av Assisi. Det er faktisk ikke mange personer fra middelalderen som vi har så sikre kunnskaper om som Dominikus. Dette skyldes for det første at vitneprovene fra kanoniseringsprosessene i Bologna og Toulouse er bevart, altså øyenvitneskildringer av hans liv og person, for det andre at en betydelig person fra den første generasjon, Jordan fra Sachsen, Dominikus' etterfølger som ordenens generalmagister, skrev en Libellus de principiis ordinis predicatorum ("En liten bok om prekebrødreordenens begynnelse"). Det har vært vanlig å anta at denne boken ble skrevet i forbindelse med kanoniseringen i 1234, men den nåværende direktør for ordenens historiske institutt i Roma, Simon Tugwell, mener å kunne føre belegg for at den ble skrevet allerede 1220/21, altså mens Dominikus fremdeles var i live. Jordan hadde ikke kjent Dominikus særlig godt personlig, men han hadde direkte adgang til opplysninger som stammet fra øyenvitner blant de første brødre. Libellus må derfor betraktes som en særdeles troverdig kilde. Det er også han som forteller om Dominikus reiser til Danmark, om enn noe kortfattet.

Dominikus sluttet seg til det reformerte kannikefellesskapet i Osma ca. 1196/97. Dets prior Diego ble biskop av Osma i 1201. Han fortsatte som prior for kannikene og gjorde Dominikus til sin subprior. I 1203 kom kong Alfons 8 av Castilla dit med hele sitt hoff. Dominikus var da omtrent 30 år. Jordan forteller: "Mens den vakre Rakel varmet ham på denne måten med sine omfavnelser, mistet Lea tålmodigheten og begynte å bønnfalle ham om at han ved å komme inn til henne skulle gi henne et tallrikt avkom og fjerne hennes øyenbetennelses skam (Gen 29, 15-35). Slik skjedde det da på denne tiden at Alfons, kongen av Castilla, ønsket ekteskap mellom sin sønn Ferdinand og en adelig pike fra Markene. Av den grunn kom han til den før nevnte biskop av Osma og bad ham være sin ombudsmann i denne saken."1

Jordan benytter seg her av en tolkning av Rakel og Lea som var svært vanlig i middelalderen: Rakel står for det kontemplative liv og Lea for livet i aktiv nestekjærlighet.2 Ved denne hendelsen blir altså Dominikus revet ut av det kontemplative liv han hadde ført noen år i Osma, og kastet ut i et liv i tjeneste for nesten . Jordan forteller , som vi hørte, at foranledningen til den frierferd kong Alfons ville sende biskopen av Osma ut på, var at han ønsket giftemål mellom sin sønn Ferdinand og "en adelig pike eller dame fra Markene" (quandam nobilem de Marchiis).

Jordan presiserer ikke hvilke marker det dreier seg om. Betegnelsen ble brukt om hele randområdet mellom den germanske og den slaviske verden, fra Østersjøen i nord til Adriaterhavet i sør. Heldigvis bringer en dominikansk krønike fra 1260-tallet, den såkalte Cronica prior, oss videre, for den opplyser at det dreier seg om "Marchia Daciæ", "Daciamarkene", dvs. Danmark. Jarl Gallén mener å ha kunnet identifisere "den adelige piken" med datteren til grev Siegfried av Orlamünde og søsteren til kong Valdemar 2 av Danmark, Sofie. Pikens navn er ukjent.

Alfons av Castillas ønske om å gifte bort sin sønn Ferdinand med et medlem av det danske kongehus, har intet urimelig ved seg, så meget desto mere som det allerede fantes familieforbindelse mellom det danske kongehus og huset Castilla. Valdemars eldre bror, Knut, hadde nemlig giftet seg med Alfons 8s niese, Gertrud av Sachsen. Senere skulle Valdemar selv gifte seg med en iberisk prinsesse, Berengaria av Portugal. En femti års tid senere sender kongen av Norge, Håkon Håkonsson, sin datter, jomfru Kristin, til Castilla for å gifte henne bort med kongens bror. Denne sendeferden minner om en bevisst etterligning av den sendeferden Dominikus var en del av. Jomfru Kristin ble nemlig ledsaget av to dominikanere, Peter, biskop av Hamar, og frater Simon, kongens rådgiver og skriftefar, sannsynligvis prior i Oslo.

Motivet for ekteskapsinngåelsen var selvsagt politisk. Det dreide seg om å sikre støtte fra det danske kongehus som mente seg å ha rettigheter til den engelske trone siden Knut den stores tid. Alfons gjorde krav på de engelske besittelser i Aquitania, et krav han satte igjennom kort tid etter.

Kort tid etter la Diego og Dominikus, med et følge som kunne være kongen av Castilla verdig, ut på frierferd. Jarl Gallén daterer den første reisen til tidsrommet medio oktober 1203 og ultimo februar 1204. De befant seg altså i Danmark i julen 1203. Vi vet selvsagt ikke hvor i Danmark de befant seg, men det er ikke urimelig å anta at de tilbrakte julen 1203 i Lund, hos erkebiskop Andreas Sunesson.

Etter å ha fått kong Valdemars godkjennelse og pikens samtykke vendte de tilbake til Castilla. Jordan bruker to ganger ordet consensus, samtykke. Etter datidens ekteskapsteologi var dermed ekteskapet gyldig inngått.

Halvannet år senere, mellom slutten av oktober 1205 og slutten av april 1206, iflg Gallén, reiste Diego og Dominikus på nytt til Danmark, denne gangen for å hente piken ad copulandam, som Jordan sier uten omsvøp. Årsaken til at de ventet så lenge, var sannsynligvis at brudgommen måtte bli gammel nok til slik aktivitet.

Til sin store skuffelse, forteller Jordan, fant de ved sin ankomst at piken i mellomtiden var død. Hvis Gallén har rett, er Jordan her dårlig underrettet. Hvis det virkelig dreier seg om datteren til Siegfried av Orlamünde, var hun gått i kloster. Siden ekteskapet var gyldig inngått, kjente tidens kanoniske rett bare to grunner til å oppløse det, enten at man oppdaget spedalskhet hos en av ektefellene eller at en av dem valgte klosterlivet. Piken har altså fortrukket klosterlivets prøvelser fremfor en usikker fremtid i fremmed land. Kanskje var det hennes tante Ingeborgs ulykkelige skjebne som dronning til den franske konge Philippe Auguste, som skremte.

Andreas Sunesson, Valdemar Sejr og de baltiske land

Ved to anledninger fikk altså Diego og Dominikus anledning til å stifte bekjentskap med to av nordisk middelalders mest fremstående personligheter, erkebiskop Andreas Sunesson og kong Valdemar 2 av Danmark, han som av danske historikere på litt sviktende grunnlag har fått tilnavnet "sejr".

Jeg vil ikke fornærme lundensere ved å gå i detalj om deres erkebiskop Andreas hvis legeme hviler i nordre korvegg i Lunds domkirke. Hans liv og verk er selvsagt velkjent for alle.

Andreas Sunesson var utvilsomt en av Nordens mest fremstående kirkemenn i middelalderen. Han var en moderne mann. Han var helt med i tidens kamp for kirkens frihet og fikk da også gjentatte bevis på at han hadde pave Innocentius 3's fulle tillit, selv om han var moderat og pragmatisk i gjennomføringen av den gregorianske reforms krav. Det eneste negative brev han fikk fra Innocentius skyldtes at han så gjennom fingrene med kannikenes frillehold. Hans teologiske verker, hvorav ett er bevart, nemlig Hexaëmeron, vitner om omsorg for prestenes utdannelse.

I sine reformbestrebelser nøt Andreas godt av full støtte fra kong Valdemar som forøvrig var hans frende. Kongen på sin side pleide gode forbindelser til pave Innocentius, kanskje ikke minst fordi de begge var interesserte i å svekke makten til den tyske keiser. Valdemar lyktes, som vi husker, å underlegge seg alt land nord for Elben, innbefattet de to viktige byene Hamburg og Lübeck.

Både sachserne og danskene hadde lenge vist interesse for de baltiske land, først og fremst for å sikre sine handelsmessige interesser. Allerede i de siste tiår av det 12. årh. hører vi om flere danske klostergrunnleggelser i Pommern og om danske korstog til Finland og Estland. I Livonia hadde sachserne fått solid fotfeste, med hovedsete i Riga hvor biskop Albert rådet, støttet - i det minste til å begynne med - av militærordenen Fratres militiæ Christi, kalt Sverdbrødreordenen, som han sannsynligvis selv hadde grunnlagt.

Sommeren 1202 skal Andreas Sunesson ha ledet et korstog mot Finland, et korstog vi vet lite om. Spor etter dansk nærvær i strøket rundt Borgå (Porvo) kan stamme fra denne tiden.

De forberedelser til et korstog mot Estland og Livland som Andreas og Albert av Riga var opptatt av i 1204 og 1205, er imidlertid godt belagt. De to prelatene ser ut til å ha samarbeidet nært, siden Albert ikke kunne håpe på særlig støtte fra sitt hjemland på grunn av det maktvakuum som der rådet. Korstoget fant sted sommeren 1206, uten særlige resultater synes det, selv om danskene skal ha klart å underlegge seg øya Saaremaa (Ösel). Andreas Sunesson tilbakte vinteren 1206-07 i Riga og kommenterte Salmenes bok for det nygrunnede kannikefellesskapet der.

Begge de ganger Diego og Dominikus kom til Danmark, kanskje til Lund, var det altså den baltiske misjon som var i alles tanker og tale. Å oppdage at det fantes vaskeekte hedninger like ved kristenhetens dørterskel, må ha gjort et sterkt inntrykk. De påfølgende begivenheter viser dette: uten å bry seg videre om kongen av Castilla og de mislykkede ekteskapsplaner drar Diego og Dominikus direkte til Roma, slik Jordan forteller, for å be paven om at Diego må bli fritatt fra sitt embede for, sier en utgave av Libellus, "å preke i sarrasenernes land". En annen utgave sier: "i kumanernes land". Et uavhengig vitne, Petrus Vallium Sarnaii, i sitt strålende verk om det albigensiske korstog, Hystoria albigensis, og som hadde kjent Dominikus personlig under sin tid i Albigesium, sier at Diego i 1206 dro til Roma for å nedlegge sitt embede for å kunne dra og forkynne Evangeliet "for hedningene", uten nærmere presisering. Det er nærliggende å tro, selv om dette må forbli en hypotese, at Diego og Dominikus ønsket å vende tilbake til Danmark for å slutte seg til danskenes planlagte korstog til Baltikum.

Paven nektet imidlertid å imøtekomme Diegos ønske. I stedet kanaliserte han deres misjonsiver mot Albigesium og katarheresien som de allerede hadde stiftet bekjentskap med i Toulouse under sin første reise nordover.

Det er på bakgrunn av alt dette at man må lese og forstå den konklusjon Jordan trekker av den mislykkede sendeferden til Danmark: Gud lempet årsaken til reisen etter sin frelsesplan, slik at grunnen til reisen ble innledningen til et langt mer strålende bryllup mellom Gud og de sjeler som i hele kirken og på mange steder skulle omvendes fra forskjellige synders forvillelse til den evige frelses forening, slik de påfølgende begivenheter skulle godtgjøre.3

Enklere sagt: For Jordan er reisene til Danmark intet mindre enn årsaken til grunnleggelsen av prekebrødrenes orden!

Flere av vitneprovene ved helligkåringsprosessen i Bologna nevner både sarrasener, kumaner og andre hedenske folk i forbindelse med Dominikus' velkjente iver for sjelenes frelse,4 men på en lite presis måte.

Spesielt interessant er imidlertid vitneprovet fra Vilhelm fra Monteferrato.5 Han forteller at han i 1217, som ung klerk, ofte hadde truffet Dominikus hos den daværende biskop av Ostia, Hugolinus. Et nært vennskap hadde tydeligvis oppstått mellom dem, for de var blitt enige om at når Dominikus hadde organisert sin orden, og Vilhelm studert teologi i to år, skulle de dra sammen for å arbeide på hedningenes omvendelse "i landene i Norden". Ett manuskript presiserer ytterligere og sier "i Pcia [Prucia, d. e. Prøyssen] og andre land i Norden". Dominikus holdt sitt løfte, i hvert fall inntil 1219. Etter et lengre besøk i Spania reiste han sommeren 1219 til Paris. Der mottok Vilhelm ordensdrakten fra Dominikus' hånd, etter å ha studert i Paris i to år, slik de var blitt enige om. Deretter fulgte han Dominikus på hans reiser i nesten ett år og var også til stede da hans legeme ble overført til klosterkirken i Bologna hvor det hviler den dag i dag.6

Vi kan derfor si med sikkerhet at i 1217, sannsynligvis også i 1219, hadde Dominikus helt konkrete planer om å dra som misjonær "til landene i Norden". Det kan ikke være tale om andre land enn de baltiske. Prøyssermisjonen var særlig aktuell i 1219/20.

Andre indisier viser at Dominikus helt til slutten av sitt liv hadde planer om å reise ut som misjonær. Søster Cecilia, moniale ved San Sisto, gir den eneste kjente fysiske beskrivelse av Dominikus: "Middels høyde, slank, vakkert og lett farget ansikt, rødlig hår og skjegg, vakre øyne". Den viktige detaljen her er skjegget. Å bære skjegg var et privilegium som blant latinske klerker var forbeholdt misjonærer. Det eneste tidrommet Ceclia så Dominikus, var våren 1221. Vi har derfor her et sikkert indisium på at han på det tidspunktet fremdeles tenkte å reise ut som misjonær.

I samme retning peker et anbefalelsesbrev som Dominikus fikk det pavelige kanselli til å utstede for seg personlig den 29. mars 1221. Det er stilet til alle kirkens erkebiskoper, biskoper og prelater og anbefaler Dominikus, "prior for Prekebrødrenes orden". Dette tyder på at Dominikus selv tenkte seg ut på reise.

Det er naturlig å se dette brevet i forbindelse med Honorius' planer om et storstilt misjonstokt over hele verden. Den 25. mars 1221, altså bare fire dager før anbefalelsesbrevet til Dominikus ble utstedt, gikk det ut en oppfordring til biskopene i den latinske kirkes randområder, deriblant erkebiskopene av Lund, Nidaros og Uppsala, om å sende misjonærer, helst av cistercienserordenen, til Roma, slik at paven kunne sende dem ut til folkeslag som ennå ikke hadde fått seg Evangeliet forkynt. Nå vet man forøvrig at cistercienserordenen nevnes av ren høflighet på grunn av de fortjenester denne ordenen tidligere hadde innlagt seg. I virkeligheten hadde kurien allerede bestemt seg for å satse på de nye tiggerordenene, fransiskanerne og dominikanerne, i all misjonsvirksomhet. Det er derfor ingen grunn til i denne sammenhengen å anta at Dominikus fremdeles tenkte spesielt på baltermisjonen, selv om noen indisier kan peke i den retning, slik vi senere skal se.

Historia

La oss nå ta for oss et lite skrift som forteller om ordenens ankomst til Norden. Det har vært kjent, men ikke studert i detalj av ordenens historikere. Det har vært lite påaktet av skandinaviske middelalderhistorikere. Det dreier seg om det skrift som av sin første utgiver, Peter Frederik Suhm, fikk titelen Historia Ordinis Prædicatorum seu Dominicanorum in Dania 1216-1246, "Prekebrødre- eller Dominikanerordenens historie i Danmark 1216-1246". Titelen svarer dårlig til innholdet, men siden det er blitt vanlig å refere til skriftet som "Historia", vil også jeg bøye meg for denne konvensjon. Jeg skal ikke gå inn på skriftets tekstkritiske historie, som er dramatisk nok. Suhm utgav det i 1783 i bind 5 av Scriptores rerum danicarum medii aevi på grunnlag av en avskrift han fant i Jacob Langebeks etterlatte papirer. På begynnelsen av vårt århundre utgav Martin Clarentius Gertz det på nytt i bind 2 av Scriptores historiæ danicæ minores. Denne utgaven, som Gallén benyttet seg av, er ikke god, da Gertz fant det for godt å restituere deler av teksten på en uheldig og til dels fantasifull måte. Det er meg derfor en glede å bekjentgjøre at Simon Tugwell har utarbeidet en ny, tekstkritisk utgave som jeg, med hans tillatelse, vil publisere i den bok jeg er i ferd med å avslutte om Dominikus og Norden.

Skriftet har tre deler: den første forteller om brødrene Nikolaus fra Lund og Simon fra Sveriges forsøk på å grunnlegge et kloster i Sigtuna. Videre fortelles det om frater Salomon fra Århus og omstendighetene omkring grunnleggelsen av klosteret i Lund. Den annen del forteller om de tre første provinspriorer i provinsen Dacia. Den tredje er beretningen om de to grunnleggelser av klosteret i Tallinn. Det er rimelig å anta at skriftet, i den forfatning det befant seg i den arnæmagneanske samling i universitetsbiblioteket i København, stammer fra Tallinn.

Forsøk på klostergrunnleggelse i Sigtuna

Slik begynner Historia beretningen om forsøket på å grunnlegge et dominikanerkloster i Sigtuna:

I. I det Herrens år 1216 ble prekebrødreordenen fra Toulouse bekreftet. Brødre ble sendt til Spania, Frankrike og Lombardia, men hvordan de kom til Danmark, skal her fortelles.

I det Herrens år 1219, på festen for den salige Jomfrus opptagelse, ble to klerker, frater Simon fra Sverige og frater Nikolaus fra Lund i Danmark, opptatt i ordenen i Bologna. Den salige Dominikus sendte dem først til Sverige, til byen Sigtuna, etter innstendig bønn fra herr Gaufred, prost ved St. Peter i Sigtuna, som var kommet til den romerske kurie etter palliet til erkebiskop Olav, kalt Basetømir. Prosten traff den salige fader i Roma i 1220, og bad ham om at brødre måtte sendes til Sverige. De nevnte brødre ble fra generalkapitlet som ble feiret i Bologna under den salige Dominikus, sendt til Sigtuna sammen med prosten. Der kunne de imidlertid ikke finne noe tilholdssted (locum), da den nevnte erkebiskop Olav la hindringer i veien. Da herr Knut Långe hørte dette, gav han dem stilling (locum) i Skov [Sko].

Beretningen er altså klar nok, men den byr på mange problemer. Som så mange andre oppholdt altså de to skandinaviske klerkene, svensken Simon og dansken Nikolaus fra Lund, seg i Bologna for å studere kirkerett. Der trådte de inn i ordenen den 15. august 1219. Siden Historia ikke nevner spesielt at de mottok ordensdrakten fra Dominikus selv, benytter ordenshistorikere som Vicaire og Tugwell seg av vår tekst som belegg for at Dominikus ankom Bologna fra Paris etter denne datoen.

Noen ekspansjon av ordenen stod overhodet ikke på programmet i 1220. Prosten Gaufreds møte med Dominikus ved den pavelige kurie og hans bønn om å få brødre til Sverige, skyldes sannsynligvis at han var blitt imponert av det han så av den nye ordenens liv og virksomhet, og har ment at den kunne utrette meget i Sverige, som vel på det tidspunktet fremdeles var relativt løselig kristnet. Dominikus oppholdt seg i Roma, samtidig med paven, fra jul 1219 til begynnelsen av mai 1220. Dominikus' reaksjon ser ut til å ha vært: "Hvorfor ikke?" Også i andre situasjoner ser vi Dominikus reagere spontant på situasjoner som oppstår og anledninger som byr seg. Siden han imidlertid hadde til hensikt å tilby seg å gå av som ordenens leder på det første generalkapitel, kunne han ikke binde kapitlet på forhånd, men måtte avvente dets avgjørelse. Hans forslag om å gå av ble imidlertid avvist, og han kunne bekrefte sitt foreløpige løfte til prost Gaufred.

Omstendighetene omkring Gaufreds Romareise og Olav Basatömirs motstand mot at brødrene skulle få slå seg ned i Sigtuna, er derimot særdeles uklare. Den generelle politiske bakgrunn er de dynastiske stridhetene i Sverige mellom Eriksætten og Sverkersønnene, som jeg ikke skal gå inn på. Den aktuelle strid gjaldt kroningen av Johan Sverkersson på begynnelsen av 1219, etter at kong Erik Knutsson døde sønneløs i 1216. Kroningen var blitt foretatt av erkebiskop Valerius av Uppsala. Til stede var også biskopene Bengt av Skara, Olav av Strängnäs og Robert av Västerås.

Noen måneder etter Erik Knutssons død hadde imidlertid hans dronning, Rikissa Valdemarsdatter, båret hans sønn Erik. Kong Valdemar 2 gjorde kravet på Sveriges trone gjeldende for sin søstersønn, og protesterte til Roma mot kroningen av Johan Sverkerson. I et brev av 7. august 1219 nedsatte pave Honorius en kommisjon bestående av biskopene av Lübeck, Schwerin og Ratzeburg for å vurdere saken. Siden disse tre på dette tidspunktet fremdeles var Valdemars undersåtter, var forståvidt utfallet gitt på forhånd. Konflikten løstes ved naturlig avgang: Johan Sverkerson døde sønneløs den 10. mars 1222. Sverkerslekten døde dermed ut på mannssiden, og Erik Eriksson kom på tronen før fylte seks år.

De politiske omstendigheter omkring Gaufreds Romareise er derfor relativt klare. Det samme kan dessverre ikke sies om de kirkepolitiske forhold, særlig på grunn av problemer med kronologien.

Ifølge to svenske annaler, begge av dominikansk opphav, Chronicon rerum Sveogothicarum og Chronologia vetus, døde erkebiskop Valerius den 7. april 1219. Hans etterfølger var Olav av Strängnäs, med tilnavnet Basatömir. Dette stemmer godt med Historias opplysning om at Gaufred befant seg i Roma for å hente palliet til ham. At man under stridighetene mellom det svenske og det danske kongehus angående den svenske trone saboterte Lunds primasrettigheter overfor Uppsala, er også forståelig. Noe lignende hadde foregått i 1198 da Olov Lambatunga var blitt valgt til erkebiskop.

Årstallet for Valerius' død må imidlertid være feil. Dette fremgår alene av det faktum at han opptrer som vitne i kong Johan Sverkersons gavebrev til nonnene i Risebergas kloster, sammen med biskop Karl av Linköping og Olav av Stängnäs. Brevet er datert 1220.

Vinteren 1220-21 oppholdt biskop Bengt av Skara seg ved kurien, sannsynligvis i forbindelse med stridighetene angående tronfølgerettighetene til Johan Sverkerson. Bengt hadde jo deltatt i kroningen og var innkalt for å svare for seg. I den anledning ble det også utstedt en serie buller stilet til erkebiskopen av Uppsala. I ett av dem (nr. 198) sies det at erkebiskopen gjennom biskopen av Skara har stilt en del spørsmål som biskop Bengt skal gi muntlig svar på. Dessverre hadde det pavelige kanselli den irriterende vane å utelate egennavn i bullene, men lot stedet for navnet stå åpent. Når så to av bullene, slik de er trykket i Diplomatarium Suecanum nr. 201 og 207, har Olavs navn i overskriften, får man en mistanke om at dette er en senere tilføyelse. Bare en etterprøving av håndskriftene, som jeg ikke har hatt anledning til å foreta, vil kunne bekrefte eller avkrefte denne påstanden. I hvert fall frem til mars 1221 tyder alt på at det er "business as usual" mellom den pavelige kurie og erkebiskopen av Uppsala.

Bekreftelsen av valget på Olav Basatömir som erkebiskop av Uppsala ble først utstedt den 10. februar 1224. Her heter det at kirken i Uppsala er dudum viduata, "nylig blitt enke". Et slikt uttrykk er uforenlig med Valerius' død i 1219. Dessuten ville ikke den pavelige kurie i 1221 ha utstedt buller stilet til erkebiskopen av Uppsala dersom han bare var archielectus.

Vi må derfor trekke den konklusjon at annalenes årstall for Valerius død, ikke er korrekt, slik allerede Sture Bolin påpekte. Datoene var viktigere enn årstallene slik at man kunne feire de avdødes årtider på rett dag. Valerius dødsår kan i og for seg ha vært 1221, 1222 eller 1223. På grunn av uttrykket dudum viduata er jeg tilbøyelig til å gi Jarl Gallén rett når han hevder at Valerius døde den 7. april 1223.

Dette medfører imidlertid den store ulempe for oss at vi må underkjenne Historias opplysninger, både om årsaken til Gaufreds reise til Roma og grunnen til at Simon og Nikolaus ikke fant noe tilholdssted i Sigtuna. Årsaken til at Gaufred befant seg ved den pavelige kurie, hadde sannsynligvis forbindelse med Valdemars protester til Roma mot kongekroningen i 1219, ikke med valget av Olav Basatömir til erkebiskop av Uppsala. Hvis noen la hindringer i veien for Nikolaus og Simon i 1220, kan det umulig ha vært Olav Basatömir, men i så fall erkebiskop Valerius. Men siden begge de to dominikanske annaler som jeg har nevnt, hadde ført opp hans dødsdag, virker det som om ordenen hadde Valerius i godt minne.

Da de to brødrene kom til Sigtuna sommeren 1220, virker det som om ingenting stod i veien for at de kunne begynne å bygge et kloster der, ellers ville deres beskytter, prost Gaufred, neppe ha invitert dem nettopp dit. Dessuten ville de heller ikke ha bedt biskop Bengt, muligens ved prost Gaufreds mellomkomst, om å utvirke det avlatsbrev som ble utstedt til fordel for deres kloster den 11. januar 1221, som den pavelige kurie forøvrig går ut fra er ferdigbygget. Både Vladimir Koudelka og Simon Tugwell trekker sterkt i tvil at dette avlatsbrevet angår dominikanernes kloster. Det er riktig at selve ordbruken stemmer dårlig som beskrivelse av et prekebrødrekloster. Men på den annen side finnes det, såvidt jeg vet, ikke spor av noen annen klostergrunnleggelse i Sigtuna enn dominikanernes, hverken før eller senere. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det er blitt noe av dette prosjektet, av årsaker vi rett og slett ikke kjenner.

En annen sak er at etter at Olav Basatömir var blitt valgt til erkebiskop, om det nå var i 1221, 1222 eller 1223, var han neppe i humør til å være velvillig stemt overfor noen som lett kunne oppfattes som utsendinger fra kretser som stod den apostoliske stol nær. Dette kan ha vært årsaken til at Nikolaus og Simon heller ikke i fortsettelsen lyktes i sitt Sigtuna-prosjekt, og at Olav Basatömir ble husket som en motstander. At de ble tatt under Knut Holmgerdsson Långes beskyttende vinger, tyder også på at motviljen hadde med spørsmålet om Johan Sverkerssons kroning å gjøre. Knut var av Eriksætten, og i 1224-25 kom han med i formynderrådet for Erik Eriksson. Omlag 1229 fordrev han sin myndling og gjorde seg selv til svensk konge.

frater Salomon

Deretter går Historia over til å berette om ham som skulle bli den egentlige grunnlegger av ordenen i Norden, frater Salomon fra Århus. Denne delen har utvilsomt Salomon selv som primærkilde og må regnes som svært tilforlatelig. Sitat:

2. I påsken samme år trådte frater Salomon, født i Århus på Jylland, inn i ordenen i Verona i Lombardia. Han satte seg først fore å dra til Ungarn sammen med frater Paulus som var prior i et kloster i det riket. Men da de kom til Friesach i Teutonia, fant de brødrene i klosteret der uten en prests omsorg. For tidligere hadde det vært blant dem en prior og prest som Satan hadde "krevd og siktet" (jf. Luk 22, 31) og lokket tilbake til verden. Prior Paulus følte medynk med brødrene og lot dem få frater Salomon til prior og prest. Selv drog han videre til Ungarn.

"Samme år" er året 1220. Som jeg nevnte, stod ekspansjon av ordenen det året ikke på dagsordenen. Man kan derfor bare undre seg over den frimodighet Salomon legger for dagen ved på eget initiativ å begi seg til Ungarn, av alle steder. Den frater Paulus han reiser sammen med, synes det umulig å kunne identifisere. Det er ikke engang sikkert at han var dominikaner. Historia er den første kilde som nevner et kloster i Friesach i Kärnten. Det må ha blitt grunnlagt av en prest som var trådt inn i ordenen i Italia, sannsynligvis i Bologna, og som så er vendt tilbake til sitt hjemsted og rekruttert unge kandidater på stedet, for deretter selv å forlate ordenen.

Historia fortsetter:

3. Men i det Herrens år 1221 ble det annet generalkapitel i Bologna feiret av den salige Dominikus. Nevnte Salomon var til stede ved kapitlet, og herfra sendte den salige Dominikus ham til Valdemar, Danmarks konge, og til Andreas, erkebiskop av Lund, med brevskap fra herr paven og seg selv. Salomon la veien om Köln, hvor han grunnla et kloster.7 Fordi han ikke fant noen ledsager8 på veien til Danmark, drog han fra Köln til Paris og derfra til Flandern, sammen med en lombardisk legbror han hadde fått som ledsager. Der gikk han ombord i et skip han fant, og som skulle til Danmark. Men da det kom til voldsom storm og meget tykk tåke, seilte han utenom Danmark, og etter mange dager landet han i Norge, i nærheten av Nidaros.

Det er altså som prior av Friesach at Salomon befant seg på ordenens annet generalkapitel i 1221. Her stod så absolutt ordenens ekspansjon på programmet. Vi vet at brødre ble sendt til England, Polen, Ungarn og gjennom Historia får vi vite at brødre også ble sendt til Tyskland, til Köln. Salomon må ha vært leder for denne gruppen, siden det var han som grunnla klosteret i Köln.

Jeg unnlater å kommentere Salomons omvei om Norge. Den dramatiske sjøreisen, hvor det i det følgende berettes at da skipet holdt på å gå under, hadde Salomon et syn hvor han så den hellige Dominikus, nettopp avgått ved døden, holde skipet i sine armer og slik reddet dem fra undergang.

Historia nevner at Salomon hadde med seg fire brev: ett fra pave Honorius og Dominikus til kong Valdemar, og tilsvarende til erkebiskopen av Lund. Brevet fra Honorius til Valdemar er bevart, mens ingen synes å ha funnet det bryet verd å ta vare på brevene fra Dominikus . Selve bullen, Qui cum recipit prophetam, er velkjent og finnes i mange eksemplarer. Men denne versjonen er bemerkelsesverdig av to årsaker: for det første er det det eneste anbefalelsesskriv for ordenen som er stilet til en verdslig fyrste. For det andre inneholder den en klausul om å "forkynne Evangeliet for hedningene" som ikke finnes i noen tilsvarende buller.

Den mottagelse Salomon fikk av erkebiskop Andreas var hjertelig, så hjertelig at velkomstordene ble husket og sitert:

5. Deretter kom frater Salomon, ved den edle herr Skule jarls hjelp, fra Nidaros til København med stor møysommelighet på grunn av de bratte og ulendte veiene og farene på havet. Der fant han herr erkebiskopen. Etter å ha tatt imot og lest brevene fra herr paven og den salige Dominikus, tok han vennlig imot broderen og sa til ham: "Velkommen! Måtte det lage seg slik at vi i hver av de kirker (bispedømmer) som hører inn under vår forvaltning, kunne få et kloster som tilhører slik en orden!"9

Denne hjertelige velkomsten forklares meget godt når vi husker at Andreas Sunesson sannsynligvis hadde møtt Dominikus allerede i 1203 og senere i 1205. Derimot holder jeg det for unnsannsynlig at de hadde møttes på 4. Laterankonsil i 1215 hvor Dominikus var til stede, da ingenting tyder på at Andreas var med der.

Deretter får vi høre om grunnleggelsen av klosteret i Lund, det første i Skandinavia:

6. På den tid befant legaten, herr kardinal Gregorius de Crescentio, seg i Danmark. Han tok frater Salomon som medhjelper fordi han både var velutdannet og talefør, og brukte ham som tolk når han prekte. Endelig, året etter ved pinsetider, ved Guds nådes hjelp og etter forslag fra den nevnte kardinal, gav herr erkebiskopen brødrene en eiendom10 (locum) i Lund, i det Herrens år 1221, og innrettet bygninger som passet for brødrene. Da de brødre som var blitt sendt til Sverige, hørte dette, kom de til frater Salomon i Lund, og også svært mange andre som var blitt opptatt i ordenen i Paris og Bologna. De satte frater Simon til prior over seg.

Gregor de Crescentios legasjonsreise

Foranledningen til Gregor de Crescentios legasjonsreise til Danmark tør ha vært sammensatt. Av et pavebrev stilet til kongen av Danmark, datert den 4. desember 1220,11 fremgår det at Valdemar selv har bedt om at en pavelig legat måtte komme. Et likelydende brev ble sendt til Johan Sverkerson. Dette står utvilsomt i forbindelse med den omstridte kroningen. Både Valdemar og svenskene, representert av Bengt av Skara, hadde sine utsendinger ved kurien senhøstes 1220. Men det var ikke bare politiske problemer kardinal Gregor skulle rydde opp i, han hadde også vidtgående fullmakter til å løse rent kirkelige spørsmål, bl.a. spørsmålet om presteekteskap.

Kardinalens reise i Danmark kan ha begynt i slutten av juli 1222. Årstallet 1222 bekreftes også av Annales ripenses.12 Han må ha kommet inn i landet ved Danmarks sørgrense siden Ribeårbøkene sier at han "vendte tilbake til" Slesvig ved Allehelgenstider hvor han avholdt en synode for den danske kirke. Den mest presserende foranledningen til hans reise, suksesjonsretten til Sveriges trone, var falt bort i og med at Johan Sverkerson var død i mars samme år. Han kunne altså i ro og mak bruke flere måneder på å visitere Danmarks bispedømmer. Det er naturlig å tenke seg at Gregor først har begitt seg til Lund for å rådføre seg med erkebiskop Anders, og det må være her han har møtt frater Salomon som han tok med seg som tolk når han forkynte for folket.

Grunnleggelsen av klosteret i Lund

Historias notis angående grunnleggelsen av klosteret i Lund er lettere forvirrende.

Endelig, året etter ved pinsetider, ved Guds nådes hjelp og etter forslag fra den nevnte kardinal, gav herr erkebiskopen brødrene en eiendom13 i Lund, i det Herrens år 1221, og innrettet bygninger som passet for brødrene.

Det mest nærliggende ville være å anta at tidsangivelsen 1221 er en kopistfeil, selv om vedkommende må ha vært temmelig sløv for ikke å oppdage at man "året etter" var kommet til 1222.

Men to betraktninger taler imot å korrigere årstallet. For det første bekrefter en uavhengig kilde, Ribes årbøker, årstallet 1221. Som eneste notis for året 1221 leser vi der: Fratres predicatores Lundis locum receperunt ab Andrea archiepiscopo ("Prekebrødrene fikk "locum" i Lund av Andreas erkebiskop").14

For det andre er det vanskelig å forestille seg at Andreas Sunesson trengte noen påskyndelse fra kardinal Gregor de Crescentio til å gi ordenen adgang til Lund, han som hadde uttrykt ønske om å få et kloster tilhørende ordenen i hvert av sine bispedømmer.

En ikke ubetydelig vanskelighet utgjøres av ordbruken, særlig betydningen av ordet locum i denne sammenhengen. Uttrykkene conventus, domus og claustrum er entydige. Conventus betegner de brødre som utgjør kommuniteten. Domus er de hus som conventus bor i. Om Salomon stod det at "han tok imot et hus" i Köln (domum recepit). Dette betyr at brødrene fikk et hus som de kunne flytte inn i. Den delen av disse husene som er under klausur, dvs. reservert for kommuniteten og fortrinnsvis klostergangen, kalles claustrum. Dette ordet kan også betegne hele domus, i hvert fall i dagligtale, derav vårt ord "kloster". Locum, derimot, er svært mangetydig i tidens språkbruk. Det kan bety "tomt" eller "eiendom", "kirke", "kloster", "gravplass", "stilling", "prebende". Det kan også bety "tilholdssted", "oppholdssted".

Når det derfor heter at brødrene ikke fant noe locum i Sigtuna, kan det bety at de ikke fikk lov til å slå seg ned der, noe derimot Knut Långe gav dem lov til i Sko. At han samtidig gav dem en prebende eller lignende slik at de kunne tjene til livets opphold, er en annen sak.

Når så Historia, bekreftet av Annales ripenses, sier at Anders gav brødrene locum i Lund, kan det bety at han gav dem lov til å slå seg ned i Lund, noe som bekreftes av at Ribeårbøkene bruker uttrykket "brødrene" og ikke "broderen", dvs. Salomon. Det dreier seg altså om en generell tillatelse til at ordenen får begynne å drive sin virksomhet i erkebiskopens by. At denne tillatelsen ble gitt allerede i 1221, ved Salomons ankomst eller umiddelbart etter, er ikke annet enn rimelig. Brødrenes kloster i Lund kom til å befinne seg i umiddelbar nærhet av domkirken. Det kan ha tatt en viss tid å frigjøre et så sentralt beliggende sted. Noen ubebygd tomt kan det ikke ha vært tale om, men heller en kirke med bygninger som måtte ominnredes for å passe til brødrenes behov. Sannsynligvis dreier det seg om byggingen av et "claustrum" med dormitorium over, slik det ble gjort da brødrene flyttet inn i St. Romanus i Toulouse.

Alt dette må ha tatt tid, og det er mulig at det er ominnredningsarbeidene som har begynt ved pinsetider 1222. Krøniken synes å underforstå at kardinal Gregor befant seg i Lund på den tiden, hvilket ikke er umulig. Måten å uttrykke seg på - ved Guds nådes hjelp og etter forslag fra den nevnte kardinal - kan skyldes Salomons ønske om å fremheve kardinalens rolle i grunnleggelsen - som han utvilsomt støttet - mer enn det kanskje var reelt grunnlag for.

Dessuten gjelder for alle klostre i ordenens første tid at grunnleggelsesåret er omtrent umulig å fastslå, av den enkle årsak at man ikke vet hvilke kriterier som skal legges til grunn for å kunne si at et kloster begynner å eksistere: Skal dets grunnleggelse regnes fra det tidspunkt da brødre blir sendt for å grunnlegge, fra de flytter inn i eget hus, fra det tidspunkt de er mange nok til å utgjøre et kloster (tradisjonelt det apostoliske antall 12, men ikke engang det er sikkert for de første klostergrunnleggelsers vedkommende) eller fra det øyeblikk de blir kanonisk anerkjent? Noe senere blir det enklere, for da kan man regne grunnleggelsen fra det øyeblikk klostrene blir anerkjent av generalkapitlene, men dette systemet var ennå ikke på plass i den aller første tiden.

Når brødrene Simon og Nikolas kom fra Sko til Lund, er det umulig å si noe om med sikkerhet, men det tør ha vært relativt snart etter at Salomon var ferdig med sine oppgaver hos kardinalen, dvs. etter Allehelgen 1222. Hvor raskt det kom nye brødre fra Paris og Bologna, er det selvsagt enda mer umulig å si, men vi kan vel regne med at Danmark hadde sitt første, fullt utbygde kloster i Lund med egen prior, Simon, senest 1224-25. Samtidig er det mulig å fastholde året 1221 som det egentlige grunnleggelsesår, siden det var da Andreas Sunesson gav ordenen lov til å slå seg ned i Lund.

Etterord

Til avslutning vil jeg kort vende tilbake til Dominikus og hans interesse for misjonen i Baltikum. Jeg resymerer det vi tidligere kom frem til: Det var reisene til Danmark som vekket Dominikus' kall til misjon og sjelefrelse. Jordan sier dette helt klart. I 1217 har vi Vilhelm fra Monteferratos uimotsigelige vitnesbyrd om at Dominikus ville reise for å forkynne evangeliet for folkene i Norden, kanskje var Preussen det mest nærliggende misjonsfelt akkurat da. Våren 1221 forberedte han seg på å dra som misjonær ett eller annet sted. Søster Cecilia forteller at han hadde anlagt misjonærskjegg. Samtidig fikk han seg utstedt en bulle som anbefalte ham personlig, som prior for Prekebrødrenes orden, til alle kirkelige dignitærer.

Det er naturlig å se dette i sammenheng med Honorius planer om en storstilt hedningemisjon. Men denne hedningemisjonen skulle også utgå fra Skandinavia. Hedninger fantes det i Baltikum og i den samiske befolkning i nordområdene. Den norske konge, Håkon Håkonsson, begynte på denne tiden misjon blant samene i Nord-Norge.

Vitneprovene fra Bologna taler flere ganger om Dominikus' interesse for å omvende hedninger. Hvilke hedninger det er tale om, er temmelig forvirret. Kumanere og sarrasenere er de som hyppigst nevnes. Denne forvirringen kan selvsagt skyldes at Dominikus selv har talt om å omvende hedninger rent generelt, uten å ha klare forestillinger om hvor han ønsket å dra. Men på grunn av den uvanlige karakter som pavens anbefalelsesbrev til kong Valdemar har - stilet til en verdslig fyrste, klart misjonsoppdrag - synes det klart at i det minste Salomon selv, og de brødre han måtte klare å rekruttere, var tiltenkt en oppgave i den danske misjon i Estland. Det var jo to år før, i 1219, at danskene hadde vunnet en avgjørende seier og satt seg fast i Tallinn.

Brevet til Valdemar er datert den 6. mai 1221. Dominikus hadde altså planlagt å sende Salomon nordover før generalkapitlet kom sammen. Det må derfor være tillatt å fremsette den hypotese, som ikke kan bevises, men heller ikke motbevises, at Dominikus selv hadde til hensikt å slutte seg til denne misjonen så snart anledningen bød seg. Døden innhentet ham imidlertid den 6. august og kullkastet eventuelle planer om å forkynne Evangliet for folkene i Norden.

Noter

1: § 14.
2: se Dictionnaire de spiritualité, under: Rachel et Lia.
3: § 16.
4: f. eks. fr. Rodolphus fra Faenza i Emilia, Bologna, nr. 32; fr. Fogierus fra Penna, Bologna, nr. 47. Aktene fra kononiseringsprosessen i Bologna og Toulouse er utgitt av A. Walz i Monumenta Ordinis Prædicatorum Historiæ (MOPH), bd. 16, ss. 115-194.
5: Bologna, nr. 12.
6: Bologna, nr. 12-16.
7: "domum recipere" er et fast uttrykk for å grunnlegge et kloster.
8: "socius"
9: "Utinam in omni ecclesia, quæ est de curia nostra, haberemus unam de tali ordine": Anders Sunesens velkomsthilsen er et ordspill på ordet "ecclesia". I det første tilfellet betyr det "lokalkirke", dvs. bispedømme, i neste ("unam" dvs. "ecclesiam") betyr det kloster i tilknytning til en kirke, slik det finnes mange eksempler på. - Gertz endrer "curia" til "cura" (omsorg), til tross for at den første lesemåten er belagt både hos Suhm og Svaning og derfor må ansees som meget solid. Denne ordbruken er uvanlig, men gir full mening -erkebiskopen tenker på seg selv og sin kurie som ledere av Lunds erkebispedømme.
10: "Locum": igjen er det vanskelig å forstå den nøyaktige betydningen av dette uttrykket. Det må være mer enn en tomt, noe som neppe var tenkelig så nær opp til domkirken som brødrenes kloster i Lund lå, men snarere en kirke med tilhørende bygninger hvor det ble foretatt de forandringer som var nødvendige for å tilpasse dem til brødrenes behov, f. eks. byggingen av et "claustrum" med celler i 2. etg., slik det ble gjort da de første brødre overtok St. Romanus i Toulouse.
11: Bull. Dan. I, 1, nr. 156
12: s. 152.
13: "Locum": igjen er det vanskelig å forstå den nøyaktige betydningen av dette uttrykket. Det må være mer enn en tomt, noe som neppe var tenkelig så nær opp til domkirken som brødrenes kloster i Lund lå, men snarere en kirke med tilhørende bygninger hvor det ble foretatt de forandringer som var nødvendige for å tilpasse dem til brødrenes behov, f. eks. byggingen av et "claustrum" med celler i 2. etg., slik det ble gjort da de første brødre overtok St. Romanus i Toulouse.
14: Annales ripenses, s. 152.