Den salige Anna Maria Taigi (1769-1837)

Den salige Anna Maria Gesualda ble født den 29. mai 1769 i Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. Hun var datter av apotekeren Luigi Riannetti og hans hustru Maria Masi og ble døpt dagen etter. Da Anna Maria var seks år gammel, gikk faren konkurs og familien flyttet til Roma, hvor både han og hans hustru ble tjenestefolk. Anna fikk en utmerket religiøs oppdragelse på en skole for fattige barn som ble drevet av ordenssøstre i kongregasjonen «Maestre Pie». Hun måtte avslutte skolen som trettenåring for å tjene til livets opphold. Hun arbeidet en stund som lærling hos en sydame, senere som kammerpike hos en adelig kvinne. Der ble hun svært tiltrukket av moter og av det verdslige livet som adelskvinnen levde.

Som 21-åring giftet hun seg i 1790 med Domenico Taigi, en tjener ved Chigi-familiens palass i Roma. Han var en god mann, men grov, trangsynt, temmelig trettekjær og ikke særlig forståelsesfull. Hun fødte ham syv barn, hvorav tre døde unge. To gutter og to jenter vokste opp. I tillegg tok de seg av Annas foreldre. Boforholdene i portnerboligen til Palazzo Chigi var kummerlige, og Anna Maria måtte oppdra sine barn i to mørke og fuktige rom, og vanskeligheter og sorger var dagligdagse.

Likevel la Anna Maria, som hadde et tiltalende ytre, i de første årene av ekteskapet stor vekt på sitt utseende, og hun pyntet seg gjerne til tross for fattigdommen. Da hun på en stor helligdag som vanlig var stivpyntet, falt plutselig det bebreidende blikket til en ordensmann på henne og traff henne i sitt innerste. Fylt av erkjennelse av at hun til da hadde levd galt, avla hun et generalskriftemål. Hun følte behov for åndelig veiledning, men den presten hun henvendte seg til, sendte henne bort uten hjelp eller råd. Men da møtte hun en prest fra servitterordenen, p. Angelo, som ble hennes skriftefar i mange år. Hun daterte sin omvendelse fra den dagen hun møtte ham.

Fra da av bekjempet hun svakhetene i sin natur ettertrykkelig og med suksess. Hun ble fylt av dyp anger og en sterk botsånd. Hun la bort all forfengelighet og henga seg med stor iver til religiøse øvelser. Hun ga avkall på alle verdslige interesser og bar de enkleste klær. Men hun visste å innrette seg slik at det ikke gikk ut over hennes plikter som hustru, mor og husmor. Dette ble bekreftet av hennes mann, som lovpriste henne høyt da han 92 år gammel ble intervjuet i hennes saligkåringsprosess.

Hun begynte å sy hjemme, noe som var svært dårlig betalt, for å spe på mannens inntekt, og hun klarte å finne penger eller mat for å hjelpe de som var fattigere enn henne. Hver morgen samlet hun hele husholdningen til bønn. De som kunne, gikk deretter til messe, og om kvelden møttes de igjen til åndelig lesning og kveldsbønn. Anna Maria oppnådde hellighet ved å leve det vanlige livet til en gift kvinne av arbeiderklassen. Med munterhet, kjærlighet og tålmodighet bar hun mannens oppfarende vesen, slitet med barneoppdragelsen og senere ufreden som en trettekjær svigerdatter forårsaket, fattigdommen og de stadig hyppigere legemlige lidelsene.

Den 26. desember 1808 gikk hun som verdslig tertiar inn i Trinitarierordenen (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum – OST). I alt hun gjorde, var hennes dypeste anliggende sin egen fullkommengjøring. Fra sitt 21. år gikk hun daglig til messe og mottok den hellige kommunion. I nesten 50 år opplevde hun mystiske gaver, ekstaser og visjoner. Den fremste var iakttakelsen av en sol med en tornekrone over. På denne solskiven så hun skikkelser og tegn i tillegg til fremtidige, tidligere og samtidige hendelser med klarhet og tydelighet. Full av ydmykhet og i stor beskjedenhet bar hun alt som ble lagt på henne.

Hun leste menneskenes tanker og hjerter og hadde profetiske gaver og overnaturlige evner til å forutsi fremtiden. Hun var svært opptatt av farene som truet Kirken og av alt det onde i verden. P. Angelo introduserte henne for kardinal Pedicini, som delte ansvaret for hennes åndelige veiledning med ham i tretti år. Kardinalen skrev sine memoarer etter hennes død, og der beskriver han de psykiske smertene hun gjennomled og den store trøsten hun fant i troen.

Det var trolig gjennom kardinalen at hun ble kjent som en klok kvinne som kunne hjelpe andre på den åndelige vei, og mange kom til henne for veiledning og forbønn. Hennes evner kunne ikke skjules, og gjennom mange helbredelser av syke ble hun svært kjent. Hennes råd ble søkt av erfarne stormenn både i stat og Kirke, blant dem befant seg til og med pavene Pius VII (1800-23), Leo XII (1823-29) og Gregor XVI (1831-46) samt Napoleons mor og hans onkel, kardinal Fess. Blant hennes andre venner kan vi nevne de hellige Vincent Pallotti, Kasper del Bufalo og Eufrasia Pelletier, samt mange kardinaler, monsignori og prelater.

Etter syv måneder med store smerter og mange åndelige prøvelser døde hun den 9. juni 1837 i Roma, 68 år gammel. Hennes legeme lå to dager utstilt i to dager i kirken Santa Maria in Via Lata og ble båret av en hengiven kortesje til den nye kirkegården ved Campo Verano, hvor det i henhold til instruksjoner fra pave Gregor XVI ble plassert i en blykiste. Den ble forseglet og plassert nær kapellet.

Hennes hellighets ry vokste, og det skjedde så mange mirakler på hennes forbønn at folket beklaget det faktum at hennes legeme hvilte så langt fra Roma. Det ble stadig gjort forespørsler om hun ikke kunne flyttes til et mer tilgjengelig sted inne i byen. 18 år etter hennes død ga kardinalvikaren ordre om at kisten skulle flyttes til kirken Vår Frue av Freden, hvor den ble åpnet en natt i all hemmelighet. På en eller annen måte spredte denne nyheten seg i hele distriktet, og store menneskemengder strømmet til kirken for å se hennes legeme, som var funnet fullstendig bevart, like friskt som om det hadde blitt gravlagt dagen før. Da den salige pave Pius IX (1846-78), som aktet Anna Maria svært høyt, fikk vite at hun hadde uttrykt ønske om å bli gravlagt i Trinitarierordenens kirke San Crisògono i Trastevere, fikk han hennes legeme flyttet dit den 18. august 1865. Tre år senere ble kisten åpnet igjen, og selv om klærne var råtnet, var legemet fortsatt intakt. Josefssøstrene ikledde henne nye klær, og i åtte dager kunne de troende ære hennes legeme. Hele Trastevere strømmet til, og soldater måtte utkommanderes for å opprettholde orden.

Legemet ble lagt i en dobbel kiste av bly og sypress og plassert i en grav nær Sakramentskapellet. Senere ble det flyttet til det venstre kapellet, i et glasskrin under alteret, slik at det kunne ses der det lå i drakten til en tertiar i trinitarierordenen. Ansiktet ble dekket av en voksmaske under et hvitt slør.

De offisielle undersøkelsene i forkant av saligkåringsprosessen ble innledet i 1852. Blant de 30 vitnene var kardinaler, biskoper, adelsfolk og tjenere som hadde kjent henne. Anna Marias to døtre avga også vitnesbyrd om morens heroiske dyder, og hennes mann, den 92-årige Domenico, lovpriste henne glødende. I 1863 åpnet pave Pius IX saligkåringssaken. Den hellige pave Pius X (1903-14) erklærte hennes dyder for heroiske den 4. mars 1906, og hun fikk dermed tittelen Venerabilis («Ærverdig»). . Hun ble saligkåret den 30. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22). Hennes minnedag er dødsdagen 9. juni.

Hennes legeme er ikke lenger intakt, men hennes skjelett er plassert i en kopi av legemet. Relikviene befinner seg fortsatt i et relikvar med glasside under alteret i basilikaen S. Crisògono i Roma.