Det kristne selvbillede

En artikkel i menighetsbladet i St. Olav menighet i Tønsberg, nummer 4/2003 av p. Olav Müller SS.CC.

I. Hvem holder jeg meg for å være?

En bekjent av meg var sjef for et stort byggefirma. Bedriften gikk konkurs, og han skjøt seg. Han satte likhetstegn mellom bedriftens fremgang og eget menneskeverd. Da bedriften gikk konkurs, var livet ikke lenger verd å leve. Et drastisk eksempel på skakkjørt selvforståelse.

I mindre grad lider vi alle - også som kristne - under manglende bevissthet om vår personverdi. Vi vet ikke hva og hvem vi egentlig er.

De unge verdsetter sitt ego etter popularitet i vennekretsen, vakkert utseende, sportslige resultater, elektronisk dyktighet, kjønnslig tiltrekning, moteriktige klær, gode eksamensresultater. Mangler noe eller alt, sniker mindreverdighets-kompleksene seg inn i sinnet. Man er mindre eller intet verd.

De voksne holder seg for å være så mye verd som de har fremgang i yrkeslivet, tjener godt, bor standsmessig, kjører flott bil, har hytte, båt, mange bekjentskaper, gjerne med kjendiser, er sunne og tiltrekkende. Kort sagt: har alt som gir status. De færreste faller til ro og er fornøyd med det de har. For naboen tvers over gaten har mer, gjør det bedre og legger heller ikke skjul på det. Så får selvbilledet blødende sår. I verste tilfelle går det infeksjon i sårene. Man råtner opp innvendig. Utilfredshet, rastløshet, misunnelse, selvmedlidenhet, syt og klage dreper livsgleden og gjør livet til et konkursbo. Fordi vi er tomme innvendig, har vi heller ikke noe å gi.

Det aldrende menneske, som gjennom et langt liv har satset kun på disse ytre verdiene, er nærmest dømt til å få et konkursrammet selvbillede. Selvforakten øker i takt med aldringsprosessen. For alt som tidligere ga status, avtar og forsvinner helt. En dag er man totalt avhengig av andres omsorg og har kun en "uverdig død" - for et ufyselig uttrykk - å se frem til.

Heller ikke vi prester er helgardert mot et dårlig selvbillede. Det får vi over tid hvis vi i ett og alt søker popularitet. Folk glemmer så lett hva som er prestens gudgitte oppgave. Mange verdsetter ham mest som organisator, manager, om han har et tiltalende ytre, er veltalende, sporty, "en likandes kar", som gjerne forteller "kreti og pleti" at han befinner seg på kollisjonskurs med den konservative polske paven. Hvis en prest tilpasser sitt liv etter slike folkelige idealer, er det fare på ferde. Når livets middagshøyde er nådd, og kreftene avtar, kan en stille motløshet melde seg, og i dens kjølvann en "invidia clericalis", en geistlig misunnelse: "De unge prestene duger ikke lenger. Å nei, da var det annerledes da jeg var ung." Sur kritikk og påtatt kjekkaseri skal flikke på det dårlige selvbillede.

II. Kristne botemidler

Ifølge kristen tro har hvert menneske en uendelig verdi. La oss søke årsakene til det:

Før jeg tok til å eksistere, var jeg allerede hos Gud som en idé, som en tanke, men da sammen med billioner andre "mennesketanker". Når Gud av dette uendelige antall foretrakk å gi liv til nettopp deg og meg, forstår vi hvor verdifulle vi er. Vi er foretrukket, privilegerte, elsket som nettopp den vi er. Om vi har sans for det praktiske eller teoretiske, har høy eller lav IQ, kort eller lang nese, er lang og mager eller kort og lubben, så betyr ikke det all verden. Vi slår oss til ro med den vi er. For nettopp slik var det Gud så oss fra evighet. Hvis vi krampaktig søker å være en annen enn den vi er, blir vårt liv en løgn og Gud gjenkjenner oss ikke. Hvis vi er ekte og forblir oss selv, blir ikke det viktigste i livet hva vi gjør, hvor mye vi greier å utrette eller anskaffe av materielle goder, om karrieren er lysende eller står på stedet hvil. Det eneste som teller for Gud, og derfor også for oss selv, er at vi lever opp til den opprinnelige tanken Gud hadde om oss da han ga oss jordisk eksistens. Det gjør vi like godt med å skrelle poteter som å holde forelesning på universitetet. For Gud har alt arbeid samme verdi. Det er det tjenende sinnelaget vi utfører våre gjøremål med, som teller for Gud. Lar vi denne tanke synke ned i oss, blir vårt selvbillede styrket.

Noe annet som også reparerer et dårlig selvbillede er troen på Jesu soningsdød. Da han led på korset, gjorde han det også for deg og meg. Hvor uendelig verdifulle i Guds øyne må så ikke du og jeg være når Gud i menneskelig skikkelse satte livet til for oss - slik du og jeg nå en gang er.

Så en tredje tanke som styrker vårt selvbillede. Bibelen forteller oss at vi er skapt i Guds billede, at vi er lik Ham (1. Mos.1, 26-27). Hva ligger nå i disse ord? Vel, vi har evne til å tenke abstrakt og har en fri vilje - altså to egenskaper vi også finner hos Gud. Men likheten rekker langt lenger. I Det nye testamente sier Jesus at Den Hellige Treenighet tar bolig i den som elsker Ham. (Joh. 14, 15-16. 23). Dette guddommelige mysterium kan vi ikke fatte med forstanden eller registrere med våre sanser. Vi kan bare gripe det i troen. Hvis dette er sant, må den menneskelige person romme et ufattelig dyp. Vi har et skjult ego som er uendelig mye større enn det lille egoet vi opplever i oss selv og andre. Mystikerne kommer i kontakt med dette store jeget når de kontemplerer. Vi vanlige kristne aner noe av egen storhet når vi - som årene går - erfarer at materielle og åndelige rikdommer, kunstneriske opplevelser, naturens skjønnhet, lykkelig kjærlighet til Gud og nesten aldri lar oss falle helt til ro. Når én lengsel er oppfylt, våkner nye. Det gaper et uendelig sluk i oss, som bare kan fylles med Gud selv. Det skjer fullt og helt først på den andre siden av dødens skillevegg. Hvor uendelig verdifulle må så ikke du og jeg være når vi er så ufattelig store - skapt som vi nå en gang er i Guds billede. Hva betyr det så om vi er en Jørgen Hattemaker eller en Kong Salomo!

III. Å leve med et dårlig selvbillede

Vi har streifet inn på tre religiøse sannheter, som er egnet til å styrke selvbilledet til vårt lille ego. For noen vil dette være en mager trøst. Selvbilledet skranter uansett hva jeg tror. Årsaken kan være at vi tidligere i livet fikk psykiske sår, som bare lar seg helbrede over tid. Det dårlige selvbilledet, fulgt av manglende selvtillit, er da irrasjonelt. Det vi da kan gjøre er å sette troens sannheter - slik vi hittil har beskrevet dem - opp mot de ufornuftige mindreverdighetskjenslene. Da er de til å leve med.