Den salige Aloisius Stepinac (1898-1960)

Den salige Aloisius Viktor Stepinac (kr: Alojzije) ble født den 8. mai 1898 i landsbyen Brezaric nær Krasic, fire mil fra Zagreb i Kroatia, som da var en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Han ble døpt dagen etter i sognekirken Den hellige Treenighet. Han var den femte av åtte barn av Josip Stepinac og Barbara Penic. Det var en katolsk bondefamilie, og hans fromme mor ba konstant om at han måtte bli prest. Fra 1909 gikk han på middelskolen og gymnaset i Zagreb mens han leide rom på erkebispedømmets barnehjem. Den 28. juni 1916 tok han sin gymnaseksamen.

Han hadde som 16-åring sendt søknad til seminaret, men i stedet ble han i 1916 innkalt til militærtjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under Første verdenskrig. Etter seks måneders offisersutdannelse i Rijeka ble han den 20. februar 1917 sendt som offiser til den italienske fronten nær Gorizia. I juli 1918 ble han tatt til fange av italienerne ved elva Piave og ble holdt som krigsfange inntil en måned etter at krigen sluttet, først i Mestre, så i Ferrara og til slutt i Nocera.

Den 6. desember 1918 ble Aloisius satt fri som såkalt «Salonika-frivillig», hvor engelskmenn, franskmenn og italienere hjalp Serbia mot tyske, østerriksk-ungarske og bulgarske styrker. Her deltok mange kroatiske ungdommer som var misfornøyde med Kroatias plass i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet. Aloisius ble demobilisert våren 1919. Etter krigen ble Kroatia den 1. desember 1918 en del av den nyopprettede staten «Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike» (Kongeriket SHS), som fra 1929 het Jugoslavia.

I 1919 begynte Aloisius å studere agronomi i Zagreb. I denne tiden var han aktiv i det sosiale livet i byen og i kirkelige sammenhenger. Men han ble skuffet over mangelen på moral blant studentene, og han vendte hjem til foreldrenes gård. Der meldte han seg inn i den katolske ungdomsbevegelsen. Hans far ønsket at han skulle gifte seg, og han ble forlovet, men hele tiden diskuterte han med seg selv om han hadde prestekall. Til slutt avgjorde han at han hadde det, og han brøt da forlovelsen.

I 1924 bestemte han seg for å studere til prest, og på slutten av året sendte erkebiskop Antun Bauer av Zagreb (1914-37) ham til Roma og det pavelige tysk-ungarske kollegiet (Collegium Germanicum-Hungaricum). Den 28. oktober begynte han å studere filosofi og teologi på det pavelige universitetet Gregoriana i Roma, og senere tvilte han aldri på sitt prestekall. Han tok en grad i filosofi den 2. juli 1927 og ble presteviet den 26. oktober 1930, 32 år gammel. Han feiret sin første messe den 1. november i basilikaen Santa Maria Maggiore foran Maria-alteret med tittelen Salus Populi Romani for å markere sin store hengivenhet til Maria. Ved hans side sto hans yngre kollega Franjo Seper, som senere ble hans etterfølger som erkebiskop av Zagreb, kardinal og prefekt for Troslærekongregasjonen. Den 1. juli 1931 tok Aloisius doktorgradene i filosofi og teologi, og i juli 1931 vendte han tilbake til Kroatia. Den 19. juli feiret han sin første messe i hjemsognet. I tillegg til kroatisk snakket og skrev han italiensk, fransk og tysk.

Hans tjeneste i erkebispedømmet Zagreb var preget av et energisk engasjement i velgjørende arbeid, spesielt i byens fattigere strøk. Han ble utnevnt til ansvarlig for liturgiske seremonier i erkebispedømmet, og den 23. november 1931 etablerte erkebiskop Bauer Caritas i erkebispedømmet etter Aloisius' initiativ. Han ble deretter satt inn i sogn hvor det hersket uenighet mellom presten og menigheten. Den 1. oktober 1932 begynte han som midlertidig administrator i sognet Samobor. Den 28. februar 1933 begynte han som midlertidig administrator i sognet Sv. Ivan Zelina, hvor han var til mai samme år.

Han tjente en tid som sogneprest, hvor hans arbeid I 1934 fikk han i ansvar å opprette avisen «Caritas». Snart ble han utnevnt til sekretær for erkebiskop Bauer. Den 29. mai 1934 utnevnte pave Pius XI (1922-29) den 36-årige Aloisius til titularbiskop av Nicopsi og koadjutor-erkebiskop med etterfølgelsesrett av Zagreb. Dette gjorde ham til verdens yngste biskop og utpekt etterfølger til erkebiskop Bauer. Han ble bispeviet den 24. juni 1934 i Zagreb av erkebiskop Antun Bauer.

Det var presserende grunner til å sørge for at erkebispestolen ikke ble vakant. Jugoslavia besto av en blanding av ortodokse, katolikker og muslimer, med de ortodokse som den dominerende religiøse gruppen. En avtale mellom regjeringen og Den hellige Stol innebar at store kirkelige landområder ville forvaltes av kongeriket dersom et bispesete ble vakant. Et konkordat som garanterte religionsfrihet for katolikker, ble vedtatt av parlamentets underhus i juli 1937, men ikke av den ortodokse jugoslaviske hellige synode, som ekskommuniserte alle ortodokse som hadde stemt for konkordatet og som i praksis la ned veto mot at det ble godkjent av senatet.

Men i praksis ble konkordatets ånd fulgt, og det katolske liv blomstret. Aloisius etablerte nære bånd til legforeninger og ungdomsgrupper, og da spørsmålet om konkordatet var aktuelt, engasjert han seg helhjertet i å beskytte Den katolske kirkes rettigheter. Han ga nytt liv til Maria-helligdommen Marija Bistrica, og hvert år frem til 1946 gikk han til fots på valfart dit. To uker etter sin konsekrasjon ledet han en valfart til i Marija Bistrica og ledet 15.000 pilegrimer langs den fire mil lange ruten. Han arbeidet for at Marija Bistrica skulle bli kroatisk nasjonalhelligdom, noe som skjedde i 1971.

Da erkebiskop Antun Bauer døde den 7. desember 1937, rykket Stepinac automatisk opp som erkebiskop av Zagreb. Han valgte som motto: In te Domine speravi, «Til deg, Herre, tar jeg min tilflukt» (Sal 31,2). Han ble i mai 1938 formann for den jugoslaviske bispekonferansen. Han var relativt ukjent, men ble raskt akseptert av sin flokk. I løpet av tre år hadde han visitert alle de 208 sognene i erkebispedømmet, og overalt fikk han en entusiastisk velkomst. Innen 1939 hadde han opprettet tolv nye sogn, startet en katolsk avis (Hrvatski Glas), satt i gang en ny oversettelse av Bibelen til kroatisk, ledet forberedelsene til feiringen av 1300 års kristendom i Kroatia, deltatt i utallige kongresser og foretatt en valfart til Det hellige Land.

I 1935 gikk han ut mot serbiske terrorhandlinger mot kroater, men også mot «overdreven nasjonalisme, uansett hvor i verden den råder». Han ba om at det neste konsilet i Kirken skulle fordømme slik nasjonalisme som «den fremste blant samtidens kjetterier og menneskehetens største plage». Nazismens fremmarsj i Europa fikk erkebiskopen til i 1936 å støtte en komité som var grunnlagt for å hjelpe dem som flyktet fra denne trusselen, og den 31. desember 1938 grunnla han «Aksjonen for hjelp til jødiske flyktninger». Samme år ba han sogneprestene i Zagreb om å hjelpe jøder som sin «kristne plikt» og talte mot rasismens onder til universitetsstudenter.

Aloisius' forsvar for menneskerettighetene og for dem som ble forfulgt før, under og etter Andre verdenskrig omfattet alle mennesker uansett rase, religion, nasjonalitet, etnisk gruppe eller sosial klasse. Erkebiskop Stepinac lot aldri en anledning gå fra seg til å forsømme rasisme og å forsvare menneskerettighetene til alle mennesker og nasjonaliteter.

Da aksemaktene Tyskland og Italia invaderte Jugoslavia i mars 1941, ble Kroatia en nominelt uavhengig stat under ledelse av det pro-nazistiske Ustasja-regimet ledet av Ante Pavelic. Denne staten besto fra 1941 til 1945 og var i alle henseender et lydrike for aksemaktene. Erkebiskop Stepinac hilste opprettelsen av en uavhengig kroatisk stat velkommen med et Te Deum, men ikke den nye statens avhengighet av Nazi-Tyskland. Regimet var svært forekommende overfor Den katolske kirke, men prisen var at regimet tvang Kirken til å samarbeide i aksjoner rettet mot serbiske partisaner.

For etter kort tid begynte de regjerende Ustasji å forfølge jøder og ortodokse serbere på det grusomste. Erkebiskop Stepinac protesterte mot Ante Pavelics og hans kroatiske fascisters utryddelsesfelttog mot ikke-kroatiske folkegrupper. Ustasja-regimet var ansvarlig for mordene på anslagsvis 200.000 kroatiske ortodokse, serbere og jøder, og et stort antall av presteskapet skal ha deltatt i pogromer og tvangskonversjoner. Erkebiskopen var motstander av disse, men han ga sine prester tillatelse til å oppta mennesker i Kirken når deres liv var truet. Han bemerket filosofisk at de som var overbevist, ville bli værende i Kirken, men de som ikke var det, ville vende tilbake til sin gamle religion straks «denne tiden av galskap og barbari er over».

Etter at den beryktede konsentrasjonsleiren Jasenovac ble opprettet i 1942, lyktes det erkebiskop Stepinac å redde tusenvis av serbere, jøder, sigøynere og slovenere fra den sikre død. På denne tiden var han regimets mest frimodige kritiker. Da nye raselover ble vedtatt i 1942, sendte han en protestnote til myndighetene. Han fordømte også de alliertes bombing av sivile i Zagreb, og til Roma brakte han bevis på grusomheter begått både av tyske nazister, italienske fascister, serbiske tsjetniker, kroatiske Ustasji og kommunister. I sin berømte preken på Kristi Kongefest i 1943 sa han: «Vi la i det offentlige liv alltid vekt på prinsippene i Guds evige lov, uansett om vi snakket om kroater, serbere, jøder, sigøynere, katolikker, muslimer, ortodokse eller hvem som helst ellers (...) Den katolske kirke anerkjenner ikke raser som er herskere og raser som er slaver». Ustasja ville ha drept ham om ikke det tyske nederlaget hadde kommet først.

Etter krigen mistet Kroatia sin uavhengighet igjen. Store deler av eliten flyktet, men Stepinac ble værende. Staten Jugoslavia ble gjenopprettet, og de kommunistiske partisanene overtok makten. Stepinac og andre katolske ledere ble beskyldt for deltakelse i Ustasja-regimets forbrytelser, og partisanstyrkene ødela mange kirker og klostre og drepte over 200 prester. Kommunistene trodde til å begynne med at de ville få et samarbeidsvillig verktøy i erkebiskop Stepinac, som var en kjent motstander av fascismen. Men som en biograf skrev: «Fra første stund behandlet han de nye myndighetene i samsvar med evangeliet. Men likevel sto han fast i forsvaret av Kirkens guddommelige rettigheter samt de vitale interessene til det kroatiske folket». Da erkebiskopen i 1945 publiserte et brev hvor han fordømte kommunistiske militsmenns henrettelse av en prest, ble han arrestert for første gang, men ble løslatt etter få uker.

Et møte med Jugoslavias nye leder, marskalk Josip Broz Tito (1892-1980), ga Stepinac det inntrykk at han prøvde å overtale ham til å løsrive den kroatiske katolske Kirke fra Roma og omdanne den til en uavhengig «nasjonalkirke», men Tito kan ha bedt ham om å få de kroatiske biskopene til å ta avstand fra visse aspekter av Vatikanets politikk. Den spente stemningen ble eksplosiv da de katolske biskopene i Jugoslavia offentliggjorde et hyrdebrev den 22. september 1945. Der henviste de til de løftene om å respektere samvittighets- og religionsfriheten og den private eiendomsrett som regjeringen i Beograd hadde gitt, men brutt. Biskopene krevde frihet for den katolske pressen, katolske skoler, religionsundervisningen, katolske foreninger og «full frihet for den menneskelige person og hans ubrytelige rettigheter, full respekt for det kristne ekteskapet og tilbakegivelse av alle konfiskerte eiendommer og institusjoner».

Både Stepinac og kardinal Mindszenty i Ungarn baserte sitt syn på kommunismen på pave Pius XIs encyklika Divini Redemptoris, som fordømte den som «i sitt innerste vesen et onde». Pave Pius XIIs (1939-58) syn var at Kirken i Øst-Europa måtte «holde sammen bak sine martyrer», et syn som fikk sitt mest ekstreme uttrykk i hans senere dekret da han ekskommuniserte alle kommunister og nektet sakramentene til alle katolikker som hjalp dem på noe vis. Stepinac og Mindszenty fulgte denne linjen, enten av overbevisning eller lydighet, mens i Polen klarte kardinal Wyszynski å holde en mer forstående kurs.

I november 1945 ble Stepinac angrepet nær Zagreb og steinet, og etter det forlot han ikke erkebispepalasset. I januar 1946 ba myndighetene den pavelige utsendingen om å få erkebiskopen flyttet fra Zagreb. Etter angrep på Kirken og en mediekampanje rettet mot ham personlig, hvor han ble skjelt som «fascist», ble erkebiskop Stepinac arrestert igjen og stilt for retten i september 1946. Han ble anklaget for delaktighet i krigstidens forbrytelser. Rettssaken ble fordømt av en rekke personer, fremst blant dem var pave Pius XII. I rettssaken spurte han: «Enhver nasjon har rett til uavhengighet, så hvorfor skal denne retten nektes kroatene?» Etter en skueprosess ble erkebiskopen den 11. oktober 1946 dømt til 16 års hardt tvangsarbeid og ytterligere fem år med tap av sine sivile rettigheter. Han hadde ventet en dødsdom. Hans fremste «forbrytelse» var forsvaret av enheten i Den katolske kirke i Kroatia og dens enhet med Roma. Vatikanet ekskommuniserte alle katolikker som hadde hatt noe med rettssaken å gjøre.

To dager etter denne dommen protesterte jøder i USA og sa at «denne store mannen har blitt anklaget for å være en nazi-kollaboratør. Vi jøder avviser dette (...) Alojzije Stepinac var en av de få mennene i Europa som hevet sin stemme mot nazi-tyranniet på en tid da det var ytterst farlig å gjøre det». I virkeligheten hjalp erkebiskopen under krigen til med å gjemme utallige personer, først og fremst jøder, i klostre og andre kirkelige eiendommer. Noen av dem ble værende til krigens slutt.

Stepinac ble fengslet i Lepoglava, hvor han satt i fem år, fra 19. oktober 1946 til 5. desember 1951. Hans voktere turde ikke å tvinge ham til å arbeide, men i stedet prøvde de å forgifte ham langsomt. På grunn av dårlig helse ble han løslatt etter 1.864 dager i 1951, men han ble da satt i husarrest i en gammel prestegård i sin hjemby Krasic. Han kunne imidlertid ivareta sine prestefunksjoner, motta besøkende og kommunisere med de troende pr brev. Han skrev mer enn 5.000 brev, og i dem som er bevart, er det verdt å merke seg at kardinalen aldri sa et negativt ord om dem som forfulgte ham.

Den 12. januar 1953 utnevnte pave Pius XII erkebiskop Stepinac til kardinalprest, men han fikk aldri dra til Roma for å motta den røde hatten og en titularkirke. Paven kalte ham «et mønster på apostolisk nidkjærhet og kristen styrke» og sa at han ga Stepinac kardinalhatten «for å belønne hans ekstraordinære fortjenester (...) og spesielt for å ære og trøste våre sønner og døtre som resolutt bekjenner sin katolske tro til tross for disse vanskelige tidene». Etter dette brøt de jugoslaviske myndighetene midlertidig de diplomatiske forbindelsene med Den hellige Stol (gjenopprettet 1966), og den pavelige nuntius ble utvist.

Etter at pave Pius XII døde den 9. oktober 1958, samlet 51 av de 57 kardinalene seg til konklave den 25. oktober i Roma. Men i likhet med kardinal Mindszenty av Ungarn fikk Stepinac ikke utreisetillatelse og kunne ikke delta i valget av den salige pave Johannes XXIII (1958-63). Han ville uansett ikke ha reist av frykt for at han ikke kunne vende tilbake til Jugoslavia, hvor han var fast bestemt på å bli uansett pris. I desember 1959 ble han bedt om å vitne ved rettssaken mot den åndelige veilederen på bispedømmets seminar. Erkebiskopen skrev da til myndighetene og forklarte grunnene til at han ikke kunne møte, samtidig som han reflekterte over den lange historien av dårlig behandling han hadde fått som erkebiskop av Zagreb. Han konkluderte: «Jeg vet hva som er min plikt. Med Guds nåde vil jeg utføre den til det siste, uten hat mot noen og uten frykt for noen».

Kardinal Stepinac døde den 10. februar 1960 i Krasic, 61 år gammel. Den martyrologiske betegnelsen på hans død ex aerumnis carceris – «av fangenskapets lidelser». Han ble gravlagt tre dager senere bak høyalteret i katedralen i Zagreb. Senere ble han overført til en ny grav i katedralen. Etter hans død ble situasjonen gradvis normalisert, og en avtale med Den hellige Stol i 1966 garanterte Kirkens frihet, men slo også fast Kirkens lojalitet til Jugoslavia.

Hans etterfølger, erkebiskop Franjo Seper (1960-69; kardinal fra 1965), begynte forberedelsene til en saliggjøringsprosess i 1969. Først i 1980, det året da Tito døde, åpnet Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet for en offisiell prosess, antakelig fordi «tilfellet Stepinac» i årevis ble benyttet av det jugoslaviske kommunistregimet som et hovedstridspunkt i forholdet til Den katolske kirke. Anklageren i rettssaken mot Stepinac, Jakov Blasevic, innrømmet i 1985 åpent at erkebiskopen ble stilt for retten på grunn av regimets hat mot religionen og Stepinacs lojalitet mot Den hellige Stol. I oktober 1991 innsatte Vatikanet en ny postulator for saligkåringsprosessen, og deretter gikk saken raskt fremover. I 1991 ble Kroatia igjen selvstendig, og den 14. februar 1992 rehabiliterte det kroatiske parlamentet kardinal Stepanic fullstendig. Den 22. juni 1993 ble hans relikvier identifisert og flyttet til en ny grav.

Den 10. september 1994 besøkte pave Johannes Paul II (1978-2005) Zagreb og talte da varmt og rosende om kardinal Stepinac og hans virke, og han ba ved kardinalens nye grav. Stepinacs indre organer var blitt fjernet og brent etter hans død, men da hans jordiske rester ble tatt opp graven og undersøkt i 1996, fant man at hans bein inneholdt spor av gift, noe som gjorde det klart at han kunne erklæres som martyr.

Den 3. juli 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Etter en prosess som åpent ble betegnet som vanskelig, ble Aloisius Stepinac saligkåret som martyr den 3. oktober 1998 av pave Johannes Paul II i Maria-helligdommen Marija Bistrica nordøst for Zagreb i Kroatia. Hans minnedag er dødsdagen 10. februar. Kardinal Franz König (1905-2004), alt-erzbischof av Wien, ble nesten drept i en bilulykke på vei til saligkåringen. König beskrev Stepinac som en patriot, men ikke nasjonalist, og som en mann som hadde gjort dypt inntrykk på ham på grunn av sin opptreden under rettssaken og husarresten.

Saligkåringen har ikke gjort Stepinac mindre kontroversiell, og mange serbere betrakter ham fortsatt som krigsforbryter. Simon Wiesenthal-senteret ba Vatikanet om å utsette saligkåringen i påvente av grundigere studier av kardinalens handlinger. Det israelske nasjonale Holocaustminnesmerket Yad Vashem i Jerusalem tildeler utmerkelsen «rettferdig blant folkene», som er utledet fra et ord av profeten Jesaja. Tittelen er den høyeste utmerkelse Israel gir til ikke-jøder som reddet jøders liv under Holocaust. Hittil er mer enn 15.000 mennesker på verdensbasis gitt denne tittelen. To ganger er det søkt om å gi denne hederen posthumt til kardinal Stepinac (i 1970 og 1994), men begge ganger ble søknaden avslått. Det er likevel klart at han reddet livene til flere hundre jøder under krigen.

Se en side med bilder.