Som poteten

Av Bjørn Are Davidsen. Opprinnelig trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 1/2013. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.

Visste du at vi kan takke paven for at vi drikker kaffe? Altså at Klemens VIII muliggjorde ett av de viktigste ritualene på bedehuset? Eller at europeerne bekjempet poteten fordi den ikke var omtalt i Bibelen?

Kristne har med andre ord bekjempet et viktig tiltak mot sultkatastrofer i Europa hvis dette er sant. Men det er det selvsagt ikke, selv om vi hører om det i mediemangfoldet fra NRK via Levende Historie til Vårt Land.

Dessverre sitter det ikke i ryggmargen å sjekke om denne type krydder i artikler er spiselig. Følgelig kan vi lese om svært mye som er blitt forbudt eller har møtt protester fordi det ikke er nevnt i Bibelen. I et oppslag i Vårt Land om «Plantene som forandret verden» (15.12.2012) har man ikke hørt historien om paven, kun at kristne var skeptiske til kaffen. Den «var ikke nevnt i Bibelen, og i tillegg hadde den mørke fargen noe djevelsk ved seg, ble det sagt».

Lyssky potetplante? På samme måte som det angivelig var skepsis mot poteten: «Potetens introduksjon falt delvis sammen med et utbrudd av spedalskhet på Vestlandet, og folk mente poteten hadde skylden. I tillegg var mange skeptiske til noe som lå under jorda, og til at den ikke var nevnt i Bibelen.»

I Levende Historie kunne vi nylig lese at også mange skotske prester advarte. Siden poteten «vokste under jorda, måtte den være djevelens verk. Når den heller ikke var nevnt i Bibelen, måtte det være syndig å spise den».

Motstanden mot poteten ble støttet med tilsynelatende alvor av Harald Eia i det populærvitenskapelige Brille på NRK. I slike sammenhenger henvises det ofte til at Den russiske kirken skal ha protestert mot Katarina den stores befaling om å dyrke poteter med den begrunnelsen at de var tvilsomme siden de ikke var omtalt i Bibelen. Uten å nevne at den ortodokse kirken ikke akkurat er kjent for pietisme eller skylapper på annet enn Bibelen.

Nå er det ingen sensasjon at revolusjoner i matveien ikke aksepteres uten videre. Spesielt ikke hvis de kommer samtidig med sykdomsepidemier eller man misforstår hvordan maten skal brukes, som tilfellet var med bøndene som prøvde å spise det av poteten som vokste over bakken.

Men det er nok en noe større sensasjon om det finnes særlig mange kristne, enten de nå skulle være katolikker eller protestanter, som på fullt alvor argumenterer mot mat fordi den ikke er nevnt i Bibelen eller fordi den vokser under bakken.

Muligens er det fordi journalistene stikker hodet i bakken at vi ikke ser refleksjon over manglende motstand mot nepe, kålrot, pastinakk, rødbeter og gulrøtter. Eller for at ikke andre planter nevnt i Vårt Lands oppslag, som pepper, bomull, sukker og tobakk, ble bekjempet fordi de ikke var nevnt i Bibelen.

Tobakksforbud. Av disse møtte riktignok tobakk motstand fra den engelske kongen Jakob 1. Han mente at røyking kunne skade både hjerne, nese og lunger, og dessuten var en hån mot Guds gaver. Den norsk-danske kongen Christian 4. mente at bruken var skadelig og sluttet seg til sin engelske svoger. I 1632 ble det forbud mot innføring og bruk av tobakk i Norge. Elleve år senere var tobakk imidlertid lovlig igjen.

Men det var altså ikke med henvisning til Kirkedepartementet. Forbudet skyldtes ikke teologi, men helsepolitikk.

Skuddredde kristne. Gitt at ingen som skriver gir konkrete referanser til en slik plantemotstand, verken sitater eller årstall, er det vanskelig å se annet enn at journalister og redaksjoner ser det som opplagt med en utbredt skepsis i historien til ting som ikke er nevnt i Bibelen.

Refleksreaksjonen er at dette stemmer. Kristne er skuddredde mennesker som ikke klarer å tenke selv. Man trenger direkte melding fra Bibelen for å prøve noe nytt. Dess mer kristen dess mindre kreativ.

Som vi har vært inne på over noen artikler, synliggjør dette den fastlåste fortellingen i vårt kulturelle bakhode om at kristen tro handler om å være bakstreversk og hodeløs. At planter som ikke var nevnt i Bibelen møtte motstand, aksepteres uten videre selv om samme oppslag samme dag i samme avis forteller om andre planter som ble akseptert uten motstand. I stedet for kritisk journalistikk i møte med anekdotene som støtter fortellingen, lar man dem krydre teksten. De er gode historier selv om de er dårlig historie.

Unntakene bekrefter regelen. Nå kan det jo være at det likevel stemmer. Kanskje har vi å gjøre med en besynderlig selektiv reaksjon. Kanskje snakker vi om så ulike steder og tider at noen grunnet en eller annen lokal eller historisk årsak faktisk fikk seg til å argumentere på den måten. Det finnes mye, som det heter, særlig etter middelalderen.

Men nettopp fordi de få eksemplene med angivelig motstand skiller seg sånn ut og strider til de grader med klassisk kristen argumentasjon – der det altså ikke var motstand mot barkebrød, bevere, blyanter, blåbær eller briller, for bare å ta et lite utvalg fra én bokstav om noe som Bibelen ikke omtaler – bør det gå en aldri så liten alarm.

Paven og kaffen. Hva så med paven? Er det mer hold i påstanden om at pave Klemens VIII etter å ha smakt brygget rundt år 1600 på en tid der kaffen angivelig ble sett som muslimsk og djevelsk, erklærte at “Denne djevelske drikken er så nydelig at vi bør lure djevelen ved å kristne den,” og dermed fikk fart i kaffedrikkingen i Europa?

Nei, det er nok ikke det. Selv om de kan gi en god latter, er det bare å svelge med en god latte at heller ikke alle positive anekdoter om katolikker stemmer.