Noen tanker om vårt forhold til Jesu mor

Av Rory Mulligan, S.M. (artikkel i «Broen» 1993)

Gud valgte en tenårig jødinne til mor, som sener slekter har priset salig (Lk. 1,48). Begeistring for Maria har vært overveldende til tider. Noen har tatt anstøt av den. Desverre har begge sider rettet all oppmerksomhet mot det helt spesielle med henne og strides om dét.

La oss begynne et annet sted; ved det som er felles for Maria og for oss. Alle er vi ringe tjenere overfor Gud, selvom vi, i motsetning til Maria, nøler med å vedkjenne oss det. Som for Maria, er det ved Jesu død og oppstandelse at vi er frigjorte fra det onde. Som henne, er vi kalt til å la Guds Sønn komme inn i vår verden gjennom oss. Gud ønsker å gjøre store ting med oss også, om vi bare vil si ja til Ham. Vi kan lære av Marias eksempel og ta imot Guds ord og leve etter det helt til korset og oppstandelsen.

Hva sier Skriften?

Lukas er den blant Bibelens forfattere som forteller mest om Maria og han fester seg ved et personlighetstrekk som mange overser. Han nevner flere ganger at hun undret seg uten å forstå, og to ganger at «hun gjemte på alt dette og grunnet på det i sitt hjerte.» Slik reagerte hun på engelens budskap, på hyrdenes tilbedelse av Jesusbarnet, på Simeons ord og på Jesu eget svar som tolvåring i tempelet. Hun sier ja uten å ha full oversikt over Guds planer; hun innlater seg på at hun kan være trygg i Hans hender.

Siden Maria er jomfru, spør hun engelen om hvordan hun skal gå frem. Er det hennes forlovede, Josef, eller en annen som skal være far til barnet, eller hva? At hun unnfanger som jomfru er viktig, men ikke som et tegn på hennes dydighet og slett ikke som enkelte vil tolke det, som en nedvurdering av seksualitet, men utelukkende for å gjøre det helt klart at det barn hun føder er guddommelig og ikke bare menneske.

Marias lovprisning når hun treffer Elisabeth er en skildring av hvordan Guds Rikes komme vil snu opp-ned på alle urettferdige skjevheter. Derved er Maria blitt til inspirasjon for alle undertrykte og fattige. Simeons ord til henne, Lk 2,35, understreker hvordan også hun ville måtte lide, ta opp korset, følge sønnen sin.

Hva sier Jesus selv?

En gang da Jesus holdt på å undervise, ble han avbrutt av én som ga beskjed om at hans mjor og andre sto utenfor og ville snakke med ham. Han svarer at han betrakter den som tar i mot Guds ord og lever etter det, som sin mor og søsken. Les 8,19-21 og 11,27-28. Man kan ha inntrykk av at Jesus ikke setter pris på sin mor, inntil man innser at han utnytter situasjonen for å forklare noe for gruppen han underviser.

Disse tekstene setter oss på riktig spor i vår hyldest av Maria. Det er ikke først og fremst fordi hun er Frelserens biologiske mor at vi priser henne salig, men fordi hun var Guds utvalgte og svarte ja som Hans lydige tjenerinne. Å være mor var hennes oppgave; hennes tjenerånd åpnet for at hun sa ja til dette kall.

Jesu anerkjennelse av Maria og omsorg for henne kommer til uttrykk mens han dør på korset, Joh 19,25-27: Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne «Kvinne, der står sin sønn» og henvendt til disippelen «Der står din mor.» Kirken har forstått Jesu ord på korset slik: Maria er mor til alle de troende, kirkens mor, som går i forbønn for oss til stadighet.

I Lukas andre bok, Apostlenes Gjerninger 1,12-14, leser vi hvordan apostlene etter Kristi Himmelfart samles i bønn sammen med Maria og andre kvinner. Slik skal vi oppfatte henne også i dag - blant oss, i bønn med oss, i forbønn for oss, for at også vi kan lære å lytte til Guds ord og leve etter det.

Hva sier Kirken?

Det nye testamente (NT) består av en muntlig tradisjon som ble skrevet ned etterhvert. Kirken tror at den Hellige Ånd veiledet forfatterne og at den samme Ånd veiledet kirken i å velge ut de tekstene som skal betraktes som NT, og at Han fortsetter å veilede kirken i å forstå disse riktig.

Reformasjonen gikk i mot enhver utvikling utover de ord som står skrevet i Bibelen. Kirken svarer at Jesus forutsier en slik utvikling i tekster som «Ennå har jeg meget å si dere, men dere er ikike i stand til å bære det nå. Men når Han kommer, Sannhetens Ånd, da skal Han føre dere frem til hele sannheten» - Joh 16,12-13.

De to læresetninger om Maria som ikke-katolske kristne ikke kan akseptere er 1) at Maria, i kraft av Jesu frelsesverk på forskudd ble fritatt for arvesynd, og 2) at hun ved livets slutt ble opptatt i himmelen. Også tittelen «Guds Mor» som vi katolikker gjerne bruker om Maria, siden hennes Sønn er «sann Gud og sant menneske,» har mange andre vanskelig for å godta.

Bakom spørsmålene

Det har vært mye kristen uenighet om Maria, de siste århundre. Selv et lite mindretall, må vi katolikker i Norge finne oss i å få de mest elementære spørsmål gjentatte ganger. Det er viktig at våre svar fremhever det som alle kristne har felles, det som bringer oss nærmere hverandre. Det skylder vi oss selv, og det skylder vi være ikke-katolske venner. Det samme skylder vi Jesu Mor, som må være pinlig berørt og oppbragt når de kristne krangler om henne (bildet).

Det viser seg at mange debatter har kretset rundt Maria, men at disse har hatt sitt utgangspunkt i helt andre emner. Disse - og endel kulturelle forskjeller - «spøker i bakgrunnen» mens vi forsøker å forklare oss. I blant er det uheldige former for fromhet blant katolikker som kompliserer bildet og som vi må være ærlig nok til å innrømme. Blant de emner som ligger bakom spørsmålene kan være disse:

Uklarhet i bruk av ordene «å tilbe» og «å be til». I vår tradisjon er det en stor forskjell mellom disse to. Vår «tilbedelse» er rettet kun mot Gud, fordi tilbedelse (adoratio) går på å vedkjenne seg selv som skapning overfor Skaperen og Frelseren. En viktig side ved vår hyldest (veneratio) av Maria er at vi «ber til» henne om hennes forbønn.

De avdøde regner vi som en del av felleskapet. Vi går i forbønn for dem, og regner med at de går i forbønn for oss. For andre kristne som regner med de dødes uavbrutte søvn inntil Dommedagen, kan våre skikker virke litt makabert og noe uanstendig.

Forbønn er noe hverdagslig for oss. Vi ber hverandre om å be en bønn for oss når vi skal opp til eksamen, blir innlagt på sykehus, er i vanskeligheter. Vi tar det som en selvfølge at Jesus foretrekker at vi går i forbønn for hverandre fremfor å be hver for seg selv. Alle kristne setter pris på forbønn, men mange stusser på at vi ber hverandre og de avdøde (ikke minst Maria) om å be for alle våre alminnelige bekymringer og drømmer.

Puritanisme, en livsholdning som nedvurderer menneskenaturen, spesielt kroppen, er utbredt i Norge. Det kommer ikke så mye av luthersk lære, men for det meste av den pietistiske bevegelse (17.-18. årh.). Med sin negative holdning til kroppen, har puritanske kristne oftest hatt vanskeligheter med bl.a. Kristi tilstedeværelse i Nattverden. Maria som fødte vår Frelser og ammet ham som spebarn, fikk heller ikke noen høy stjerne.

Kunst er med i våre kirker som forkynnelse, for å formidle dype sannheter. Reformasjonens iver for ordet fortrengte det visuelle. Faktisk ble ikke så rent lite religiøs kunst ødelagt av puritanske krefter på 1600-tallet. Dette var det mindre av i Norge. Allikevel ser mange på vår kunst og utsmykking av våre kirker som en luksus, en materiell rikdom som vi burde selge. Vi kan trygt stå i mot en slik kommersialisering av livet, selvom vi viser respekt for de gode hensikter bak kritikken.

En belastning for oss er det at kirkens ledelse ikke alltid har greidd å begrense folks iver etter å gi Maria ære. Vi må innrømme at det i historiens løp og enkelte steder i dag, er forekommet overdrevet Mariadyrkelse, i utakt med kirkens lære om Marias plass i Guds plan.

Oppkalling av kirker, skoler m.m. og spesielt gudstjenester (Marimesse, Mikkelsmesse), forvirrer mange. De vet ikke at vi på denne måten vil uttrykke et ønske om Marias eller en annen helgens særlige forbønn i tillegg til det helt sentrale, som i hver messe, bønn og kirke er Kristus selv.

Hva sier Kirken i dag?

Side om side med den til tider sterke dyrkelse av Maria har det alltid vært en viktigere, men mindre iøyefallende, dyrkelse av Jesus etter hennes eksempel, på Marias måte, om man vil. Troende som tenker heller slik, synes ofte at den direkte Mariadyrkelse viser liten sans for hennes egen holdning. Vatikankonsilet i 1960-årene nektet bevisst å forfatte et dokument om Maria. Istedet plasserte det alt det ville si om henne i dokumentet om kirken, for å gjøre det helt klart at Maria betraktes som én av oss - i kirken, ikke over den. Konsilet ser henne som kirkens mor og forbilde - det fullkomne eksempel på det kristne liv, å ta imot Guds ord for så å leve etter det.