Regjeringen Bondevik snubler inn i kirkepolitisk minefelt

Kommentar ved Claes Tande, 17. desember 1997

Regjeringen Bondeviks plan om å overføre oppgaver vedrørende trossamfunnene fra Justisdepartementet til Kirkedepartementet blir i morgen (18. desember 1997) til virkelighet i statsråd. Overføringen skjer uten forutgående høring: Berørte parter som f.eks. den katolske kirke og Den norske (lutherske) kirke er ikke blitt invitert til å ta stilling til planen, og regjeringen har overhodet ikke gjort noe forsøk på å begrunne den. Når trossamfunnene i det hele tatt har fått nyss om planen, skyldes det ikke at regjeringen har gjort noe for å informere om planen/vedtaket. Man kan få mistanke om at regjeringen overhodet ikke har foretatt noen konsekvensanalyse. At den i denne saken også har opptrådt på en nokså respektløs måte både i form og innhold, fremgår av det nedenstående.

Oslo katolske bispedømme er av prinsippielle grunner sterkt imot at trossamfunnene utenfor statskirken skal inn i det fagdepartement som forvalter statskirkesystemet. For disse trossamfunnene vil det ikke være tilfredsstillende å «likestilles» på den måten. Den katolske kirke er også meget bekymret for den innebygde dynamikk ved tiltaket, som vil ramme Den norske kirke, den kirke som har hovedansvaret for å bære videre den kristne arv i Norge.

Nedenfor en dokumentasjon som beskriver saksforholdet og begrunner Den katolske kirkes motstand. Den viser også at det er bred tverrkirkelig enighet i Norges Kristne Råd om at trossamfunnene må få anledning til å uttale seg før en endelig beslutning fattes. Norges kristne råd omfatter alle de største kirkesamfunn i Norge, inklusive Den norske kirke, de protestantiske frikirker som er organisert i Norges Frikirkeråd (og var representert med flere medlemmer på Norges kristne råds møte 3.12.), den katolske kirke og den ortodokse kirke. Det er interessant å merke seg at svaret fra Statsministerens kontor av 12.12., som henviser til at forandringen har støtte i Norsk Frikirkeråd, er forfattet etter at samme kontor hadde mottatt brevet fra Norges Kristne Råd om saken. Vedtaket der (og den ene dissenterende stemme) burde også ha fortalt Statsministerens kontor at ledelsen for Norges Frikirkeråd ikke har sine egne medlemskirker i ryggen i denne saken.

1. Brev av 21.11.1997 fra den katolske biskop i Oslo, Gerhard Schwenzer, til statsminister Kjell Magne Bondevik. Her ber biskopen om at regjeringen venter med å fatte sin endelige beslutning til de berørte parter har fått anledning til å uttale seg.
2. Brev av 4.12.1997 fra Norges Kristne Råd til statsminister Kjell Magne Bondevik.
3. Brev av 12.12.1997 fra Statsministerens kontor til biskop Schwenzer, som overhodet ikke går inn på biskopens anliggende, men ønsker den katolske kirke gode arbeidsvilkår i Norge.
4. Brev av 30.6.1993 fra Kirkedepartementet til Norges Frikirkeråd.
5. Debattinnlegg i avisen «Vårt Land» av 8.12.1997
6. Leder i det katolske kirkebladet «Broen» 6/97 (desember 1997)

Brev av 21.11.1997 fra den katolske biskop i Oslo, Gerhard Schwenzer, til statsminister Kjell Magne Bondevik

OSLO KATOLSKE BISPEDØMME

Statsminister Kjell Magne Bondevik
Regjeringskvartalet
Oslo

Oslo, den 21.11.97

Overføringer av oppgaver vedr. trossamfunnene til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Vi er blitt kjent med at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er forutsatt å ta over oppgaver vedrørende livssyns- og trossamfunnene. Dette er en beslutning som vi har sterke motforestillinger overfor, og jeg vil derfor be om at den i et hvert fall utsettes til de som berøres av den har fått anledning til å fremme sine syn på saken.

Jeg er oppmerksom på at Regjeringens måte å fordele forvaltningsoppgaver på, i utgangspunktet er en intern sak. Men siktemålet for denne endringen er ikke primært å regulere interne forvaltningsforhold. Realiteten i endringen er å sammenligne med materiell lovgivning, og det burde være en selvfølge at saken tas opp slik at berørte instanser får anledning til å uttale seg til et begrunnet forslag.

Dette gjelder særlig her hvor en begrenset krets har fått legge premissene for beslutningen, og sentrale interessenter ikke har fått komme til orde. Jeg er blitt kjent med at overføringen har vært med i Kristelig folkepartis program; det skulle ikke unndra saken for vanlig gjennomdrøfting når den kommer opp på nåværende nivå.

Når jeg går så sterkt imot endringen, er det på grunn av den iboende dynamikk som ligger i konsekvensene av beslutningen. Den vil være et helt sentralt, sansynligvis det sentrale, skritt for å skille stat og kirke og til etablering av et eget forvaltningsorgan for religion- og livssynsforhold.

Et skille stat - kirke er noe jeg for så vidt er positiv til, men det må skje på en måte som er til gagn for Den norske kirke, som jo er hovedbæreren av kristendommen i Norge. Skjer det på en måte som forringer situasjonen, samtidig som vi andre kristne trossamfunn ikke kan påregnes å kunne erstatte tapet, vil det totale resultat bli til vesentlig skade for vår kristne arv og kultur. Etter mitt skjønn burde et skille stat - kirke komme som en følge av en åpen og styrt avvikling, hvor det er Den norske kirkes interesser som står i sentrum, ikke slik det nå legges opp til, en utvikling styrt av konflikter og konkurranse i forhold til alle trossamfunn.

Ettersom det vi ber om er at spørsmålet om overføring må tas opp til utredning og høring, vil jeg ikke her gå fullt inn på vurderingene som ligger bak mine synspunkter, men vil begrense meg til å peke på enkelte momenter.

En overføring av trossamfunnene til Kirkedepartementet vil i løpet av kort tid lede til at det bærende synspunkt i saker vedrørende livssyns- og trossamfunnene vil være likhet og likebehandling. Kirkestatsråden vil være avgjørende beskåret i å kunne se alene på og få igjennom saker for Den norske kirke. Særlig i en avviklingsfase vil dette væåre meget alvorlig. Det kan fort bli et konstitusjonelt problem i forhold til statskirkeordningen, hvordan kan en statsråd fremme saker for kirken når han ikke udelt kan tale dennes sak.

Vi vil få en situasjon hvor trossamfunnene vil bli splittet, dels at eksisterende splittelser blir eksponert, og vi vil komme til å stå mot hverandre og mot Den norske kirke. Dette er konflikttyper vi allerede har erfaring med, og hvor det har vist seg at det først og fremst er Den norske kirke som blir den tapende part. Og uenighet må påregnes å ville bli brukt av andre.

Med den konfesjonstilhørighet kirkestatsråden skal ha, er det allerede lagt grobunn for mistillit hos tros- og livssynssamfunnene. Tar man også i betraktning at Den norske kirke som saksfelt iKirkedepartementet ligger på siden av de andre oppgavene, vil det i løpet av kort tid føre til utskilling av et eget departement el.l. for religionssakker mm. med forutsetningsvis nøytral ledelse.

En slik særfokusering på religions- og livssynsspørsmål er også noe vi ikke ønsker. Denne utviklingen ligger så klart i forlengelsen av overføringen det nå er tale om, at det burde være en selvfølge at sakskomplekset ungergis bred vurdering og høring.

Vi ser som nevnt meget alvorlig på den utvikling vi er inne i og håper at De vil imøtekomme vår anmodning om en grundig behandling av saken før vedtak treffes. Om ønskelig står vi til disposisjon for en nærmere samtale.

Med vennlig hilsen

Gerhard Schwenzer
biskop

Brev av 4.12.1997 fra Norges Kristne Råd til statsminister Kjell Magne Bondevik

Norges Kristne Råd

4. desember 1997

Statsminister Kjell Magne Bondevik
Postboks 8001 Dep
0030 OSLO

Administrativt-juridisk utvalg i Norges kristne råd har på sitt møte 3. desember hatt oppe spørsmålet om det administrative ansvar for trossamfunnsloven som er forutsatt overført til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fra årsskiftet.

Utvalget gjorde følgende vedtak:

"Det tas opp med statsministeren å få utsatt en eventuell gjennomføring av overføringen av forvaltningen av lov om trossamfunn fra Justisdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet inntil saken er nærmere utredet, og de enkelte trossamfunn har fått anledning til å uttale seg til et begrunnet forslag."

Representanten fra Norges Frikirkeråd stemte imot; resten av utvalget stamte for vedtaket.

I det vi viser til dette, ber vi om at saken blir utsatt som vedtatt.

Med vennlig hilsen

Billy Taranger
Leder

Ingrid Vad Nilsen
Generalsekretær

Brev av 12.12.1997 fra Statsministerens kontor til biskop Schwenzer

STATSMINISTERENS KONTOR

Til: Oslo katolske bispedømme
Gerhard Schwenzer
Akersveien 5
N-0177 OSLO

Dato: 12. desember 1997

Overføringer av oppgaver vedrørende trossamfunnene til Kirke.- udannings- og forskningsdepartementet

Takk for henvendelse til statsminister Kjell Magne Bondevik datert 23. november d.å.

Det er allerede vedtatt i regjeringen å overføre alle saker vedrørende trossamfunn til Kirke.- utdannings og forskningsdepartementet.

Regjeringen fremforhandlet denne løsningen i sitt Voksenåsdokument og beslutningen bygger på Norsk Frilivsråds mangeårige uttrykte ønske.

Vi oversender henvendelsen til Kirke, utdannings og forskningsdepartementet som er det rette fagdepartementet dere heretter vil forholde dere til.

Vi håper snarest dere oppnår kontakt og at god dialog blir etablert.

Vi ønsker dere gode arbeidsvilkår i Norge

Med hilsen

Randi Helene Gran Tørring (e.f.)
Politisk rådgiver

Med «Norsk Frilivsråd» mener Statsministerens kontor «Norges Frikirkeråd». Sist gang dette rådet - som består av de fleste protestantiske frikirker - bragte dette ønske frem for Kirkedepartementet, ble saken avvist med følgende brev fra daværende statsråd Gudmund Hernes:

Brev av 30.6.1993 fra Kirkedepartementet til Norges Frikirkeråd

DET KONGELIGE KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSDEPARTEMENT

30.06.93

Norges Frikirkeråd
Postboks 6914 St. Olavs plass
0130 OSLO

SPØRSMÅL OM OVERFØRING AV SAKSOMRÅDET VEDRØRENDE TROSSAMFUNN UTENFOR DEN NORSKE KIRKE FRA JUSTISDEPARTEMENTET TIL KIRKEDEPARTEMENTET

Jeg viser til Deres brev av 10. juni 1993.

Spørsmålet om overføring av saksområdet vedrørende trossamfunn utenfor Den norske kirke fra Justisdepartementet til Kirkedepartementet har vært vurdert tidligere, senest i 1991. Kirkedepartementet har som kjent ikke funnet en slik overføring naturlig.

Trossamfunnsloven og loven om tilskudd til livssynssamfunn tar primært sikte på å sikre religionsfrihet formelt og reelt. Tros- og livssynsutøvelse i de ulike samfunn likestilles økonomisk og til dels på annen måte med tilsvarende virksomhet i Den norske kirke. det er ingen særskilt sammenheng mellom disse lovene og Kirkedepartementets funksjon som organ i og for Den norske kirke.

Det bør også legges vekt på at den religionsfrihetsgaranti som ligger i at trossamfunnsloven og tilskuddsloven blir administrert av Justisministeren, og ikke av Kirkeministeren som er ansvarlig for forvaltningen av Grunnlovens statskirkeordning.

Jeg kan ikke se at det er kommet til nye momenter som gir grunnlag for å endre departementets standpunkt, og finner ikke å kunne imøtekomme anmodningen om et møte.

Med hilsen

Gudmund Hernes

Kopi:
Biskop Andreas Aarflot
Direktør Knut Andersen, Kirkerådet
Justisministeren

Debattinnlegg i avisen «Vårt Land», 8. desember 1997

Katolikker og muslimer inn i kirkedepartementet?

Av Claes Tande, katolsk prest

Regjeringen har bestemt å overføre håndteringen av trossamfunnene (de utenfor statskirken) fra Justis- til Kirkedepartementet - fra 1. januar. Det høres kun middels interessant ut, - men det er kirkepolitisk sprengstoff. For dermed er det tatt et avgjørende skritt mot å skille Den norske kirke (Dnk) fra staten. Det settes i gang en dynamikk som tar Dnk på sengen.

Kirkedepartementet ble opprettet fordi Dnk er en statskirke, som et kongelig organ for Den norske kirke. Slik fungerer departementet fremdeles, og av og til utøver det i praksis læremyndighet. I et slikt departement, der statsråd og embedsmenn derfor må være medlemmer av Dnk, hører de øvrige trossamfunn ikke naturlig hjemme. Vi har det for tiden godt nok i et departement som primært har til sikte å sikre vår religionsfrihet formelt og reelt, hjelpe så vi får de offentlige overføringer lovene hjemler oss, regulerer vigselsfullmakter, og ellers avstår fra å blande seg inn i trossamfunnenes indre saker.

I Norge er vi vant til at parter som berøres av et tiltak, får anledning til å uttale seg. Det her ikke skjedd i denne sak - ikke en gang Dnks sentrale organer har vært koblet inn. Det får meg til å anta at det ikke har falt inn sentrumsregjeringen at endringen kan ha problematiske sider. Men den dynamikk vi må regne med dette utløser, er denne:

Kirkestatsråden må i dag være medlem av Dnk, men etter omleggingen blir dette raskt et problem. Enkelte tros- og et herværende livssynssamfunn vil ikke ønske en bekjennende statsråd, og presset i retning av et «trosnøytralt» departement vil vokse. Hva da? Hva slags rådgiver er det Dnks overhode Kongen sitter igjen med når han får et departement som ut fra sakens natur må ha en «trosnøytral» leder? Så får vi utskilt et nytt «religionsdepartement/direktorat», som på den ene siden på en «trosnøytral» (sekulær/ikke-luthersk) måte steller med Dnks anliggender, på den annen side (sekulært/halvlutherskt) engasjerer seg i alle de andres indre liv. Her blir det grobunn for uryddighet. Man kunne nok tenke seg at departementet fikk en Dnk-del og en del for resten, men hvis denne delingen virkelig blir holdbar, spør man seg hvorfor i all verden vi ikke kunne få være i fred i Justis. Og hvis delingen langt på vei blir illusorisk (man deler den samme ekspertise, bekjentskaper og vennskap mellom avdelingene fører til «samkjøring» der det slett ikke burde være det), da blir vi hele gjengen halvstatlige trossamfunn, en del av den norske stats tilbud innenfor det utvidede kulturbegrep.

Også fra katolsk hold er det også mange som mener at statskirkesystemet er antikvert, og at Dnk nok vil være tjent med å løsrive seg fra staten. Men tiltak for å nedbygge og avvikle statskirkesystemet må skje i det åpne, slik at det skjer på kontrollert og gjennomtenkt måte. Ikke ved å sette igang små og store dynamikker som forvitrer statskirkesystemet i det stille. Til tross for læremessige og andre gnisninger som måtte eksistere, innser vi at det jo er Dnk som bærer hovedbyrden for å videreføre den kristne arv i Norge. Når Dnk bringes i ubalanse og ikke får sjanse til en god gjennomdrøfting og et ryddig «sluttoppgjør» med staten, da lider indirekte den kristne tros sak i Norge.

Tiden er inne for en bred høring, men en frist som går langt utover 1. januar, slik at alle berørte kirker og trossamfunn får tid til å tenke seg om (ikke minst Den norske kirke!) og uttale seg.

Lederartikkel i det katolske kirkebladet «Broen» nr. 6/97 (desember 1997)

EN UØNSKET JULEGAVE

Landets nye regjering planlegger å gi trossamfunnene en julegave som i alle fall den katolske kirke ikke er så interessert i. Dersom man ikke får overbevist dem om å omgjøre beslutningen, blir saksbehandlingen av våre saker overført fra Justisdepartementet (som vi har sortert under i uminnelige tider) til Kirkedepartementet. Det høres ut som en byråkratisk fillesak. Men les videre, det er slett ingen fillesak.

HVORFOR VIL REGJERINGEN DETTE?

Vi vet ikke hvorfor regjeringen vil foreta denne endringen. De har rett og slett ikke begrunnet endringen. De har ikke gjennomført noen høring. Dette skjer over våre hoder. Men man kan gjette at det ligger en misforstått økumenikk bak: At vi skulle føle oss oppvurdert av det offentlige ved å legges inn under det samme departement som steller med, og bestemmer over, Den norske kirke (Dnk).

HVORFOR VIL VI IKKE DET?

Det er to grunner til at vi ikke vil inn under Kirkedepartementet. Den ene er at vi trives best i et departement som forvalter de trossamfunnslover som tar sikte på å sikre oss religionsfrihet formelt og reelt, passe på at vi likestilles økonomisk med statskirken, at våre prester får vigselsrett, og så videre. Kirkedepartementet ble opprettet fordi vi har en Statskirke; Kongen er statskirkens overhode, og i sin regjering trenger han et departement som utøver den myndighet han har. Kirkedepartementet er et organ i og for Dnk. Der hører vi ikke hjemme - under et system som har som sin oppgave å legge seg opp i indre kirkelige anliggender. Vi er ingen statskirke.

Den andre grunnen er at vi har grunn til å tro at noen av dem som har hvisket dette forslaget i regjeringens øre, har som et mål å svekke statskirkeordningen. Nå kan man mene hva man vil om statskirkeordningen. Men skal den avvikles, må det skje i åpenhet, planlagt. Ikke ved at det i stillhet settes i gang en dynamikk som helt ustyrt fremtvinger problemer for Dnk, ikke på en måte som bringer Dnk i ubalanse. Uansett våre små og store gnisninger, innser vi at Dnk har hovedansvaret med å bevare den kristne arv i Norge. Skal det skje forandringer for den, må de skje i åpenhet.

Vi kan nemlig forestille oss en annen konsekvens av samrøret Dnk - andre tros- og livssynssamfunn i Kirkedepartementet. Til og med departementets navn vil bli problematisk (muslimer, human-etikere). Hvordan kan man opprettholde kravet om at kirkeministeren og embedsmennene som steller med Dnk må være medlemmer av Dnk? Idag er det naturlig at det er slik. I morgen vil det bane seg frem et krav om størst mulig «trosnøytralitet». Det tjener ikke Dnks naturlige interesser; de får sine saker overprøvet av «trosnøytrale» byråkrater. Endel av de spørsmål som havner i Kirkedepartementet, er nært knyttet til lutherske lærespørsmål!

Ja - oppløs gjerne statskirken. Men i så fall, gjør det ved en åpen og styrt prosess, og uten å bruker den katolske kirke som en liten brikke som skyves til felter vi slett ikke vil til på det store sjakkbrettet.

F. Claes Tande, redaktør

PS: Nå vil det kunne innvendes at man sikrer seg mot «samrøre» ved å lage to avdelinger i Kirkedepartementet; ett for statskirken og en for alle andre. Men det rokker ikke ved problemet med statsrådets bekjennelsesplikt og at han må innlære korrekt schizofreni i religionsspørsmål, og at saksbehandlerne, som deler både ekspertise, kontorlandskap og kantine, begynner å homogenisere kirkene. Dersom man virkelig skal lykkes i å lage vanntette skott på saksbehandlernivå i Kirkedepartementet, kan man virkelig spørre seg hvorfor i all verden da ikke kunne få være i fred i Justisdepartementet.