Gleden ved å være en katolsk kristen
For noen kan det være et problem å være katolikk i et samfunn hvor de fleste vet lite om Den katolske kirke, og kanskje har en mengde uklare fordommer mot den. Da kan det være en styrke og oppmuntring å tenke litt på hva vi egentlig har av rikdommer i vår tro. Andre kristne mangler som regel noe av dette, og burde med god grunn bli litt misunnelige. Vi må bare hente skattene frem og la oss bli beriket av dem!
Skattkammeret i tradisjonen
Vår kirke har gjennom nesten 2000 år samlet og kombinert tanker, følelser, symboler og handlinger som gjelder livet, Gud og oss selv. I dette har den fortsatt den store jødiske tradisjon fra Det gamle testamente, og helt sentralt i denne samlede tradisjonen står de viktigste kristne skriftene: Det nye testamente. Tradisjonen har trukket inn impulser fra mange kulturer og mange tidsaldre, og det vesentligste i all denne rikdommen forsøker Kirken idag å gi oss gjennom sin forkynnelse, liturgi, sjelesorg og diakoni.
Her er alt blitt tatt vare på, slik at mennesker kan trekke ut av skattekammeret det de til enhver tid trenger eller søker. Andre kirkesamfunn eier bare deler av dette, - det de har lagt størst vekt på, til fortrengsel for det de forkastet eller syntes var mindre viktig. De er enten-eller-samfunn, mennesker som lever på et spesielt utdrag av en helhet, men har mistet helheten, og stadig er på jakt etter noe som mangler. En gang i tiden valgte de å støtte seg til dette utdraget, og lot det øvrige dø vekk, til skade for senere generasjoner. Den katolske kirke er både-og-samfunn, der tro og tanke alltid kan komme i likevekt igjen hvis det oppstår skjevheter, for tradisjonen har rikelig med motvekt mot ensidige oppfatninger. Den katolske tradisjon er en bred åndelig og fysisk strøm som innebærer menneskelig vekst og etablering av forhold mennesker imellom, og mellom mennesker og Gud. Å stå innenfor en slik tradisjon er en evig kilde til berikelse av vårt liv som enkeltmennesker, og den lærer oss hva et sant fellesskap virkelig er. I Kirken kan vi motta tanker og impulser som skulle rekke til et langt liv som katolikk i stadig personlig vekst, og med stadig større avklaret innsikt i hva det virkelig er å være menneske!
Kirken er åpen mot verden
Det annet Vatikankonsil understreket kraftig at en levende Kirke må være åpen mot verden og skaperverket. Altså må vi være åpne. Ekte katolsk holdning ligger i å være takknemlig for alle gode ting i livet og sette virkelig pris på dem. Dette er noe helt annet enn holdningen i enkelte sekter, der verden utenfor er noe syndefullt og forkastelig, mens livet innenfor menigheten er det eneste rene og meningsfylte. Den katolske tradisjonen fremhever som oftest det gode i verden, og gir uttrykk for livsglede og sans for skjønnheten i alt som lever. Jesu lidelse og død fremstilles dramatisk og tydelig nok i Kirken, men oppstandelsens glede og herlighet gjør at ondskap og lidelse ikke kan overskygge lykken ved å være på vei inn i Guds rike.
Gud er blitt menneske, og vår Kirke oppfatter dette helt realistisk: det guddommelige er kommet inn i verden ved Kristus og Den hellige Ånd, og dette gjennomsyrer synlige ting og handlinger. Vi lever i en sakramental Kirke. Et sakrament er et tegn på Guds godhet overfor oss. Kirkens syv sakramenter gir oss Guds nærhet og Guds gaver i synlige ting og handlinger som nærmest kommer rett ut av skaperverket. Gjennom legemlige ting får mennesket her utfolde seg psykisk og åndelig. Skaperverket blir oppfattet som en kanal for Guds kreative virksomhet med oss. Og bak det hele står Jesus Kristus, Guds Sønn, som et slags ursakrament: kilden til de øvrige sakramentene, det overveldende tegnet på Guds kjærlighet, nærvær og virksomhet i vårt liv i verden. Er det så noe merkelig at vår Kirke understreker sakramentenes betydning så sterkt?
Dette solide sakramentale grunlaget gir forkynnelsen av Guds ord et rikt grunnlag for å bli oppfattet riktig. Forkynnelse av ordet til mennesker som ikke har en sakramental livsoppfatning, fører gjerne til at ordene går fra forkynnerens munn til mottagerens øre og hjerne, men ikke trenger helt inn i resten av mennesket.
Et åpent og realistisk verdensbilde
Katolsk betyr altomfattende, allment. Den katolske kirke er ingen nasjonalkirke, slik f.eks. de lutherske kirkene er, men sprenger alle de snevre nasjonale båndene. Den er ikke bundet av de politiske og sosiale forholdene i noe enkelt land, men kan ta stilling til problemene ut fra en overnasjonal synsvinkel. I våre små forhold i Norge ser vi verdenskirken gjenspeilet i våre multinasjonale katolske menigheter, med over 100 nasjonaliteter representert. Det kan være problematisk å få slike menigheter til å fungere godt nok, men nærmest daglig blir vi gjennom dette tvunget til å se verden som den er, i dens mangfold av ulike mennesker og kulturer, og til å være en konkret del av en slik verden. Dermed har vi det riktige verdensbilde tett og realistisk plassert i vår egen hverdag.
Den katolske kirke er prinsipielt åpen for all menneskelig erkjennelse, og står som regel fjernt fra all fundamentalisme i synet på livet og vitenskapen (et mulig unntak fra dette kan være enkelte moraloppfatninger som har vært mye diskutert i Kirken i de senere tiår). Kristen fundamentalisme er typisk representert i sektenes begrensninger til rent bokstavelige bibeltolkninger, og all den sneverhet i holdninger og samfunnssyn som følger av dette. Dette er stikk i strid med katolsk livssyn og bibelsyn, og det har ingen hensikt for en katolikk å gi seg inn på diskusjoner med slike fundamentalister. De lever i sin egen trange verden og følger sine egne snevre tankebaner.
En hellig Kirke med et positivt menneskesyn
Kirken er hellig fordi den er fylt av Guds hellighet, ikke fordi den er fri fra feil og alvorlige svakheter. Guds hellighet er Guds skapende nærvær i verden, - særlig konsentrert i Kirken med dens sakramenter. Kristi nærvær i tabernakelet i en katolsk kirke er gjerne det som griper mennesker sterkest, og som ofte får protestantiske kirker til å virke underlig tomme i sammenligning -funksjonelle forsamlingslokaler, hvor vakre de enn kan være.
Kirken er også hellig fordi den er grobunn for menneskers hellighet. En helgen er et menneske som stadig har blitt preget av åpenhet for Guds nåde, og har vokst og blitt et helt menneske, et menneske for andre, et menneske slik Gud ønsket det skulle være. Lutherske kristne er mest opptatt av Guds hellighet, og av hans vilje til å tilgi mennesker deres synd, mens de ser mennesket i seg selv som helt fordervet av syndefallet, og ute av stand til å vokse til personlig hellighet ved Guds nåde. Det katolske menneskesynet er at vi er såret i vårt Gudsforhold ved syndefallet, og er helt avhengig av Guds nåde, men at vi har bevart Gudsbildet i oss, og dette Gudsbildet kan gradvis bli renset og utviklet når vi gjennom livet er åpne og mottagelige for Guds arbeid med oss og i oss. Da er vi på vei mot hellighet, og det er alle katolske kristne, hvor skrøpelige de enn kan fortone seg for seg selv og for andre!
Det rike felleskapet i Kirken innebærer at de sterke må støtte de svake, og Kirkens hellighet er knyttet til nettopp disse båndene mennesker imellom, og mellom fellesskapet og Gud. Det enkelte menneskes personlige kristendom er viktig, men må balanseres av fellesskapets krav til den enkelte. Enkeltmenneskets subjektivitet støter i vår Kirke stadig mot fellesskapets ønske om en objektivt riktig holdning. Det kan være en vanskelighet hver og en av oss må streve med, men det kan avgjort bringe oss til religiøs og menneskelig modning og til å ta ansvar. Rikdommen i den katolske tradisjon kan kreve alvorlig arbeid av oss før vi kan glede oss over den. Men arbeidet og de nødvendige tilpasningene kan på sikt gi større glede enn gleden ved ting som kommer lett og går lett!