Hva er et katolsk kirkemøte (et konsil)?

Forkynnelse og inspirerte brev

Katolikker er ganske optimistiske når det gjelder religiøs sannhetserkjennelse. For Jesus var det viktig at alle mennesker etter hans død og oppstandelse skulle få samme mulighet til å høre troens sannheter som den generasjon han selv hadde forkynt det glade budskap for. Han satte tiltak ut i livet for at så skulle skje. Han befalte apostlene å gå ut i all verden og forkynne for all skapning den tro han selv hadde forkynt dem. Apostlene adlød. De gikk ut til alle folkeslag og forkynte Kristi lære. Overalt hvor de kom, grunnla de menigheter. Når de forlot en menighet for å grunnlegge en ny, hendte det at det oppstod tvil og misforståelser i den menighet de forlot. Dit skrev de da brev (epistler), hvor de forklarte trossannhetene grundigere og oppklarte misforståelser. En del av disse brev er inspirert av Den Hellige Ånd. Han borger for at innholdet i disse brev samsvarer med Jesu egen forkynnelse.

Splittelse og enhet

Da Kristus ga apostlene misjonsbefalingen, visste han at både det muntlige og skriflige ord ville bli feiltolket, misforstått, disekrert, karikert, føre til splittelse. Kvelden før sin bitre lidelse bad han Faderen om at alle som hørte evangeliet måtte bevare den indre og ytre enhet (Joh 17,20-24). Det var nok faren for at troen skulle bli sønderslitt og spaltet i tusener av små, subjektive delsannheter han tenkte på da han tryglet Faderen om troens enhet.

Det kirkelige læreembede

Ble det bare med ønsket? Var Kristus en håpløs utopist, eller ble drømmene virkeliggjort? Etter katolsk oppfatning ble Jesus bønnhørt. Han grunnla en kirke som skulle være sannhetens støtte og grunnvoll (1 Tim 3,15). Vi leser i Matteus 16,18 at Peter skulle være klippen som Kirken skulle hvilte på. Der skulle den stå så trygt og urokkelig at helvetes porter ikke skulle overvinne den. Helvetes porter står i Det gamle testamente som symbol for helvetes makter, og helvetes makter har som bekjent strid, uenighet, splittelse som sitt strategiske hovedmål. Kristus lover med andre ord at hans Kirke skal bevare troens enhet for all fremtid, fordi den står på en klippe som alle heretiske splittelsesforsøk vil prelle av mot. Peter utøver sitt klippeembete ved å styre kirken og løse trosspørsmål så det ikke kommer til splittelse innen Kirken. Men det går frem av teksten at det ikke bare dreide seg om et personlig privilegium som kun gjaldt for Peter og Urkirken, men om et embete som skulle fortsette etter hans død. Hvis vi ikke tolker teksten slik , blir den meningsløs: Løftet om at helvetes porter ikke skulle overvinne Kirken, gjaldt jo for all fremtid, men da må også klippen, som alle disse angrep preller av mot bli stående i all fremtid. Etter Peters død var det andre som overtok. Klippeembete levde videre i Peters etterfølgere, som ble kalt paver.

Peter og apostlene

Peter skulle ikke vokte sine «får og lam» alene, men sammen med apostlene: Ikke bare til Peter, men også til de øvrige apostlene sier Jesus: «Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18,18). En annen gang sier han til dem: «De som hører dere, hører meg» (Luk 10,16). Disse ord og løfter kan ikke være myntet bare på apostlene, men også på deres etterfølgere i hyrdeembetet. For da han ga misjonsbefalingen til apostlene og bød dem gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til disdipler, lovet han å være med dem alle dager like til verdens ende (Matt 28,20). Løftet må derfor gjelde også for deres etterfølgere, som skulle fortsette hyrdeembetet - like til verdens ende. Vi katolikker mener at de katolske biskoper er apostlenes etterfølgere, fordi de kan føre sin bispevigsel i uavbrutt rekkefølge tilbake til apostlene selv.

Et kirkemøte

Spørsmålet står fortsatt åpent: Hvordan fungerer så Kirkens hyrdeembete? Det var jo det som skulle være kveldens tema. Hvordan blir trosspørsmål og disiplinære saker avgjort i Kirken? Når det dreier seg om viktige ting, skjer det vanligvis på et kirkemøte, et konsil.

Vi skal i kveld ta for oss den bibelske teksten i Apostlenes gjerninger som forteller om kirkehistoriens første kirkemøte. Hvis vi så finner at forhandlingsmåten og autoritetsavgjørelsene den gang alt vesentlig foregikk på samme måte som på våre kirkemøter i dag, da må vi innrømme at Bibelen her står på vår side, at de katolske kirkemøter er evangeliske.Vi skal ta for oss teksten vers for vers: I Apg 15 kp. leser vi:

V: 1. «Det kom noen ned fra Galilea og begynte å lære brødrene at dersom de ikke fulgte de mosaiske skikkene og lot seg omskjære, kunne de ikke bli frelst.»

Det var Paulus og Barnabas som hadde grunnlagt denne menigheten i Antiokia i Syria, som altså nå fikk besøk ab brødrene fra Judea. Disse krevde at alle hedninger som gikk over til den kristne tro, skulle la seg omskjære og følge Moseloven. Deres evige frelse var avhengig av at de fulgte Moselovens bud og forskrifter, hevdet de. De som satte frem kravet, var jøder som var gått over til kristendommen. Dette kravet var et fryktelig slag for hele menigheten i Antiokia, som så å si bare bestod av hedningekristne - hedninger som var blitt kristne. Særlig Paulus - som med fyr og flamme gikk inn for kristendommens frihet fra Moselovens mange for- og påbud - steilte over dette kravet.

V: 2a. «Det oppstod da et ganske kraftig røre, og Paulus og Barnabas kom i heftig diskusjon med dem.»

Paulus og Barnabas, som begge gikk inn for frihet fra Moseloven, kom altså i kraftig strid med de kristne brødre fra Judea, som hevdet at omskjærelsen var nødvendig for frelsen. Allerede i Urkirken var altså muligheten for en kirkespaltning til stede. Det brygget opp til en alvorlig strid, og den unge Kirken ville blitt splittet i to uforsonlige sekter hvis ikke begge parter hadde hatt en høyere appellinstans de kunne forelegge spørsmålet til avgjørelse for. - Overalt utenfor den katolske Kirke hvor religiøse grupper blir organisert, oppstår før eller senere splittelser: Muslimer står splittet. Buddhismen er spaltet. Den protestantiske verden er delt i en rekke motstridende sekter og kirkesamfunn. I den katolske Urkirke ville det også ha kommet til alvorlig splittelse - som ville gitt kristendommen dødsstøtet - hvis ikke de kristne hadde hatt en høyere instans å fremlegge saken for. Hvor var så den å finne? Det går frem av annen halvdel av 2. vers:

V: 2b. «Til sist ble det bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen av de andre skulle dra opp til apostlene og prestbyterne i Jerusalem for å få saken avgjort.»

Striden var oppstått i Kirkens ytre misjonsområde. Den skulle bilegges i Jerusalem, som den gang var det kirkelige midtpunkt. Paulus fikk endog en guddommelig åpenbaring som bød ham gå til Jerusalem. I Gal 2,2 skriver han: «Fjorten år senere drog jeg så på ny opp til Jerusalem, ... Og det var etter en åpenbaring. Da la jeg frem for dem det evangelium jeg forkynner for hedningene, for å forvisse meg om at mitt arbeid ikke var og ikke hadde vært forgjeves». Gud selv hadde altså opplyst ham om å dra til Jerusalem og henvende seg til dem som var «de mest ansette», nemlig apostlene og de eldste, for at de skulle bilegge striden. Det var nok litt av en ydmykelse for Paulus at han ikke selv - i kraft av egen autoritet - kunne skape fred og enighet i sin menighet. Men for at hele hans misjonsarbeid ikke skulle bli forgjeves, ende med en fiasko, drog han til Jerusalem for å legge stridsspørsmålet frem på et kirkemøte bestående av dem som var «de mest ansette», - for dem som av Jesus hadde fått makt til å binde og løse.

I dag går vårt blikk ikke til Jerusalem, men til Rom. Der led den første pave, Peter, martyrdøden. Der ble hedningeapostelen Paulus halshugget. Rom var i nytestamentlig tid storbyen hvor flokker av hedninger strømmet sammen. - Flere av dem «som var de mest ansette» i Kirken, forlot nå det jødiske Jerusalem og drog til verdens hedenske hovedstad, Rom, for lettere å kunne lede verdenskirken. Rom er i dag midtpunktet for den kirkelige enhet.

Tilbake til Paulus og Barnabas: I Apostlenes gjerninger leser vi videre:

V: 3. «Utsendt av menigheten drog de da opp gjennom Fønikia og Samaria og skapte stor glede blant brødrene ved å berette om hedningenes omvendelse.»

Vi skjønner av teksten at denne striden angikk hele menigheten i Antiolia. Det var jo menigheten som sendte dem avsted, de var menighetens utsendte. Når en biskop i dag tar høytidelig avskjed med sitt bispedømme for å ta del i et kirkemøte, har han også bispedømmets medlemmer bak seg. Som hyrde reiser han som representant for sine får. Han har på forhånd tatt seg god tid til å konferere med prester og legfolk i sitt kirkedistrikt for å orientere seg om deres oppfatning av de saker som skal tas opp til behandling på kirkemøtet. Ja, biskopen oppfordrer dem på det sterkeste til å si sin mening og foreslå eventuelle reformer. Så setter biskopen kursen mot Rom - ikke til fots som Paulus og Barnabas - med med moderne fremkomstmidler. Apostlenes gjerninger beretter videre:

V: 4 . «Vel fremme i Jerusalem ble de hilst velkommen av menigheten der, av apostlene og presbyterne.»

Det var altså menigheten som tok imot dem, men vers 2 viser at det var apostlene de i første rekke ville henvende seg til i gjeldende spørsmål. Når Kirkens biskoper i vår tid kommer sammen til et kirkemøte, blir de motatt med begeistring av de katolske menigheter i Rom, som har gjort indre og ytre forberedelser for at konsilet skal bli vellykket, men det er apostlenes etterfølgere, biskopene, som har den bestemmende myndighet på kirkemøtet. Vi leser videre:

V: 5. «Men noen av fariseerne som var kommet til troen, reiste seg og krevde at hedninghene skulle omskjæres og pålegges å overholde Moseloven.»

På kirkemøtet i Jerusalem kom alle til orde, men først de som stod Paulus og Barnabas imot. Det var jøder som hadde tilhørt fariseergruppen og som senere var gått over til kristendommen. Disse mennene hang fortsatt noe fast i den fariseiske lovlydighet hva angikk Moseloven. De var fanatiske i sine særmeninger. Ikke bare at de foreskrev omskjærelsen og hele Moseloven for alle hedninger som lot seg døpe, de påstod endog at dette var frelsesnødvendig.

Lignende fanatiske særmeninger har det aldri skortet på innen kristenheten. Deres talsmenn påstår gjerne at de er de første som har forstått Skriftens ord riktig. De bryter med det kirkesamfunn de tilhører og danner nye sekter med nye frelsesbestemmelser. - Når slike særmeninger oppstår i den katolske Kirke, vil det vanligvis gå som det gjorde på det første kirkemøtet i Jerusalem: Opposisjonsgruppen med sine særmeninger vil få fremlegge sitt synspunkt for Kirkens ledere, dem som Kristus har gitt fullmakt til å "binde og løse. " Det samme vil de gjøre som står opposisjonsgruppem imot. Begge parter vil så bøye seg for avgjørelsen til den kirkelige myndighet. Dermed er kirkelig splittelse forhindret og troens enhet bevart. Vi leser videre:

V: 6. «Apostlene og prestbyterne kom da sammen for å drøfte saken. Etter en heftig diskusjon ...»

Apostlene og de eldste, som var kommet sammen på kirkemøtet, visste at Gud ville hjelpe dem til å finne den riktige løsning på problemet. («Den som hører dere, hører meg», hadde Kristus sagt til disiplene mens han ennå levde blant dem.) Og de visste at deres tolkning av Kristi evangelium ville få konsekvenser for all fremtid. Allikevel gikk de ikke straks til avstemning. De satte seg heller ikke med og ventet på at sannheten skulle dale ned i deres bevissthet. Nei, de tok seg god tid til å drøfte saken. - Det samme har gjentatt seg på alle senere kirkemøter. Før man traff endelige avgjørelser, diskuterte de forsamlede biskoper grundig de ting som ble lagt frem for dem til behandling. Gjaldt det et dogmatisk spørsmål, konsulterte de først Bibelen og den muntlige tradisjon, diskuterte så gjeldende spørsmålet fra alle sider. De gikk med andre ord ut fra at den hellige Ånd på denne naturlige vei ville hjelpe dem frem til sannheten.

Vi berører her noe typisk ved katolsk teologi. Vi tror at Gud benytter den forstanden han har skapt oss med når han vil gi oss klarhet i trosspørsmål. Gud er så uendelig høflig overfor den menneskelige natur at han ikke uten videre sjalter ut forstanden når han vil formidle sannheter til oss. Her har vi f. eks. forklaringen på at Gud i Bibelen skjenker oss de mest opphøyede religiøse sannheter, samtidig som disse sannhetene er hyllet inn i en menneskelig form som vrimler av mennskelige feil på det historiske og naturvitenskapelige plan. Her finner vi også forklaringen på at Gud leder et kirkemøte frem til sannheten via teologisk forskning og grundige samtaler, som lett kan gå over til «heftig diskusjon», noe Apostlenes gjerninger 15,6 nettopp viste oss. Vi går videre i teksten:

V: 7. «Etter en heftig diskusjon reiste Peter seg og sa...»

Konsilsfedrene har undersøkt alle teologiske begrunnelser for og imot. Hver og en har lagt frem sitt synspunkt. De er langt på vei kommet frem til enighet. Da er det at Peter reiser seg og får det avgjørende ordet. Nå uttaler han seg ikke som privatmenneske, men som klippen Kirken skulle bygges på, som dørvokteren som fikk utlevert nøklene til himlenes rike, som hyrden Kristus ga i oppdrag: «Vokt mine lam, ... vokt mine får». Etter Jesu oppstandelse var det Peter som i samsvar med Herrens ord fikk ledelsen i den unge Kirken, og tok den endelige avgjørelse i omstridt sak på Apostelkonsilet i Jerusalem.

V: 7. «(Peter reiste seg) og sa: 'Brødre, dere vet at helt fra begynnelsen av var det meg Gud utvalgte blant dere for å forkynne evangeliet blant hedningene og bringe dem til troen. Og Gud som kjenner hjertene, avla selv sitt vitnesbyrd for dem, da han gav dem den hellige Ånd på samme åte som oss. Og noen forskjell mellom dem og oss har han ikke gjort, siden han har renset deres hjerter ved troen. Hvorfor da friste Gud ved å legge et åk på deres nakke som hverken våre fedre eller vi selv noen gang har maktet å bære? Tvert imot er det jo ved vår Herre Jesu nåde vi tror å være frelst, nøyaktig slik som de.'»

Paulus minner i begynnelsen av denne teksten om de opplevelsene han hadde hatt i Joppe og Caesarea hvor Gud ved åpenbaringer og under hadde vist ham at hedningene kan døpes uten først å omskjæres. Selv hadde han døpt den første hedning, den romerske offiseren Cornelius (Apg 10,1-48). På Apostelkonsilet advarte han nå sine brødre mot å legge Moselovens åk på de nyomvendte hedningene. Reaksjonen på Peters ord var spontan. Vi leser:

V: 12. «Da tidde hele forsamlingen.»

Hvorfor denne samstemte respekt for Peters innlegg i debatten? Hvorfor godtok de uten motmæle hans avgjørelse i en så viktig sak?

Vi i våre dager vil si at den avgjørelsen Peter tok var en selvfølge, og at hvilken som helst av de øvrige konsilfedrene kunne sagt noe lignende og utløst den samme reaksjon; at Peter med andre ord bare ga til kjenne det som var verdens mest selvfølgelige sak. Vel, det kan vi mene i dag, men på den tid, da dette skjedde, var Peters ord den mest tungtveiende avgjørelse som var tatt siden Kristi død - og for datidens kristne langt fra noe selvfølgelig. - Med sin autoritative avgjørelse løste Peter en konflikt som inntil da hadde ligget som en skygge over den unge Kirken. Løsrivelsen fra Moseloven betød nemlig et smertelig brudd med synagogen, tempelet, jødisk nasjonalitet - folket Israel med sine stolte historiske og religiøse tradisjoner.

Hvor bitter striden ble ført fra begge sider, viser ord som Paulus lot falle i brevet til galaterne (1,6-9): «Som vi har sagt før, så gjentar jeg det nå, at om noen forkynner dere et evangelium som avviker fra det dere allerede har mottatt - han skal være bannlyst.» Vi vet at dette «annet evagelium», som Paulus sikter til, er vranglæren om at hedninger som går over til kristendommen, skulle være forpliktet til å overholde Moseloven.

Så enda en gang - med fare for å bli kjedsommelig - må det slåes fast at beslutningen om frigjørelse fra Moseloven var den mest radikale beslutning som ble fattet i Urkirken. Stridens bølger gikk høyt på Apostelkonsilet i Jerusalem. Peters avgjørelse skulle føre til nye ydmykelser, forsakelser, lidelser for den unge Kirken. Hvorfor tidde så hele forsamlingen etter at Peter hadde talt? Noen vil svare: fordi Gud tidligere hadde gitt Peter en åpenbaring om at hedningene skal døpes betingelsesløst. Men dette alene kan ikke begrunne hans autoritet, for lignende under i forbindelse med hedningenes overgang til kristendommen hadde også Paulus og Barnabas og andre misjonærer fortalt om uten at deres innlegg i debatten ble anerkjent bare av den grunn. - Den eneste plausible forklaring på at Peters beslutning fikk umiddelbar godkjennelse, må skyldes at de første kristne anerkjente ham som Kirkens klippe, som på tross av sin noe vankelmodige karakter var blitt utvalgt av Herren til å være Kristi synlige stedfortreder i ledelsen av den unge Kirken.

Det som her skjedde på Apostelkonsilet, har i alt vesentlig gjentatt seg på alle senere økumeniske konsiler. Vi har hatt 21 av dem. Alle katolske biskoper som har muligheter til å komme, innfinner seg på kirkemøtet. De har på forhånd samtalt med prestene og legfolket i sitt bispedømme om de ting som skal tas opp på konsilet. Her undersøker konsilsfedrene hva Bibelen og den muntlige tradisjon sier om de emnet som skal behandles. Gjennnom samtaler søker konsilsfedrene å komme frem til et overveldende flertall for en bestemt mening. Dreier det seg om en teologisk læreavgjørelse - hvor det store flertall av kirkemøtets biskoper er kommet til enighet - blir ikke denne læreavgjørelsen anerkjent som ufelbart dogme, bindende for alle troende katolikker, før også paven, Peters etterfølger, har gitt den sin anerkjennelse.

Visstnok har vi i Oldkirken hatt kirkemøter hvor paven ikke var tilstede. Men på de fleste av disse konsilene var han dog representert ved legater, som holdt paven informert om alt som foregikk på betreffende konsil. Også her gjaldt loven om at ingen konsilsbeslutning eller læreavgjørelse på kirkemøtet fikk almen anerkjennelse før paven hadde gitt sin godkjennelse. La oss gå tilbake til Apostlenes gjerninger igjen:

V: 12. «(Da tidde hele forsamlingen) og lyttet til Barnabas og Paulus, som fortalte om de jærtegn og under Gud gjennom dem hadde latt skje blant hedningene.»

På et kirkemøte skal alle komme til orde. For paven og hans administrasjon (kurien) kan det være forbundet med store problemer å sette seg inn i den kirkelige situasjon i de forskjellige land. Dette gjelder særlig for misjonslandene og diasporaen, hvor en liten gruppe katolikker lever side om side med en overveiende majoritet av ikke-katolikker. På et kirkemøte får de enkelte biskoper anledning til å redegjøre for situasjonen i sitt bispedømme. Rom innser da hvor hjelp og støtte er mest påtrengende. - Paulus og Barnabas forteller dessuten noe som måtte være av stor betydning for forsamlingen, fordi det de forteller stadfester kirkemøtets beslutning. De beretter om store tegn og under som Gud gjennom dem hadde latt skje blant hedningene - altså blant hedninger som hadde latt seg døpe uten først å bli omskåret. Vår bibeltekst beretter videre:

«Og da de to var ferdig med å tale, tok Jakob til orde. Han sa: «brødre, hør på meg. Simeon har berettet om hvordan Gud fra første ferd av har sørget for å skape seg et folk som er viet hans navn blant hedningene. Dette stemmer også med profetens ord, når det heter: 'Deretter vil jeg vende tilbake og gjenreise Davids falne bolig; jeg vil reise den av ruinene, jeg vil bygge den opp på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle folkeslag som er viet til mitt navn - så sier Herren, som skal gjøre dette, fra tidenes morgen har han hatt det i tanker.' Derfor mener jeg at vi ikke må skaffe ekstra vanskeligheter for dem av hedningene som omvender seg til Gud».»

Den Jakob som her tok til orde, var Jakob den yngre. Han var apostel og etter det tradisjonen vet å berette biskop av Jerusalem. Det er ord i Bibelen som tyder på at han lenge hadde vært den ledende talsmann for den strenge fraksjon blant jødene, altså de som krevde at hedninger som gikk over til kristendommen, skulle la seg omskjære. I Galaterbrevet 2,12 taler Paulus om noen jøder som var kommet (fra menigheten i Jerusalem til menigheten i Antiokia) fra «Jakobs krets». Vi ser av konteksten at det dreier seg om jødekristne som krevde at hedningekristne skulle overholde Moseloven. - Men etter at Peter hadde talt på kirkemøtet i Jerusalem, bøyde Jakob seg for «Klippens» avgjørelse. - Det samme har gjentatt seg på senere kirkemøter. Minoriteter har stått i steil motsetning til majoriteten og sikkert hatt gode argumenter å fare med, men når Peters etterfølger, paven, talte det avgjørende ord, bøyde de seg som oftest for hans gudgitte autoritet.

Mange av våre i troen adskilte brødre er av den oppfatning at en slik meningsforandring skyldes brudd på samvittighetsfriheten. Det forholder seg vel heller omvendt. Når Kirkens biskoper innfinner seg på et konsil, er de overbevist om at Gud har gitt paven myndighet til å uttale seg ufeilbart om en sak som angår troen. Og gjør de det, skulle det være nokså selvsagt at de - som apostelen Jakob - føler seg forpliktet i sin samvittighet til å bøye seg for Klippens avgjørelse, fordi det da er Gud selv som taler gjennom ham. Brudd på samvittighetsfriheten synes jeg det derimot er når man i et kirkesamfunn skal være nødt til å bøye seg for bestemmelsene til en helt igjennom avkristnet stat. - Vi vender atter tilbake til Apostlenes gjerninger:

Det er interessant å legge merke til at Jakob tyr til Bibelens ord i Det gamle testamente for å begrunne sitt nye syn på at Moseloven ikke gjelder for hedninger som lar seg døpe. Han siterer profeten Amos 9,11:

«Deretter vil jeg vende tilbake og gjenreise Davids falne bolig; jeg vil reise den av ruinene, jeg vil bygge den opp på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle folkeslag som er viet til mitt navn - så sier Herren, som skal gjøre dette, fra tidenes morgen har han hatt det i tanker.»

Dette skriftstedet som Jakob siterer, var velkjent for jødene. Jakob selv må ha lest det en rekke ganger før Apostelkonsilet. Men da må han - som alle jøder forøvrig - ha tolket det stikk motsatt, nemlig dit hen at hedningene skulle komme til Jerusalem, la seg omskjære og bli tatt opp i det jødiske folk som proselytter. Og slik kan skriftstedet tydes. Hvorfor endrer plutselig Jakob sin forståelse av Bibelstedet og tolker det motsatt, at det var de kristne som skulle gå ut til hedningene og ta dem opp i Kirken uten å forplikte dem til overholdelse av Moseloven? Årsaken må være den at Jakob bøyer seg for Peters tolkning av de gammeltestamentlige skrifter. I Urkirken hyllet man altså ikke prinsippet: Bibelen alene, men Kirken og Bibelen. Man anerkjente Klippens rett til å tolke vanskelige steder i den hellige Skrift. - I slutten av sitt innlegg sier så apostelen Jakob:

V: 19. «Derfor mener jeg at vi ikke må skape ekstra vanskeligheter for dem av hedningene som omvender seg til Gud, men bare pålegge dem å avholde seg fra slikt som er besudlet av avgudene, fra ulovlig ekteskap, fra kjøtt av kvalte dyr, og fra blod.»

De siste hentydninger fra Jakob dreide seg ikke om et kompromissforslag - en tilbakevending til Moseloven, men om et forbud som langt på vei var alminnelig anerkjent i hele Orienten, altså til dels også utenfor den jødiske verden. Utukt var forbudt også etter den kristne moral. Når han videre pålegger de hedningekristne å avholde seg fra slikt som er besudlet av avgudene tenker han på kjøttet fra de dyr som var blitt ofret til avguder. Han mener det er best å holde seg borte fra det på grunn av faren for at de selv kan falle tilbake til den avgudsdyrkning de har forlatt.

Da alle bestemmelsene på Apostelkonsilet var blitt godkjent av konsilsfedrene ble de enige om å skrive et brev til brødrene i Antiokia for å informere dem om at usikkerheten var løst og det tyngende spørsmål besvart: Troen og dåpen var nok for hedninger som ble kristne. De var ikke forpliktet på Moseloven. Kun noen tilleggsbestemmelser gjaldt . Brevet åpner med de høytidelige ord: «Den hellige Ånd og vi har besluttet ... .» Apostlene med Peter i spissen overlot det altså ikke til den enkeltes subjektive skjønn om de ville godta eller ikke godta det som var blitt besluttet på konsilet. De taler med tyngde og autoritet, med Guds egen stemme:

«Den hellige Ånd og vi har besluttet ... .»

De som mottok brevet, var altså i samvittigheten forpliktet til å rette seg etter brevets bestemmelser, fordi det ikke bare var «vi» - altså noen skrøpelige mennesker - men «Vi og den hellige Ånd» som hadde gjort vedtakene. - Nøyaktig de samme ord blir gjentatt på alle senere økumeniske konsiler: - «den hellige Ånd og vi har besluttet ... .» - når en troslære - et dogme - blir definert og gjort kjent for hele Kirken. Når det kommer til stykke finnes det vel ingen annen vei å gå skal troens enhet bli bevart.