Botens sakrament

Fire historiske tråder

Intet annet sakrament har en så komplisert og sammensatt historie som Botens sakrament. Det kan være nyttig å nærme seg sakramentet ved å prøve å «nøste opp» de fire viktigste «trådene» som ble brukt til å «veve sammen» den nåværende sakramentforståelse for 500-1000 år siden.

Bakgrunnen er at den som er døpt, skal leve et hellig liv, mest mulig lik Jesus Kristus35. Helgenene gir eksempler på at det er mulig, og dåpen av voksne skjer jo etter at de har fått opplæring i den kristne tro og moral, og har bestemt seg for å velge det.

1. tråd: «Det er tilgivelig å synde»

Man trenger ikke mye erfaring, selvinnsikt eller studium av andre for å se at avstanden mellom det ideelle og hellige liv, og de mange og daglige feiltrinn er stor. Apostelen Paulus hadde erfart det, og satte navn på erfaringen sin: «Så oppdager jeg da en lov som sier at når jeg ønsker å gjøre det gode, er det det onde som melder seg» (Rom 7, 21).

Like lite som Kristus var en «fanatiker», har Kirken noen gang ønsket å opptre «fanatisk» ovenfor mislykkethet. Kristus hadde tilgitt den angrende Peter etter hans fall (Joh 18, 17-27; 21, 15-19). Slik har det også alltid vært blant kristne. Man skal ikke synde. Men gjør man det, er det tilgivelig.

Gud tilgir oss av sin kjærlighet. Det skjer for Kristi skyld. Men utgangspunktet er vår omvendelse fra synden, det vi kaller bot. Forutsetning for boten er vår syndsbekjennelse, vår anger, og bak alt det vår syndserkjennelse. Derfor begynner Messen med syndsbekjennelse. Boten innebærer at vi utholder noe ubehagelig eller gjør noe fromt - ut over våre vanlige forpliktelser som katolikker. Det kan være å hjelpe en syk, oppmuntre en ensom, be, faste, gå i en ekstra gudstjeneste el.l. Kirken er et fellesskap der vi alle (inklusiv helgenene) hjelper hverandre med boten. Det har liten mening å skulle beregne sin bot - slik man i tidligere tider forsøkte36. Men å gjøre bot er viktig. Anger er kanskje det viktigste.

2. tråd: «Men det finnes "dødelige" synder»

Noen synder er verre enn andre, og fra begynnelsen av mente man at det fantes grenser for hva som kunne tilgis37.

I en situasjon der mange ble stilt på valget mellom å gi opp kristentroen, eller å gå i døden som martyrer, mente man fornektelse av Kristus var en dødssynd som det hverken fra Guds eller Kirkens side var aktuelt å tilgi. Fornektet en kristen sin tro, «døde» forholdet hans til Gud, og selfølgelig også medlemskapet i Kirken. Det fantes ingen vei tilbake etter slike synder. (Jfr. Hebr 6, 6.)

Det samme gjaldt for den som begikk drap eller ekteskapsbrudd.

Mange mente likevel at dette var en for streng holdning. Tenk på fortellingen om den fortapte sønn (Luk 15, 11-24)! Denne oppfatning seiret i den kirkelige debatt.

Praksis ble at en som var kommet ut av det fullstendige kirkefellesskap p.g.a. en utilgivelig eller dødelig synd, kunne gjenopptas ved biskopens håndspåleggelse og «absolusjon» - etter at den omvendte synder hadde utført en meget omfattende bot som f.eks. innebar offentlig utelukkelse fra sakramentene i flere år. Biskopen gjorde bruk av nøkkelmakten som Jesus hadde gitt i Kirken: «Alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18, 18).

I praksis skjer nesten aldri offentlig utelukkelse (ekskommunikasjon) i dag. Men Kirkens «straffelover» sier likevel at en (og det gjelder faktisk også en forhenværende) katolikk som har fylt 18 år, i samvittigheten skal se seg forpliktet til å unnlate å motta noe sakrament (bortsett fra i nødsfall) før han på bestemt vis er absolvert dersom han har gjort seg skyldig i visse nøyaktig fastsatte handlinger. Noen er bare aktuelle for ordensfolk og prester38. Men andre gjelder for alle, dog forhåpentligvis ikke ofte39.

Når det gjelder andre alvorlige synder, skal man heller ikke gå til kommunion før en har mottatt absolusjon i skriftemål og en har plikt til å skrifte alle slike synder minst en gang i året.

Det er umulig å sette opp en absolutt og utfyllende liste over alvorlige synder. Heller ikke vil det være tjenlig. Her er det alltid snakk om gradsforskjeller, en visshet som skal hindre oss i å bagatellisere det alvorlige. Kombinasjonen av alvorlig syndig handling og holdning kan være dødelig ødeleggende for vårt Guds-forhold. Dette er det som i nyere tid er blitt kalt dødssynd40. En helt «ny start», normalt gjennom botens sakrament, vil være nødvendig.

3. tråd: Alle trenger sjelesørgerisk hjelp

Sjelesorg har ofte som kjernepunkt samtale på tomannshånd mellom en sjelesørger og et menneske som trenger en eller annen form for hjelp. Sjelesørgeren lytter og spør kanskje, gir råd og formaning, trøst og håp.

Et av de eldste eksempler finner vi i 1. Sam 1, 9-19: I templet ber og sørger Hanna i fortvilelse over at hun ikke får barn. Da blir hun først skjelt ut av presten Eli som tror den gråtende kvinnen er full. Men etter at de har snakket sammen, og han har forstått problemet hennes, sender han henne bort med trøst og håp. Et annet eksempel på det samme er Jesu samtale med Nikodemus om natten (Joh 3, 1-21).

For mer enn tusen år siden gjorde irske munker slik hjelp til et allment tilbud i Kirken. De var spesielt opptatt av å hjelpe folk til å erkjenne sin synd, og til å gjøre saksvarende bot. Frykten var at jo dårligere man fikk tatt oppgjør med egne synder her i livet, jo hardere ville det bli i renselsen etter døden41. Uoppgjort synd satte skille mellom et menneske og Gud.

Sjelesorgen kom på den måten også til å få veldig viktig betydning for utviklingen av de moralske oppfatninger og holdninger.

Vi bør bruke skriftemålet fordi vi alle trenger hjelp og råd. Det gjelder om hva som er rett og galt, men selvfølgelig også for andre ting. Den som ikke vil se på eget liv, som fornekter sine feil, eller som lar seg brenne inne med problemer og vanskeligheter, er fattig. Det gjelder uansett aldersgruppe. Tross at vi i dag bor tettere innpå hverandre enn før, er avstanden mellom oss blitt større enn noensinne. Aldri har det vært så mange ensomme mennesker som nå.

Kirkelovene sier at en skriftefar skal se på seg selv som «(sjele)lege og -dommer». Hans oppgave er å ta på alvor og hjelpe. Det kan være nyttig å ta med tre greie regler som skal legge forholdene best mulig til rette for den skriftende:

• enhver kan helt fritt velge hvilken skriftefar han vil benytte seg av
• enhver bestemmer selv om han skal bruke «gammeldags» skriftestol (og f.eks. være helt anonym) eller ha samtale ansikt til ansikt i et vanlig rom
• skriftefarens absolutte taushetsplikt

4. tråd: Gud kommer oss i møte med sakramental tilgivelse

Den som angrer sine synder, kan vite at Gud tilgir. Derfor bør vi alltid studere livene våre, og angre og bekjenne egne synder innfor Gud42. Det er et kall alltid å omvende seg og gjøre bot.

Kirken har fått i oppdrag å komme menneskene i møte på håndgripelig vis med Guds nåde: «Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt» (Joh 20, 21). På den måten kan den enkeltes subjektive anger (mye eller lite) bli møtt på objektiv vis av Guds tilgivelse.

Så skjedde den gode utvikling at alle disse fire tråder flettet seg sammen til skriftemålet slik vi kjenner det i dag. Absolusjonen ble mer enn bare gjenopptakelse i Kirkens fullstendige fellesskap av den som var kommet utenfor på grunn av de alvorligste synder. Den ble først og fremst Guds konkrete svar på menneskets bot. Bruken av absolusjonen ble utvidet til å gjelde også etter tilgivelige synder. Det er jo tross alt de som i praksis er mest belastende. Den ble Guds kjærlige og hjelpende svar til den som følte at han ikke klarte å angre sine synder og elske Gud så fullkomment som han burde. Angeren som skulle vært drevet frem av en kjærlighet til Gud, skyldtes kanskje heller frykt. Absolusjonen ble sjelesorgens flotteste redskap. Og slik er det fremdeles. Nå meddeles absolusjonen med disse ord:

Gud, vår barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt Den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Han gi deg ved sin Kirkes tjeneste tilgivelse og fred.
Så forlater jeg deg dine synder
i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Bruk

Botens sakrament er Kirkens viktigste tilbud og hjelp til å se sitt eget liv i øynene, og ta de nødvendige oppgjør og oppbrudd, men også til å motta støtte fra Guds hjelpende hånd, og bli forsonet med ham, med Kirken og med sin neste. Sakramentet kalles derfor «forsoningens sakrament».

Presten har i kraft av sin ordinasjon og fullmakt fra biskopen rett til å ta imot skriftemål og gi absolusjon.

Kirken anbefaler at vi skrifter alle synder vi klarer å huske på, også de tilgivelige. Dessuten skal vi som tidligere nevnt skrifte de alvorlige syndene før vi mottar noe sakrament, og minst en gang i året.

Hvor ofte bør vi skrifte? - Det finnes ikke noe absolutt svar. Men flere års mellomrom er vel for sjeldent. Advent- og fastetiden, samt før viktige begivenheter som førstekommunion, konfirmasjon og ekteskapsinngåelse kan kanskje være et praktisk utgangspunkt. I tillegg bør en skrifte når en vet at noe bestemt er gått galt.

Jo bedre skriftemålet forberedes ved bønn og selvransakelse, jo større personlig hjelp kan det være. Til det kan et skriftespeil være et praktisk hjelpemiddel.

Men først og fremst: skriftefaren er til for å hjelpe den skriftende.

Økumenisk utblikk

Protestantene har ofte et positivt syn på skriftemålet, men praktiserer det bare i liten grad. Den sjelesørgeriske delen praktiserer de likevel en god del. De vil som regel avvise at presten har en særskilt guddommelig fullmakt i forbindelse med skriftemål. Samme myndighet gjelder for alle troende og/eller døpte. De vil også avvise botshandlingenes verdi. I tråd med Luther ser de på enhver synd som absolutt ødeleggende for forholdet mellom et menneske og Gud, og på Guds tilgivelse som absolutt og ubetinget for den som tror. De ortodokse har omtrent samme syn som vi katolikker på boten, selv om de i deres tradisjon har lagt mindre vekt enn oss i Vesten på synden (og da spesielt begreper som «arvesynd»).

(Denne teksten er fra et hefte skrevet av msgr. Torbjørn Olsen i 1994.)