Den salige Agathangelus Noury av Vendôme (1598-1638)

Minnedag: 7. august

Den salige Agathangelus Noury av Vendôme (1598-1638)

Den salige Agathangelus (fr: Agathange) ble født som Frans Noury (fr: François) den 31. juli 1598 i Vendôme (lat: Vindocinum) i Frankrike. Han ble som 21-åring kapusinermunk (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i Le Mans og fikk ordensnavnet Agathangelus av Vendôme. I 1625 ble han presteviet. Kapusinerpateren Josef Leclerc du Tremblay fra Paris ledet den første misjonen ordenen hadde i Midtøsten på 1600-tallet. Tidlig i 1629 gikk fem kapusinere i land i Alexandretta, og blant dem var broder Agathangelus.

Han ble sendt til Aleppo i Syria, hvor han tjenestegjorde blant franske og italienske handelsmenn og andre mens han lærte seg arabisk. Han dyrket selskap med muslimer og ikke-latinske kristne og vant godvilje og respekt hos den ledende imamen og mange andre. Selv om offentlig forkynnelse for muslimer var forbudt av Kongregasjonen for Troens utbredelse (Propaganda Fide), forklarte han kristendommen for tyrkerne og vakte deres toleranse og interesse. Han ble kjent som en lærd ekspert på arabisk og utga katolske bøker på språket.

I 1633 ble Agathangelus sendt til Kairo i Egypt for å ta ansvar for en hittil mislykket misjon. Tre misjonærer fra Marseille sluttet seg til ham, inkludert hans medbror, den salige Kassian Vaz López-Neto av Nantes, som ble hans høyre hånd. Ved hjelp av megling og diskusjon prøvde de å inspirere til at den lokale koptiske kirken ble gjenforsonet med Den hellige Stol. Et tegn på deres respekt og takt er at patriark Matteus åpnet kirkene for Agathangelus, som feiret messe, prekte og underviste der. Noen enkeltpersoner forsonet seg også med den sanne Kirke.

I 1636 dro Agathangelus og p. Benedikt av Dijon på en lang reise til det viktige klosteret Dair Antonios i nedre Theben i et forsøk på å få innflytelse blant de koptiske munkene, som biskopene ble valgt ut fra. De ble godt mottatt og forsonet to medlemmer av kommuniteten, som de etterlot der i håp om at de ville overtale de andre til å gjøre det samme. På denne tiden var katolske legfolk tillatt å gå i koptiske kirker og prester fikk feire messe i dem. Men da Propagandaen plutselig forbød dette, var misjonærene i Egypt og Palestina uenige i dette. Agathangelus skrev til Sanctum officium («Inkvisisjonen») og oppnådde antakelig en positiv kjennelse, for praksisen fortsatte ennå en tid.

Da den koptiske patriarkens synode møttes i 1637 for å diskutere gjenforening, var det en rådgiver som avviste forslaget på grunn av det skandaløse livet til fremtredende katolikker i Kairo: «Den romerske Kirken i dette landet er en bordell!» Agathangelus, som var til stede, kunne ikke benekte dette. Han skrev til Propagandaens kardinalprefekt for å klage på avvisningen av hans mange krav i løpet av de tre siste årene om å ekskommunisere de verste overtrederne. Få dager senere dro han sammen med Kassian til Abyssinia (Etiopia), hvor det fantes enda flere kristne som sto utenfor katolsk enhet. Kassian hadde lært amharisk og overtok nå ledelsen.

Det katolske Portugal hadde hjulpet Etiopia med å bekjempe en muslimsk trussel tidlig på 1500-tallet, og de første jesuittmisjonærene hadde kommet til landet i 1555. En tid ble katolske misjonærer godt mottatt, men Etiopia med sin eldgamle kristne kirke (den ikke-kalkedonske Etiopiske kirken daterer sin opprinnelse til 332) var forståelig nok fiendtlig innstilt til katolske forsøk på å propagandere latinsk kristendom. Slike fremstøt ble vanligvis gjort under beskyttelse av en kolonimakt som var tildelt en innflytelsessfære av paven. Portugal spilte denne rollen helt til 1800-tallet.

En luthersk lege ved navn Peter Heyling med forbindelser ved hoffet er sagt å ha tilspisset situasjonen da kapusinerne ankom. De to ble arrestert i Dibarua nær Suakim tidlig på sommeren i 1638. De fikk påsatt håndjern og tatt til Gondar. Der ble de brakt for negus (kong) Fasilidas (Basilides) og hans hoff. Kassian sa at de var i Etiopia for å be kristne der om å gjenforsone seg med den romerske Kirken. Han siterte sitt introduksjonsbrev fra den koptiske patriarken av Alexandria til den nylig valgte abuna (primas) Markus av den etiopiske kirken, utnevnt av patriarken.

Men Markus, som hadde vært vennlig mot Agathangelus i Kairo, nektet å møte misjonærene. Han hevdet at de var ute etter rene konversjoner, kalte Agathangelus ond og anbefalte at de ble hengt. Kong Fasilidas var tilbøyelig til å ville utvise dem, men andre var uenige. De to kapusinerne ble tilbudt å få leve hvis de avsverget sin tro. De nektet, og den 7. august 1638 ble de hengt i Gondar i beltene som hørte til deres kapusinerdrakter. Det er sagt at lokale katolikker gravla dem i hemmelighet.

Andre kapusinere og fransiskanere som prøvde å komme inn i landet for å drive med proselyttvirksomhet på 1600- og 1700-tallet, ble utvist eller slått i hjel. En innfødt biskop ble konsekrert i Roma i 1788, men han måtte flykte til Kairo i 1797. På 1800-tallet utviklet det seg en liten unert kirke under italiensk innflytelse.

Endringer i kirkelig og verdslig politikk i fire århundrer har gjort at Agathangelus' interessant forsonende holdning har blitt fordunklet. Nå er det umulig å bringe for dagen den sanne historien om hans og hans ledsagers arbeid og grunnen til deres henrettelse. Hele problemkomplekset knyttet til offisiell katolsk tenkning om den koptiske kirken og dens angivelige monofysittisme, og om unerte kirker av lokale og latinske riter, som ble tillatt visse disiplinære konsesjoner til gjengjeld for å akseptere lydighet mot Roma som det avgjørende enhetsprinsippet, oppmuntret en ensidig holdning til katolske martyrer i Etiopia. Dette ble bekreftet av italienske drømmer om et afrikansk imperium og ved faktisk aggresjon i Libya, Eritrea og Etiopia i første halvdel av 1900-tallet med varierende grad av kirkelig godkjennelse. Dette ble komplisert av Kirkens ønske om å dra fordel av et katolsk lands territoriale utvidelser og den samtidige disputten mellom pavedømmet og kongeriket Italia, som først ble løst ved konkordatet og Lateranpakten i 1929.

I 1882 etablerte Italia kolonien Eritrea, og i 1894 opprettet pave Leo XIII et apostolisk prefektur der. I 1889 la avtalen i Ucciali et italiensk protektorat over Etiopia, som ble trukket tilbake i 1896 etter et italiensk nederlag ved avtalen i Addis Abeba. Den hellige pave Pius X (1903-14) fulgte opp en vanskelig korrespondanse på vegne av etiopiske unerte og italienske fanger mellom Leo XIII og den svært avvisende keiser Menelik II. I 1906 sendte han en formell appell til keiseren om toleranse for de unerte. I 1911 ble Libya en italiensk koloni. I 1936 annekterte Italia Etiopia, og katolske misjonærer ankom mannsterkt.

Agathangelus og Kassian ble saligkåret den 1. januar 1905 (dokumentet (Breve) var datert den 23. oktober 1904) av pave Pius X. Deres minnedag er dødsdagen 7. august i kapusinske kalendere og 11. august i fransiskanske kalendere.

av Webmaster publisert 06.07.2006, sist endret 07.10.2018 - 06:02