Jesuitter i Norge på 1700-tallet

Av pater Rune P. Thuringer, SJ, Stockholm

At et krater på månen heter Hell, lyder ikke særlig oppsiktsvekkende. Før man får vite at det dreier seg om astronomen pater Maximilian (Miksa) Hell SJ, som ble kalt fra Wien til Vardø i Nord-Norge 1768-69 for å studere den såkalte Venuspassasjen. Riktig interessant blir hans ekspedisjon når man tar hensyn til det strenge forbudet mot særlig jesuitter i Danmark-Norge, og også lar hans medhjelper Johannes (János) Sajnovics komme til orde.

Observatio transitus Veneris ante discum Solis
av p. Maximilian Hell S.J.
(Foto: Wikimedia Commons)

Pater Maximilian Hell

Maximilian Hell (1720-92) ble født i Schemnitz i den ungarske delen av Maria-Theresias rike og gikk i 18-årsalderen inn i jesuittordenen. Der ble hans matematiske og astronomiske begavelse tatt vare på. Han skulle tilbringe det meste av sitt liv som hoffastronom i Wien. I dag, når hans innsats er gjenstand for øket oppmerksomhet, vil mange land gjerne regne ham som sin sønn: Østerrike (han grunnla Wiens observatorium); Ungarn (innen landets datidens grenser lå fødestedet, på ungarsk "Selmecbánya"); Tsjekkoslovakia ("Banska Stiavnica" ligger i det sydlige Slovakia, ca. 50 km. fra den ungarske grense). Plaketter og minnetavler, bl.a. fra undervisningsdepartementet i Budapest, vitner om dette i Vardøhus museum.

Venuspassasjen

Kong Christian VII av Danmark-Norge spurte i 1767 gjennom sin ambassadør i Wien keiserinne Maria-Theresia om pater Hells tjenester for planeten Venus' passasje foran solskiven 3. juni 1769. Det var en prestisjesak for europeiske makter å observere denne sjeldne begivenhet, og 1769 ble et slags "venusår." Slik sendte f.eks. den engelske konge sendte kaptein James Cook til Tahiti i samme hensikt. Dersom lille Danmark i utkanten i Europa kunne gjennomføre observasjonen under en størrelse som Hell, betydde det mye. Vardø ble valgt fordi midnattssolen burde gi ekstra lang observasjonstid. At kongen bad nettopp Hell om å komme, innebar at han suverent satte seg over den danske lovs (av 1683) katolikkforbud med dødsstraff for "munker, jesuitter og lignende papistiske prester" som ble påtruffet i riket.

Johannes Sajnovics

Keiserinnen sa ja, og Hell kunne, etter å ha innhentet tillatelse fra jesuittergeneralen pater Ricci og fra pave Clemens XIII, velge ut medarbeider og forberede avreisen, som fant sted i april 1768.

Valget av Johannes Nepomuk Sajnovics (1733-85) var meget heldig. Han var født i Trnava (vestre Slovakia), astronom, jesuitt, men ennå ikke presteviet. I sin reisedagbok (177 folioark) skildrer han ekspedisjonens daglige liv.

Deri inngikk en rekke "økumeniske" kontakter, f.eks. med den lutherske biskop Johan Ernst Gunnerus i Trondhjem og et stort antall lutherske prester. Under et langt opphold på hjemreisen (sept. 1769) sørget biskopen for at de to som de første utlendinger ble innvalgt i det Videnskapers Selskap som han hadde opprettet. Dessuten hadde Gunnerus lånt dem sitt "observasjonsskip" for hjemreisen.

Kontakten med den lutherske prost Christian Wedingh i Vadsø var særlig viktig for Sajnovics, som av Hell var blitt oppfordret til å studere samenes språk. Weldingh behersket nord-samisk og hadde t.o.m. utgitt en samisk salmebok. Sajnovics er den første som vitenskapelig kunne bevise slektskapet mellom samisk og ungarsk. Senere lingvister har rost hans bemerkelsesverdig moderne forståelse av språkslektskap.

En pastoralt interessant hendelse fant sted da de to jesuittene besøkte Trondhjem på vei nordover. Hell oppsporte 155 utenlandske katolske knekter på festningen. Som en følge av katolikkerforbudet var de avskåret fra enhver sjelesorg. Men Hell skaffet seg tillatelse til å feire messe for dem, og ikke mindre enn 146 av soldatene mottok sakramentene. Hell utøvde, takket være sin kongelige reisekasse, betydelig karitativ virksomhet blant samene, danske embedsmenn som hadde falt i kongens unåde og blitt sendt i eksil til de nordlige egne, og andre fattige.

I Vardø ved Barentshavet

Etter et halvt års reise under store farer og strabaser under høststormene, ankom ekspedisjonen den 11. oktober 1768 Vardø ved Barentshavet. Ved hjelp av sine fullmakter og festningens kommandant major C.H. Eckleff og hans femti knekter, oppførte Hell nå sitt observatorium. Intet av det er igjen i dag, men stedet er markert med en minnetavle. Et huskapell ble også innrettet.

Venuspassasjen skulle inntreffe 3. juni 1769. Men Hell kunne i ventetiden også beskjeftige seg med observasjoner av nordlyset, havvannets fosforescens og polarområdets flora og fauna. Sajnovics gjennomførte sin omfattende sammenlignende språkforskning.

Målet nådd

Stor spenning rådde da den store dag nærmet seg, ikke bare i Vardø men på hundrevis av astronomiske observasjonsposter i og utenfor Europa. Dårlig vær kunne spolere alle forberedelser med aldri så kostbart utstyr. Slik gikk det også mangesteds. Men i Vardø, velsignet av midnattssolen, tillot været en fullt akseptabel observasjonstid. Arbeidsdagen ble innledet allerede kl. 4.00 med messen. Når Hell og hans medhjelpere fra kl. 18 til kl. 21 hadde fullført sitt oppdrag, sang de "Te Deum." Kommandanten skjøt salutt med kanonene, flaggene gikk til topps og en handelsreisende blåste fanfare på trompet. Hell sendte en første rapport til slottet i København med en soldat som ekspressbud (det tok flere måneder). Han innbød stedets honoratiores til observatoriet for å betrakte "aftenstjernen" mot solen, hvoretter man skålte hverandre til, til ytterligere trompetfanfarer.

Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km., forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000 km.).

De to jesuittene kom tilbake til Wien i august 1770.

På Vardøhus museum har museumssjefen Pirjo Saariniemi innrettet en fin utstilling over Hell. Der ser man også en modell av byen slik den stod på tiden rundt Hells besøk.

Jesuittforbudet i Norge

Hells og Sajnovics' etterfølgere kunne ikke returnere til Norge på lang tid. Dels ble jesuittordenen opphevet i 1773 (Hell fortsatte som astronom, Sajnovics ble matematikkprofessor i Budapest). Dels foreskrev - noen måneder før jesuittordenen ble gjenopprettet - Norges grunnlov av 17. mai 1814 et forbud mot jesuitter. Trass i en sterk stemning for opphevelse av forbudet, bestod det i Stortinget en overraskende sterk opposisjon mot en forandring. Et meget talende argument til fordel for en lovendring kunne vel være at det hadde vært en jesuitt i Norge siden 1940 - han, p. Xavier Rénom de la Baume SJ som fulgte med de franske alpejegere, hviler i norsk jord i Narvik der han led døden i kamp.

Først den 1. november 1950 vedtok Stortinget, etter en heftig debatt, å oppheve jesuitterforbudet. Man var kommet i forlegenhet i forhold til FNs menneskerettighetserklæring...

En viss tilbakeholdenhet på det økumeniske område har her og der holdt stand: Da mine verter i Vadsø tok kontakt med vikarierende kommandant på Vardøhus for å feire en messe på festningens område, var svaret slik: Det ville ikke være passende med en jesuittpater! Isteden ble det messe hjemme hos byens dengang eneste katolikker, tamilfamilien Anthony. Men i Vadsø og Kirkenes åpnet menighetsrådene med glede sine kirker for det 50-tall katolikker som lever ved Varangerfjorden. I sin fjernt beliggende sognekirke St. Mikael i Hammerfest har de fleste av dem aldri vært.