Ordinasjonen

Kirkeorganisasjon og ordinasjon

Etter katolsk oppfatning har Kristus opprettet en synlig Kirke. Denne Kirke er til stede i Den katolske kirke43. Den egentlig handlende når Guds ord forkynnes, gudstjeneste feires, sakramentene meddeles og Kirken blir ledet, er Kristus, Kirkens hode (Ef 1, 22-23). De som utfører tjenestene, gjør oppdrag på vegne av Kristus.

Kirken trenger en organisasjon, og den trenger personer til å fylle de forskjellige stillinger i organisasjonen, og til å utføre de forskjellige tjenester. Normalt uttas disse ved valg (nedenfra) eller ved utnevnelse (ovenfra). Men jo mer ansvar og jo viktigere oppdrag en enkeltperson er pålagt, jo vesentligere er det at den juridiske bemyndigelse suppleres med en gudstjenestlig handling der Gud selv på en håndgripelig eller sakramental måte kan utruste og bemyndige til tjenesten. Det blir helt nødvendig om det dreier seg om tjeneste med flere av sakramentene.

Dette begrunnes bl.a. i disse ord av Jesus til disiplene etter oppstandelsen: «"Fred være med dere. Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere." Som han sa dette, åndet han på dem, og la til: "Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt."» (Joh 20, 21-23)

Siden heter det om Paulus at han sendte «bud til Efesos efter kirkens presbytere»44. Og så snart han hadde dem for seg, sa han til dem: «... Ta nå vare på dere selv, og på hele den hjord45 som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn46 for; vær rette hyrder47 for den Guds kirke som han har ervervet seg med eget blod» (Apg 20, 17-18. 28).

Sakramentets innhold og bruk

Gud handler gjennom ordinasjonssakramentet som meddeles ved bønn og håndspåleggelse48 under en gudstjeneste der Kirken skal være best mulig representert. Hele Kirkens meddeltakelse kommer til uttrykk ved at alle helgener blir påkalt. Tjenerens forpliktelse markeres ved at han avlegger løfter før han blir ordinert. Den som har mottatt en ordinasjon, mottar aldri den samme ordinasjonen på nytt.

Biskopenes sentrale ansvar i Kirken49 innebærer at de ordineres til biskoper. Ansvaret har gått i arv gjennom biskopene like fra apostlene mottok det fra Kristus. Håndspåleggelsen ved bispeordinasjonen utføres av flere andre biskoper50. Selv den som er valgt til pave, må ordineres til biskop om han ikke er det fra før (men det er han jo i praksis alltid).

Over den som blir ordinert til biskop bes bl.a. følgende bønn:

Utgyd nå over denne din utvalgte den kraft som kommer fra deg, den lederskapets Ånd du gav din elskede Sønn Jesus Kristus
og som han gav videre til de hellige apostler,
de som på hvert sted grunnla din helligdom, Kirken,
til evig lov og ære for ditt navn.

En biskops viktigste medarbeidere når det gjelder ledelse av menighetene, feiringen av Messen og meddelelsen av sakramentene, er prestene. Derfor blir de ordinert til prester51. Biskopen foretar ordinasjonen, og de tilstedeværende prestene deltar i håndspåleggelsen.

Over den som blir ordinert til prest bes bl.a. følgende bønn:

Allmektige Gud, vi ber deg:
Gi denne din tjener presteembedets verdighet.
Forny hellighets Ånd i hans indre.
Gi ham å holde fast ved den nådegave han har mottatt fra deg, og la ham ved sin holdning og sin vandel
være et forbilde på sant kristent liv.

Biskopene og prestene utfører en tjeneste. Derfor er de fra før ordinert til diakoner52. Men også andre medarbeidere i bispedømmet kan være ordinert til diakoner53, og skal vise at det viktigste i Kirken er å være tjener54.

Over den som blir ordinert til diakon, bes bl.a. følgende bønn:

Vi ber deg, Herre, inngi ham Den Hellige Ånd,
så han kan styrkes ved din nådes syvfoldige gave
til trofast å skjøtte sin tjeneste.

Tre «merkelige» tradisjoner

Tre tradisjoner i Den romersk-katolske kirke virker merkelige på mange.

For det første holder Kirken fast ved den «apostoliske skikk» at bare menn blir ordinert. Begrunnelsen er bl.a. at presten skal representere Kristus, og at forholdet mellom Kristus og Kirken, spesielt når nattverden feires, er som forholdet mellom en brudgom og en brud55.

For det annet holder den fast ved en annen veldig gammel tradisjon, nemlig at diakoner, prester og biskoper ikke kan gifte seg. Begrunnelsen er at ingen nye forpliktelser skal komme inn ved siden av de plikter som er knyttet til det å være diakon, prest eller biskop56.

For det tredje holder den fast på den mye yngre tradisjon, at den som er gift, normalt ikke kan bli ordinert til noe annet enn diakon, og da ikke før han er fylt 35 år57.

Kall til tjeneste

Ingen er moralsk forpliktet til å bli prest, heller ikke til å gå inn i en orden eller annen bestemt tjeneste i Kirken. Men Kirken trenger nye tjenere, og derfor er det en moralsk plikt, spesielt for dugelige ungdommer, å vurdere muligheten av å melde seg til tjeneste. Ingen har naturligvis krav på å få en bestemt type tjeneste i Kirken.

Økumenisk utblikk

De protestantiske kirkesamfunn praktiserer normalt en eller annen form for ordinasjon. Men de vil legge mindre vekt på ordinasjonens nødvendighet, og på at den må meddeles av en biskop. De vil som regel se på den som en viktig forbønns- og velsignelseshandling for en som skal utføre bestemte oppgaver i kirkesamfunnet. Det er stor uenighet om hvordan selve myndigheten til å utføre oppdrag kommer til den enkelte: direkte fra Gud gjennom et personlig «kall», til alle gjennom dåpen, gjennom kirkesamfunnets «kall», eller mer eller mindre tilknyttet ordinasjonen. «Høykirkelige» og «lavkirkelige» har nokså motsatte oppfatninger. De høykirkelige ligger nærmest den katolske forståelse. De ortodokse har omtrent samme syn som vi katolikker, men krever ikke sølibat av den som skal bli prest eller diakon. Det gjør stort sett heller ikke de østlige katolske kirker.

 
av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 16.03.2011 - 18:09