Katolske kirker av orientalske riter

De østlige (eller orientalske) riter representerer en rik og mangfoldig kirkelig arv i den katolske kirke. Det finnes orientalske kirker både i og utenfor det katolske fellesskap. Her er en rask gjennomgang.

De orientalske kirker

kan klassifiseres i fire grupper, etter deres kirkelige fellesskap. Det er bare i den fjerde at vi finner de katolske orientalske kirker.

Den assyriske kirke av Orienten. Den er ikke i kommunion (fellesskap) med noen annen kirke (ca. 400.000 medlemmer).
De fem eldste orientalske ortodokse kirker. De er hver enkelt helt uavhengige, men er i kommunion med hverandre (ca. 66.000.000 medlemmer).
Den ortodokse kirke – som er et fellesskap av en rekke autokefale og autonome kirker som anerkjenner Patriarken av Konstantinopel som uttrykk for sin enhet og som har visse rettigheter og plikter (ca. 220.000.000 medlemmer).
De katolske orientalske kirker som er i full enhet med biskopen av Roma, Paven (ca. 17.800.000 medlemmer).

Den latinske kirke

I tillegg til de ovennevnte katolske orientalske kirker, er det i den katolske kirke også den latinske kirke ("vest-kirken" - til forskjell fra "øst-kirkene"). Den er statistisk dominerende på katolsk side med over 98,6 % av alle katolikker - ca. 1.354.200.000 medlemmer (pr. 31.12.1994 - medregnet ca 12 mill. katolikker i Fastlands-Kina).

Ritene i den Katolske Kirke

En "ritus" betyr den måten man ordner kirkens offentlige bønn på, dvs. normene for den liturgiske aktivitet. En ritus er en liturgisk, teologisk, åndelig og disiplinær arv og kultur. De katolske orientalske kirker består av en rekke distinkte, selvstendige kirker, av fem hovedtradisjoner:

den alexandrinske (etter det gamle patriarkalsetet Alexandria i Egypt),
den antiokenske (etter Antiokia),
den armenske,
den kaldeiske, og
den konstantinopelitanske (eller bysantinske - etter Bysants, senere kalt Konstantinopel, dagens Istanbul).

Ritene i den katolske kirke har sine egne hierarkiske strukturer, men det er alltid full enhet i tro mellom dem. Innen de fem tradisjoner er det også mellom de forskjellige kirker en stor overensstemmelse i de liturgiske uttrykksformer.

Den historiske bakgrunn for de katolske orientalske kirker

De ikke-bysantinske kirker skilte seg fra de øvrige i løpet av det første tusen-år. Men det endelige skisma mellom Øst og Vest - Bysants og den latinske kirke - ble symbolisert ved de gjensidige ekskommunikasjoner (bannlysninger) i 1054. Da bannlyste den pavelige utsending og Patriarken av Konstantinopel hverandre. Dette ga mer permanens til det skille som gradvis var oppstått. Det ble foretatt forskjellige forsøk på gjenforening, f.eks. ved det II. konsil i Lyon (1274), konsilet i Konstanz (1414-18) og særlig konsilet i Basel-Ferrara-Firenze (1439-45). Men de slo alle feil.

Men over tid var det deler av nær sagt alle de ortodokse kirker som gjenforente seg med Roma, og de ble det vi idag kaller de katolske orientalske kirker (eller de katolske østkirker). Men det er viktig å få med seg tre unntak: Maronittene i Libanon og italo-albanerne i Sør-Italia hadde aldri brutt med Roma, og den syro-malabariske kirke i Sør-India har en helt annen historie.

De rituelle tradisjoner i Den katolske kirke

Ifølge Annuario Pontificio, den pavelige årbok, er det 22 orientalske katolske kirker med ca. 17 millioner medlemmer.

De kan kategoriseres slik iflg. sin rituelle tradisjon (medlemstall oppdatert 2022):

Alexandrinsk tradisjon:: Den egyptiske (koptiske) kirke (187.000 medlemmer); Den eritreiske kirke (168.000 medlemmer i Eritrea, og et høyt ukjent antall utenlands); Den etiopiske kirke (71.000 medlemmer i Etiopia, og et høyt ukjent antall utenlands)
Antiokensk tradisjon:: Den syro-malankarske kirke (358.000 medlemmer, i India); Den maronittiske kirke (3.498.000 medlemmer); Den syriske kirke (196.000 medlemmer)
Armensk tradisjon:: Den armenske kirke (758.000 medlemmer)
Kaldeisk eller øst-syrisk tradisjon:: Den kaldeiske kirke (628.000 medlemmer); Den syro-malabarske kirke (4.251.000 medlemmer)
Konstantinopelitansk eller bysantinsk tradisjon:: Den albanske kirke (1.900 medlemmer); Den bulgarske kirke (10.000 medlemmer); Den greske kirke (6.000 medlemmer); Den hviterussiske kirke (9.000 medlemmer); Den italo-albanske kirke (56.000 medlemmer); Den gresk-katolske kirke i Kroatia og Serbia (43.000 medlemmer).; Den makedonske kirke (11.000 medlemmer); Den melkittiske kirke (1.568.000 medlemmer); Den rumenske kirke (500.000 medlemmer); Den russiske kirke (3.200 medlemmer); Den rutenske (eller rutensk-ukrainske) kirke (418.000 medlemmer); Den slovakiske kirke (211.000 medlemmer); Den ukrainske kirke (4.500.000 medlemmer); Den ungarske kirke (262.000 medlemmer)

Liturgiske språk

De geez-aleksandrinske kirkene – den etiopiske og den eritreiske – bruker geez (gheez, ge'ez), som var det offisielle språk i Etiopia på 400-tallet da de første oversettelser av liturgien og den hellige skrift ble gjort. Den koptiske kirke i Egypt bruker koptisk og arabisk.

Den antiokenske liturgi feires nå på syrisk, men både blant maronitter og syrianere er det større eller mindre innslag av arabisk i gudstjenestespråket. Blant malankarerne i India benyttes i tillegg til syrisk det dominerende språket i Kerala, som er malayalam.

Den armenske kirke bruker klassisk armensk, som var det offisielle språk i Armenia på 400-tallet.

Den kaldeiske (syro-orientalske) tradisjon nådde helt øst til Kina og India, men syrisk overlevde i den kaldeiske kirke - men det ble uttalt og skrevet annerledes enn i Syria. Den syro-malabarske kirke bruker malayalam. Denne kirke går tilbake, iflg. tradisjonen, til Apostelen Thomas' misjon i India.

Den konstantinopelitanske eller bysantinske tradisjon, ofte kalt den greske ritus i Vesten, brukte opprinnelig utelukkende gresk. Liturgiske tekster ble oversatt fra gresk til de respektive folkespråk. Til å begynne med fikk man liturgien på georgisk, syrisk, paleoslavisk og arabisk; senere på rumensk. Men senere er oversettelselsarbeidet fortsatt slik at den bysantinske liturgi nå feires på et stort antall språk.

Orientalske katolikker i Norge

Det er den latinske kirke som dominerer i Norge, og de tre katolske jurisdiksjoner og biskoper tilhører den latinske ritus. Ettersom ingen orientalsk kirke har etablert seg i Norge, hører de orientalske katolikker inn under de latinske biskoper - men uten å måtte gi avkall på sin identitet som orientalere. Prester tilhørende orientalske kirker tjenestegjør, eller har tjenestegjort i Norge med bosted her (for den eritreiske aleksandrinske kirke, den kaldeiske kirke, og den ukrainske kirke). Dessuten besøkes orientalske katolikker av og til av prester og biskoper tilhørende deres ritus. Det er et firesifret antall orientalske katolikker i Norge, særlig fra Eritrea og Etiopia (geez-alexandrinske katolikker), fra Midt-Østen (maronitter, melkitter, kaldeere, syrianere), fra India (syro-malabarer) og fra Øst-Europa (bl.a. fra Ukraina, Slovakia og Romania).