Syv myter om avlat

Av James Akin

1. myte: Et menneske kan frikjøpe seg fra helvetet ved avlat

Dette er en utbredt myte, en som utnyttes av anti-katolske kommentatorer med letthet, fordi uvitenheten om emnet er så stor. Men anklagen er uten fundament. Ettersom avlat kun har betydning for timelig straff, ken den ikke ettergi den evige straff - helvete. Når et menneske er i helvete, kan ingen bønner og ingen avlat noensinne rokke ved det. Den eneste måte å unngå helvetes straff på, er å trygle om Guds evige barmhjertighet mens man ennå er i live. Etter døden er ens evige endelikt bestemt (Hebr 9,27).

2. myte: Et menneske kan få avlat for synder som ennå ikke er begått

Kirken har alltid lært at avlat aldri dreier seg om synder som ennå ikke er begått. Avlat innebærer ingen tillatelse til å begå synd, heller ingen benåning fra fremtidig synd. Ingen makt har myndighet til å gi en slik tillatelse eller benådning.

3. myte: Et menneske kan «kjøpe tilgivelse» med avlat

Selve definisjonen av avlat betinger at tilgivelse fra synden allerede har funnet sted. «Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut» (Indulgentarium Doctrina, n.1). Avlat tilgir på ingen måte noen synd. Avlat beskjeftiger seg utelukkende med de av syndens konsekvenser - de timelige syndestraffer - som gjenstår etter at synden er blitt tilgitt.

4. myte: Avlat ble oppfunnet av Kirken som en måte å skaffe seg penger på

Avlat utviklet seg som et resultat av den teologiske refleksjon rundt botens sakrament. Avlat var en måte å redusere varigheten av sakramentsdisiplinens botsøvelser og var i bruk lenge før pengerelaterte problemer oppstod.

5. myte: Avlat vil avkorte din tid i skjærsilden med et fastsatt antall dager

Det antall dager som tidligere ble knyttet til delvis avlat må historisk sett ses i sammenheng med tidligere tiders gjengse botspraksis der en botferdig måtte gjøre bot - og f.eks. avholde seg fra å motta alterets sakrament - i en viss periode. Den katolske kirke gjør intet krav på å besitte særlig innsikt i hvor kortvarig eller langvarig skjærsilden vil være generelt eller for den enkelte (og lærer ikke en gang at sjelene i skjærsilden vil oppleve sin renselse i noe tidsperspektiv).

6. myte: Man kan kjøpe avlat

Tridentinerkonsilet gikk kraftig til verks i sin opprydning rundt avlatspraksisen, nettopp på grunn av utglidninger og misbruk som hadde krøpet inn. I 1567 forbød Pave Pius V enhver avlatspraksis der avgifter eller andre finansielle transaksjoner var involvert.

7. myte: Tidligere kunne man kjøpe avlat

Nei. Egentlig kunne man aldri «kjøpe» avlat. Den finansielle skandale rundt avlat på reformasjonsiden, den som gav Martin Luther et påskudd for sin heterodoksi, var en avladspraksis som involverte almisser. Man kunne vinne avlat for å gi almisser til et karitativt formål. Det foregikk intet direkte salg av avlat. Men det er lett å se hvordan misbruk kunne oppstå. Blant de gode verk som Kirken kunne oppfordre mennesker til å gjøre, altså i forbindelse med avlat, var å støtte opp om det karitative arbeide blant fattige og syke. I og for seg er det intet suspekt ved dette. Det å gi penger til Kristus i den anonyme lidende er en prisverdig handling - jfr. lignelsen om den barmhjertige samaritan - og når man gjør dette med de rette motiver, er det sikkert Herren velbehagelig. Men fordi avlat knyttet til slike almisser ble slik utnyttet og misbrukt, har altså Kirken ikke lenger slike verk på sin fortegnelse over måter å vinne avlat på.