Det andre vatikankonsil – en trofast fornyelse

Den 25. januar 2009 feiret Kirken 50 års-jubileet for pave Johannes XXIIIs offentliggjøring av sin plan om å sammenkalle Det annet vatikankonsil, et kirkemøte med alle biskopene i Den katolske kirke. I den anledning, samt det stadig økende behov for informasjon om konsilet og den rolle det og dets budskap ennå spiller i Kirken, innledet Broen en ny artikkelserie om konsilet, hvor alle de 16 dokumentene ble presentert. Artiklene er skrevet av p. Fredrik Hansen.

Historien om Det annet vatikankonsil (ofte bare omtalt som Vatikan II) begynner med valget av Johannes XXIII som pave 28. oktober 1958. Han var da 76 år, og ble betraktet som en «overgangspave», en som skulle lede Kirken trygt i noen år, mellom den mer formidable pave Pius XII (som i likhet med pave Pius XI hadde vurdert å sammenkalle et konsil) og en yngre etterfølger. Dette ble ikke tilfelle. Bare tre måneder etter at han ble valgt til pave, den 25. januar 1959, i et møte for kardinaler i St. Paul-basilikaen i Roma, annonserte pave Johannes XXIII tre planer: en synode for bispedømmet Roma (avholdt i 1960), en revisjon av kirkeretten (avsluttet først i 1983), og et nytt konsil. Reaksjonen var heller minimal, og Johannes XXIII fortalte senere at kardinalene reagerte med en «imponerende, men andaktsfull stillhet». Paven satte tre konkrete mål for konsilet: å fremme en bedre ordning av Kirken, enhet blant de kristne og fred i verden. Han gjorde det også klart at dette skulle være et konsil hvor sjelenes frelse, ikke fordømmelser, skulle være det sentrale.

Konsilene i Kirkens historie

Før Vatikan II hadde Kirken avholdt 20 konsiler. Ordet konsil (latin: forsamling) brukes idag vanligvis om de store kirkemøtene som gjelder for hele Kirken, mens ordet synode (gresk: forsamling) brukes om mindre kirkemøter, hvor biskopene fra en region, verdensdel eller som representanter for en gruppe biskoper deltar. I en særskilt stilling blant konsilene står de fire første: Nikea (år 325), Konstantinopel I (381), Efesus (431) og Kalkedon (451) som i sine dokumenter formulerte de viktigste momentene i den kristne tro. Trosbekjennelsen vi bruker i søndagsmessen ble skrevet for de to første konsilene. Andre viktige konsil i nyere tid er konsilet i Trent (1545-1563), som var Kirkens svar på reformasjonen, og Vatikan I (1869-1870), hvor læren om pavens primat og ufeilbarlighet ble definert.

Men Kirken går helt tilbake til Apostlenes gjerninger (kapittel 15) for å finne konsilenes fødsel. I Kirkens raskt voksende misjonsarbeid dukket et noe komplisert spørsmål opp: Skal ikke-jøder som blir kristne måtte overholde alle de jødiske lovene? For å komme frem til en løsning for hele Kirken ble det såkalte Apostelmøtet avholdt i ca. 49 e.Kr. Dette konsilet, hvor både St. Peter, St. Paul og de andre apostlene og sentrale disiplene deltok, kom frem til at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og overholde de lovene som gjaldt særlig for jøder. Dette ble offentliggjort med ordene «Den Hellige Ånd og vi har besluttet» (Apg 15,28), som også senere er blitt brukt av konsilene for å tydeliggjøre at de ikke bare er samlinger av biskoper, men et uttrykk for Guds veiledning av Kirken ved biskopenes fellesskap.

Konsilet begynner sitt arbeid

Pave Johannes XXIII innledet forberedelsene til Vatikan II kort tid etter offentliggjøringen, og etter nesten fire år med forberedelser, hvor 10 kommisjoner hadde arbeidet seg gjennom hundrevis av forslag og forberedt 70 utkast til tekster, åpnet konsilet den 11. oktober 1962. I tillegg til omlag 2400 biskoper fra hele verden hadde også lederne for de mannlige klosterordenene rett til å delta. I løpet av hele konsilet regner man med at nærmere 2800 konsilfedre (betegnelsen på en som deltar på et konsil) var til stede.

Konsilets arbeid fant sted i fire såkalte «sesjoner», arbeidsperioder hvor alle biskopene var samlet i Roma: 1) oktober-desember 1962; 2) september-desember 1963; 3) september-november 1964; 4) september-desember 1965. Konsilet fant sted i Peterskirken, som var utrustet med store tribuner langs sidene av hovedskipet hvor biskopene satt. I tråd med Kirkens tradisjon og lov brukte konsilet det latinske språk i alt sitt arbeid.

Fra Johannes XXIII til Paul VI

I Kirken er det kun paven selv som har rett til å sammenkalle og lede et konsil, noe som gjorde pave Johannes XXIIIs død 3. juni 1963, ett år inn i konsilets arbeid, til et skjebnesvangert punkt. Det ville være helt opp til etterfølgerens arbeid om det skulle fortsette eller ikke. 21. juni 1963 valgte kardinalene Giovanni Battista Montini, erkebiskop av Milano, til ny pave, og han tok navnet Paul VI. Noe av det første han gjorde var å erklære at konsilet skulle fortsette. Dette var ikke spesielt overraskende, da kardinal Montini hadde vært en sentral støttespiller for pave Johannes XXIII og en ivrig pådriver i konsilet. Som pave Paul VI var det han som ikke bare skulle offentliggjøre alle konsilets dokumenter, men også sette dem ut i livet etter konsilets avslutning.

Faktisk deltok hele fem paver i konsilets arbeid: Johannes XXIII og Paul VI som paver, Johannes Paul I og Johannes Paul II som biskoper, og nåværende pave Benedikt XVI som teologisk rådgiver for de tyske biskopene. Norge var representert med fire konsilfedre: biskop Jacob Mangers S.M. (Oslo), biskop John Willem Gran O.C.S.O (Oslo), biskop Johannes Rüth SS.CC. (Trondheim) og biskop Johannes Wember M.S.F. (Tromsø). Spesielt biskop Gran av Oslo ble en viktig ambassadør for konsilets arbeid og dokumenter her i Norge.

Konsilet ble høytidlig avsluttet i 7. desember 1965, etter å ha utarbeidet 16 dokumenter (se ramme). Som vanlig i Kirken, har dokumentene en offisiell tittel, samt en mer kjent tittel som er de første ordene i teksten. F.eks. Den dogmatiske konstitusjon om Kirken (dokumentets egentlige tittel) er bedre kjent som Lumen Gentium, fra dokumentets første setning: Lumen Gentium cum sit Christus (norsk oversettelse «Kristus er lyset for alle folk»).

Vatikan II i dag

Et gjennomgående slagord i løpet av konsilets arbeid var «ad fontes» – tilbake til kildene. I tråd med pave Johannes XXIIIs ønske og plan søkte konsilets å se tilbake til Kirkens opphav og arv (Bibelen, kirkefedrene og konsilene), og der finne de impulser, visjoner og ledetråder for å utruste Kirken for dens videre ferd, og gi den en ny giv i møte med en stadig forandrende verden. Det vil ennå ta tid før Kirken har virkeliggjort konsilets lære og budskap i hele sin fylde, men dette er hverken en byrde eller et valg. Pave Benedikt XVI, i messen med kardinalene rett etter hans pavevalg, sa: «Jeg bekrefter mitt bestemte ønske om å fortsette å sette Det andre vatikankonsil ut i live». Denne oppgaven påfaller hele Kirken, og første sted i retning av dette er en virkelig forståelse av konsilets dokumenter. Denne serien i Broen søker å støtte dette, ved å presentere samtlige dokumenter på en klar og lettfattelig måte, samt peke på konsilets vedvarende rolle for den katolske kirke.

Konsildokumentene

  • Sacrosanctum concilium – Gudstjenestens fornyelse
  • Lumen gentium – Kirken
  • Dei Verbum – Om Guds åpenbaring
  • Gaudium et spes - Kirken i verden av i dag
  • Inter mirifica – Om samfunnets meddelelsesmidler
  • Unitatis redintegratio – Den katolske kirke og de kristnes enhet
  • Orientalium Ecclesiarum – De orientalske katolske kirker
  • Christus Dominus – Om biskopenes hyrdeverv i kirken
  • Perfectae caritatis – Om ordenslivetstilpasning og fornyelse
  • Apostolicam actuositatem – Legfolkets apostolat
  • Optatam totius – Om prestenes tjeneste og liv
  • Ad gentes – Kirkens misjonsvirksomhet
  • Presbyterorum ordinis – Om presteutdannelsen
  • Gravissimum educationis – Den kristne oppdragelse
  • Nostra aetate – Om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner
  • Dignitatis humanae – Om religionsfriheten

Om Guds åpenbaring

I forkant av Det andre Vatikankonsil var det en utbredt (og noe spissformulert) tanke at Bibelen var noe protestantene holdt på med, mens katolikkene hadde tradisjonen. Mens Lumen Gentium nok blir stående som det viktigste dokumentet fra Vatikan II, er Den dogmatiske konstitusjonen Om Guds åpenbaring, Dei Verbum, av enorm betydning, siden det tydelig presenterte Kirkens lære om åpenbaringen og Bibelens rolle i Kirkens liv.

Konstitusjonen, som ble høytidelig offentliggjort 18. november 1965, består av seks kapitler, som viser hva dokumentet handler om: Åpenbaringen, Den Guddommelige åpenbarings overlevering, Skriftens Guddommelige inspirasjon og dens tolkning, Det gamle testamentet, Det nye testamentet, Den hellige skrift i Kirkens liv.

Åpenbaringen

"Det behaget Gud i Hans godhet og visdom å åpenbare seg selv og gjøre oss kjent med sin hemmelige vilje, som innebærer at menneskene får adgang til Faderen ved Kristus, det menneskevordne Ord, i Den Hellige Ånd, og at de blir delaktige i den guddommelige natur" (DV 2). Åpenbaringens mål er at vi mennesker skal kunne lære Gud å kjenne, bli kjent med hans vilje for verden og oss, og få del i det liv ikke bare kaller oss til, men har skapt oss til å leve.

Den guddommelige åpenbaring har sin begynnelse med stamfedrene og Israels patriarker, Moses og profetene, og kommer til sin fullendelse i Jesus Kristus, "han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av Den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den" (DV 4). Konsilfedrene gikk så lagt som å si at åpenbaringen = Jesus Kristus. Alt Gud har ville si til oss mennesker, har han sagt i Ordet som ble kjød. Til dette svarer mennesket med " ’troens lydighet’ det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud, skjenker Gud som åpenbarer seg, ’full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje’ og gir sin personlige tilslutning til Hans åpenbaring" (DV 5).

For at åpenbaringen skulle videreføres til alle nasjoner og alle generasjoner, ga Jesus budskapet, "kilden til all frelsesbringende sannhet og moralsk rettledning" (DV 7), videre til apostlene. Apostlene ga denne oppgave videre til biskopene, og derfor "overga [de] dem den plass de selv hadde som lærere" (DV 7).

Tradisjonen

Konstitusjonen forklarer tradisjonen som "det som er blitt overlevert av apostlene", og påpeker at den "innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd" (DV 8). Det er viktig å understreke at tradisjonen ikke er en samling av menneskelige overleveringer, skikker og ideer, men den skatt som apostlene selv ga videre, og som dag for dag hjelper og støtter Kirken ved å berike dens innsikt i Den hellige skrift, trygge dens tro, og befester den levende forkynnelse hvorved Kirkens hyrder, biskopene, lærer Guds folk. "Således fører Gud, som også tidligere har talt, en uavbrutt samtale med sin elskede Sønns brud, og Den Hellige Ånd, som i og ved Kirken lar Evangeliets levende røst klinge i verden, fører de troende til hele sannheten og lar Kristi ord få rikelig plass i dem" (DV 8).

"Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene" (DV 9).

Den hellige skrift og den hellige tradisjon står ikke i motsetning til hverandre. Det er ikke slik at vi lærer noe i Bibelen, og så det motsatte i tradisjonen. De beriker og utfyller hverandre. Her utviklet (gjorde mer fullstendig) Vatikan II hva konsilet i Trent hadde lært. For mens Trent, i møte med protestantenes lære, brukte mye plass på tradisjonen (som protestantene fornektet) betraktet for seg selv, og Bibelen kom noe i bakleksa i forhold, understreket Vatikan II at formidlingen av åpenbaringen skjer gjennom skrift og tradisjon sammen.

Fortolkningen av åpenbaringen er i vår Kirke overgitt læreembetet (biskopene i enhet med Paven): "Det er til Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn, og til det alene, at oppdraget om autentisk å tolke Guds ord både i Skriften og i Tradisjonen er blitt betrodd" (DV 10). Konsilfedrene understreket at læreembetet ikke står over åpenbaringen, men er dens ydmyke tjener, og ikke skal gjøre annet enn lydig og tro overgi videre, det apostlene mottok av Herren selv.

Bibelen og Kirken

Vatikan II begynte sin utlegning om Den hellige skrift ved å fastsette Bibelens sannhet: "Det som Gud har åpenbart og som den hellige Skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den Hellige Ånds impuls" (DV 11). Men selv om Gud er opphavet til Skriftens ord, ble bøkene i Det gamle og Det nye testamentet skrevet ned av mennesker, utvalgt av Gud og "som i Hans tjeneste skulle bruke sine evner og gaver slik at Gud virket i dem og gjennom dem, og de selv derfor skrev ned alt det, og bare det, som Han selv ville" (DV 11). Gjennom disse inspirerte forfatterne ble Skriftens ord derfor "urokkelig, trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse" (DV 11).

Av dette kommer Kirkens prinsipper omkring bibeltolkning; en ekseget "bør altså søke den mening som [bokens inspirerte forfatter] under egne spesielle omstendigheter og i pakt med sin samtid og sin kultur har villet uttrykke og har gitt uttrykk for ved hjelp av litterære genrer som man brukte på hans tid. For rett å forstå hva [bokens inspirerte forfatter] har villet fastslå i sitt verk, skal der legges den tilbørlige vekt på de vanlige, naturlige følelser, uttrykksformer, fremstillingsmåter som hørte hjemme i [bokens inspirerte forfatters] egen tid og på dem som den gang var vanlige i omgangen mellom menneskene. Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide" (DV 12).

Om de to testamenter sier konsilfedrene at de er knyttet sammen, og ikke kan forstås adskilt fra hverandre: "Det nye er skjult i Det gamle, og Det gamle åpnes i Det nye" (DV 16). Videre påpekes det om evangeliene at "Den hellige Moder, Kirken, har fastholdt og fastholder bestemt og uforandret at de fire nevnte evangelier, hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet" (DV 19).

Bibelen er av den ytterste betydning for Kirken, både som kilde til tro og som det skattkammer som rommer Jesu guddommelige eksempel for våre liv. Derfor må Bibelen alltid være tilgjengelig for de troende, og Kirken påser at de oversettelser som anbefales, er blitt til ved akademisk kvalitet og språklig korrekthet. Derfor oppfordrer konsilet "inntrengende hver enkelt kristen ... til å lære ’den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt’ (Fil. 3, 8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. ’For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus’ [sitat: den hl. Hieronymus]. .... måtte de også huske at bønnen alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne kan bli en samtale mellom Gud og mennesket: For ’vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige ord’» (DV 25).

Veien videre

Etter Dei Verbum er det umulig å hevde at Den katolske kirke ikke tar Bibelen på alvor, eller at den anser tradisjonen som mer givende enn Skriften. Det enorme arbeidet som er blitt nedlagt i Kirken i forhold til bibellesning og bibeloversettelser etter konsilet, bare understreker dokumentets innhold og påvirkning i Kirkens liv.


Konsilet om den moderne verden

Et av Det annet vatikankonsils hovedmål, og en del av et pave Johannes XXIII såkalte aggiornamento, "oppdatering", var å gå den moderne verden i møte. Kirken skulle ikke bare bivåne verden og dens begivenheter på avstand, men ta aktiv del i verdens liv, for å ta aktiv del i menneskenes liv, og dermed kunne lede alle til frelse.

I tråd med dette mål offentliggjorde konsilet to dokumenter som tydelig satte søkelys på den moderne verden: dekretet Om samfunnets kommunikasjonsmidler (Inter mirifica) fra desember 1963, og den pastorale konstitusjon Om Kirken i verden av idag (Gaudium et Spes) fra desember 1965 .

Media og kommunikasjon 

Dokumentet om samfunnets kommunikasjonmidler (konsilets noe vanskelig begrep for media, kommunikasjon og informasjonsteknologi), med sine to korte kapitler (totalt 24 artikler), begynner med å understreke det positive i de sosiale kommunikasjonsmidler: "slike tekniske hjelpemidler kan være til virkelig gavn for menneskeheten, hvis de brukes riktig..." Samtidig advarer konsilet mot baksiden av medaljen: "Men Kirken vet også at menneskene kan bruke dem imot Skaperens hensikt og omdanne dem til midler til sin egen undergang." (IM 2) Dette representerer konsilets tekning om den moderne verden i et nøtteskall: å fremheve det gode, det som kan gavne menneskets sanne vei og mål og varsle og hjelpe der hvor verden beveger seg i gal retning. Videre behandles kommunikasjonsmidlene i lys av misjonsbefalingen og behovet for å fremme kunnskap og lærdom for alle, og konsilet konkluderer med at Kirken derfor kan og skal ta i bruk kommunikasjonsmidlene i sin mangfoldige oppgave i verden.

Deretter settes søkelyset på enkelte problematiske elementer: behovet for klare retningslinjer for en moralsk bruk av kommunikasjonsmidlene, at retten til informasjon og kjennskap til hva som skjer i verden ikke skal svekkes av fordreid eller feilaktiv presentasjon, samt forholdet mellom media og kunst og hvordan kommunikasjonsmidlene fremstiller det onde. Disse prinsipielle forhold vil også enkelt kunne overføres til dagens situasjon. Dokumentet behandler så noen konkrete kommunikasjonsmidler: film, teater, radio og TV og pressen. Disse korte avsnittene oppfordrer til en tydelig avklaring av disses rolle, og at de arbeides i tråd med prinsippene dokumentet behandlet innledningsvis, og retter søkelys på både de som er ansvarlige for og driver mediene, samt mottakerne. Til slutt etableres det som tydelig er dokumentets vedvarende arv: Det pavelige råd for sosial kommunikasjon (et av "departementene" i Roma som spesielt arbeid med disse spørsmål), og en årlig dag for kommunikasjonsmidlene (vanligvis søndag før pinse). 

Verden av i dag – det menneskelige fellesskap 

Konsilets aller siste dokument, også dets lengste med ni kapitler fordelt på to deler, med til sammen 93 artikler, innledes med de meget kraftfulle ord: "De gleder og håp, den sorg og angst som våre dagers mennesker føler, og da især de trengende og alle de som har tungt å bære, er også Kristi disiplers gleder og håp, sorg og angst, og intet av det som angår mennesket, er uten gjenklang i de kristnes hjerter." (GS 1) Dokumentet representerte noe helt nytt, og det av to grunner: For det første fikk det en betegnelse som ikke før var i bruk: "pastoral konstitusjon", et kompromiss da konsilet ønsket at dette dokumentet skulle ha den høyeste rang et konsildokument kunne få (en konstitusjon), samtidig som man innså at det så tydelig skilte seg ut fra tidligere konstitusjoner, som preges av en mer teologisk art; og for det andre, fordi dokumentet ble utarbeidet helt og holdent av konsilet, det var ikke forberedt av noen kommisjon før 1962, ei heller foreslått som noe dokument. Av den grunn er det av mange ansett som det tydeligste uttrykk for konsilets egen stemme.

Med dokumentets første del, Kirkens og menneskets kall, ønsket konsilet "først og fremst å bedømme de verdier som i dag vurderes høyest, og å føre dem tilbake til deres guddommelige kilde. For så vidt som de skriver seg fra de evner som Gud har utstyrt mennesket med, er disse verdier i høy grad gode, men de trenger å bli renset fordi menneskehjertets fordervelse ofte har misbrukt dem." (GS 11) Med andre ord ville konsilfedrene her foreta en grundig vurdering av verden, og derfor menneskenes, tilstad, for slik å hjelpe Kirken til å ta sitt frelsesbringende budskap inn i menneskenes situasjon. Kapittel 1 behandler menneskeverdet, og behandler hvordan mennesket både svekkes og befestes i verden idag. Her kommer også konsilets med sin betraktning om samvittigheten. Den er "en lov som Gud har risset inn i dets hjerte. Å adlyde den er menneskets ære, og ifølge den skal det dømmes" (GS 16). Dessverre blir denne betraktning ofte misforstått da man utelater at konsilet samtidig understreker at samvittigheten skal og må rettledes, og aldri kan føre et menneske mot Gud eller mot hans vilje. Konsilets behandling av ateisme inneholder konsilets klareste fordømmelse: mot den systematiske ateismen som skader mennesket og oppkaster menneske selv til gud og sitt eget mål.

Kapittel 3 behandler det menneskelige fellesskap, og understreket menneskenes felles vel og avhengighet av hverandre. "Det felles gode", definert som "summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt," (GS 26) skulle bæres frem av omsorg for hverandre og kristen nestekjærlighet. I sin behandling av Kirkens rolle i verden av idag, befester konsilets Kirkens rettmessige plass i verden, dens misjon i lys av Herrens befaling, og den oppgave som påligger alle de troende i å arbeide for å gjøre verden til et bedre sted: "Konsilet oppfordrer de kristne, som har borgerrett både i det ene og det annet samfunn, til ivrig og trofast å oppfylle sine jordiske forpliktelser, og gjøre det under Evangeliets inspirasjon." (GS 43). Alle kapitlene i del én avsluttes med en mer meditativ artikkel om Kristus, "det nye menneske", og hans eksempel og forbilde for Kirken og menneskenes virke og forhold til den moderne verden.

Verden av i dag – problemområder

 I dokumentets andre del, Om enkelte mer presserende problemer, behandler konsilfedrene fem emner ansett å være særskilt viktige: ekteskap og familie, kulturen, det sosiale og økonomiske liv, det politiske samfunn og freden. Det er tydelig at konsilets her leste tiden og verdens utvikling rett; akkurat disse områdene fremstår også idag som de aller mest problematiske elementene i Kirken og kristendommens møte med den moderne verden, da også de etiske spørsmål rundt liv og død er et gjennomgående tema i dokumentet. Særskilt verd oppmerksomhet er dokumentet artikler 47 til 52, utvilsomt noe av mest sjelesettende Kirken noen gang har nedtegnet om ekteskapet og familien og familiens liv. I sitt kapittel om fred (som ble utarbeidet kort tid etter Cuba-krisen i 1962) advarte konsilet mot rustningskappløpet og krig som løsningen på politiske problemer. Det definerte også fred i lys av menneskes forhold til Gud, og som et pågående arbeid som ikke kun handler om mangelen på væpnet konflikt: "Fred er ikke bare krigens fravær ... Den er egentlig og fullt ut rettferdighetens verk ... Freden er aldri vunnet en gang for alle, den skal uopphørlig bygges opp" (GS 78).

Dokumentenes rolle i dag 

Dokumentene har etter konsilets avslutning i 1965, og spesielt ettersom tiden har gått, blitt møtt med følgende spørsmål: Har Inter mirifica og Gaudium et spes, som begge veldig konkret forholder seg til sin tid, noen varig rolle å spille i Kirken? Svaret er nok alt annet enn enkelt. Det ligger mye i det at elementer i begge dokumentene er barn av sin tid, og i liten grad kan tale til dagens eller fremtidens situasjon. Det er en meget utbredt oppfatning at Inter mirifica er det konsildokumentet som først vil gå/gikk i glemmeboken. Samtidig må det sies at begge dokumentene i sine prinsipielle deler etablerer veldig konkrete og universelle retningslinjer som uansett vil være til nytte for Kirkens forhold både til media og kommunikasjonsteknologi og den moderne verden som helhet.

Det er også slik at de tidsbegrensede elementene sier noe om Kirkens årvåkenhet og uro i møte med datidens (som muligens vil forbli nåtidens og fremtidens) utfordringer. Avslutningsvis må det dessuten understrekes at Gaudium et spes ennå legger føringer for Kirkens pågående arbeid innen sosial rettferdighet, fred, nødhjelp og virke for menneskets verdighet og livets ukrenkelige verdi.



Vatikan II om misjon og utdannelse

I sin siste sesjon (høsten 1965) fullførte Det annet vatikankonsil to dokumenter som begge bygges på Misjonsbefalingen i Matteusevangeliets siste kapittel (28, 16-20): erklæringen Gravissimum educationis – Om den kristne oppdragelse (28. oktober 1965) og erklæringen Ad gentes – Om misjonsvirksomheten (7. desember 1965).

Begge dokumentene, vel forberedt allerede før konsilet, representerer biskopenes ønske om å stille to meget sentrale deler av Kirkens liv beredt til å møte den moderne verdens utfordringer.

Oppdragelse og utdanning

Dokumentet, som med sine 12 korte artikler ofte omtales som "utdanningsdokumentet", behandler et meget omfattende område, som inneholder alt fra en rent menneskelig oppdragelse (av barn), til skolevirksomhet, katekese, høyere utdanning og videre utdanning og opplæring av de eldre. I dagens Kirke brukes ordet "formasjon": den helhetlige opplæring av at menneske, som i lys av troen er all den hjelp et menneske kan få i sin søken etter hellighet.

Konsilets begynner med å erkjenne at verden har utviklet seg, og denne utviklingen har tatt utdanningen med seg: "[Utdanningens] overordentlige betydning i menneskets liv og dens stadig voksende innflytelse på det moderne samfunns utvikling har vært nøye overveid av det hellige økumeniske konsil. Det forholder seg nemlig således, at de unges utdannelse, såvel som en viss etterutdannelse av de voksne, på grunn av vår tids fremskritt blir på én gang lettere og mere påkrevet" (Innledning).

I artiklene 1 og 2 presenterer konsilfedrene grunnlag: Alle har rett til utdanning – en utdanning som må være noe mer enn bare innlæring av fakta: "Den sanne oppdragelse ser det imidlertid som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye, samtidig med at den tar sikte på det allmenne vel i det samfund der mennesket er medlem, og hvis forpliktelser det som voksen skal vedkjenne seg" (1). I tillegg har alle kristne en rett på den særskilte utdanning og katekese som kaller til og støtter enkeltmenneske til tjeneste for troen og medmenneskene.

Artikkel 3 og utover diskuterer de sentrale aktører i oppdragelsen/utdannelsen. Ikke uten grunn begynner dokumentet med foreldrene, "barnas første og viktigste oppdragere" (3), og understreker at det er i familien den første og viktigste oppdragelse, spesielt i forhold til troen, finner sted. Deres oppdrag understrekes også i foreldrenes grunnleggende frihet til å legge til rette for sine barn utdannelse: "Foreldrene har førsteretten til å oppdrage sine barn, og denne førsterett kan de ikke tvinges til å overdrage andre; de hør altså ha virkelig frihet i valget av skole" (6). Skolen, som er "et sentrum, hvis aktivitet og fremskritt blir til gavn for familiene, for lærerne, for alle slags institusjoner som fremmer det kulturelle, borgerlige og religiøse liv, for det borgerlige samfunn og for hele menneskehetens fellesskap" (5) har både sin egen verdi og fungerer som en av Kirkens mest sentrale midler i utdanningsoppdraget, især da skolen formes av Kirkens misjon, og blir en katolsk skole, hvis "særkjenne er skapelsen av et skolemiljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, så den kan hjelpe de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig med at de vokser opp som de nyskapte mennesker dåpen har gjort dem til" (8).

Dokumentets siste del vies universitetene og høyskolene (10-12). Konsilet ønsket ikke bare katolske universiteter og høyskoler, men også at disse skulle arbeide for et høyt akademisk nivå, i tråd med Kirkens beste tradisjoner, en helhetlig utdannelse av mennesket for samfunnets beste, og et utdannelse som var omsluttet av troen – slik at samfunnet, Kirken og alle mennesker skulle hjelpes.

Misjon

Med sine 42 artikler, fordelt på seks kapitler, er misjonsdokumentet et av de mer omfattende dokumentene fra konsilet. De første to kapitlene (Teologisk grunnlag og Det egentlige misjonsarbeidet) presenterer et fundament som de mer praktiske kapitlene 3 til 6 bygger videre på.

Misjon er nødvendig da det ligger i Kirkens natur: "Kirken, som Gudsfolket på pilegrimsferd, er ifølge sitt vesen «misjonerende», da den selv kan føre sin opprinnelse tilbake til Sønnens og Den Hellige Ånds sendelse i overensstemmelse med Gud Faders plan" (2). Denne grunnleggende tanke behandles videre, og knyttes både opp imot frelseshistorien som helhet, og det faktum at Jesus selv sendte Kirken for å forkynne – å la alle mennesker, i alle land og nasjoner få høre det glade budskap. Kapittelet avsluttes med presiseringen om at misjon skal skje nå: "Den tid hvor der skal drives misjon, ligger mellom Herrens første tilsynekomst og hans gjenkomst, hvor Kirken som det modne korn skal samles sammen i Guds rike fra de fire verdenshjørner. Før Herren kommer igjen, skal det glade budskap nemlig forkynnes for alle folkeslag" (9).

Det påligger alle kristne å misjonere, et oppdag vi mottar i dåpen og styrkes til i fermingen (10). Denne misjonen er sterkt knyttet til den nestekjærlighet som alle kristne kalles til, da omsorgen for vår neste krever omsorg for vår nestes evige frelse: "De kristne som lever i de menneskelige samfunn, skal være besjelede av den kjærlighet som Gud har elsket oss med, han som vil at vi skal elske hverandre med den samme kjærlighet" (12). Ut av denne omsorg bygges Kirken, som er Guds folk: "Ved ordets sæd og ved evangeliets forkynnelse kaller Den Hellige Ånd alle mennesker til Kristus og vekker troen i deres hjerter. Når han i dåpsbrønnens skjød gjenføder dem som tror på Kristus til et nytt liv, samler han dem til det ene Gudsfolk ... " (15).

Den meget utbredte tanken om at misjon er noe som bare finner sted i fjerne land og for andre folkeslag understreket konsilfedrene at var feil. Forkynnelsen av det glade budskap kan ikke stoppe bare fordi et land eller en region har vært kristent i lang tid. Det kristne kall er kallet til daglig å "ta opp sitt kors og følge meg" (Matt 16, 24) som Jesus selv sa. Derfor må budskapet forkynnes dag ut og dag inn, kanskje spesielt der hvor troen i altfor stor grad hviler på kultur og/eller historie.

Kirken anser misjonskallet som et særskilt kall: "Der er altså noen som er merket med et særlig kall, og som - hvis de besitter de naturlige anlegg og de nødvendige egenskaper og åndelige gaver - er parate til å påta seg misjonsarbeidet, enten de nå er innfødte eller utlendinger; prester, ordensfolk og legfolk" (23). Disse skal støttes av hele Kirken, fordi de utøver helt konkret den oppgave som er alle kristnes: "Da hele Kirken er misjonerende, og da arbeidet med evangeliets utbredelse er en av Gudsfolkets hovedoppgaver, innbyder kirkemøtet alle til en dyptgående indre fornyelse, for at de i levende bevissthet om deres eget ansvar for evangeliets utbredelse påtar seg sin del av misjonsarbeidet blant alle folkeslag" (35). Avslutningsvis oppfordrer kirkemøtet til en stadig bedre organisering av misjonsarbeidet, en større erkjennelse av misjonen som Kirkens og det kristne livs kjerne, og stiller seg sammen med dem "som for Kristi navns skyld lider forfølgelse, og gjør seg til ett med dem i deres lidelse" (42) – i vissheten om at Evangeliet har møtt motstand gjennom hele Kirkens historie og i håpet om at budskapet uansett vinner frem.

Veien videre

Begge "saksfeltene" som ble behandlet i disse konsildokumentene, har siden konsilet gjennomgått store forandringer: Det katolske skolevesenet, som rundt konsilet ble dominert av ordensfolk, er idag i stor grad ledet av legfolk; mens misjonen (evangeliseringen) har blitt styrket i Kirkens kjerneområder (Europa og Amerika), hvor troen ikke lenger spiller den rolle den gjorde, og misjonærer fra Afrika og Asia sendes hit for å hjelpe bispedømmer med prestemangel – bispedømmer som for 50 år siden sendte tusenvis av misjonærer til Afrika og Asia. Pavene Paul VI og Johannes Paul II søkte å svare på denne utvikling med sine dokumenter om misjon og utdannelse, hvor Evangelii nuntiandi (1975), Catechesi tradendae (1979) og Redemptoris missio (1990) om misjonen står sentralt.


Den dogmatiske konstitusjon om Kirken

Av alle konsilets 16 dokumenter fremstår konstitusjonen om Kirken, best kjent som Lumen Gentium etter de innledende ordene i den latinske originaltekst: Lumen gentium cum sit Christus (oversatt til norsk som Kristus er lyset for alle folk) som det viktigste. Dette fordi det representerer den mest grundige læren om Kirken fra noe konsil i Kirkens historie.

Vatikan I og Vatikan II

Det første vatikankonsil (1869-1870) hadde som mål å utarbeide et utførlig dokument om Kirken. Men, slik ble det ikke. Grunnet politiske forhold i Europa – spesielt krigen mellom Prøyssen og Frankrike i 1870 og de italienske troppenes gradvise fremrykking mot Roma – ble Vatikan I avbrutt i 1870. Konstitusjonen som skulle handle om Kirken, ble isteden en konstitusjon om pavens embete (hans primat og ufeilbarlighet i tros- og moralspørsmål). Mer måtte til.

Pave Johannes XXIII hadde helt fra forberedelsene til Vatikan II understreket at Kirken og dens fornyelse var konsilets hovedtema. Derfor var noe av det første konsilet tok opp i 1962 utkastet til det som skulle bli Lumen Gentium, og arbeidet fortsatt i andre og tredje sesjon. Imidlertid var utkastet preget av en gammelmodig ekklesiologi og møtte derfor motstand fra dag én. Etter krass kritikk fra blant annet kardinal Montini av Milano, den fremtidige pave Paul VI, ble svakhetene oppsummert av biskop de Smedt av Brügge i et av konsilets mest berømte sitat: Kirken i utkastet er ”triumferende, klerikal og juridisk”.

Nye utkast og debatter

Det andre utkastet (september 1963) var et viktig steg fremover. Kirken ble her presentert i lys av Guds mysterium; bestående av pilegrimer på jord på vei mot sitt himmelske mål; og grunnet i nytestamentlig teologi, spesielt Paulus og hans begrep ”Kristi legeme” som beskrivelse av Kirken. Tre konkrete forslag, som alle ble godkjent, førte konstitusjonen enda noen steg videre. Kardinal Frings av Köln, på vegne av de tysktalende og nordiske biskopene, foreslo å slå sammen dokumentet om Jomfru Maria med dokumentet om Kirken, for å understreke Marias plass i Kirken, og som forbilde for hele Kirken. Det andre forslaget, fra kardinal Suenens av Brüssel, innebar å begynne med et fokus på alle de døpte, hele Guds folk, før man skilte mellom de geistlige og legfolket. Dette for å understreke dåpen og den grunnleggende enhet mellom alle medlemmer i Kirken. Det tredje forslag var basert på et ønske av den da avdøde pave Johannes XXIII om å inkludere et kapittel om Kirkens mål og fullkommenhet i himmelen, og derved unngå et begrenset syn på Kirken, ved kun å fokusere på Kirken i denne verden.

Konstitusjonens tredje og siste utkast (november 1964) ble diskutert i lys av to meget sentrale punkter: diakonatet og biskopenes embete. Debatten om diakonatet (som i Vesten sålangt hadde vært et steg på vei til prestevielsen) endte opp med et kompromiss, ved at konsilet fremhevet diakonatet som egen rang i hierarkiet og åpnet for muligheten, dersom den lokale biskop ønsket det, til å ordinere gifte menn til permanente diakoner.

Hva biskopene angikk forsøkte Vatikan II å veie opp for det noe pave-sentrerte Vatikan I, og presentere et mer helhetlig bilde av bispeembetet og biskopenes plass i Kirken. Men, som kardinal Ottaviani fra Troslærekongregasjonen understreket, et konsil kan ikke motsi et annet konsil, så man måtte finne en vei med, ikke mot, pavens primat. Debatten endte med læren om «kollegialitet»: Bispekollegiet, som både i lære- og hyrdeembedet er apostelkollegiets arvtager, der apostelkollegiet uavbrutt består, innehar også, sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken (LG 22). Som apostlenes etterfølgere er det alle biskopene – bispekollegiet – alltid sammen med paven, som leder Kirken, er dens lærere, og dens yppersteprester.

Avstemning

Etter den endelige avstemningen i november 1964 (kun 5 stemmer imot), offentliggjorde pave Paul VI sammen med konsilfedrene den 21. november 1963 Den dogmatiske konstitusjonen om Kirken, bestående av åtte kapitler.

Kapittel 1 og 2 – Kirkens natur

De innledende to kapitler understreker flere viktige elementer for å forstå Kirken. For det første handler Kirken om Guds frelse for hele verden, for alle mennesker. Gud og Kirken hører sammen, og Kirken ble etablert av Sønnen, ledes i Den Hellige Ånd og har sitt endelige mål i Faderen. For det andre kan ikke Kirkens forstås med ett bilde eller en enkelt setning. Bibelen gir oss et helt vell med bilder på Kirken (Guds fåreflokk, Guds åker, vintreet, Guds tempel, det nye Jerusalem, Kristi brud, Kristi legeme osv.), og i løpet av Kirkens tradisjon har alle blitt tatt i bruk for å forklare Kirkens mysterium. Kirken er ikke enkel å forstå, noe som har sammenheng med at den ikke er av mennesker, men av Gud for mennesker. For det tredje er Kirken både synlig og åndelig, den er institusjon og mysterium. Det er utenkelig for Kirken å anse seg selv enten bare som en institusjon i verden, eller kun som en åndelig størrelse. For det fjerde, er Kirken i sin mest grunnleggende natur misjonerende: kalt til å spre Det glade budskap som det nye Gudsfolket.

Kapittel 3 – Hierarkiet og biskopene

Kapittel 3 fremsetter en av de mest sentrale lærene om katolsk ekklesiologi: Jesus Kristus valgte 12 menn til sine disipler og gav dem av sin myndighet og sendte dem som Kirkens første og fremste hyrder, lærere og prester. Apostlene kalte i sin tur nye menn til å bistå og etterfølge dem i sin gjerning – biskopene. Biskopene kalles derfor med rette apostlenes etterfølgere. Og som apostlene, med St. Peter som sin leder, er biskopene samlet som et kollegium med Peters etterfølger, paven, som sin leder. Etter å ha forklart biskopenes embete, går kapittelet videre til å behandler i to korte deler biskopens medhjelpere: prestene og diakonene.

Kapittel 4 – Legfolket

Konsilet var fullstendig klar over legfolkets betydning for hele Kirken (LG 30), og uttrykket dette ved å understreke at legfolket har et oppdrag i verden, et oppdrag kun de kan utføre: De skal helliggjøre verden ved å arbeide for at de kristne verdier i stadig større grad preger samfunnets liv. Dette inkluderer alt fra familiens liv og verdighet til de politiske prosesser som styrer nasjonene og verden. Legfolket er i dåpen salvet til prest (og spiller en rolle i Kirkens liturgiske liv og bønn), profet (i sine liv misjonerer de ved ord og gjerning, og gjør slik budskapet om Herren kjent for alle) og konge (ved å bidra til Kirkens liv og støtte Kirkens hyrder).

Kapittel 5 og 6 – Hellighet og ordenslivet

Jesus har kalt alle mennesker til hellighet: Vær derfor fullkomne, slik som deres Fader i himmelen er fullkommen (Mt 5,48). Dette kall påligger derfor alle kristne, uansett deres livssituasjon og særskilte kall. Hver og en skal i sitt liv søke denne hellighet, og Kirken vil ikke bare hjelpe, men samtidig søke å rettlede alle til en sann hellighet i Kristus. Lumen Gentium søkte også å si noe om ordensfolket: de som lever de evangeliske råd: fattigdom, kyskhet og lydighet, og som i en særlig grad knyttes til Kirken og dens mysterium ved kjærligheten (LG 44). Ordenslivet er av apostolisk opphav og verdighet, og både styrker Kirken med sin bønn og sine tjenester, og gir et vitnesbyrd som kaller hele Kirken til hellighet og til større trofasthet mot Kristus.

Kapittel 7 og 8 – Kirkens mål og Jomfru Maria

Eskatologien, læren om de siste ting, knyttes til Kirken i det syvende kapittel. Konsilet understreker først at begrepet ”Kirken” ikke bare handler om de troende på jorden, men består av tre grupper: de på jorden, de som renses før himmelen i skjærsilden, og de som gleder seg for Guds åsyn i himmelen. Derfor er Kirken en størrelse som spenner ut over tid og rom, og som hver eneste dag vitner om sitt mål i det evige liv. Kirken står også sammen: vi på jorden ber for de troende i skjærsilden, og ber de hellige i himmelen om å be for oss. Lumen Gentiums siste kapittel handler om Jomfru Maria og gir en helhetlig gjennomgang av Marias plass og rolle i frelsens mysterium, som forbilde for alle kristne og som et vitne om Kirken. Pave Paul VI, helt på tampen av konsilet, betegnet også Maria som ”Kirkens mor”.

Lumen Gentium og videre

Som det mest sentrale konsildokument forgreiner Lumen Gentium seg inn i mange av de andre dokumentene, og viktige poenger videreføres og gjøres konkrete her: spesielt gjelder det dokumentene om Kirken i verden av idag, økumenikk, østkirkene, og om biskopenes og prestenes tjenester.

I etterkant av konsilet har spesielt to spørsmål fra Lumen Gentium vært debattert: Det første er vanskelighetene med å finne et praktisk og korrekt uttrykk for biskopenes felles ansvar for hele Kirken. Selv med regelmessige bispesynoder i Roma, bispekonferansene, og en kirkestruktur som gir enormt med ansvar og myndighet til den enkelte biskop, er dette ennå noe åpent. Det andre er mer teknisk: i LG 8 forklares forholdet mellom Kristi Kirke (den ene, sanne Kirke som Jesus Kristus grunnla og overgav sin misjon til på jorden) og Den katolske kirke med ordene ”subsistit in” (tidligere brukte man det kompromissløse ”er lik”). ”Subsistit in” er vanskelig å oversette men kan bety noe som ”dveler i”, ”finnes i”, ”kommer til uttrykk i”. Etter langvarige debatter kom Vatikanet med en avklaring i 2007 hvor ordene ble forklart som den ”vedvarende historiske kontinuitet og permanens av alle elementer som er innstiftet av Kristus i Den katolske kirke, hvori Kristi ene Kirke finnes konkret på denne jord”. Selv om dette spørsmålet internt i Kirken er uproblematisk, er det ennå et noe sårt tema i økumeniske samtaler.


Konsilet om religionsfrihet og forhold til andre religioner

I løpet av sin siste sesjon ferdigstilte Det annet vatikankonsil sine to mest omdiskuterte dokumenter: erklæringen om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner, Nostra aetate (28. oktober 1965) og erklæringen om religionsfriheten, Dignitatis humanae (7. desember 1965).

Under konsilet, og spesielt etter det, fremstod biskop John Willem Gran OCSO av Oslo som en av dokumentenes store forkjempere.

Forholdet til andre religioner

Denne veldig korte erklæringen, som består av fem artikler, hver med sin egen overskrift (Innledning; De forskjellige ikke-kristne religioner; Islam; Jødedommen; Den universelle broderånd uten noen form for diskriminering), begrunnet sin egen nødvendighet i at verdens utvikling stadig fører menneskene nærmere hverandre, og gjør behovet for gjensidig forståelse og respekt fundamentalt. Samtidig understreker det at alle mennesker i bunn og grunn står i et forhold til Gud: «Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys» (art. 1). Det som kjennetegner alle religioner, er at menneskene i dem søker svar: «Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i?» (1).

Erklæringen behandler i korte trekk de ikke-monoteistiske religioner, og nevner især hinduismen og buddhismen. Så kommer noe av kjernen i dokumentet: «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner» som «reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg» (2). Denne setningens dobbelte innhold har vært vanskelig for mange å holde sammen: at Kirken på en side ikke forkaster det som måtte finnes av hellighet og tro i andre religioner, men samtidig påny understreker at Kristus alene er sannheten og frelsens eneste opphav.

Islam og jødedommen

Islam, påpeker erklæringen, har mange trekk som forener muslimene med de kristne: De «tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper», de ærer Jesus (dog ikke som Gud, men som profet) og Maria, og de «venter dessuten på dommens dag, da Gud, etter først å ha vekket dem opp igjen, skal belønne alle mennesker» (3).

Jødedommen tilsies en enda større ære: «Kristi kirke erkjenner nemlig at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land. Derfor kan Kirken ikke glemme at den har mottatt den gamle pakts åpenbaring ved dette folk som Gud i sin uutsigelige barmhjertighet har villet inngå denne tidligere pakt med, den kan ikke glemme at den næres av det gode oliventreets rot, som folkeslagene oljegrener er blitt innpodet i» (4).

Konsilfedrene understreket også at selv om de jødiske lederne «presset Kristi død igjennom», kan «ansvaret for det som ble begått under hans lidelse, allikevel ikke tillegges alle de jøder som levde den gang, og heller ikke jødene i vår egen tid». Dette, understreket konsilet, må kommuniseres til alle de troende; og konsilfedrene fortsatte med å fordømme enhver form for diskriminering, og fremsatte følgende beklagelse: Kirken «beklager […] derfor med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn.» (4). Avslutningsvis gjorde Vatikan II denne tanken universell: «Kirken fordømmer altså som fremmed for Kristi sinnelag enhver diskriminering eller forurettelse som skjer på grunn av avstamning, hudfarve, sosiale kår eller religion» (5).

Dokumentet om religionsfriheten

Denne erklæring henger selvsagt sammen med den første. Har man først sagt at det finnes elementer i de andre religioner som peker mot Gud, hans forsyn og hans plan, samt at enhver form for diskriminering på grunnlag av religion er fremmed for den kristne, må dette ha noe å si for ens syn på religionsfrihet.

Etter å ha slått fast tidens frihetslengsel sier dokumentet: «Dette Vatikankonsil har sin oppmerksomhet sterkt rettet mot disse lengsler, og i den hensikt å erklære i hvilken utstrekning de stemmer overens med sannhet og rett, vil konsilet granske kirkens tradisjon og lære, hvor den alltid vil finne nytt som er i pakt med det gamle.» (1). Men samtidig følge konsilfedrene opp med en betingelse: «Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker...» Altså, som i dokumentet om de ikke-kristne religioner, må man holde to elementer sammen: Kirken fornekter ikke sin sannhet, og vil tolke også religionsfriheten i forhold til denne.

Religionsfrihetens grunnlag og hensikt

Derfra kommer så definisjonen: «Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne frihet består i dette, at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvinges til å handle mot sin samvittighet – eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fellesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften. Denne menneskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt.» (2). Religionsfriheten ligger plantet i mennesket da den er et uttrykk for menneskets søken etter sannheten, en søken Gud selv har gitt menneske. Hemmes menneskets søken etter, i ytterste forstand, Gud, begås et alvorlig brudd på menneskets rett. Denne frihet må også trygges for religiøse fellesskap og i familien, og i dette arbeidet besitter staten ansvaret, et ansvar enhver stat må erkjenne og ta på alvor.

Artikkel 7 i dokumentet omhandler religionsfrihetens grenser: «Religionsfriheten utøves i et samfunn av mennesker, og derfor er dens praksis underlagt visse normer». Disse er, sier konsilet, knyttet til andres rettigheter (ingen kan kreve at det å skade andre skal beskyttes av religionsfrihet), til samfunnets beste (religionsfriheten kan ikke brukes til å diskriminere mot enkelte grupper, eller drive politiske spill), og til en grunnleggende moral (vold og overgrep, manglende respekt for andres morallære eller brudd på andres rett til å beskyttes mot det de finner støtende, kan ikke skjules under religionsfrihet).

Konsilet ser så religionsfriheten i lys av åpenbaringen. Den ligger i troen selv, siden troen innebærer «at mennesket ved sin tro skal gi Gud et frivillig svar, og dessuten at ingen mot sin vilje skal tvinges til å slutte seg til troen» (10). Også Jesu egne handlinger bekrefter dette, siden han «støttet og bekreftet sin forkynnelse med undere for å vekke sine tilhøreres tro og sette den på prøve, ikke for å øve noen tvang på dem» (11). Derfor, «tro mot Evangeliets sannhet følger Kirken derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner religionsfrihetens prinsipp som svarende til menneskeverdet og Guds åpenbaring, og når den fremmer denne frihet» (12)

Avslutningsvis ser Kirken på seg selv i dette, og sier «I menneskenes samfunn og overfor en hvilken som helst øvrighet gjør Kirken krav på frihet i egenskap av åndelig autoritet, idet den er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for all skapningen. Kirken gjør like ens krav på frihet fordi den er et samfunn av mennesker med rett til å leve blant medmennesker i overensstemmelse med det den kristne tro tilsier» (13).

Etter konsilet

I de nærmere femti år som har gått siden konsilets avslutning, står nok to elementer som arven etter disse erklæringene. For det første den utfordring det er for mange innad i Kirken å holde erklæringenes helhetlige budskap sammen, at det å erkjenne religionsfrihet som en universell menneskerett og andre religioners verdi, ikke går imot at man bekjenner den katolske tros universelle sannhet, gyldighet og verdi. Det andre er det faktum at i betydelig større grad enn før opplever Kirken i den vestlige verden at den egen frihet svekkes og trekkes i tvil. Samtidig er det hevet over enhver tvil at Kirkens rolle som internasjonal aktør for religionsfrihet ville vært umulig uten dokumentene.


Vatikan II om biskopene og prestene

Etter at Det andre vatikankonsil i 1964 hadde presentert sin kirkeforståelse i konstitusjonen Lumen Gentium, ble det neste og siste året av konsilets brukt til å konkretisere dette ved å utarbeide mer praktiske dokumenter omkring biskopene og prestene, og deres misjon og plass i Kirken.

Fra de forberedende kommisjoner fikk konsilfedrene fremlagt to dokumenter om biskopene: om biskopene i bispedømmene og om biskopene og sjelesorgen, samt hele fem dokumenter om prestene: om prestekall, om presteutdannelsen, om prestenes hellighet, om prestene og den kirkelige administrasjon, og om fordelingen av prester i Kirken. Disse ble til slutt til de tre dokumentene som presenteres i denne artikkelen.

Christus Dominus – biskopene

28. oktober 1965 offentliggjorde konsilet dekretet Om biskopenes pastorale tjeneste, kjent som Christus Dominus (CD), og bestående av 44 artikler i tre kapitler. I kapittel 1 gjentas Lumen Gentiums teologiske tenking rundt biskopen som apostlenes etterfølgere og bispekollegiets (paven og alle biskopene) ansvar for hele Kirken, og så presenteres de praktiske konsekvenser av dette. For det første forplikter dette alle biskopene, enkeltvis og i fellesskap, til å ta ansvar ikke kun for eget bispedømme, men for hele Kirken, og til å støtte opp om sine medbrødre i bispekollegiet som trenger det. I avsnittet om biskopene og den apostoliske stol (pavestolen) understreker dokumentet biskopenes myndighet i sine bispedømmer, en myndighet de har i kraft av sin bispevielse og hyrdegjerning som bispedømmets overhyrde. Tidligere var biskopenes myndighet i sine bispedømmer mer en deltakelse i pavens myndighet enn noe som tilhørte oppgaven. Etter konsilet forsatte utviklingen ved at pave Paul VI ga biskopene myndighet over en rekke sakramentale og disiplinære spørsmål som tidligere var reservert paven. I dette kapitlet krever også konsilet en reform av Den romerske kurien (Pavens sentraladministrasjon), slik at den bedre kan tjene hele Kirken, og reflektere hele Kirken.

Kapittel 2, Biskopene og bispedømmene, innledes med en lengre del om biskopene med ansvar for bispedømmer (stiftsbiskoper) og deres ansvar og plikter. I tråd med konsilets generelle tenkning handler ikke dette først og fremst om lover og regler, men biskopens ansvar for forkynnelsen av Det glade budskap for menneskeheten – for å lede alle mennesker til frelse. Som Kirkens yppersteprester skal de også forklare og feire liturgien for sine troende, og dermed samle sin flokk i påskens mysterium. Biskopene oppfordres til å se og følge Jesu eksempel: å lede ved å bli andres tjener, og som sanne fedre for de troende leve liv som taler til verden av idag. Biskopenes ansvar for og arbeid sammen med prestene gis særskilt plass, og biskopene kalles til å sørge for sine prester og hjelpe dem til hellighet. Mot slutten av kapitlet fremsettes kravet om et Presteråd og ønsket om et Pastoralråd i hvert bispedømme for å hjelpe biskopen i hans hyrdegjerning.

I kapittel 3 uttrykker dokumentet et klart ønske om økt samarbeid biskopene i mellom, og mellom biskopene og Roma. Ut av dette kom både Bispesynoden, hvor representanter for verdens biskoper samles med paven med noen års mellomrom for å diskutere spørsmål som angår hele Kirken, og bispekonferansene, som samler biskoper fra et land eller region for å koordinere og samarbeide i de pastorale oppgaver.

Optatam totius – prestenes utdannelse

7. desember 1965 offentliggjorde konsilet to dokumenter om prestene. Først, dekretet Om prestenes utdannelse, og deretter dekretet Om prestenes liv og tjeneste.

Dekretet om prestestudiene innledes, som det også fortsetter, med å understreke at prestestudiene og formasjonen av fremtidige prester må sees i lys av Herrens eget liv og virke, og derfor bidra til å utdanne prester som følger Den gode hyrdes eksempel. Fra dette kommer også kravet til en grundig åndelig formasjon, hvor hver enkelt prestestudent bygger og utvikler sitt forhold til Gud og vokser i hellighet. Konsilfedrene fornyet kravet om en grundig akademisk utdannelse, som hjelper prestestudentene til ikke bare å forstå, men også forklare og selv leve ut, Skriftens ord og Tradisjonens forklaring av troen. De gjorde et poeng av å kreve en større grad av enhet og integrering av filosofien og teologien, samt at teologien skal undervises i lys av troen og Læreembetets veiledning, slik at den sanne lære videreføres til prestestudentene. Studiet av Den hellige skrift, som er «teologiens sjel», må ikke bare forklare hele Skriften, men skal også hjelpe prestestudentenes åndelige liv og gjøre studiet av åpenbaringen tydeligere grunnet i bibelen.

Som alle konsilets dokumenter var også dette grunnet i arbeidet for sjelenes frelse, noe som i prestenes utdannelse skulle komme til syne ved at alle deler av prestestudiene rettes tydelig inn mot det pastorale virke som prestestudentene siden skal settes til. Dokumentet nevner især nødvendigheten av å lære opp prestestudentene til å lytte til menneskene rundt seg, og i nestekjærlighet åpne sine hjerter for menneskenes behov. Dokumentet gjør et særskilt punkt av sølibatets plass i den latinske ritus i Kirken og de krav dette stiller til både utdannelsen av prester og beslutningen om å ordinere en prestestudent eller ikke. Dekretet avsluttes med en oppfordring til å se presteutdannelsen ikke bare frem til ordinasjonen, men også som videreutdannelse og videre formasjon i løpet av prestegjerningen, slik at prestene hele tiden står forberedt til å møte de stadig forandrede behov i verden og i menneskenes liv.

Presbyterorum ordinis – prestene

Dekretet Om prestenes liv og tjeneste består av 22 artikler inndelt i 3 kapitler. Et sentralt punkt for dette dokumentet var å uttrykke konsilets tanker, både teologisk og praktisk, omkring prestene, som i motsetning til biskopene ikke ble behandlet i noe større grad i Lumen Gentium. Konsilfedrene begynte med å se prestene i lys av Herrens prestedømme, og deres rolle som tjenere for hele Guds folk, som alle har del i det alminnelige prestedømme. Som Jesus skal prestene gå inn i menneskenes hverdag, med dens vansker og utfordringer, gleder og seire, og der hjelpe de troende nærmere Gud. Det andre kapittel, Prestenes tjeneste, fremlegger prestenes oppgaver, hvor forkynnelsen og Guds ord, undervisning og katekese, feiringen av sakramentene og især messen, hyrdegjerningen for menighetene gitt i deres varetekt, ansvaret for de fattige, syke og svake, og byggingen av et sant kristent fellesskap gis særskilt oppmerksomhet.

Forholdet mellom biskopene og deres prester, som også sto sentralt i Christus Dominus, forklares her fra prestenes synspunkt. Mens prestene ser til biskopen som sin far, og i kjærlighet og lydighet viser ham lojalitet og ære, skal biskopene anse prestene som sine «brødre og venner» (PO 7). Prestene, både ordensprestene og sekularprestene, som sammen utgjør ett presbyterium, skal ta vare på hverandre og på tvers av nasjoner og kulturer, alder og opphav – de skal se på hverandre som sanne brødre. Dokumentet understreker dette ved å vise til ritualet i prestevielsen hvor alle prestene som er tilstede, legger sine hender på hode til den som ordineres, som et tegn på hans opptakelse i prestekollegiet. Det tredje kapittel kaller prestene til hellighet, både som et tegn og forbilde for de troende og verden forøvrig, men også i tråd med konsilets mer generelle budskap: Alle er kalt til å bli hellige, og til dette mål skal Kirkens hjelpe sine troende, også sine prester. I tråd med denne konsiltanken har pave Benedikt XVI i år utropt et «presteår», som bl.a. skal understreke prestenes misjon og rolle i Kirken og i samfunnet.

Lite omdiskuterte, men viktige

Ulikt de fleste av konsilets dokumenter var ikke disse tre spesielt omdiskuterte. Samtidig representerer de oversettelsen av Lumen Gentiums ekklesiologi og teologi til konkrete punkter som siden har styrt måten vi ser på biskopene (både i bispedømmene og spesielt i hele Kirken) og prestene på. Biskopens rolle som hyrde, lærer og yppersteprest i sitt bispedømme, og tanken om at presten står tydelig forenet med biskopen, sine medbrødre i presteskapet og folket han er kalt til å tjene, må også anses som signaler om konsilets ønske om å vende tilbake til kildene, i Bibelen, i kirkefedrene, og i hele Kirkens Tradisjon.


De ”glemte” katolikkene: de orientalske kirker

Den 21. november 1964 var en av merkedagene under Det annet vatikankonsil, hvor tre betydelige dokumenter ble fullført og offentliggjort. Det første, Lumen Gentium, har allerede blitt presentert i denne serien. Det andre var Erklæringen om de orientalske katolske kirker, Orientalium Ecclesiarum.

Dette dokumentet behandlet de orientalske katolikkene, en gruppe som ofte går i glemmeboken eller omtales overfladisk når vi snakker om Kirken vi tilhører. Dette ønsket konsilet å rette på.

Orientalske katolikker

Helt siden begynnelsen har Kirken vært preget av en enorm rikdom i sin teologi, liturgi, åndelighet og kulturelle uttrykk. Kirken har aldri vært helt det samme over alt, aldri vært en monolittisk størrelse med streng uniformitet. Dette virkelig katolske ved Kirken har også vært anerkjent som en del av dens vesen siden de første konsilene på 300- og 400-tallet. Imidlertid har dette aspektet av Kirken også sin historiske bakside. Fra de første konsilene har ulike teologiske, disiplinære, språklige og kulturelle strømninger blant de kristne medført splittelser, de mest betydelige etter konsilet i Khalkedon i år 451, mellom kirkene i Øst og Kirken i Vest i 1054 – da paven og patriarken i Konstantinopel ekskommuniserte hverandre – og splittelsene i Vestkirken på 1500-tallet – reformasjonen.

De orientalske katolikkene illustrerer virkelig dette. Deres liturgi, deres teologiske tradisjon, deres språk, strukturer og organisasjon og deres åndelige liv er svært forskjellig fra oss vestlige katolikker, og står de ortodokse nær. For eksempel har de, i motsetning til oss, aldri hatt latin som kirkespråk, men koptisk, syrisk, gresk, armensk osv. Men – deres historie er også preget av splittelsene i kristenheten. Med unntak hovedsakelig av den maronittiske kirke, som alltid har vært i enhet med Roma, er orientalerne grupper fra de ortodokse kirkene som på et tidspunkt etter de respektive splittelsene har vendt tilbake til enhet med paven.

"Et noe vrient element her er bruken av ordet ”kirke”. Konsilet, og dagens katolske ekklesiologi, bruker det på tre plan. 1) i uttrykket ”Den katolske kirke" eller "Kirken" betegner ordet helheten (institusjonen) av alle de kristne som favnes av den katolske tro, sakramentene og ledes av paven og biskopene i enhet med ham. 2) i uttrykket ”de orientalske kirker” eller for eksempel "den kaldeiske orientalske kirke" betegner det de ulike grupperinger(eller en av dem) innen Den katolske kirke som enes om historie, liturgi, teologisk tradisjon, åndelig liv osv. Det finnes 22 slike kirker i Den katolske kirke: 21 orientalske kirker og Den latinske kirke, som er de vestlige katolikkene (og i det store og hele alle katolikker i Vest-Europa, Amerika, det særlige Afrika, Øst-Asia og Australia). Disse ulike kirkene i Kirken kalles også ”riter”. 3) i uttrykket ”kirkene i Tromsø, Trondheim og Oslo” brukes ordet synonymt med bispedømme eller stift; ofte brukes det da i sammensetningen ”lokalkirke”. Når vi omtaler ”de ortodokse kirkene”, brukes uttrykket noe i retning av det som i 2) og 3) gjelder i Den katolske kirke."

Kort og godt: De orientalske katolikker er katolikker som alle oss andre. Vi kan gå til kommunion hos dem, de hos oss (vi er jo alle medlemmer av samme kirke), og deres diakoner, prester og biskoper er like mye diakoner, prester og biskoper som våre. Siden det er så få orientalere i Norge, deltar de i menighetene sammen med de latinske katolikkene. I Sverige, derimot, som har store grupper av orientalere (spesielt fra Midt-Østen), har de egne menigheter med egne prester.

Orientalerne og konsilet

Siden de orientalske biskopene er biskoper i Den katolske kirke på lik linje med andre biskoper, kom også de til Det annet vatikankonsil, og de kom til å spille en meget markant rolle. Dette gjaldt spesielt de to melkittiske overhyrdene patriark Maximos IV og biskop Elias Zoghby. For å bevise for alle at Den katolske kirke ikke bare var vestlig, talte Maximos IV til konsilet på fransk (noe som ikke var tillatt, da kun latin skulle brukes), og understreket at de orientalske kirkene aldri hadde hatt latin som språk, ei heller idag.

De orientalske biskopene fremhevet også behovet for å se Kirken som helhet, både for å virkelig leve ut Kirkens katolisitet (Kirken er i sin natur universell, den skal ikke bare dekke hele verden, men skal også favne alle kulturer, språk, tradisjoner osv.), og for å gå de ortodokse kirker i møte. I tillegg strevet de orientalske biskopene for full anerkjennelse av de orientalske kirker innad i Den katolske kirke, en ende på det som omtales som ”snik-latinisering” (at orientalernes egenart svekkes og at de blir påtvunget vestlige tradisjoner). Et av de mest konkrete bidrag til konsilets utvikling var at orientalerne, som i likhet med de ortodokse, preges av en synodal kirkeledelse (kirkene ledes av bispemøter), derfor kunne ”lære opp” de latinske biskopene i hva det innebærer å være medlem av et konsil. Det er nokså åpenbart at mange biskoper kom til konsilet i påvente av å undertegne det som var forberedt, ikke for sammen, og ledet av Den hellige ånd, å bidra til Kirkens lære og liv.

Orientalium Ecclesiarum

”Den katolske kirke nærer stor aktelse for de orientalske kirkers vedtekter, liturgi, kirkelige tradisjoner og kristenliv. Fordi disse kirker har sin opprinnelse allerede i urkirken, er de også ærverdige og rike av den tradisjon som gjennom fedrene stammer fra apostlene og som utgjør en del av den universelle kirkes guddommelig åpenbarte og felles arv.” (OE 1) Slik åpner dekretet om de orientalske katolske kirker.

Dokumentet består av 30 korte artikler, som i tur og orden omhandler de ulike kirkene som Den katolske kirke består av, forholdet mellom disse og behovet for kontinuerlig samarbeid og undervisning om helheten og de ulike deler, og slår fast at ”Alle orientalere bør med sikkerhet vite at de alltid kan og skal ta vare på sine rettmessige liturgiske tradisjoner og sin kirkelige praksis.” (OE 6).

Et særskilt fenomen hos orientalerne er patriarkatet, en institusjon som har sitt opphav i Kirkens første århundrer. Hos de orientalske kirker som har denne institusjonen, er patriarken den øverste leder for hele den aktuelle orientalske kirke, og derfor ”ifølge kirkens eldgamle tradisjon omgis de orientalske kirkers patriarker med spesiell ære, fordi hver av dem er far og overhode for hele sitt patriarkat” (OE 9). Så følger betraktninger om liturgien og sakramentene, hvor konsilet understreker at orientalernes eldgamle liturgiske skikker (for eksempel at også prester konfirmerer) skal bestå og æres som en del av deres sakramentale og kirkelige liv. Avslutningsvis oppfordres orientalerne til å streve for økt enhet mellom Den katolske kirke og de ortodokse, som står dem særlig nær.

Etter konsilet

Med dokumentet ble orientalernes plass i Den katolske kirke ikke bare anerkjent, men også befestet. Det ble hevet over enhver tvil at orientalernes egenart og verdighet representerer et autentisk uttrykk for Kirkens enhet og katolisitet, og at orientalerne har ikke bare rett, men også plikt til å leve i tråd med sine egne tradisjoner og oldkirkelige opphav. Gjennom alt dette har de også en misjon ovenfor hele Kirken: å minne oss alle om at den kirke Kristus stiftet på jorden ikke bare har én måte å feire gudstjeneste på eller kun ett kulturelt uttrykk.

I 1990 fikk orientalerne sin egen kirkerett, som skulle styre deres kirkelige liv. Grunnet deres opphav og kanoniske tradisjoner var dette nødvendig, da den latinske kirkerett ikke favner det som hos orientalerne er grunnleggende, f.eks. deres kirkestrukturer. Et annen meget konkret hendelse i Kirkens liv som virkelig satte søkelyset på orientalerne og deres egenart og tradisjoner, var begravelsen av pave Johannes Paul II i 2005. Evangeliet ble lest både på latin og gresk for å markere Kirkens enhet i ulikhet, og mot slutten av begravelsen samlet de orientalske patriarkene og stor-erkebiskopene rundt kisten og sang sin østlige avskjedshymne til den pave som også hadde vært deres overhyrde.

Dokument nr. 3

Det siste dokumentet som utkom 21. november 1964 omhandler også Kirkens vesen, dens historie og splittelser, og de ulike uttrykk for det kristne liv. Dokument nr. 3 var Dekretet om den katolske kirke og de kristnes enhet, Unitatis redintegratio, med andre ord: dokumentet om økumenikk. Dette presenteres i neste nummer.

De 21 orientalske katolske kirker

Oversikten nedenfor er kategorisert etter sin rituelle tradisjon med medlemstall fra 2003 og angivelse av tradisjonelt kjerneområde. Totalt medlemstall er snaut 16 millioner.

Alexandrinsk tradisjon:
Den egyptiske (koptiske) kirke (216 990),
Den geez-alexandrinske (eller etiopiske) kirke (205 999, Etiopia og Eritrea),
Antiokensk tradisjon:
Den syro-malankarske kirke (395 476, India),
Den maronittiske kirke (3. 083 754, Libanon),
Den syriske kirke (112 849),
Armensk tradisjon:
Den armenske kirke (369 297),
Kaldeisk eller øst-syrisk tradisjon:
Den kaldeiske kirke (343 501, Irak),
Den syro-malabarske kirke (3 588 172, India),
Konstantinopelitansk eller bysantinsk tradisjon:
Den albanske kirke (2 800),
Den bulgarske kirke (15 000),
Den greske kirke (2 345),
Den hviterussiske kirke (5 000 – anslag),
Den italo-albanske kirke (60 548),
Den melkittiske kirke (1 295 061, Midt-Østen),
Den rumenske kirke (752 500),
Den russiske kirke (3 500 – anslag),
Den rutenske (eller rutensk-ukrainske) kirke (610 688 medlemmer),
Den slovakiske kirke (221 331 medlemmer),
Den ukrainske kirke (4 366 131 medlemmer),
Den ungarske kirke (278 000 medlemmer),
og den kirke som tidligere ble kalt den jugoslaviske, dvs. de bysantinske katolikker i bispedømmet Krizevci som dekker det tidligere Jugoslavia (48.174 medlemmer).

Ordenslivet og legfolket

I likhet med konsilet i Trent (1545-1563), som søkte å møte reformasjonstidens utfordringer, behandlet Vatikan II nærmest alle spekter av Kirkens liv. Skulle Kirken både møte og preke tid den moderne verden, måtte hele Kirken med alle dens medlemmer og alle livsformer i Kirken kunne stå beredt til å ta del i misjonen.

Av disse grunner offentliggjorde konsilet også dokumenter om legfolk, Om legfolkets apostolat, Apostolicam actuositatem (18. november 1965), og ordenslivet, Om ordenslivets fornyelse, Perfectæ caritatis (28. oktober 1965).

Om ordenslivets fornyelse

Ordenslivet har en rik historie i Kirken, og i historiens løp har et mangfold av klostre, ordener og kongregasjoner sett livets lys. Men denne rike historien og dette mangfoldet medfører også at det er vanskelig å si noe generelt om denne livsformen i Kirken. Derfor blir dokumentet fra konsilet generelt og oppmuntrende mer enn spesifikt og bestemmende, da det kaller alle typer ordensliv til fornyelse, for bedre å stå rustet til å møte den moderne tid. En mer teologisk gjennomgang av ordenslivet foretok konsilet i kapittel 6 av Lumen gentium.

Dokumentet kan deles i fire deler: en første del som omhandler fornyelsen av ordenslivet; en annen del om de ulike typene av ordenslivet; en tredje del om løftene og fellesskapet – ordenslivets fundament; en fjerde del om ulike særskilte elementer knyttet til fornyelsen.

En fornyelse av ordenslivet (som også kalles "det gudviede liv") må, i henhold til konsilets ønsker, bygges på to søyler: "en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til instituttenes opprinnelige inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår" (art. 2). Det er den første søylen, tilbakeføringen til instituttenes (klostrenes og ordenenes) opphav og grunnleggelse har blitt stående som dokumentets sentrale punkt, noe lignende konsilets slagord Ad fontes ("tilbake til kildene"). I den videre forklaringen peker konsilet på fem punkter: a) ordenslivet må alltid stå grunnfestet på Kristi etterfølgelse; b) ordenssamfunnenes arvegods er grunnleggernes ånd og målsetning, som stadig må virkeliggjøres; c) ordenslivet har del i Kirkens misjon, og må ta del i hele Kirkens arbeid; d) ordensfolket må forstå og kjenne til den moderne menneske og menneskenes situasjon for bedre å kunne hjelpe dem og e) all fornyelse av ordenslivet må begynne og slutte med åndelig fornyelse.

Presentasjonen av de ulike former for ordenslivet deler det gudviede liv i fem deler, de kontemplative klostre ("hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot", art. 7), instituttene med en apostolisk målsetning ("arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede", art. 8), det monastiske liv ("å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer. Dette prinsipp gjelder såvel dem som i et tilbaketrukket liv vier seg den hellige liturgi, som dem som utøver et apostolat eller en karitativ oppgave", art. 9), ordenene med kun lege medlemmer ("ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere", art. 10) og sekularinstituttene ("utøver apostolatet i verden og ut fra verden", art. 11).

Ordenslivet kjennetegnes av de tre evangeliske løfter og livet i fellesskap. Det første løfte som behandles, er kyskheten, som "frigjør hjertet til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og [derfor står] som et særlig tegn på de himmelske nådegaver" (12). Så fattigdommen, som er "delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike" (13). Til slutt lydigheten, hvor ordensfolket ved å overgi seg blir som en "offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje" (14). Livet i fellesskap, som også er sentralt for hvordan løftene kommer til uttrykk i det daglige, skal "føres med urkirken som forbilde, hvor de mange troende var ett hjerte og én sjel, det skal være grunnet på Evangeliets lære, den hellige liturgi, og spesielt på Eukaristien, og holde fast ved bønnen og det åndelige fellesskap" (15).

Den avsluttende del omfatter det pavelige klausur for de kvinnelige klostre, ordensdrakten, utdannelse av nye klosterfolk, grunnleggelse av nye klostre, klostre som opplever vanskeligheter, samarbeid mellom ordener og klostre og søkningen til klostrene i dagens verden.

Legfolkets apostolat

Det meget omfattende dokumentet om legfolket består av seks kapitler og grunnes på følgende setning i innledningen: "I sine bestrebelser for å øke Guds folks apostoliske virksomhet vender dette hellige kirkemøte seg med forventning til det kristne legfolk, hvis spesielle, uunnværlige andel i Kirkens arbeide konsilet allerede har frem hevet i andre dokumenter" (1). Konsilet understreker, med andre ord at legfolket ikke bare har en uunnværlig del i Kirkens misjon i verden, det er også sentralt i konsilets generelle plan om å øke Kirkens arbeid i og for verden av idag. Dette bygger konkret på Lumen gentiums tanker om den grunnleggende likhet mellom alle de døpte, dåpen som inngangsporten til det kristne liv og den kristne misjon. Dette stod i kontrast til den førkonsiliære tanke om at alt pastoralt arbeid kom fra hierarkiet, og legfolket i enkelte tilfeller fikk tildelt en oppgave i det.

Kapittel 1, Legfolket er kalt til apostolatet, bygger videre på denne tanke. Er Kirken kalt til å forkynne den oppstandne Kristus for verden, må alle deler av Kirken, hver i tråd med sin livsform, ta del i dette oppdrag: "I et levende legeme er der intet organ som forholder seg passivt. Alle har del i legemets liv og virke. På samme måte i Kristi legeme, Kirken: hele legemet vil virke etter den virksomhet som hvert lem har evne til, til legemets vekst" (2). Å ta del i dette arbeidet påligger alle: "På alle kristne legges altså den ærefulle byrde å arbeide for at Guds frelsesbudskap skal bli kjent og mottatt av alle mennesker over hele jorden (3). Fundamentet for dette virke er den enkeltes åndelige liv.

Kapittel 2 fortsetter tanken ved å se nærmere på målet for apostolatet: "Kirkens misjon består følgelig ikke bare i å bringe Kristi budskap og hans nåde til menneskene, men også i å gjennomsyre denne jordiske verden med Evangeliets ånd og dermed føre verden til dens fullendelse. Legfolket som utfører denne Kirkens misjon, utøver sitt apostolat både i Kirken og i verden, både på det åndelige og det verdslige plan" (5). Konsilet peker på to særskilt viktige arbeidsfelt som påligger legfolket. Det er samfunnslivet: "Som borger skal enhver legmann samarbeide med sine medborgere ut fra sin spesielle kompetanse og under eget ansvar og søke Guds rikes rettferdighet overalt og i alle ting" (7), og det karitative arbeide: "Lovens største bud er å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv" (8).

Kapittel 3 peker på de mest sentrale felt hvor legfolkets apostolat finner sted: det kirkelige fellesskap, familien, for og ved de unge, nærmiljøet og det nasjonale og internasjonale samfunn. Kapittel 4, Apostolatets former, ser nærmere på de ulike måtene apostolatet utøves på, både den enkeltes arbeid og det felles apostolat, som Kirken setter spesielt høyt: "Som enkeltindivider er de kristne kalt til å utøve sitt apostolat under de livsforhold hver især har; men det må huskes at mennesket er et sosialt vesen og at det er Guds vilje å samle alle som tror på Kristus til ett Guds folk" (18). Det felles apostolat kommer som oftest til uttrykk i foreninger og organisasjoner, eller ved et felles arbeid under Kirkens ledelse. Kapittel 5 ser derfor på samarbeidet mellom hierarkiet (biskopene) og legfolket i apostolatet, samt geistlighetens rolle i dette: De "skal derfor samarbeide broderlig med legfolket i og til gode for Kirken og særlig dra omsorg for legfolket i dets apostoliske bestrebelse" (25). Det siste kapittel i dokumentet slår fast at legfolket både har rett og plikt til å søke egen formasjon og utdannelse for dette arbeidet.

Veien videre

Disse to meget sentrale elementene i Kirkens liv ble etter konsilet behandlet av bispesynoden (den regelmessige samlingen av biskoper fra hele verden som rådgir og assisterer paven i hans hyrdegjerning). Bispesynoden i 1987 omhandlet legfolket og førte til den apostoliske formaning Christifideles laici av Den ærverdige pave Johannes Paul II. Bispesynoden i 1994 omhandlet ordenslivet, og i etterkant av synoden offentliggjorde paven den apostoliske formaning Vita consecrata.


Om liturgien

Ett av de virkelige store paradoksene ved Det annet Vatikankonsil er at det første dokumentet konsilet promulgerte, konstitusjonen Om den hellige liturgi, Sacrosanctum Concilium (4. desember 1963) – etter kun ett års arbeid og uten større diskusjon eller debatt blant konsilfedrene – skulle vise seg (etter 50 år) som noe av det mest kontroversielle konsilet kom med.

Konstitusjonen består av syv kapitler: Generelle prinsipper for liturgiens fornyelse og fremme; Om eukaristiens mysterium; Om de andre sakramentene og sakramentaliene; Om tidebønnen; Om det liturgiske år; Om kirkemusikken; og Om kirkekunsten og kultgjenstandene.

Konsilfedrene innledet dokumentet med å si at liturgien er "det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre" (SC 2) – kort sagt: I liturgien uttrykker vi vår tro og gjør våre liv som kristne konkrete og tydelige. Dokumentet går videre ved å knytte liturgien til Guds frelsesverk, et frelsesverk vi mennesker kommer i kontakt med på særskilt vis i liturgien, hvor Jesus selv virker: "Han er til stede i messens offer, såvel i den som forretter tjenesten, som – i høyeste grad – i de eukaristiske skikkelser. Med sin kraft er han til stede i sakramentene, slik at når noen døper, er det Kristus selv som døper. Han er til stede i sitt ord, slik at det er han selv som taler når de Hellige Skrifter leses opp i kirken" (SC 7). Derfor er liturgien "det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av" (SC 10).

Fornyelse og fremme av liturgien

Et innledende prinsipp for fornyelse og fremme av liturgien var at "alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien [...] slik som det kristne folk – ’et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, som Gud kan kalle sitt eget’ (1. Pet 2,9; kfr. 2,4–5) – har rett og plikt til det i kraft av sin dåp" (SC 14). Derfor må undervisning i liturgien stå sentralt i hele Kirken, fra menighetene til presteseminarene, slik at alle i Kirken ikke bare er til stede i liturgien, men kjenner og forstår de hellige handlinger og der "finner den helt nødvendige kilde til inspirasjon for sitt kristne liv" (ibid.).

Deretter fulgte dokumentets kjerne: "For at det kristne folk desto sikrere skal få del i nådens fylde gjennom liturgien, er det den hellige Mor Kirkens ønske å gjennomføre en alminnelig fornyelse av liturgien. For liturgien består vel av en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter – nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den" (SC 21). Det er viktig at de to punktene som fremsettes her, ikke blir borte: Liturgien har en uforanderlig del, gitt den av Gud selv (og som Kirken ikke kan endre), og en menneskelig del, som det er mulig for Kirken å endre dersom dette anses nødvendig: "Rett til å ordne liturgien tilkommer ene og alene Kirkens myndighet; det vil si den Apostoliske Stol og, i samsvar med gjeldende rett, biskopen" (SC 22 §1). Derfor: "Ingen annen, heller ingen prest, kan […] på eget initiativ legge til, fjerne eller endre noe som helst i liturgien" (SC 22 §3). Da liturgien er et produkt av Kirkens tradisjon og historiske utvikling, skal "Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – […] alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt" (SC 23).

Konsilet fortsetter med å påpeke at liturgien er sosial: Den "feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper" (SC 26) og hierarkisk: "Ved feiringen av liturgien har hver enkelt, altertjener som legmann, sin oppgave å fylle. Han skal da utføre det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler – utelukkende det, men også alt det" (SC 28). Selv om Dei Verbum først ble promulgert to år senere, pekte liturgidokumentet mot fremme av Bibelen i Kirken da det presiserte at "En rikere, mer variert og mer egnet lesning av den Hellige Skrift innføres" (SC 35 nr. 1). Konsilet ønsket også å støtte en større grad av lokal variasjon i den liturgiske feiring: "På områder hvor hverken troen eller hele fellesskapets beste er engasjert, nærer Kirken intet ønske om å gjennomføre en streng uniformitet" (SC 37). Igjen må teksten i sin helhet tas med: Lokal variasjon kan ikke på noe vis trekke i tvil hverken troen eller Kirkens fellesskap og det som må til for å trygge disse.

Liturgiens ulike feiringer

Kapittel to til fire i dokumentet omhandler de ulike feiringene i Kirkens liturgiske liv (messen, sakramentene og sakramentaliene samt tidebønnen). Hvert av de tre kapitlene består av to deler: en første del som utlegger Kirkens lære om den delen av liturgien som behandle, og en andre del som fremsetter prinsippene som skal lede fornyelsen av denne delen av liturgien.

Eukaristien er innstiftet av Herren selv (som alle sakramentene) for å "føre videre korsofferet ned gjennom tidene inntil hans komme, men også for å betro Kirken, sin elskede brud, det synlige minne om hans død og oppstandelse: kjærlighetens sakrament, enhetens tegn, hengivenhetens bånd, det påskemåltid hvor Kristus fortæres, sjelen blir fylt med nåde og vi mottar et pant på den evige herlighet" (SC 47). Konsilet ønsket at "Messens rituale skal revideres slik at hver enkelt av dens deler klarere får spille sin rolle, samtidig som den innbyrdes sammenheng mellom dem kommer tydeligere frem, og slik at det blir gjort lettere for folket å ta del i den både aktivt og hengivent" (SC 50). Den mest kjente delen av konsilets liturgireform fulgte så: "Morsmålet kan gis en passende plass i de messer der folket er til stede, særlig med hensyn til lesningene og kirkebønnen, og etter som de lokale forhold tilsier det, også i de deler som tilkommer folket, i samsvar med art. 36 i denne konstitusjon. En skal allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem" (SC 54). Igjen: Konsilet sier ikke bare én ting, men holder to elementer sammen.

Kirkens syv sakramenter "skal tjene til å hellige menneskene, til å bygge opp Kristi Legeme, og endelig til å yte Gud en dyrkelse" (SC 57). I tillegg kommer sakramentaliene, "hellige tegn som likesom etterligner sakramentene. De uttrykker først og fremst åndelige gaver som oppnås på Kirkens forbønn. Gjennom dem disponeres menneskene til å motta hva sakramentene fremfor alt har å gi, og dertil bidrar de til å hellige de forskjellige livsforhold" (SC 60). Konsilet foreskrev en lang rekke endringer i de liturgiske feiringer av sakramentene og sakramentaliene i art. 63 til 82.

Tidebønnen er "slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris. Og denne vidunderlige lovsang kan feires både av prestene, av andre som av Kirken har fått seg betrodd denne oppgaven, og av de troende som sammen med presten ber bønner godkjent til dette formål. Det er da Brudens egen stemme vendt til sin Brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt Legeme fremfører sin bønn for Faderen" (SC 84). Konsilet søkte som kjerne i revisjonen av tidebønnene å respektere deres hensikt som er "helligelse av dagen, [derfor skal] deres tradisjonelle rekkefølge restaureres slik at de i den utstrekning det er mulig, virkelig kommer i samsvar med de respektive tider på dagen, samtidig som det tas hensyn til de faktiske livsforhold, særskilt for dem som virker i det apostoliske arbeid" (SC 88).

Rammen omkring det liturgiske liv

Kapitlene fem til syv omhandler enkelte elementer som styrer og omgir det liturgiske liv i Kirken: det liturgiske år, kirkemusikken og kirkekunsten/kultgjenstandene. Det liturgiske år basert på at "Den hellige Mor Kirken ser det som sin oppgave å feire sin guddommelige Brudgoms frelsesverk ved å minnes det på bestemte dager i årets løp. Hver uke, på den dag den har kalt Herrens dag, minnes den Herrens oppstandelse – som den også feirer en gang om året, samtidig med hans salige lidelse, i påskens store høytid" (SC 102). Revisjonen skulle baseres på følgende prinsipp: "De tradisjonelle ordninger og skikker som er knyttet til kirkeårets forskjellige tider, skal beholdes eller gjeninnføres slik at de samsvarer med vår tids forhold, samtidig som deres opprinnelige karakter bibeholdes. Dette med henblikk på å nære de troendes fromhet ved å feire den kristne Gjenløsnings mysterier, og i særdeleshet påskemysteriet" (SC 107).

Om kirkemusikken heter det: "Den universelle Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig eller integrerende del av den høytidelige liturgi. Og det er sant at den religiøse sang lovprises såvel av den Hellige Skrift som av kirkefedrene og de romerske biskoper" (SC 112). Konsilet understreket at gregoriansk sang og musikk fra pipeorgelet har en særskilt plass i Kirkens liturgiske liv. Og, til sist, kirkekunsten og kultgjenstandene: "Med en særlig iver har Kirken våket over at kultgjenstandene bidrog på en verdig og vakker måte til å kaste glans over gudsdyrkelsen, alt mens den har godtatt de endringer i materiale, former eller dekorasjoner som den kunstneriske teknikk i tidens løp har medført" (SC 122).

Veien videre

Diskusjonen omkring liturgien fornyelse etter konsilet er altfor omfattende til at den kan drøftes her. Imidlertid er det hevet over tvil at det konsilfedrene ikke anså som spesielt eksplosivt, ble det – samt at enkelte uttrykk for "liturgisk fornyelse" i Kirken hverken var vellykket eller i tråd med konsilets lære.


Unitatis redintegratio – Vatikan II om økumenikken

I 1928, i lys av den voksende økumeniske bevegelse blant protestantiske kirkesamfunn, skrev pave Pius XI et brev til Kirkens biskoper om hva økumenikk innebar for katolikker. Han understreket at Kirken ønsket de kristnes enhet, at økumenikk først og fremst handlet om at ikke-katolikker skulle vende tilbake, og at Kirken ikke ønsket annet enn å ”kalle sine frafalne sønner tilbake til sin favn”. Vatikan II kom til å se andre kristne i et langt mer positivt lys i erklæringen Om den katolske kirke og de kristnes enhet, Unitatis redintegratio offentliggjort 21. november 1964.

Her fokuseres det på hva andre kristne har heller enn ensidig på hva de mangler. Dokumentet bygget videre på ekklesiologien i Lumen gentium (se Broen nummer 3-2009), spesielt tanken om den enhet som alle døpte har i kraft av dette sakramentet, og de frelsesbringende elementer som finnes også utenfor Den katolske kirke.

Arbeidet med dokumentet pågikk over 2. og 3. sesjon, drevet frem av den tyske jesuitt og kuriekardinal Augustin Bea, ”den katolske økumenikkens far”. Spesielt biskopene fra land med store ikke-katolske kirker engasjerte seg i arbeidet, heriblant de skandinaviske, og biskop Gran var med i kommisjonen som arbeidet med dokumentet i løpet av konsilet. Dokumentet består av tre kapitler: ett om katolske prinsipper for det økumeniske arbeid, ett om økumenikk i praksis og ett om de ulike kristne kirker og kirkelige fellesskap som er adskilt fra Roma.

Dokumentets innhold

I innledningen fremsetter konsilet økumenikkens virkelige drivkraft: ”Det er ikke tvil om at denne splittelse er i åpenbar strid med Kristi vilje, at den er verden til forargelse og at den skader en så hellig sak som Evangeliets forkynnelse for all skapningen” (UR 1). Da Kristus i den yppersteprestelige bønn i Johannesevangeliet ber "Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg" (Joh 17, 21), og de kristne ikke er ett, innebærer det både at Kirken mangler noe av den helhet som Kristus ønsket at den skulle ha, og, ikke minst, at det ene kraftfulle vitnesbyrd om troen på Kristus som kristne skal gi i verden, står svekket. Derfor kan ikke lenger økumenikk være noe som bare opptar ikke-katolikker – det måtte også være Kirkens sak: ”Omsorgen for enhetens gjenopprettelse deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder” (UR 5). Konsilfedrene understreket at økumenikken må begynne i omvendelse og bønn – vi må påta oss vårt eget ansvar for splittelsene før vi kan gå andre i møte. Konsilet påpekte også at ikke-katolikker født utenfor Kirken ikke kan holdes ansvarlig for splittelsene som skjedde for flere hundre år siden.

"Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som Den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerte, også kan bidra til vår oppbyggelse. Alt det som virkelig er kristent, strider jo aldri mot troens ekthet, men kan tvert om alltid føre til en mer fullkommen tilegnelse av Kristi og Kirkens mysterium" (UR 4). Med andre ord: det finnes i de ikke-katolske kirker og kirkesamfunn elementer som kjennertegner den kirke Kristus selv grunnla: Den hellige skrift, dåpen, bønnelivet, søndagsgudstjenesten osv. Enhet handler ikke om å gjøre alle like, men om at det som i utgangspunktet var ment å stå sammen, og det som kun i sin fulle enhet kan vitne om helheten av det frelsesverk Jesus Kristus gjorde tilgjengelig, igjen må forenes – for verdens frelse.

Her kommer også noe av det som etter konsilet har vært mest problematisk for ikke-katolikker, frem. Enhet, det økumeniske arbeid, handler om noe langt mer grunnleggende enn det rent ytre. Det er umulig for Kirken å se for seg en enhet som ikke virkelig strever etter en enhet i troen og som basert på en felles tro kan uttrykke seg i det kristne liv. Derfor understreker dokumentet at communicatio in sacris (fellesskap i de hellige ting – sakramentene osv.) ikke kan være et middel, det er målet for økumenikkens arbeidet. Å forsøke å gå realitetene i forkjøpet, og etablere en form for skinn-enhet vil bare skade. Litt enkelt: "ærlighet varer lengst": Dersom de kristne ikke kan være ærlige, og virkelig legge frem sin egen forståelse og trosarv, og møtes i realitetene, men fremsetter et utvannet minste felles multiplum, er vi ikke like langt, men lenger unna noen sann enhet.

I det tredje kapittel begynner konsilet med en utvetydig anerkjennelse av de ortodokse kirker: ”Det skal heller ikke glemmes at Østens kirker fra begynnelsen av har eiet en skatt som Vestens kirke i stor utstrekning har øst av på det liturgiske, det åndelige og det juridiske område. Og det er ikke av ringe betydning at den kristne tros grunnleggende dogmer om Treenigheten og Guds Ord blitt kjød av jomfru Maria, er blitt slått fast på økumeniske kirkemøter som fant sted i Orienten. For å bevare denne tro har disse kirker gjennomgått mange prøvelser, og de gjør det fremdeles.” (UR 14). Og etter å ha sett nærmere på de ærverdige uttrykk for de østlige kirkers arv og apostoliske tro, konkluderer konsilfedrene: ”Dette kirkemøte erklærer at hele denne åndelige og liturgiske, kanoniske og teologiske arv i sine forskjellige overleverte former tilhører Kirkens fulle katolisitet og apostolisitet.” (UR 17).

Så vender konsilet seg til de vestlige kristne, adskilt fra Roma ved reformasjonen. På tross av lengre enhet med Roma, har konsilet vanskelig for å betrakte alle protestantene samlet: ”Disse kirkesamfunn avviker imidlertid betraktelig ikke bare fra oss men også seg imellom på grunn av ulikheten i opprinnelse, lære og fromhetsliv, og derfor er en rettferdig omtale av dem meget vanskelig.” (UR 19). Men dette utelukker ikke den anerkjennelse konsilet viser protestantene, og de betydelige elementer som der finnes av den samme apostoliske kristendom Kirken selv lever av. "Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke" (UR 3).

Konsilet avslutter dokumentet med: ”Kirkemøtet uttrykker dertil sin overbevisning om at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner. Derfor setter det helt og fullt sitt håp til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft.” (UR 24).

Veien videre

Økumenikken har utviklet seg langt i løpet av de siste 60 år, og Den katolske kirke er nå engasjert i økumenisk arbeid på alle plan, fra Det pavelige råd for kristen enhet til praktisk samarbeid på menighetsplan. Imidlertid er det ikke tvil om at økumenikken i dag har flere svakheter og problemer. For mens de økumeniske samtaler med de ortodokse går sakte men sikkert videre, er det økumeniske arbeid med de fleste protestantiske kirkesamfunn blitt begrenset til rent praktiske områder, siden den betydelige utviklingen i en retning annen enn nærmere Den katolske kirke hos mange av dem gjør noe reelle dogmatiske samtaler vanskelig. Det er også slik at det protestantiske ønske om felles nattverd i bunn og grunn strider med konsilets grunntanke om hvordan arbeidet med kristen enhet skal gripes an. Trøsten ligger i det konsilet avsluttet dokumentet med: Kristen enhet er mer enn hva mennesker kan oppnå: "Derfor setter det helt og fullt sitt håp til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft." (UR 24)