Hvorledes det kirkelige læreembetet redder oss fra religiøst kaos

Av p. Olav Müller SS.CC.


Kirkens læreembete

(flyter ut av Guds kjærlighet og forhindrer religiøst, moralsk og ideologisk kaos)

Når teologer legger ut om kirkens læreembete, går legfolk lett trett og ender opp i total forvirring. Kanskje ikke så rart! Like fullt er emnet viktig: Hadde ikke lærembetet eksistert i den katolske kirke, ville vi allerede i de første kristne århundrer hatt religiøst kaos og i senere århundrer en katastrofal splittelse. Det er dette jeg ønsker å utdype nærmere i dette innlegg. Min målsetning er ikke å bevise ut fra Bibelen at et slikt læreembete virkelig eksisterer. Det er et punkt jeg bare kort vil streife inn på.

Jeg ønsker for det første å vise at det var Kristi brennende kjærlighet til oss mennesker som fikk ham til å skjenke Kirken et - til sine tider- ufeilbarlig læreembete - som altså nødet ham til å bygge sin Kirke på en klippe, som helvetes porter ikke skulle overvinne.

For det andre ønsker jeg å skildre hvor absurd kristendommen ville sett ut i dag hvis Kristus ikke hadde gitt sin Kirke et guddommelig innstiftet læreembetet, som i visse tilfeller - særlig når kirkesplittelse truer - kan tale med Mesterens egen røst og autoritet.


I: Kristi kjærlighet og det kirkelige læreembete

For mange ikkekatolikker fortoner Den katolske kirkes læreembete seg som noe juridisk stivt, kaldt, håpløst konservativt og ubevegelig. Angivelig skulle vår kirke bli styrt av maktglade fossiler på åtti år og eldre. Disse museale oldingene skulle så med angstbitersk innbitthet bestemme alt innen troslære og moral.

Jeg betrakter læreembete fra et annet ståsted. Det var Kristi brennende kjærlighet til sitt folk som fikk ham til å innsette det - i visse tilfeller - ufeilbarlige læreembete. En slik påstand må utdypes nærmere Så la oss sammen lete litt etter forbindelsen mellom Kristi kjærlighet og det kirkelige læreembetet. I Bibelen leser vi at "så har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." (Joh. 3,16). Guds kjærlighet er altså årsaken til at han ble menneske og delte våre kår i ett og alt. Nå forholder det seg jo slik at all kjærlighet higer etter enhet. Den som elsker, brenner etter å bli ett med den elskede. Derfor var det Kristi høyeste ønske å få leve i enhet, i inderlig samfunn, med sine brødre på jord - ikke bare i de 33 år som utgjorde hans historiske liv - men alle dager like til verdens ende.

Kristi kjærlighet til Kirken

Hvorledes skulle han realisere en slik plan? Kjærlighet er oppfinnsom: Vi finner ord i Bibelen som tyder på at han ville ta avskjed med oss for godt: Han stod opp av graven, for opp til himmelen og forlot oss - tilsynelatende. Men så finner vi andre bibelsteder som tyder på at han allikevel lever midt iblant oss, at han på en usynlig og hemmelighetsfull måte fortsetter sitt liv i brødreflokken. For han taler stadig om et rike han vil grunnlegge. Noen ganger kaller han det Guds rike andre ganger himmelriket eller ganske enkelt sitt rike. I stadig nye billeder skildrer han rikets skjønnhet, og jo mer vi leser om det, jo mer demrer det for oss at her vil Kristus på hemmelighetsfull vis selv være tilstede og realisere sin lengsel etter fortsatt å leve i inderlig enhet med oss. I dette riket strømmer hans guddommelige kjærlighet inn i oss og fra oss tilbake til ham igjen - slik saften fra vinstokken strømmer ut i grenene og fra grenene tilbake til stammen. Vi kjenner denne sammenligningen fra Joh 15, 1-8. Noen ganger får vi inntrykk av at dette riket virkeliggjøres i Kirken. Paulus er vel den av apostlene som best forstår at Kirken er et kjærlighetssamfunn hvor Kristus og hans brødre på jorden møtes i kjærlig vennskap. Folkeapostelen søker stadig nye billeder for tilnærmelsesvist å gi uttrykk for dette mysterium. Noen ganger kaller han Kirken for Kristi legeme hvor han, Kristus, er hodet og vi lemmene (Ef 1, 22). En annen gang forklarer han at kjærligheten mellom mann og kvinne i ekteskapet er et billede på den kjærlighet Kristus elsker sin Kirke med. Det var jo for Kirken han ga sitt liv. Det var den han ville rense og fremstille i herlighet uten plett eller rynke (Ef 5, 21-33).

Som tidligere sagt: All kjærlighet lengter etter enhet. Enheten kommer til uttrykk i utveksling av goder. Den som elsker, vil dele med den elskede, gi den andre det han selv har. Slik forholder det seg også med Kristus. Han vil gi sin Kirke det han selv eier. Han vil dele sin sannhet og sitt liv med den.

Kristi kjærlighet nøder ham til å dele sannheten med sin Kirke

La oss se nærmere på dette - at hans kjærlighet nøder ham til å dele sin sannhet med oss. Noe av det siste han lovet, da han levde iblant oss, var å sende apostlene Sannhetens Ånd, som skulle veilede dem til den fulle sannhet. (Jfr. Joh 16.13). Kristus elsker med andre ord sin Kirke så høyt at han vil dele sin egen viten, sin egen sannhet med den, og sørge for at Kirken aldri avviker fra denne sannheten. Derfor bad han også dagen før sin lidelse for alle Kirkens lemmer at de måtte være ett "likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at også de skal være ett i oss. " (Joh 17, 20-26). At det her ikke bare dreier seg om en indre, usynlig, men også en ytre, synlig enhet, går frem av vers 23, hvor Kristus poengterer at de troendes enhet skal tjene som et bevis for verden på "at du (Fader) har sendt meg." Verden kan jo bare oppfatte den ytre, synlige enhet, som må gi seg uttrykk i en felles tro, de samme sakramenter, en felles kult (messen), den samme kirkelige autoritet. Fremfor alt må man ha rett til å kreve av en slik Kirke at den alltid og overalt har forkynt og fortsatt forkynner den samme ene tro. Den må være "sannhetens støtte og grunnvoll", som Paulus sier (1 Tim 3, 15). Men hvis Kristus virkelig elsker sin Kirke som brudgommen elsker sin brud, da må han også ha gjort noe effektivt for at troens enhet skal bli bevart ufeilbart til alle tider. - Det har han da også gjort. Han innstiftet et læreembete som skal være hans talerør til tidenes ende. Men som tidligere skrevet: grundig bevisførsel for embetets bibelske grunnlag skal ikke behandles her. Min målsetning er en annen. Så for orienteringens skyld vil jeg bare ganske kort streife inn på emnet.

Biskopene - apostlenes etterfølgere

Til apostlene sa han: "Den som hører dere hører meg. " (Luk 10, 16). Og han lovet å være med dem i deres forkynnelse "alle dager like til verdens ende. " (Mat 28, 19-21). Løftet gjelder ikke bare apostlene, for de skulle jo ikke leve alle dager like til verdens ende, men også deres etterfølgere, som ble kalt biskoper (tilsynsmenn) og ble vigslet ved håndspåleggelse (Ap.gj 20, 28), (2 Tim 1, 6). Vi vet at det går en ubrutt rekkefølge av håndspåleggelser fra apostlene og til Den katolske kirkes biskoper i dag. Denne "apostoliske etterfølgelse" (suksesjon) mener vi er nødvendig for å være gyldig vigslet biskop eller prest.

Når det samlede antall biskoper tar stilling til et viktig trosspørsmål, tror vi de står under Den Hellige Ånds veiledning og kommer frem til det riktige svar. Slik bidrar de til å bevare Kirkens enhet.

Paven - Peters etterfølger

Men Bibelen beretter også at over apostlene satte Kristus Peter. Det var han som skulle ha den øverste ledelse i Kirken. Han het opprinnelig Simon. Men Kristus kalte ham Kefas (Peter), som betyr klippe (Joh 1, 42). Til ham sa han en gang de oppholdt seg ved Cesarea Filippi (etter at Peter hadde bekjent sin tro på ham): "Du er Peter - klippen - og på denne klippe vil jeg bygge min kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold " (Mat.16, 18). Slik klippen som fast fundament holder en bygning - som står på den - sammen, slik skulle også Peter, ved å inneha det øverste hyrdeembetet i Kirken, holde Guds folk samlet, forhindre at Kirkens åndelige stener faller fra hverandre, forhindre at Kirken løser seg opp i utallige sekter og kirkesamfunn. Vi mener at dette løftet gjaldt Peters person. Han bruker jo i dette skriftstedet personlige pronomener som "du" og "deg". Til dette klippeembetet hører da nødvendigvis en fullmakt til å tolke Kristi lære ufeilbart når det en og annen sjelden gang blir nødvendig. Vi mener videre at dette løftet ikke bare gjelder for Peter, men også for alle hans etterfølgere i klippeembetet. For skal Kirken bli stående urokket til alle tider, uten å la seg overvinne av dødsrikets porter (makter), må også klippen den hviler på bli stående alle dager like til verden ende. Peter måtte altså ha etterfølgere i sitt klippeembete. Peters etterfølgere ble kalt for pave, som betyr far. Det går en uavbrutt rekkefølge av paver fra Peter og til den nåværende pave.

Når et trosspørsmål skal avgjøres i den katolske Kirke, skjer det enten ved at paven alene tar stilling til problemet etter først å ha rådført seg med hele det katolske folk, eller - og det siste er det vanlige - et trosspørsmål blir løst slik det berettes i Apg 15, 1-30:

Kirkens biskoper kommer sammen på et kirkemøte. Her drøftes problemene grundig. Man søker å komme frem til en overveldende enighet. Men biskopenes avgjørelse gjelder først når paven har gitt den sin godkjennelse. Da først kan bispemøtet sende ut et budskap til hele verdenskirken: "Den hellige Ånd og vi har vedtatt - - -. " (Apg 15, 28). Slik formidler Kristus sin sannhet til den Kirke han selv har stiftet, til den kirken Han elsker mer enn sitt eget liv, som han holder så inderlig av at han deler sin egen viten og sannhet med den, og leder den i troens enhet like til verdens ende.

Kristi kjærlighet forrådt av hans egne i Kirken.

Kristi Kirke fikk tilnavnet "katolsk" Katolsk betyr alminnelig, universell og ble benyttet av de apostoliske fedre allerede i det 2. århundre for å fremheve den sanne, universelle, verdensomspennende Kirke i motsetning til de mer "ualminnelige" sekter, som brøt ut av Den katolske kirkes enhet allerede i de første kristne århundrer. Vi kaller den også for Moderkirken, fordi den er den eldste Kirke, den som Kristus selv har grunnlagt. Alle andre kirkesamfunn og sekter er blitt stiftet av mennesker, som delvis brøt med Moderkirkens lære. Selv om vi synes at dette er galt, kan vi så utmerket godt forstå de psykologiske årsaker som lå til grunn for bruddet. Kristi ansikt i Kirken blir jevnlig tilsmusset av hans egne, som slik bidrar til frafall. Moderkirken har, som alle andre kirkesamfunn - tross sin velsignelsesrike virksomhet - hatt perioder med moralsk forfall, da vellevnet og pengegriskhet grep om seg. Enkelte paver gjorde dessuten krav på verdslig makt ved siden av den rent åndelige. At dette skulle være nødvendig, har aldri vært trossak i den katolske Kirke. Dessuten snek det seg inn menneskelig misbruk, som fromme og rettskafne mennesker tok anstøt av.


II: Kirkens læreembete redder oss fra religiøst og ideologisk kaos

Jeg har hittil redegjort for at Kirkens enhet ikke er et resultat av kald jus, men er en kjærlighetsgave, gitt til Kirken av Kirkens Herre. Vi vil nå streife inn på forskjellige begivenheter i Kirkens historie som viser hvordan Kirkens læreembete redder oss fra religiøst og ideologisk kaos:

La oss anta at Kirken i de første kristne århundre og like ned til vår tid ikke hadde hatt en fast- tømret ledelse, som med autoritativ myndighet kunne tale troens sak, hvordan ville da den religiøse situasjon ha vært i dag. Etter alle menneskelige beregninger ville vi hatt religiøst kaos, et vrengebillede av kristendommens sanne lære.

Apostelkonsilet

Vi hopper helt tilbake til Urkirken og gjør først våre undersøkelser der. I Apostlenes gjerninger 15. kapitel leser vi hvorledes den første alvorlige troskrise i Kirkens historie ble løst. Paulus og Barnabas misjonerte i byen Antiokia i Lilleasia, og alt gikk vel og bra. Men så kom det jødekristne ned fra Jerusalem, som lærte at de nyomvendte hedningene måtte la seg omskjære og følge Moseloven hvis de ville bli frelst. Paulus og Barnabas var rasende. For de visste at kristenmenneskets frihet stod på spill. På den annen side var de også klar over at et definitivt brudd med Moseloven ville bety en smertefull avskjed med jødisk nasjonalitet. De ville bli utstøtt av folket Israel, som de elsket mer enn sitt eget liv. Paulus og Barnabas våget ikke å ta avgjørelsen alene. De drog opp til Jerusalem for å spørre de andre apostlene til råds. Her fant så historiens første kirkemøte sted. Saken ble lagt frem og diskutert fra alle kanter, til dels heftig. Man søkte å komme frem til en løsning. Peters autoritet ble det avgjørende lodd i vektskålen. Da han hadde uttalt seg for frigjøring fra Moseloven, "tidde hele forsamlingen. " Litt senere kunne kirkemøtet skrive til sine brødre i Antiokia: "Den Hellige Ånd og vi har vedtatt..." Av brevet går det tydelig frem at hedninger som gikk over til kristendommen, skulle være fritatt fra omskjærelsen og Moselovens mange forskrifter. Hvis det kirkelige læreembetet ikke hadde eksistert den gang, ville Kirken aldri blitt noe annet enn en jødisk sekt. De senere århundres verdensomspennende, universelle Kirke, som trykker alle raser, og nasjoner til sitt bryst, ville aldri sett dagens lys.

Kirken og Bibelen

Så noen ord om Kirken og Bibelen. Den hellige skrift er troens viktigste kilde. Jeg våger her å postulere at vi etter alle solemerker å dømme ikke ville ha hatt Det nye testamentes 27 skrifter samlet i den ene bok hvis ikke Kirkens læreembete i det 4. århundre og på senere kirkemøter hadde borget for at disse 27 skrifter var inspirert av Den Hellige Ånd. Vi bør være klar over at det i Oldkirken sirkulerte et stort antall såkalte apokryfe skrifter.1 De handler også om Kristi liv som evangeliene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Men det består allikevel en vesentlig forskjell: Våre fire evangelier, apostlenes gjerninger, Johannes" Åpenbaring og 21 brev er inspirert av Den Hellige Ånd. Derfor kan vi stole fullt og helt på at deres religiøse innhold er sant. De apokryfe skrifter derimot var skrevet av mennesker som ikke stod under direkte veiledning av Den Hellige Ånd. Deres innhold var dels et produkt av fri menneskelig fantasi, dels forfattet av gnostikerne, som var en av Ur-og Oldkirkens farligste motstandere. For at kristendommen skulle beholde sin autensitet var en sortering og avgrensning absolutt nødvendig. Jesu Sirak sier allerede i Det gamle testamentet (36,27):" Der det ikke finnes noe gjerde, blir eiendommen plyndret." Den eldste nytestamentlige kanonliste - Canon Moratori, (Den er ikke forfattet etter år 200) - oppgir som uttrykkelig hensikt "ikke å blande galle med honning." 2 Den hellige Atanasius skriver i sitt påskebrev (367): "Fordi noen har forsøkt å forfatte såkalte apokryfe skrifter for så å blande dem med skrifter inngitt av Gud (…….)derfor har også jeg, nødet av ekte brødre, besluttet å angi de kanoniserte, overleverte og guddommelig bekreftede skrifter og i riktig rekkefølge, slik at enhver som er blitt ført bak lyset, kan forkaste sine forførere." (….)Her følger så listen av kanoniske bøker.3

Hvilken instans skulle nå skille de få inspirerte skrifter fra de tallrike apokryfe ikke-inspirerte? Det kunne bare Kirkens læreembete. Det ble holdt en rekke lokale kirkemøter i Hippo i 393 og i Kartago i 397 samt andre steder. Her tok biskopene stilling til hvilke skrifter som var inngitt av Den Hellige Ånd og som derfor hørte hjemme i Det nye testamente. Deres avgjørelse ble sendt til Rom og godkjent av pave Damasus. Det var altså det kirkelige læreembetet som skilte klinten fra hveten og sørget for at bare de skrifter som Gud selv hadde inspirert, ble bevart samlet for ettertiden.

Omvendt vet vi at det var sekter allerede i Urkirken som etter forgodtbefinnende velget og vraket mellom inspirerte skrifter, forkastet noen, som ikke stemte overens med deres særmeninger, og føyet til nye, som ikke var inspirerte i det hele tatt. Vi kan derfor lett tenke oss hvilken kaotisk samling av ekte og uekte skrifter Bibelen ville ha inneholdt i dag hvis ikke Kirkens læreembete hadde tatt stilling til saken og slått fast hvilke skrifter Det nye testamente skulle inneholde.

Kirkens læreembete og manikéerne

Eller la oss gå over til et annet emne: Hvorledes ville kristendommen ha sett ut i dag hvis manikéernes religion var gått av med seieren i de første kristne århundre. Jeg tror ikke det er så mange i våre dager som virkelig fatter rekkevidden av den fare som en gang truet fra det hold og for så vidt gjør det den dag i dag. Manikéerne lærte at alt som er materie, og da også det menneskelige legeme, var skapt av en djevel og at sjelen var skapt av en gud. Kroppen ble derfor betraktet som noe ondt. Ekteskap og seksualitet ble sett på som noe mindreverdig. - Videre var de av den oppfatning at Kristus kun hadde et skinnlegeme. De benektet at han var stått opp fra de døde, og forkastet Kirkens sakramenter. De vraket hele Det gamle testamente og en rekke skrifter i Det nye testamente. Farligst var deres suverene forakt for alt som hørte stoffet, materien, kroppen til. Det var mange kristne som beundret deres strenge moral, og vi vet med sikkerhet at flere av oldtidens kirkefedre var adskillig påvirket av deres rigorøse mørkesyn. Manikéismen grep om seg med voldsom styrke i det romerske riket, gikk noen århundre under jorden da den ble forbudt, men dukket opp igjen i middelalderens katarer og albigensere. I flere århundre var manikéismen - sammen med den beslektede gnostisismen - Oldkirkens farligste rival. 4 Hvis denne livsfornektende og kjærlighetsløse lære hadde gått av med seieren, hvordan ville kristendommen ha sett ut i dag? Og hvordan ville Vesterledens historie ha utviklet seg? Så mye må vi i hvert fall ha lov til å formode at det da ville ha hersket religiøst og politisk kaos. Heldigvis hadde vi allerede i Oldkirken et kirkelig læreembete, som med autoritet kunne stemple den manikéiske lære som usann og farlig.

Kirkemøtet i Nikea

La oss nå gå over til kirkemøtet i Nikea. Den katolske kirke blir kritisert for å skygge for Jesus. Kirkens læreembete - blir det sagt - stiller seg mellom den enkelte kristne og Kristus; Vi trenger ikke Kirkens læreavgjørelser. Vi har nok med den Jesus vi møter i de nytestamentlige skrifter. Stemmer dette? La oss undersøke hva som foregikk på kirkemøtet i Nikea, og vi blir klar over at det motsatte er tilfelle. For konsilets hovedoppgave bestod jo nettopp i å trekke Jesu Kristi person ut av skyggen og inn i lyset - så han kunne stråle for alle mennesker i sin fulle skjønnhet, og for å forhindre at han ble minimalisert av mennesker, som nok hadde studert de bibelske skrifter, men misforstått dem.

Ja, for hva var det konsilfedrene kom sammen for? Det var for å slå fast at Kristus er sann Gud. Arius lærte at Frelseren ikke hadde vært til fra evighet. Faderen hadde skapt Guds Sønn en gang i tiden, sa han. Kristus hadde altså ikke vært til fra evighet, og kunne derfor heller ikke bli betraktet som sann Gud. Hvis Arius hadde seiret i den teologiske striden som raste rundt Kristi person; hvis hans lære om at Kristus ikke er sann Gud hadde gått av med seieren, hvem ville da ha trodd på Jesus? Ville vi da i det hele tatt ha følt oss forpliktet til å bøye oss for ham og hans krav, og hva så med vårt bønneliv og fromhetsliv? Ville vi ha elsket og gitt oss helt hen til en religionsstifter som bare er et opphøyet menneske? Neppe! En slik vranglære ville ha ha lagt hele den kristne lærebygning og den kristne moral i ruin. Det var Kirkens ufeilbare læreembete som på kirkemøtet i Nikea gikk i bresjen for Kristi guddom, og dermed fremstilte hans person slik den i virkeligheten er og reddet oss fra religiøst kaos.

Konsilet i Khalkedon

Lignende læreavgjørelser ble truffet på konsilet i Khalkedon i 451. Her ble det dogmatisert at Kristus forener den guddommelige og menneskelige natur i sin person slik at han både er sann Gud og sant menneske. Også her ble Frelserens person reddet fra misforståelser og forvanskninger. For hvis troen på Kristi menneskelige natur var gått tapt, ville det blitt lite igjen av inkarnasjonens mysterium. For det består jo nettopp i at "Ordet ble menneske av kjøtt og blod og tok bolig iblant oss" - altså at Gud ble menneske og lik oss i ett og alt bortsett fra synd. Det var dessuten på grunn av sin sanne menneskelige natur at han kunne lide, sone og frelse oss fra synd og død. Hvis dette dogme om Kristi menneskelige natur ikke var blitt definert av Kirkens biskoper på konsilet i Khalkedon, ville troen på Kristi sanne frelse gått tapt for ettertiden.


III: Kirkens læreembete i nyere tid

Slik kunne vi ha fortsatt med å studere Kirkens læreavgjørelser, og sett hvordan det fra århundre til århundre har reddet oss fra religiøst kaos. Dette gjelder også for vår moderne tid. Kirkens læreembete har uavbrutt tatt stilling til tidens mange "ismer" og fordømt dem i den utstrekning de stod i strid med kristendommens lære. Dette har selvfølgelig langt på vei skjedd i samarbeid med andre kristne konfesjoner

Nazismen

Kirkens læreembete tok tidlig stilling mot nasjonalsosialismen.5 Sterke antinazistiske impulser og mange protestskriv gikk ut fra det tyske episkopat allerede tidlig på 1930-tallet. To biskoper utmerket seg spesielt som uredde hyrder.

Katolsk erkebiskop av München og Freising Michael von Faulhaber 6, kunne endt som martyrer da han i sine berømte adventsprekener fra 1933 tok avstand fra den nazistiske raseideologien ved å understreke at Kristus "vår sanne fører" var jøde og føyde til "La oss ikke glemme at vi ikke ble frelst ved tysk blod, men av Kristi blod." Han hadde for øvrig stor respekt for Martin Niemöller. I kirkestriden i Tyskland var Niemöller en av Bekjennelsenskirkens ledende og mest uredde mann. Han satt i fengsel og konsentrasjonsleir 1937-1945.

En annen uredd nazimotstander var Clemens August Graf von Galen, biskop av Münster. 7 Han spredte antinazistiske skrifter til sine prester og legfolk - særlig skrifter som imøtegikk raseideologien til Alfred Rosenberg, og han protesterte offentlig mot likvideringen av psykisk handicappede i tyske byer og landsbyer.

Begge disse uredde hyrder på bispestolen har besøkt Vatikanet og ført lange samtaler med pave Pius XI og kardinalstatssekretæren Eugenio Pacelli, den senere pave Pius XII. De har berettet om Kirkens desperate stilling i Tyskland og slik vært en medvirkende årsak til at pave Pius XI skrev og utga encyklikaen "Mit brennender Sorge" (med brennende sorg) i 1937. Her går han først kraftig ut mot nazistenes mange brudd på rikskonkordatet av 1933. Det ble jo inngått for å sikre Kirken indre frihet i Tyskland. Isteden ble katolske skoler stengt, katolske ungdomsbevegelser forbudt. Klostre beslaglagt.

Alvorligere er anklagene mot den nazistiske ideologi.

For å forstå pavens kritikk av nasjonalsosialistenes hedenske tankeverden, må vi være klar over at katolikkene i Tyskland allerede før maktovertakelsen i 1933 hadde kjempet mot nasjonalsosialismen. Men nazistene sendte ut dobbelte signaler angående kristendommen. Alfred Rosenbergs bok "Mythus des 20. Jahrhunderts" 8 med sine raseteorier,9 bygget på jødehat, og med sine forvrengninger av og usakelige angrep på Den katolske kirke, åpnet tyske katolikkers øyne for nasjonalsosialismens uhyggelige bakgrunn. Men etter maktovertakelsen i 1933 hevdet Hitler at kristendommen måtte være grunnen moralen bygget på, og at familien måtte være selve grunncellen i samfunnsorganismen. Disse dobbelte signalene skapte forvirring i kristne kretser. Hvem skulle tyske katolikker stole på: Rosenberg eller Hitler? Mange begynte å sette lit til at konkordatet av 1933 ville bli respektert av Hitler. Men det skulle vise seg at inngåelsen av konkordatet bare var en taktisk manøver fra Førerens side. Helt siden unge år hadde Hitler hatet kristendommen og da særlig Den katolske kirke.

Forvirrende kunne det også være at nasjonalsosialistene ikke var redd for å ta ordet gud i sin munn, men de ga ham et tysk, arisk fortegn. Det dreide seg om en form for panteisme hvor arisk rase, nordisk folk, Blot und Boden, vilje til makt, litt gammelgermansk mytologi smeltet sammen til en underlig religiøs lapskaus. Når Hitler i sine demagogiske taler snakket om forsynet, gikk det ikke klart frem om det da dreide seg om en utenomjordisk makt eller ham selv. 10

Etter først å ha fordømt Hitlers mange brudd på konkordatavtalen er det mot denne perverterte kristendom pave Pius XI går til felts i sin encyklika " Mit brennender Sorge". Paven aner hvor livsfarlig nazistenes ideologi er for fred mellom nasjonene. Han aner katastrofen som vil følge i nasjonalsosialismens kjølvann.

Encyklikaen ble i all hemmelighet "smuglet" inn i Tyskland. Nutiaturet fikk oppgaven å formidle det til biskopene. Biskopene sendte encyklikaen til alle prestene. Den 21 mars 1937 ble skrivet lest høyt i alle katolske kirker i Tyskland.

"Mit brenneder Sorge" maktet ikke å forhindre utbruddet av krigen, heller ikke stanse Hollocaust. Men den forhindret at tusener av kristne falt fra troen. Den nådde også en videre krets utenfor Tyskland - akademikere ved Vestens universiteter som doserte de samme ideologier som Hitler satte ut i livet. Etter krigen ville en professor aldri våget å legge frem teorier om høyverdige og mindreverdige raser.

Kommunismen

Det kirkelige læreembete gikk hardt ut mot den ateistiske kommunismen allerede på midten av attenhundre-tallet. Både pave Pius IX (1846) og Leo XIII (1878) fordømmer i sine kirkelige rundskriv kommunismen. Sterkest går nok pave Pius XI ut mot den ateistiske kommunismen i sin encyklika "Divini Redemtoris" 11 (1937). Det er verd å legge merke til at når paven nevner kommunismen ved navn, stiller han adjektivet ateistisk foran substantivet kommunismen. Denne tilsynelatende tilfeldige titulering indikerer i virkeligheten noe særs viktig. I sitt angrep på kommunismen vil ikke paven ta politiske programmer opp til diskusjon. Den retter blikket mot kommunismens gudløshet. Paven vil rette spydspissen mot ondskapens kjerne, den dialektiske materialismen, et kvasifilosofisk system, hvor "Gud ikke har lov å eksistere." 12 En filosofi som hevder at alt som er til er stoff, materie. Også sjelen og det vi i Vesten i århundrer har kalt åndelige verdier, er bare en finere form for stoff. Materien beveger seg i dialektiske sprang fra lavere til høyere former - fram til det kommunistiske menneske, som lever i det klasseløse samfunn. "Den historiske materialisme" bygger så broen fra den dialektiske materialismen til den praktiske Marxismen.13

Paven søker i sin encyklika å vise de uhyggelige følger et slikt filosofisk system får når det tvinges inn på et helt folk: Når alt som eksisterer kun er stoff, materie, da er det ikke lenger plass for Gud og gudstro. Da eksisterer ingen forskjell mellom ånd og stoff, mellom sjel og kropp. Da gis det intet liv etter døden. Den ateistiske materialismen berøver mennesket viljesfriheten, som er det åndelige grunnlaget for menneskets moralske livsførsel. Når mennesket slik frarøves sin menneskelige verdighet, blir det et lett bytte for blinde instinkter. Enkeltindividet har i forhold til samfunnet ingen naturgitte rettigheter. Det reduseres til et tannhjul i samfunnsmaskinen. Menneskets siste mål er å nyte denne verdens goder etter prinsippet "Yt hva du orker, nyt etter behov." Dette er bare mulig i det klasseløse samfunn. Den deterministiske oppadstrebende utviklingen i materien vil nå frem til det kommunistiske menneske som sammen med andre likesinnede danner det klasseløse samfunn. Mennesker kan påskynde denne utviklingen. Det skjer ved blodig klassekamp. Kristendommen søker å stanse denne utviklingen og må derfor bekjempes. Millioner av kristne er av den grunn blitt torturert, fengslet eller har lidd martyrdøden bak jern- og bambusteppe og i Mexico. Det Kirkens læreembete søker å bekjempe er den djevelske kvasifilosofien som ligger til grunn for kommunistenes undertrykkelse av borgere i eget og okkuperte land. Noen kaller den dialektiske materialismen en pseudoreligion, andre en pervertert kristendom. Likheten kan være slående, men alltid med motsatt fortegn. Djevelen er Guds apekatt.

Siden pave Pius XIs tid var det påbudt etter alle messer i katolske kirker verden over å be for Russlands omvendelse. Det er i dag i politiske kretser stor enighet om pave Johannes Paul IIs medvirkende årsak til jernteppets fall. Folk flest som stirret på fjernsynsskjermen 9. november 1989 og så hvordan folk stormet over muren til Vestberlin, har vel betraktet denne ytre begivenhet som det avgjørende tegn på kommunismens fall og frihet for de undertrykte. Men den virkelig mirakuløse hending i hin dager var frigjøringen fra en gudløs filosofi som var den indre årsak til en ytre politikk hvor millioner av mennesker ble ofret på partiets alter. Så for mange kristne var ikke Berlinmurens fall det mest inntrykksvekkende, men det å høre kirkeklokkene kime i Moskva og se Gorbachow og Jeltsin gå til kirke og ta del i messen.

Kapitalismen som utbyttesystem

Etter den industrielle revolusjon på 1800-tallet meldte de sosiale problemer seg i full tyngde. Om bønder som i tusentall lot seg lokke til industristedene fikk det økonomisk og sosialt bedre eller verre enn da hele familien slet under trykkende kår med eget gårdsbruk har det vært mye diskusjon om. Men de store ansamlinger av fattige arbeidere i fabrikkene, industrien, gruvene gjorde den urettferdige fordeling av verdens goder synlig for alle. Rikdommene fløt sammen i hendene på de få rike. Den store mengde lønnsarbeidere manglet mye og led bitter nød.

Allerede på midten av 1800-tallet hadde ildsjeler innen Den katolske kirke arbeidet utrettelig for å bedre arbeidernes sosiale kår. Nevnes kan biskop Wilhelm Emmanuel Ketteler (1811-1877, som i sine prekener, foredrag og aktiv politikk kjempet for å bedre arbeidernes situasjon i Tyskland.

Vatikanet er blitt kritisert, fordi de ventet for lenge med å ta opp det sosiale problem. Men når de først gjorde det, da med full tyngde. Det var pave Leo XIII som forfattet sosialencyklikaen "Rerum Novarum" i 1891. Den ble snart kjent i hele Vesten. og ble mottatt med ovasjoner av dem som så det geniale og rettferdige i dette rundskrivet, med bitende kritikk av mange av kapitalismens bannerbærere. ("Nå er paven blitt kommunist!"). Paven bygger Kirkens sosiallære på menneskets ifølge sin natur medfødte rettigheter. Her kan i korthet nevnes noen: Retten til arbeid og lønn som sikrer et menneskeverdig liv for arbeideren selv og hans familie. Retten til å legge noe av lønnen til side og tilegne seg eiendom, retten til hviledager, til å organisere seg i interessefellesskaper, til å stifte familie, til fri religionsutøvelse, til å ta del i det politiske liv. Klassekamp gir intet rettferdig svar på det sosiale spørsmål og må forkastes. Vi må komme bort fra den herskende tanken at arbeidsgiver og arbeidstaker med vesensnødvendighet er fiender. Som lemmene på det menneskelige legeme har forskjellige oppgaver, men hver på sin måte tjener hele kroppen. Slik skal de to klassene i samfunnet ikke krige mot hverandre, men samarbeide harmonisk til beste for hele samfunnslegemet.

Den liberalistiske tanke at staten aldri skal blande seg opp i enkeltmenneskers nød eller velferd og heller ikke i klassenes innbyrdes stridigheter - kun forsvare de rike når de fattige går til opprør - blir forkastet. Statens politiske ledere skal føre en politikk som tjener det felles beste (bonum Commune), og har særlig plikt til omsorg for de fattige, selv om det skjer på bekostning av de rike, så proletariatets naturlige rettigheter og personverd ikke blir trampet under fot.

Med et snev av triumfalisme, ikke helt ukjent på den tid, hevder Leo XIII at uten Kirkens medvirkning vil "menneskers løsningsforsøk (på det sosiale problem) være forgjeves (---) For det er Kirken som ut fra evangeliet forkynner læresetninger, hvis kraft er i stand til å bilegge striden helt eller i hvert fall å mildne den.(---). Kirken er det som mobiliserer alle krefter, ikke bare for å forme forstanden, men også ved sine forskrifter å regulere livet og moralen til de enkelte. Kirken er besjelet av ønsket om og viljen til at alle stender forener sine råd og krefter til fremme for arbeidernes interesser." ( Rerum novarum II 1).

Leo XIIIs sosialencyklika er blitt fulgt opp av lignende rundskriv fra flere av hans etterfølgere på Petri stol. De utdyper og viderefører hans tanker og anvender dem også på forholdene land og land imellom, og på en rettferdig fordeling av jordens resurser mellom de rike og fattige strøk av verden. Ja i siste instans sikter pavene seg inn på å redde verdensfreden. 14

Kirken gjør front mot tidens "dødskultur"

Kirkens læreembete har i det 20. og 21. århundre reddet Vesterleden fra moralsk anarki: Vi står temmelig alene på skansen når det gjelder å forsvare den kristne moral i alle dens avskygninger: Kirkens læreembete har vært det sterkeste forsvarsvåpen for ekteskapets uoppløslighet ved å forkynne enheten og troskapen mellom ektefellene, og den har med prinsipiell klarhet og konsekvens løftet en advarende hånd mot den panseksualisme og overdrevne kroppskultus som kjennetegner vår tid. Kirken har ført en uavbrutt kamp mot den etikk som tillater å drepe barn i mors liv eller ta livet av gamle og syke (aktiv eutanasi).15

Kirkens læreembete angriper den postmodernistiske relativisme

Postmodernismen er en filosofisk/ideologisk trend i opposisjon til modernismen. Det er vanlig å tidfeste den moderne tids begynnelse til renessansen. Den har utspilt sin rolle på 1970-tallet. Da starter den postmoderne tid. Under modernismen var det plass for objektivitet i tilværelsen. Naturlovene gjaldt som objektiv sanne. Samfunnsstrukturene var som de fortonet seg. Etiske lover og bud hadde allmenngyldig og forpliktende karakter. Språket var å stole på. Det formidlet sannheter til samtid og ettertid. Postmodernismen retter en spydspiss mot denne optimistiske holdning til sannheten. Nå tar tvilen til å råde. Det som er sant for meg kan være løgn for deg. Det som gjelder som forpliktende moral i Europa, kan fortone seg som etisk galt i en annen verdensdel. Det er tvers igjennom uakademisk å hevde allmenngyldige sannheter om Gud, medmennesket, verden.16 Følgen av et slikt livssyn må bli ekstrem relativisme. Det som i dag gjelder som sant om Gud, Kristus, Kirken, er rav ruskende galt i morgen. Vår nye pave Benedikt XVI har satt opp kampen mot relativismen som et hovedanliggende under sitt pontifikat.

For å avslutte med begynnelsen: Den som elsker, vil dele alt med den elskede - også sannheten.


IV: Misforståelser angående læreembetet

Til slutt vil jeg få rydde bort noen misforståelser når det gjelder kirkemøtenes og spesielt pavens ufeilbarhet. Vi skal skrelle bort fordommene og finne ut hva en ufeilbar læreavgjørelse egentlig innebærer.

Ikke moralsk ufeilbarhet

Verken våre biskoper eller paver er ufeilbarlige hva moralsk vandel angår. Den første pave, Peter, stod der i yppersteprestens forgård og bannet og sverget på at han ikke kjente dette menneske. Senere paver har gjort lignende ting. Allikevel sa Kristus til Peter, og gjennom ham til alle hans etterfølgere: "Vokt mine lam, vokt mine får. "

En av mine protestantiske brødre sa til meg: "Det hjelper ikke at dere stadig peker på den lange rekke av gode paver som styrte Kirken, all den tid en lenke ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd. Hva f.eks. med den paven som brente Giordano Bruno, beviste ikke han at en pave kan ta feil selv om han aldri så ofte kaller seg Peters etterfølger? " Til det kunne jeg bare svare at en pave selvfølgelig ikke er ufeilbar i en juridisk dom, eller en straffesak. Her kan han begå de verste urettferdigheter - som så mange andre mennesker når de får makt mellom hendene.

Ikke ufeilbar i private religiøse meninger

Pavene er heller ikke ufeilbarlige hver gang de skriver eller forkynner noe som angår troen. Her kan de som enhver annen teolog ta feil. Det er kun når de i kraft av sin pavelige myndighet uttaler seg dogmatisk bindende angående et spørsmål om tro og moral at de- ved den Hellige Ånds hjelp - ikke tar feil, da og bare da. I slike sjeldne tilfeller sier vi at de taler "ex cathedra".

Fra ikke-katolsk hold blir det i senere tid registrert med tilfrerdshet at den katolske Kirke ikke lenger er så stiv og uforanderlig som tidligere. Det kan være riktig, for i kjølvannet av det 2.Vatikankonsil fulgte en rekke positive reformer. Men - slik blir det hevdet fra samme hold - dermed innrømmer jo den katolske Kirke stilltiende at den har oppgitt troen på læreembedets ufeilbarlighet. For hvis Kirken var ufeilbarlig, trengte den jo ikke til reformer.

En slik argumentasjon bygger på en fatal misforståelse. På det II. Vatikankonsil har det aldri vært på tale å forandre eller avskaffe dogmer som er blitt definert på kirkemøter eller av paven alene ex cathedra. Det som skjedde på det 2. Vatikankonsil, var en teologisk nytenkning på områder hvor ingen bindende kirkelige avgjørelser forefinnes. Dessuten så konsilet det som sin oppgave å fjerne eller forandre alle kirkelige skikker og bestemmelser som kunne bli til hinder for troens utbredelse, og - kirkelige skikker som er foranderlige i følge sin natur - kan aldri ansees som ufeilbarlige. De vil forandre seg fra århundre til århundre alt ettersom tid og situasjon krever det. For å ta noen spredte eksempler:

Skrift og tradisjon

På første konsilssesjon kom biskopene inn på forholdet mellom skift og tradisjon. Tridentinerkonsilet definerte på 1500-tallet at den kristne åpenbaring lå nedlagt både i Bibelen og den muntlige tradisjon. Men dette dogmet var blitt misforstått av senere århundrer. På Det annet Vatikankonsil ble denne misforståelse fjernet, og man utdypet forståelsen ytterligere, men man må for all del ikke tro at en tidligere dogmatisk læreavgjørelse angående forholdet mellom skrift og tradisjon ble fjernet eller forandret.

Bispeembetet og desentralisering

Når biskopenes stilling i Kirken er blitt tatt opp til diskusjon på Vatikankonsilets 2. sesjon, betyr heller ikke det et brudd på tidligere læreavgjørelser. På det I. Vatikankonsil i 1870 definerte konsilfedrene pavens stilling som Kirkens overhyrde. Meningen var at man også skulle behandle biskopenes stilling i Kirken, for her hersket noen uklarheter som ennå ikke var løst. Men så brøt den fransk-tyske krig ut og konsilet ble oppløst før man var kommet til noe resultat. Dette førte til en overdreven sentralisering i Rom, noe som nok har vært til skade for Kirken. Men nå på Det 2. Vatikankonsil ble det tatt opp til debatt hvor langt biskopenes selvstendige stilling i bispedømmene rekker. Vi fikk en desentralisering i Kirken i den forstand at oppgaver som før tilfalt de pavelige "departementer" i Rom, nå blir overdratt til de lokale biskoper. Heller ikke her er det tale om brudd med tidligere læreavgjørelser ex cathedra, kun om fornyelser av strukturer, som alltid vil stå i fornyelsens tegn.

Liturgien

Det samme gjelder de nye liturgiske bestemmelser. F.eks. at man ved visse anledninger kan få motta nattverden både under brødets og vinens skikkelser. Dette betyr heller ikke et brudd på tidligere læreavgjørelser ex cathedra. Det har nemlig aldri vært slått fast som ufeilbart dogme at legfolk bare kunne motta den hellige kommunion under brødets skikkelse. I Urkirken var det jo ikke slik. Nei, en eventuell ny bestemmelse på dette område betyr kun at en gammel kirkeskikk faller, fordi den ikke lenger er nødvendig, og at en ny blir innført, som ved visse anledninger er mer pastoral.

Det samme gjelder også for messens språk. Nasjonalspråkene blir nå hyppigere benyttet enn før og har et stykke på vei fortrengt latinen. Det betyr kun at en liturgisk skikk blir endret, ikke at en dogmatisk læreavgjørelse blir forandret.

Ikke tillatelse til å føye noe til den Kristne åpenbaring

Når det gjelder læreembetets ufeilbarhet, vil jeg få komme med enda en avgrensning: Når Kirken slår fast en trossannhet som sann (definerer et dogme.), er det ikke en ny og ukjent trossannhet som plutselig ser dagens lys. Det dreier seg under en dogmeerklæring kun om å formulere i klare stringente ord en trossannhet som er like gammel som kristenheten selv. Verken pave eller kirkemøte har rett til å finne på nye trossetninger, som hittil har vært ukjent i kristenheten. De skal bare sammenfatte troens gamle sannheter i dogmatiske formuleringer, som er så konsise og klare at de vanskelig kan misforståes i samtid og ettertid. Det er her Den Hellige Ånd hjelper det kirkelige læreembete, så det ikke uttaler noe som er i strid med den lære Kristus og apostlene forkynte.

Før en slik læreavgjørelse er både konsilfedre og paven forpliktet til å undersøke - både hva Bibelen og den muntlige tradisjon sier om vedkommende spørsmål. De skal dessuten på forhånd kontakte alle Kirkens medlemmer for å finne frem til hva som er Kirkens levende tro på dette området. Det er denne Kirkens levende tro som læreembetet så skal formulere klart og konsist i et dogme. Til dette vil de få den Hellige Ånds hjelp. Slik blir paven og bispekollegiet enhetens prinsipp i Kirken.


V: Fra motreformasjon til katolisitet

Vi kan ikke se bort fra. at Kirken etter reformasjonen på noen områder har virket treg og ubevegelig, Denne passiviteten er i virkeligheten i strid med Kirkens sanne vesen. Reformasjon og motreformasjon tvang Kirken inn i en ufruktbar skyttergravskrig, hvor mye kraft ble ødet på å angripe de andre og forsvare seg selv. Den bevegelse, som kjennetegner Kirken i dag, svarer mer til dens katolisitet. Den vil være trofast mot sitt sanne vesen. Guds folk er igjen på vandring. Kirken vil trenge dypere inn i den kristne åpenbaring. Den vil favne alt det positive, sanne og fromme som har utviklet seg på en heldig måte hos våre i troen adskilte brødre. Den vil også gjenkjenne de evige sannheter, som de store ikke-kristne religioner deler med oss. Kirken vil uavbrutt være på marsj, men behøver ikke av den grunn å frykte for at dette skal føre til religiøs utvanning og kompromisser med sannheten. For Kristus har lovet sin Kirke at helvetes porter ikke skal overvinne den, og at han vil være med dens læreembete alle dager like til verdens ende. Slik vil den katolske Kirke redde oss fra religiøst, moralsk og ideologisk kaos.

Pater Olav Müller sscc


Noter

1
APOKRYFE EVANGELIER, oversatt av Einar Thomassen: Verdens hellige skrifter, Oslo
2
MEHR ALS EIN BUCH av Thomas Söding, Herder 1995, s. 22-24
3
Ibid. S. 24
4
KATOLSK KIRKEHISTORIE, August Franzen, St. Olav Forlag 1997, s.49-55
URKIRCHE UND FRÜHKATHOLIZISMUS, Albert Ehrhard, Verlag der Buchgemeinde Bonn1951, s.156-173
5
NATIONALSOZIALISMUS: Meyers Grosses Taschenlexicon, Bind 15,s. 158 - 163.
6
http://no.wikipedia.org/wiki/Michael_von_Faulhaber
7
http://www.dhm.de/lemo/html/biografien/GalenClemensAugust/
8
Berlin/mythus09.htm
9
Kirken og Rasismen, Kommisjon for rettferdighet og fred, St. Olav Forlag, 1990.
10
Noen eksempler på bevisst begrepsforvirring : "Åpenbaring" er nå "Blodets og rasens stille inngivelser." "Tro" blir nå forstått som "tiltro til folkets fremtid." "Udødelighet" er nå folkets kollektive videreliv i fremtiden." Moralsk rett" er nå "det som tjener folket."
11
https://www.greatestbooks.org/studentlibrary/papalencyclicals/socialencyclicals/popepius11/atheisticcommunism.htm
12
Grundlagen der marxistischen Philosophie, Dietz Verlag, Berlin 1961; Die marxistische Doktrin, Riccardo Lombardi, Friedrich Pustet, Regensburg1961; Christ und Diamat Rudolf Karisch, Marus Verlag, Berlin, 1961; Gründe des dialetischen Materialismus im europeischen Denken, Hans Köhler,Verlag Anton Pustet, München, 1961 Kristne og marxister i dialog, Oluf Bohn /Asger Sørensen, Gyldendal 1977.
13
Helt frem til jernteppets fall i 1989 var den dialektiske og historiske materialismen obligatorisk pensum i Østblokklandene - rudimentært i folkeskolen, grundigere på ungdomsskolen, grundigst på universitetene
14
Pave Pius XI: Førti År Etter (Quadragesimo anno), St Ansgars Forlag, Kjøbenhavn 1942; pave Johannes XXIII: Moder og pedagog (Mater et magistra), St Ansgars forlag, Kjøbenhavn 1961. Samme pave: Fred på jorden (Pacem in terris), St Olav Forlag, Oslo 1963; Det annet Vatikankonsils pastorale konstitusjon "Kirken i verden av i dag"( Gaudium et Spes), St. Olav Forlag, Oslo, 1966; pave Paul VI: Om Folkenes Utvikling (Popolorum Progressio), St Olav Forlag, Oslo, 1967; samme pave: Aktuelle Samfunnsproblemer (Octogesima Adveniens), Pauluskredsens Forlag, Kjøbenhavn1972; samme pave: Om arbeidets verdighet (Laborem exercens), St Olav Forlag, Oslo,1982.
15
Har vi lov til å ta livet av gamle og syke? Foredrag holdt av pater Olav Müller i katolsk forum, Oslo 1999,
16
A PRIMER ON POSTMODERNISM, Stanley J. Grenz, William B. Ferdmans Publishing Company Grand Rapids, USA
av Webmaster publisert 24.01.2007, sist endret 24.01.2007 - 14:45