Gutteskolen som forsvant

Av Johs. Bruce, tidligere redaktør av «Broen»

Siden jeg var den siste lærer på St. Olav Gutteskole i Oslo, har jeg full forståelse for at man helst vil trekke et glemselens slør over skolen, men dette er egentlig urettferdig for dem som gikk foran meg og gjorde en stor innsats under vanskelige forhold.

Det merkelige er at forsøker man å finne noe om skolen i tilgjengelige historiske kilder er det svært lite, for ikke å si intet å hente. Jeg må med skam innrømme at jeg selv har uteglemt den i min bok om St. Hallvard menighet i Oslo, til tross for at skolen i over 15 år var menighetsskole også for St. Hallvards menighets gutter i 5., 6. og 7. klasse. St. Sunniva skoles jubileumsbok forteller heller ingenting, det nevnes bare at St. Olav skole og St. Sunniva skole slås sammen i 1933, men det gjaldt bare for de første skoleår for guttene. I den store nye bok om Kirken i Norge nevnes den heller ikke; grunnen er vel sannsynligvis at man ikke har kjent til dens eksistens.

Påstanden i boken om at man så tidlig ikke hadde råd til å betale lærere slik at katolske skoler måtte drives av søstre, stemmer ikke helt. St. Olav gutteskole hadde fra 1934 en betalt lærer, ikke katolikk. Han het såvidt jeg husker Bokkmann, men vi kalte ham «Ristings» fordi han når han ble sint - hvilket ofte var påkrevet - kalte synderen frem og ristet ham ganske kraftig, samtidig som han ga ham en overhøvling. Hadde synderen en løstsittende genser eller jakke, hendte det at han krøp ut av plagget. Læreren ristet i vei, mens den formastelige sto ved siden av og så på, mens vi brølte av latter. Læreren tok det som regel pent. Han sluttet antagelig i 1937, og begynte en privat internatskole for gutter på Eidsvoldskanten, om jeg ikke husker feil.

Flere prester deltok i undervisningen. Msgr. Henrik Irgens hadde religionsundervisning, mens jeg husker at msgr. Gustav Gorissen underviste i historie. Msgr. Irgens, som hadde militær uniform, overtok iblant gymnastikktimene; da var det orden i rekkene.

Det var det også i religionstimene. Vi ble iblant stilt opp etter alfabet og klasse. Alle tre klassene gikk jo i samme klasserom. Så var det eksaminasjon. Svarte man riktig gikk det fremover i rekken; svarte man galt, bar det bakover. Etter et sinnrikt system kunne han så tilslutt ha den flinkeste først i klassen. Msgr. Gorissen hadde av og til skriftlige prøver, de to beste fikk kinobilletter. Selv husker jeg at jeg en gang fikk billetter til Chaplins «Modern Times». Jeg bodde da på St. Josephs Institutt, der var kinobilletter sjelden kost.

I 1937 ble Øivinn Olafsen, som nettopp hadde tatt artium, ansatt og ble en populær lærer. Men et par år ut i krigen ble han, sammen med flere unge katolske menn, arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleirer. Etter krigen var han en kort tid lærer, men ble syk. Senere fikk han en stilling som passet bedre til hans store evner og innsatsvilje.

Under krigen hadde skolen en kvinnelig lærer, og etter krigen overtok unge studenter. Selv ble jeg bedt om å overta i 1947. Det var ikke store betalingen sogneprest Arne O. Sund kunne gi. Men det var noen morsomme måneder. Jeg hadde stor forståelse for de strekene guttene fant på, ikke minst når det gjaldt å erte søstrene. Den siste tiden hadde vi et klasseværelse på selve St. Sunniva skole. I 1934 hadde man klasse i trebygningen, deretter i mange år i prestegården, i det rom UNKF nå har kontor.

Det var ikke lett å anlegge den rette strenge mine når priorinne eller den søster som var skolebestyrer kom og klaget. Men guttene og trolig også foreldrene var fornøyde, skal man dømme etter karakteren var alle sammen plutselig blitt meget flinkere.

Men våren 1947 ble så saken drøftet, og trolig fra høsten 1947 ble gutteskolen nedlagt og guttene gikk over på St. Sunniva skole.

De var den gamle trebygning brukt som barnehave. I 20-årene ble den brukt til møtelokaler, det var to lokaler med låst dør i mellom. Det hendte at Ynglingeforeningen og en forening for unge kvinner hadde møte samme dag. Da skulle ynglingene etter tur kikke i nøkkelhullet og den pike de først fikk øye på skulle de forsøke å følge hjem når møtene sluttet. Det skal ha blitt noen katolske ekteskap av det.

Men jeg kan ikke unnlate å fortelle at i slutten av 30-årene bodde det mange gutter i Thor Olsens gate. Det hendte om vinteren at det kom til snøballkrig mellom disse guttene og elevene på Gutteskolen. Da rykket vi frem under krigsropet «Confiteor Deo omnipotente» etc., ikke fordi vi ba om tilgivelse, men fordi vi mente at det skulle virke skremmende.