Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Katolske kirker av orientalske riter

De østlige (eller orientalske) riter representerer en rik og mangfoldig kirkelig arv i den katolske kirke. Det finnes orientalske kirker både i og utenfor det katolske fellesskap. Her er en rask gjennomgang.

De orientalske kirker - Ritene i den Katolske Kirke - Liturgiske språk - Orientalske katolikker i Norge


De orientalske kirker

kan klassifiseres i fire grupper, etter deres kirkelige fellesskap. Det er bare i den fjerde at vi finner de katolske orientalske kirker.

  1. Den assyriske kirke av Orienten. Den er ikke i kommunion (fellesskap) med noen annen kirke (ca. 400.000 medlemmer).
  2. De fem eldste orientalske ortodokse kirker. De er hver enkelt helt uavhengige, men er i kommunion med hverandre (ca. 40.000.000 medlemmer).
  3. Den ortodokse kirke - som er et fellesskap av en rekke autokefale og autonome kirker som alle anerkjenner Patriarken av Konstantinopel som uttrykk for sin enhet og som har visse rettigheter og plikter (ca. 180.000.000 medlemmer).
  4. De katolske orientalske kirker som er i full enhet med biskopen av Roma, Paven (ca. 17.000.000 medlemmer).

Den latinske kirke

I tillegg til de ovennevnte katolske orientalske kirker, er det i den katolske kirke også den latinske kirke ("vest-kirken" - til forskjell fra "øst-kirkene"). Den består av ca. 964.000.000 medlemmer (pr. 31.12.1994 - medregnet 4,6 mill. katolikker i Kina).


Ritene i den Katolske Kirke

En "ritus" betyr den måten man ordner kirkens offentlige bønn på, dvs. normene for den liturgiske aktivitet. En ritus er en liturgisk, teologisk, åndelig og disiplinær arv og kultur. De katolske orientalske kirker består av en rekke distinkte, selvstendige kirker, av fem hovedtradisjoner:

  1. den alexandrinske (etter det gamle patriarkalsetet Alexandria i Egypt),
  2. den antiokenske (etter Antiokia),
  3. den armenske,
  4. den kaldeiske, og
  5. den konstantinopelitanske (eller bysantinske - etter Bysants, senere kalt Konstantinopel, dagens Istanbul).

Ritene i den katolske kirke har sine egne hierarkiske strukturer, men det er alltid full enhet i tro mellom dem. Innen de fem tradisjoner er det også mellom de forskjellige kirker en stor overensstemmelse i de liturgiske uttrykksformer.

Den historiske bakgrunn for de katolske orientalske kirker

De ikke-bysantinske kirker skilte seg fra de øvrige i løpet av det første tusen-år. Men det endelige skisma mellom Øst og Vest - Bysants og den latinske kirke - ble symbolisert ved de gjensidige ekskommunikasjoner (bannlysninger) i 1054. Da bannlyste den pavelige utsending og Patriarken av Konstantinopel hverandre. Dette ga mer permanens til det skille som gradvis var oppstått. Det ble foretatt forskjellige forsøk på gjenforening, f.eks. ved det II. konsil i Lyon (1274), konsilet i Konstanz (1414-18) og særlig konsilet i Basel-Ferrara-Firenze (1439-45). Men de slo alle feil.

Men over tid var det deler av nær sagt alle de ortodokse kirker som gjenforente seg med Roma, og de ble det vi idag kaller de katolske orientalske kirker (eller de katolske østkirker). Men det er viktig å få med seg tre unntak: Maronittene i Libanon og italo-albanerne i Sør-Italia hadde aldri brutt med Roma, og den syro-malabariske kirke i Sør-India har en helt annen historie.

De rituelle tradisjoner i den Katolske Kirke

Ifølge Annuario Pontificio, den pavelige årbok, er det 21 orientalske katolske kirker med ca. 17 millioner medlemmer.

De kan kategoriseres slik iflg. sin rituelle tradisjon:

Alexandrinsk tradisjon:
Den egyptiske (koptiske) kirke (190.000 medlemmer),
Den geez-alexandrinske (eller etiopiske) kirke (141.000 medlemmer, i Etiopia og Eritrea),
Antiokensk tradisjon:
Den syro-malankarske kirke (310.000 medlemmer, i India),
Den maronittiske kirke (3.304.000 medlemmer),
Den syriske kirke (109.000 medlemmer),
Armensk tradisjon:
Den armenske kirke (249.000 medlemmer),
Kaldeisk eller øst-syrisk tradisjon:
Den kaldeiske kirke (313.000 medlemmer),
Den syro-malabarske kirke (3.155.000 medlemmer),
Konstantinopelitansk eller bysantinsk tradisjon:
Den albanske kirke (1.423 medlemmer),
Den bulgarske kirke (20.000 medlemmer),
Den greske kirke (2.350 medlemmer),
Den hviterussiske kirke (5.000 medlemmer),
Den italo-albanske kirke (62.000 medlemmer),
Den melkittiske kirke (1.099.000 medlemmer),
Den rumenske kirke (anslagsvis 500.000 medlemmer),
Den russiske kirke (3.500 medlemmer),
Den rutenske (eller rutensk-ukrainske) kirke (493.000 medlemmer),
Den slovakiske kirke (238.000 medlemmer),
Den ukrainske kirke (5.093.000 medlemmer),
Den ungarske kirke (279.000 medlemmer),
-- og den kirke som tidligere ble kalt den jugoslaviske, dvs. de bysantinske katolikker i bispedømmet Krizevci som dekker det tidligere Jugoslavia (49.000 medlemmer).

Liturgiske språk

Den geez-aleksandrinske kirke bruker geez (gheez, ge'ez), som var det offisielle språk i Etiopia på 400-tallet da de første oversettelser av liturgien og den hellige skrift ble gjort. Den koptiske kirke i Egypt bruker koptisk og arabisk.

Den antiokenske liturgi feires nå på syrisk, men både blant maronitter og syrianere er det større eller mindre innslag av arabisk i gudstjenestespråket. Blant malankarerne i India benyttes i tillegg til syrisk det dominerende språket i Kerala, som er malayalam.

Den armenske kirke bruker klassisk armensk, som var det offisielle språk i Armenia på 400-tallet.

Den kaldeiske (syro-orientalske) tradisjon nådde helt øst til Kina og India, men syrisk overlevde i den kaldeiske kirke - men det ble uttalt og skrevet annerledes enn i Syria. Den syro-malabarske kirke bruker malayalam. Denne kirke går tilbake, iflg. tradisjonen, til Apostelen Thomas' misjon i India.

Den konstantinopelitanske eller bysantinske tradisjon, ofte kalt den greske ritus i Vesten, brukte opprinnelig utelukkende gresk. Liturgiske tekster ble oversatt fra gresk til de respektive folkespråk. Til å begynne med fikk man liturgien på georgisk, syrisk, paleoslavisk og arabisk; senere på rumensk. Men senere er oversettelselsarbeidet fortsatt slik at den bysantinske liturgi nå feires på et stort antall språk.


Orientalske katolikker i Norge

Det er den latinske kirke som dominerer i Norge, og de tre katolske jurisdiksjoner og biskoper tilhører den latinske ritus. Ettersom ingen orientalsk kirke har etablert seg i Norge, hører de orientalske katolikker inn under de latinske biskoper - men uten å måtte oppgi sin identitet som orientalere. Prester og biskoper tilhørende deres ritus er av og til på besøk. Det er flere hundre orientalske katolikker i Norge, særlig fra Eritrea og Etiopia (geez-alexandrinske katolikker), fra Midt-Østen (maronitter, melkitter, kaldeere, syrianere), fra India (syro-malabarer) og fra Øst-Europa (bl.a. fra Ukraina, Slovakia og Romania).