Den katolske tradisjon - Del 7:Styrking av toppnivået og forsiktig modernisering
Pavestolen i en kampsituasjon
Vi nærmer oss året 1870, som blir et merkeår i Kirkens historie.
Noen konsiler var ikke blitt holdt siden Trientkonsilet, som sluttet i 1563, og det var etter hvert oppstått et behov for å ta avgjørelser i trosspørsmål uten at man måtte sammenkalle til et kirkemøte for hele den katolske verden. Med datidens kommunikasjoner og verdenskirkens vekst var slike møter blitt ganske omfattende og besværlige for biskopene, og man kviet seg nok (som i dag!) for å sette i gang et så stort apparat.
Pave Pius 9. skar selv igjennom denne knuten i 1854, da han proklamerte dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse (uten arvesyndens plett). Det gjorde han for å få slutt på et gammelt teologisk stridsspørsmål, og etter først å ha rådført seg med alle biskoper og ledende teologer i Kirken. Det oppstod nå et akutt behov for å definere nærmere pavens særlige fullmakt til på Kirkens vegne, og i spesielle tilfeller, å proklamere en slik trossetning på grunnlag av åpenbaringen.
Samtidig var pavestolen under sterkt politisk press for at man skulle oppgi Kirkestaten, for at den kunne gå inn i et samlet Italia. Dette ble av mange oppfattet som et angrep på paven fra nasjonalisters og fritenkeres side, og lojale katolikker sluttet helhjertet opp om Pius 9. for å støtte ham i hans kamp mot fiender, og mot alle slags "moderne" og revolusjonære tendenser i samfunnsutviklingen. Sentralisering omkring paven skulle motvirke innflytelsen fra de kraftige nasjonalstater som nå vokste opp, og som ønsket å dirigere kirkene innenfor sine områder. Pavens stilling måtte styrkes, for han stod nå i en ytterst alvorlig konfliktsituasjon. Det var holdningen hos pavetro katolikker i nær sagt alle land.
Det første Vatikankonsil
I denne situasjonen sammenkalte paven Det første Vatikankonsil i Roma i 1869/70. Litt over 700 biskoper deltok, svært mange av dem var italienere. Man rakk å definere dogmet om "pavens ufeilbarlighet" før konsilet ble oppløst fordi italienske tropper erobret Roma. Dogmet handler egentlig om at Kirken under den Hellige Ånds ledelse er sikret mot å gå feil i sin kurs gjennom historien, og at paven under spesielle, høytidelig definerte omstendigheter, kan gi uttrykk for denne sikkerhet i tros- og moralspørsmål.
Man valgte å konsentrere seg om ordet "ufeilbarlig", og hvor mange av oss har ikke slitt med å prøve å forklare omverdenen hva denne "ufeilbarligheten" består i! Betegnelsen er som skapt til å bli misforstått, og passer dårlig for våre medmenneskers ører i dag. Dette er et klassisk eksempel på at man på et gitt tidspunkt velger ord som ettertiden får store problemer med. Enhver trosdefinisjon er utsatt for denne faren, men dette er nok det grelleste eksempel på ordenes skrøpelighet. Enhver trosdefinisjon er likeledes bare et menneskelig og ufullkomment forsøk på å uttrykke en trossannhet. Kirken er nok sikret mot å ta feil, men har ingen garanti for at man alltid finner den beste og mest tjenlige formulering. Og trossetninger kan alltid bli definert i nye sammenhenger.
Dogmet om pavens ufeilbarlighet er et godt eksempel på det siste. Man rakk bare å se på pavens stilling, mens biskopenes plass i forhold til denne ble først tydelig klarlagt under Det annet Vatikankonsil i 1960-årene!
Resultatet ble at interessen mer og mer samlet seg om toppstillingen i Kirken og den læremyndighet som omgav den. Bedrede kommunikasjoner og den økende turismen bidro til denne sentraliseringen og interessen for pavens person. Kirken ble mer topptung, og ledelsen strammet tøylene for å lede og beskytte de regionale kirker mot farene som truet. Tradisjonen blir mer strømlinjet og uniformert.
Kamp mot "modernismen"
Etter Pius 9.s død i 1878 tok Leo 13. fatt på å gjøre Thomas Aquinas' teologi til den rådende intellektuelle tilnærming til trosproblemene, og derved ble katolsk teologi mer slagkraftig, men også den mer uniformert: ensidig bundet til en bestemt teologisk tradisjon. Til gjengjeld gjorde Leo med sin "sosialencyklika" (Rerum Novarum) i 1891 et prisverdig forsøk på å løse tidens økonomiske og samfunnsmessige spørsmål ut fra en katolsk synsvinkel. Her ble tradisjonen i stor grad utvidet, med perspektiver som har betydning også i dag.
Pave Pius 10. (1903-1914) gjorde en stor innsats for å styrke det katolske troslivet, særlig på det eukaristiske området, og når det gjaldt gregoriansk sang og legfolkets plass i det hele. Her ligger hans fortjeneste i utformingen av den katolske tradisjon. Men han måtte også ta stilling til forsøk på å la typer av liberal teologi få en plass i Kirken. Her var de protestantiske kirker allerede blitt preget av en slik "modernisme", og nå så det ut til å være Den katolske kirkes tur.
Paven reagerte meget sterkt, med fordømmelser av de liberale, og med å ta avstand fra den moderne bibelforskning og bibelkritikk. Det foregikk en slags intern jakt i Kirken på de som hadde avvikende holdninger - noen ganger kanskje berettiget, men andre ganger var det en svært snever holdning. Mange hadde inntrykk av at Kirken lukket seg mot utviklingen i verden, og ble en slags festning hvor det gjaldt å forsvare seg mot fiender og holde moderne retninger ute. Svært mye ble oppfattet som angrep på den katolske tradisjon, også ting man senere har funnet plass for innenfor den samme tradisjonen.
Kirke i verdenskrig og etterkrigstider
En pave som Benedikt 15. (1914-22) fikk den ulykkelige skjebne å måtte kjempe en forgjeves kamp for fred under Den første verdenskrig. Hans etterfølger, Pius 11. (1922-39), ble mellomkrigspaven som fremfor alt styrket misjonsarbeidet verden over, og dessuten det diplomatiske arbeidet, hvor han hadde et stort talent. I 1929 fikk han utvirket at Vatikanstaten ble en realitet (ved at han på sin side anerkjente det samlede Italia, og gav avkall på krav på Kirkestaten!), og dermed var paven ikke lenger en slags brysom gjest i Italia, men leder for en selvstendig stat med et eget diplomatisk korps. Han hadde under seg et usedvanlig stort antall prester og søstre som kunne sendes ut til alle verdenshjørner i misjons-, pastoralt og karitativt arbeid. Aldri hadde man vel hatt et større antall "profesjonelle", ugifte katolikker, som var rede til å gjøre en innsats der det krevdes, og som bidro til å gjøre Kirken til en virkelig verdenskirke. Etter hvert ble det opprettet "innfødte" hierarkier av biskoper og prester i de nye misjonslandene. Bredden i Kirkens virksomhet ble uten tvil stadig større, og den katolske tradisjon ble styrket ved det, samtidig som den teologisk sett kunne bli temmelig trang og ensporet på noen områder. Pius 11. hadde for eksempel ingen sans for økumenisk samarbeid med andre kirkesamfunn.
Pius 12. (1939-58) ble en dominerende og dyktig pave over et langt tidsrom, men også han måtte først gjennomleve en verdenskrig og alle de problemer som oppstod med den. Her virket han som diplomat med relativt liten mulighet for å sette makt bak sine synspunkter, og han er senere blitt kritisert for blant annet for liten innsats for jødene. Meningene om dette er delte, men han gjorde vel hva han kunne ut fra sin personlighet og sine forutsetninger. Som Benedikt 15. kjempet han for fred midt i en grusom krig, og har, som ham, vel fått lite takk for det.
For den katolske tradisjon betyr Pius 12. meget på en rekke områder. Han skrev mange encyklikaer om trosspørsmål, åpnet for katolsk bibelvitenskap og var i det hele en meget intellektuell pave med interesse for de fleste spørsmål i livet. Han fremmet i høy grad den liturgiske bevegelse, og bidro til at den kunne berike den katolske tradisjon i en tid da utviklingen av liturgien opptok mange katolikker.
Lederstilen hans var ganske autoritær, og sansen for moderne demokrati var neppe særlig utviklet hos ham. Han ble, med rette eller urette, oppfattet som en litt ensom herskerskikkelse, og særlig i 1950-årene tok han ganske kraftige oppgjør med katolske teologer han var uenig med. Han satte dem på sidelinjen hvis de ikke underkastet seg. Hans egen asketiske personlighet ble oppfattet som et symbol for Kirken og dens tradisjon, og da han døde i 1958 ønsket man nok en avveksling fra dette bildet. Ny pave ble Johannes 23. (1958-63), en tykk gammel mann som ble oppfattet som en typisk overgangspave. Det var et psykologisk sett velkomment skifte, men ellers forventet man vel ikke så mye fra hans side. Der tok man grundig feil!
