Det eukaristiske år 2005

Foredrag ved Pastoralrådets møte på Mariaholm våren 2005, av p. Arne Kirsebom SS.CC.

Innledning

Flere ganger de senere år har pave Johannes Paul II valgt å utrope tematiske år. Bakgrunnen er hans ønske om å hjelpe oss til å fornye vårt kristenliv og vårt forhold til vår Herre Jesus Kristus. Særlig knyttet til den historiske hendelsen at vi er gått over fra det annet til det tredje kristne årtusen.

I forveien for det store jubelåret 2000 utropte han tre spesielle år for å hjelpe oss til å forberede oss til jubileet. Disse hadde som tema de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Erfaringene av å ha slike spesielle tematiske år i Kirken har vel vært så gode, at Paven har vendt tilbake til dette. I forbindelse med sitt 25 års jubileum som pave, utropte han et rosenkransens år i 2003. Det er nok et uttrykk for Pavens dype tilknytning til Maria og hans takknemlighet for hennes moderlige forbønn i hans tunge embede.

Året gikk fra oktober 2003 til oktober 2004. Oktober var måneden Paven ble innsatt som pave i 1978. Etter rosenkransens år har Paven så besluttet at det neste året skal være et eukaristiens år, et år som vi snart er kommet halvveis inn i.

Man kan forstå eukaristiens år som en klar stigning, men også et høydepunkt, etter rosenkransens år. Det annet Vatikankonsil definerte eukaristien som "kilde og høydepunkt i Kirkens liv" (Lumen Gentium 11)

Som en forberedelse til å leve det eukarisitiske året, gav Paven ut encyklikaen "Ecclesia de Eucharistia" den 17. April 2003 og det apostoliske brevet "Mane nobiscum Domine" den 7. Oktober 2004. Brevet har dere fått vedlagt sakspapirene, så jeg håper dere har hatt mulighet til å lese det før dere kom.

1Nytestamentlig bakgrunn

Helt siden vår Herre Jesus Kristus tok brødet og vinen i nattverdssalen før sin lidelse og død og sa at dette er hans legeme og blod over dem, før han delte det ut til disiplene med bønnen om at de måtte gjøre det til minne om ham, har nattverden eller eukaristien hatt en sentral plass i Kirken.

Fire tekster beretter om innsettelsen av eukaristien i Det nye Testamentet. Disse utgjør to par tradisjoner:

Mt 26,26-29 og Mk 14,22-25 som det ene paret og Lk 22,15-20 og 1 Kor 11,23-26. Fra Johannes bør man trekke til kapittel 6 om Herren som Livets brød og kapittel 13 om fotvaskingen for å fordype temaet teologisk.

I tillegg bør man se på de måltid Herren holdt, fortrinnsvis med syndere, men også mettingen av den store mengden, på sin vei til Jerusalem og de måltid han holdt med disiplene etter oppstandelsen. Intet av dette er tilfeldig, men alt ledd i forkynnelsen av Guds rikes og den nye tids komme. Ved å spise med synderne, understreker Herren Guds barmhjertighet. Måltidet blir et tegn på forsoning. Herren brøt med gjengse forestillinger og førte inn nye verdier. Gud møter mennesket med tilgivelse.

Den siste nattverden må forstås i lys av dette, men spesielt i Herrens hengivelse på korset. Den er høydepunktet i Guds rikes komme, både eskatologisk og frelsesmessig. Et måltid til alles frelse. Mer enn noen gang blir Herrens ønske om å søke det fortapte/synderne tydelig. Samtidig skapes et nytt fellesskap rundt ham hvor fotvaskingen understreker holdningen medlemmene skal ha til hverandre: vi er hverandres tjenere.

Måltidene med den oppstandene forteller oss at i eukaristien er den levende oppstandene nærværende. Når de kristne feirer minnet om eukaristien, er det ikke bare minnet om den historiske hendelsen, men også møtet med den levende og nærværende Herre, samt håpet og lengselen etter hans endelige gjenkomst.

Eukaristien i de første menigheter og også den siste nattverden har sitt utgangspunkt, ikke bare i Kristi liv og død, men også hans oppstandelse. Eller sagt på en annen måte: Herrens oppstandelse er den definitive kilden for den etterfølgende kirke. Uten oppstandelsen ville det ikke vært noen eukaristi. Kristi liv og død kunne ha vekket disiplenes ønske om å minnes ham, men bare oppstandelsen kan gjøre Herrens nærvær i eukaristien mulig.

Apostlenes Gjerninger nevner ikke direkte at brødsbrytelsen er den oppstandenes nærvær. Men den lar oss forstå at brødsbrytelsen skjer i glede over oppstandelsen. Spesielt blir det tydelig når det snakkes om "oss som spiste og drakk med ham efter at han var oppstanden" (se 10,40-42).

Tydeligere blir dette i historien om de to disiplene på vei til Emaus (Lk 24,13-35) . Den er et bilde på den oppstandenes ledsagelse av det kirkelige fellesskapet. Herren blir gjenkjent i brødsbrytelsen.

Den siste nattverden er nær knyttet til påskehendelsen. For den tidlige kirken var det også klart at den forstod eukaristien som en påskefeiring, til minne om den nye pakten der påskelammet ofres til frelse for alle mennesker.

Under måltidet tyder Jesus sin død som det tydeligste tegnet på Guds rikes komme. Han visste han ville komme til å gi sitt eget liv. Rikets komme er den endelige dom over verden. Forskjellige elementer fra den siste nattverden indikerer dette: henvisningen til påskelammet, til den lidende tjener, utgydelsen av blodet, skillet av brød og vin, legeme og blod som viser til den voldsomme døden.

Nattverden er et avskjedsmåltid like før Guds rike bryter inn. Det er ikke bare minne, men profeti om noe som kommer. Bringer håp om en fullstendig ny begynnelse, en definitiv frigjørelse som når sin fullendelse i Herrens lidelse, død og oppstandelse. Skjedd en gang for alltid, blir den nærværende sakramentalt i eukaristien.

Gestene over brødet og vinen sammen med ordene Jesus bruker har en realsymbolsk betydning og foregriper hengivelsen av hans eget liv for sine egne til verdens frelse. I utdelingen av brødet og vinen skjer Kristi hengivelse til den universelle frelse som gjør det mulig for alle mennesker å bli tatt inn i Guds rike. Det nye Testamentet forstår hele Jesu liv som en proeksistens, dvs. som et liv for andre. Sonofferet som Kristus lider ved sin død på korset, åpner for en fullstendig kommunikasjon med en radikal ny mulighet til å bli og være overfor Gud.

Allerede i Det gamle Testamentet ble ens egen død forstått som soning for ens egne synder og martyrenes død er forstått som soning for de andres synder. I Det nye Testamentet får tanken om soning en helt ny betydning. Nå er soning åpningen for en ny mulighet til å eksistere foran Gud og forholde seg til Gud på. Dette fordi Kristus har forsonet oss en gang for alltid å gi sitt liv på korset; et offer gitt en gang for alle.

Kristi hengivelse til sine disipler i brød og vin er en forhåndshandling av den kommende hengivelse på korset i kjærlighet for å forsone alle mennesker med Gud. Gud Fader ønsker at alle mennesker finner frelse og dette blir virkelig i Herrens hengivelse. Mennesket kan nå tre inn i en ny relasjon til Gud og til hverandre.

Eukaristien gjør dette sonofferet nærværende for oss og fornyer vår kommunion med hverandre og med Gud. I feiringen av eukaristien lar Kristus oss delta i den nye og eskatologiske pakten og fornyer vårt kjærlighetsforhold til Gud Fader og Den hellige Ånd. Eukaristien er en permanent gave for forsoningen og den fornyede kommunionen med Gud.

Ecclesia de eucharistia

Vi vil nå møte noen av tankene til Paven i hans encyklika om eukaristien.

Eukaristien er kjernen i Kirkens mysterium. Kirken lever av eukaristien. Svar på Herrens løfte: "Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende" (Mt 28, 20). Dette løftet blir virkelig på forskjellige måter i Kirken, men spesielt i eukaristien når brødet og vinen forvandles til Herrens legeme og blod.

Kirken fødes ut av påskemysteriet. Eukaristien ble innstiftet allerede før angsten i Getsemane for å foregripe sakramentalt det som snart skulle skje. Da Herren svettet blod (Lk 22,44) begynner det å bli øst ut. På korset på Golgata skjer det fullstendig.

I noen innledende tanker fra hans personlige erfaringer, synes jeg en er spesiell vakker: selv om eukaristien feires på et lite alter i en liten kirke på landet, så feires eukaristien i en spesiell betydning på verdens alter. Eukaristien forener nemlig himmel og jord. Den omslutter og preger hele skaperverket.

Troens mysterium

Troens mysterium realiseres i eukaristien: verden født av Gud Skapers hender, vender tilbake til Ham, frelst av Kristus. I eukaristien er Herrens lidelse og død nærværende. Offeret på korset blir nærværende gjennom tiden som om tiden er opphørt. Det er én hendelse.

Kirken har mottatt eukaristien, ikke bare som en gave blant mange, men som selveste Gaven, fordi det er Kristus selv som gis, hans person i hans hellige menneskelighet og er hans frelses verk. Den sentrale hendelsen i frelsen, Herrens død og oppstandelse blir virkelig nærværende når Kirken feirer eukaristi.

Dette offeret er så avgjørende for menneskenes frelse at Jesus Kristius gav oss det før han realiserte offeret på korset og vendte tilbake til Faderen, for at vi skal kunne delta i det som om vi er tilstede.

Messen gjør offeret nærværende uten å legge til noe eller øke det. Det er en feiring til minne om ham. Pga den intime nærhet til offeret på Golgata er eukaristien offer. Først og fremst som en gave til Faderen, men også til Kirken.

Påsken inkluderer oppstandelse, derfor forkynner vi troen på oppstandelsen i Troens Mysterium etter forvandlingen under messen. Paven bekrefter transsubstansiasjonslæren for å forklare det som skjer i konsakrasjonen. Etter forvandlingen har brødet og vinen opphørt å eksistere, det er virkelig Kristi Legeme og Blod.

Offerets frelsende virkning blir fullkommen realitet når en mottar Herrens Legeme og Blod i kommunionen. Det er en intime forening med Kristus. Eukaristien er en sann bankett hvor Kristus ofrer seg som næring. Det er ikke noen symbolsk næring, men en virkelig næring.

Med sitt Legeme og Blod styrker Herren Den hellige Ånds gave i oss, som allerede ble senket ned i oss i dåpen og stemplet i oss som "segl" i fermingens sakrament. Eukaristien gjør oss delaktige i det fremtidige livet. Herrens Legeme, gitt oss til føde, er hans oppstandelseslegeme og det garanterer fremtidig oppstandelse.

Denne eskatologiske spenning og forventning i eukaristien bekrefter fellesskapet med den himmelske kirken. Det er på ingen måte tilfeldig at vi ærer jomfru Maria, Kristi mor, englene, de hellige apostler, martyrene og de hellige i kanonbønnene. Sammen, på jorden og i himmelen, lovpriser vi vår Gud i himmelen og Lammet ved Hans side.

Blikket mot fremtiden i himmelen inspirerer oss til å være ansvarlige overfor den nåværende jorden. I lys av evangeliet er vi kalt til å bygge en verden som er et hjem for oss og helt i overensstemmelse med Guds vilje.

Eukaristien bygger Kirken

Det annet Vatikankonsil minnet om at eukaristifeiringen er kjernen i Kirkens vekst. Faktisk spiller eukaristien en sentral rolle i Kirkens begynnelse. De 12 apostlene var samlet i nattverdssalen og disse ble såkornet for det nye Israel og opprinnelsen til det hellige hierarkiet. Siden den siste nattverden frem til tidenes ende bygges Kirken gjennom den sakramentale kommunionen med Guds Sønn, ofret for vår skyld.

Dåpen inkorporerer oss i Kristus, gjør oss til en del i ham. Vi kan si at ikke bare mottar hver enkelt Kristus, men også at Kristus mottar hver enkelt av oss. Ved å forene seg med Kristus blir den nye paktens folk "sakrament" for menneskeheten, tegn og instrument for frelsen i Kristi verk, som verdens lys og jordens salt. Eukaristien er til samme tid kilde og høydepunkt for all evangelisering, fordi dens mål er menneskenes kommunion med Kristus og i ham, med Faderen og med Den hellige Ånd.

Den hellige Ånd styrker Kirken ved å helliggjøre de troende eukaristisk. Kristi gave og hans Ånd som vi mottar i eukaristien, oppfyller menneskenes lengsel etter broderlig enhet og samtidig blir den hevet over vanlig erfaring av mellommenneskelighet ved å delta ved eukaristiens felles bord.

Kulten man gir eukaristien utenfor messen er meget verdifull for Kirken. Herrens nærvær i gavene fra messen er varig. Paven anbefaler derfor spesielt tilbedelsen av det utstilte sakramentet.

Eukaristien og Kirkens apostolisitet

Dersom eukaristien bygger Kirken og Kirken lager eukaristien, er det opplagt at det er et spesielt nært forhold mellom dem.

Katekismen snakker om apostolisiteten i en trippel mening:

1. Kirken er bygget på apostlenes fundament
2. Den formidler apostelens lære: Eukaristien feires i apostelenes tro
3. Apostlene leder Kirken til Herren vender tilbake. Den apostoliske suksesjon er sentral i dette: Ordinasjonen er betingelse for å feire eukaristien

Prestene handler "in persona Christi". Dette er en spesifikk identifikasjon, sakramentalt forbundet med den "øverste og evige Prest", Kristus, som er den handlende og det første subjekt i sitt eget offer. Dette kan ingen erstatte.

Prestenes gjerning som følge av ordinasjonens sakrament, i den orden for frelsen som Kristus ønsket, bekrefter at eukaristien feiret av dem, er en gave som overgår radikalt forsamlingens makt. Den er uerstattelig for å forene gyldig den eukaristiske forvandling med korsets offer og den siste nattverd. Denne gaven gis videre gjennom biskopenes suksesjon med apostelene.

Paven anbefaler sterkt at katolikker ikke deltar i andre kirkesamfunns nattverd for ikke å skape en forvirring om eukaristiens natur. De svikter sin plikt til å vitne om sannheten. Dette vil dessuten forsinke veien til full synlig enhet.

Eukaristien og det kirkelige fellesskapet

Mens Kirken er pilegrim i denne verden er den kalt til å bevare og utvikle kommunionen både med den treenige Gud og kommunion blant de troende.

Eukaristien er høydepunktet av alle sakramentene når det gjelder å perfeksjonere kommunionen med Gud Fader ved identifikasjonen med Guds enbårne Sønn ved Den hellige Ånds verk. Derfor bør vi alltid kultivere i sjelen et konstant ønske etter eukaristien.

Eukaristifeiringen konsoliderer og fordyper kommunionen. Sakramentet uttrykker denne forbindelsen til kommunionen, det være seg i den usynlige hvor vi i Kristus og ved Den hellige Ånds verk forener oss med Faderen og med hverandre; det være seg i en synlige dimensjonen som er kommunionen med apostlenes lære, med sakramentene og med hierarkiets orden. Den intime relasjonen mellom de usynlige og de synlige elementene i den kirkelige kommunionen er avgjørende for å danne Kirken som frelsens sakrament.

For å oppnå sann kommunion med Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, er livet i nåden nødvendig og man må praktisere troens, håpets og kjærlighetens dyder. For at de usynlige relasjoner skal være fullstendige må vi leve et moralsk godt liv. Er oss en alvorlig synd bevisst, bør vi skrifte før vi går til kommunion. Eukaristien og skriftemålet er nemlig to sakramenter som er nært forbundet med hverandre.

De ytre, synlige bånd krever at man feirer eukaristien i overensstemmelse med reglene. Båndene må være virkelige i det sakramentale, mellom dåpen og presteordinasjonen. Man kan ikke gi kommunionen til en som ikke er døpt eller til en som avviser deler av troen på eukaristien.

Intet fellesskap som feirer eukaristi får lukke seg inne i seg selv som om de har nok med seg selv, men må forholde seg i samsvar med de andre katolske fellesskap. Enheten sikres gjennom kommunion med biskopen og Paven.

Paven legger vekt på at man ikke kan feire nattverd med de i troen adskilte kirker før man har funnet til full, synlig enhet. Skulle man finne på å feire noe slikt, er det ikke gyldig og kan faktisk vise seg å være et hinder på veien til fullstendig enhet. Veien til enhet kan ikke lages, dersom det ikke skjer i sannhet.

Likevel kan det under helt spesielle omstendigheter gis eukaristi til enkeltpersoner som ikke tilhører kirker eller kirkelige fellesskap som er i full enhet med Den katolske kirke. Men det er ikke mulig å praktisere noen form for interkommunion.

I de avsluttende kapittel av encyklikaen kommer Paven inn på eukaristifeiringens ramme, dvs. kirkerom, kunst, musikk og andre elementer og at de liturgiske normer må følges av prestene. Dessuten ser han Maria som "eukaristisk kvinne", dvs. vi kan gå i skole hos henne. Hun har et spesielt dypt forhold til Herren, da hun mottok Ordet i inkarnasjonen. Eukaristien er forlengelsen av eukaristien. Hun var et levende tabernakel.

Herrens dag

Paven har også skrevet et apostolisk brev om søndagen, "Dies domini". Her ønsker han å hjelpe oss til å gjenoppdage søndagens betydning som helligdag, ikke bare som en hviledag i helgens helhet. Dagen bør være en dag som fyller oss med jubel og glede over Herrens oppstandelse og frelsens gave.

En viktig tanke er at vi ikke bør være redde for å gi vår tid til Herren. Ved å åpne vår tid for Kristus kan han opplyse og styre den. Bare han kjenner tidens og evighetens hemmelighet. Han gir oss "sin dag" som en stadig ny gave av sin kjærlighet til oss. Tiden gitt til Kristus er aldri en tapt tid, men er en tid vunnet for en dyp menneskeliggjøring av våre relasjoner og vår tid.

Søndagen er først og fremst påskens fest, opplyst av den oppstandene Kristi herlighet. Vi feirer den "nye skapelsen". I søndagsmessen gjenopplever de kristne på en spesiell sterk måte erfaringen som apostlene gjorde på ettermiddagen påsken da den oppstandene viste seg for dem. Derfor er det viktig at vi lever søndagen på en riktig måte.

En personlig betraktning

Eukaristien er egentlig noe helt nytt og uhørt. Vi mottar nemlig vår Herre og Mester i hans Legeme og Blod. Han som står over oss, som er så uendelig mer enn oss, bøyer seg så langt ned til oss og gir seg oss til spise. Han kommer i oss på en så dyp måte, at det ligger under vårt følelsesliv, ja det berører oss i vårt innerste indre, i vårt vesen, i vårt væren. Det er en kommunion som er oss nærmere enn den vi kan ha til et hvilket som helst annet menneske, uansett hvor høyt eller dypt vi måtte elske det. Vi begriper neppe hvor dypt vi blir grepet. Og det igjen og igjen. Et grep som vil forvandle oss, innenfra. Herren ønsker bare at vi åpner oss helt for hans nærvær, hans virkelighet i oss.

Sønnen oppstår og vender tilbake til Faderen for derfra å øse seg ut, uendelig, uten grense, i sitt Legeme og Blod, til alle som mottar ham i Kirken. En uuttømmelig kilde som vitner om Guds uendelige og uuttømmelige kjærlighet. En Gud som kommer til oss, som gir seg til oss.

Alle tidligere, alle andre religiøse forestillinger blir satt helt på hodet. Guds Sønn ofrer seg for vår frelses skyld. Han er prest og offer til samme tid. Han er fortid, nåtid og fremtid til samme tid. Ja, all tid er knyttet og bundet inn i hans død og oppstandelse. Hvor finnes det? En Gud som ikke forventer seg våre offer, men som selv er offer? Hvordan kan vi la være å knele ned? La være å bøye oss i støvet foran en slik ydmykhet, selvutslettelse?

Sakramental tilbedelse

I min orden har den sakramentale tilbedelsen en spesiell plass, så jeg føler det nærliggende å legge til noen ord fra vår spiritialitet. Det er gledelig at Paven anbefaler den eukaristiske tilbedelse. For oss er det en sonende tilbedelse, dvs. vi forstår tilbedelsen som en delaktighet i Kristi sonoffer ved at vi tar på oss tilbedelsen som en soning for alle de synder som begås, for all den kjærlighet som mangler, for den avstand som mange lever overfor vår Gud.

Det er forskjellige former for tilbedelse og andakt foran sakramentet. For oss er stillheten viktig. Vår ordens grunnlegger la sterkt vekt på at man ikke foretar noen form for aktivitet i form av betraktning, bønn e.l. foran sakramentet, men at man er hos Herren. Som Maria, Martas søster, som lyttet sittende ved hans føtter, som kvinnene som stod i taushet under hans kors. Eller som disiplene burde ha våket i Getsemane. Altså en stillhet hvor man er hos Herren, hvor man overlater til Herren å fylle stunden slik han vil, eller ikke. Han bestemmer, vi bare er hos ham.

Fotnoter

1

Sml. Borobio, Dionisio: Eucaristía. Sapientia Fidei. Serie de Manuales de Teología 23. Biblioteca de Autores Cristianos, Madrid 2000, s. 3-49.