Den hellige Avitus av Vienne (~460-518)

Den hellige Avitus (fr: Avit) ble født som Alcimus Ecdicius Avitus rundt 460 (anslagene varierer fra 450 til 470) i Vienne i Gallia Lugdunense, nå i departementet Isère i regionen Rhône-Alpes (fra 2016 regionen Auvergne-Rhône-Alpes) sørøst i Frankrike. Han kom fra en gallo-romansk familie, og hans far var den hellige Hesychius (lat: Esychius, Isychius; gr: Hesykhios; fr: Isice, Isyche, Ysice, Esique), romersk senator av Auvergne, og hans mor var den salige adelskvinnen Audentia. Etter fødselen av deres fjerde datter Fuscina, avla Hesychius og Audentia gjensidig løfte om avholdenhet.

Avitus ble døpt av den hellige biskop Mamertus av Vienne (fr: Mamert) (ca 461-77), som Avitus kaller praedecessorem suum et spiritalem sibi a baptismo patrem. Hans eldre bror var den hellige biskop Apollinaris av Valence (ca 492-ca 520). Familien var nær beslektet med den vestromerske keiseren Avitus (455-56), og også den hellige Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482) og andre fremstående personer tilhørte denne familien. Da datteren Fuscina var tolv år gammel, viet Hesychius seg til Gud i klosterlivet. Han ble valgt til biskop av Vienne da Mamertus døde i 477.

Avitus vokste opp i en familieatmosfære hvor dyd og kultur hadde funnet en lykkelig allianse. Han følte seg snart tiltrukket av studier og et liv tilbaketrukket fra verdens heder. Han giftet seg og fikk barn, minst en sønn. Men i en alder av førti år, da han kanskje var blitt enkemann, delte han ut sin rikdom til de fattige og trakk seg tilbake til et kloster i utkanten av Vienne. Da biskop Hesychius døde i 490 (flere kilder sier 494, blant dem The Prosopography of the Later Roman Empire), overtok sønnen Avitus som biskop av Vienne. Noen kaller ham erkebiskop av Vienne, men det er en anakronisme, for Vienne ble ikke erkebispedømme før tidlig på 1000-tallet. Avitus vigslet rundt 492 broren Apollinaris til biskop av Valence.

Dette var før frankerkongen Klodvig var blitt døpt og på en tid da kongen av Burgund, som da omfattet mye av det sørøstre Frankrike og sørvestre Sveits, var en arianer av vandal-avstamming ved navn Gundobad. Avitus var dermed på denne tiden ingen naturlig kongelig favoritt, men han ser ut til å ha vært respektert av både kristne, arianere og hedninger. Dette var en blodig tid, og Avitus er blitt bebreidet fordi han tilga Gundobads mord på sin bror.

Burgunderne krysset i 493 Alpene og trengte sørover inn i Liguria for å delta i slaget mellom Odovaker og Theoderik. De germanske herulernes general Odovaker (476-89; d. 493), som i september 476 hadde styrtet den siste vestromerske keiseren Romulus Augustulus (475-76) og selv overtatt makten som konge i Italia. Men Odovaker på sin side ble styrtet i 489 og myrdet i 493 av den ostrogotiske («østgotiske») kongen Theoderik den store av Italia (471-526).

Tilbake brakte burgunderne med seg en rekke fanger. Ifølge den hellige Ennodius av Pavia (473-521), som nevner Avitus i sin biografi om den hellige Epifanius av Pavia (ca 438-96) som var med på den samme ekspedisjonen og døde av en feber han pådro seg, var biskop Avitus i 494 ansvarlig for å kjøpe fri et stort antall av disse liguriske fangene som var tatt til fange av burgundere. Hans sjenerøse tilbud tillot biskop Epifanius av Pavia, som var sendt av Theoderik til hoffet i Burgund, å løslate tusenvis av fanger. Ennodius som fulgte Epifanius dit, skrev: Dedit etiam praestantissimus inter Gallos Avitus, Viennensis episcopus (...) et actum est, ne Gallis diutius servitum pubes Ligurum duceretur (Vita Epiphanii).

Avitus deltok i 499 på et større møte i Lyon mot arianerne og han korresponderte med flere av pavene i Roma. Han presiderte i 517 over det første burgundiske konsilet i Epaone (i dag Albon ved Vienne), hvor 25 biskoper deltok for å befeste Den katolske kirke og vedtok førti disiplinære canones. Avitus var overbevist om at Kirken var bedre egnet til å sikre overlevelsen av den gamle enheten enn institusjonene i det smuldrende Imperium Romanum. Derfor støttet han som sin samtidige Ennodius pavens forrangstilling og arbeidet for å få en slutt på det daværende skismaet mellom øst og vest, det akakianske skisma i Konstantinopel. Han var en nidkjær motstander av semi-pelagianismen.

Avitus viste seg som en nidkjær prest, full av kjærlighet til de fattige, ydmyk og med utsøkt menneskelighet overfor mennesker fra alle sosiale forhold, kraftfullt forpliktet til å spre troen, utrydde kjetteriet og forsvare Kirkens enhet. Han skrev: «Dersom paven avvises, følger det at ikke en biskop, men hele episkopatet truer med å falle» (Si papa urbis vocatur in, episcopatus videbitur, non episcopus, vaccilare). (Epistula xxxiv; ed. Peiper).

Han arbeidet ustanselig med omvendelsen av de arianske burgunderne, som da var herrer i Vienne. For dette formålet hadde han hyppige samtaler med kong Gundobald, han skrev mange brev for å forklare ham den katolske tro og for å tilbakevise arianismen, men til tross for dette var han ikke i stand til å omvende kongen, selv om han hadde stor respekt, sympati og toleranse overfor katolisismen.

Avitus’ arbeid ble belønnet med omvendelsen av Gundobalds sønn, den hellige Sigismund av Burgund, til katolisismen og døpte ham i år 497 sammen med hans familie. I 516 ble Sigismund sin fars etterfølger på den burgundiske tronen, og Avitus ga ham sin fulle støtte i oppgjøret med arianismen i staten Burgund. Under biskop Avitus’ innflytelse utviklet han seg til en from og vennlig hersker, men under sin andre hustrus innflytelse fikk han sin sønn Sigerik fra første ekteskap drept.

Men snart etter den grusomme dåden innså Sigismund sin store urett og betrodde seg til biskop Avitus. Biskopen fikk kongen til å innse alvoret i forbrytelsen og påla ham å gjøre bot. Deretter fornyet Sigismund det forfalne klosteret Saint-Maurice i Agaunum i den sveitsiske kantonen Wallis (Valais), hentet mange munker dit og utstyrte det rikt. Han innførte også den permanente avsynging av korbønnen i klosteret. En tid trakk han seg selv tilbake dit og angret bittert sin udåd. I 523 ble Sigismund drept med hele sin familie av frankerkongen Klodomir av Orléans (511-21), og siden har han vært æret som martyr.

Avitus var opptatt av Kirkens enhet, som var truet av skisma med motpaven Laurentius (498, 501-05) i Roma og med videreføringen av Det akakianske skisma i Konstantinopel. Til forsvar for den hellige pave Symmachus (498-514) skrev han et viktig brev til de romerske senatorene Faustus og Symmachus. På vegne av alle biskopene i Gallia bekreftet Avitus energisk prinsippet om at paven ikke kan bli dømt av noen, og han henviste til konklusjonene fra den romerske synoden i 501 (Epistula XXI).

En varm vennskap forbandt Avitus med pave Symmachus’ etterfølger, den hellige pave Hormisdas (514-23), og han fulgte pavens innsats for å bilegge det akakianske skismaet (Epistula XXXVII). Avitus’ autoritet ble følt i hele Gallia, hvor alle så til ham som til en veileder, noe som vises i hans korrespondanse. Avitus restaurerte templer og klostre, spesielt det i Agaune, og han fremmet kulten for martyrene; Han innkalte og deltok i provinssynoder. Den mest berømte av dem alle fant sted i Epaone (Saint Romain d’Albon) i 517, som under Avitus’ ledelse samlet hele episkopatet i regionen og ga den burgundiske Kirken sin organisasjon.

Avitus’ liv som biskop er kjent for oss fra hans skrifter og mange vitnesbyrd fra samtidige forfattere og noen ikke mye senere, som Ennodius av Pavia (Vita beati Epiphanii episcopi), den hellige Gregor av Tours (Historia Francorum, II, 34), Venantius Fortunatus (Vita Sancti Martini), den hellige Isidor av Sevilla (De illustribus Ecclesiae scriptoribus, 23), Agobard (Adversus legem Gundobaldi), den hellige Ado av Vienne (Chronicon de VI aetatibus mundi, aetas sexta). En levende beundring for Avitus merkes i deres lovprisninger. Den positive oppfatning av dikteren Avitus bifalles stort sett av moderne forskere.

Avitus døde en 5. februar, men året er usikkert. Tradisjonen sier i eller rundt 518, noen kilder sier rundt 525, andre sier rundt 520 eller i 523. Den anonyme forfatteren av hans biografi sier at Anastasio adhuc principe («Anastasius var fortsatt fyrste»), og keiser Anastasius døde den 1. juli 518, så Avitus måtte være død før den datoen. Men ifølge Ado overlevde Avitus kong Sigismund, som ble beseiret og drept av frankerne i 523, hvis død bedrøvet ham dypt.

Den belgiske bollandisten Godfred Henschen SJ (også kalt Henschenius) (1601-81), basert på dette avsnittet hos Ado og på Epistula VII av Avitus adressert til en patriark av Konstantinopel, hvor han synes å gratulerte ham for hans avslutning av det akakianske skisma, plasserer Avitus’ død til etter 523, noe som følges av noen av de nyere forskere. Den italienske patristikeren og oratorianeren Andrea Gallandi CO (1709-ca 1780) er imidlertid for prinsippet om 518, og han mener at Ado blandet sammen Avitus av Vienne med abbed Avitus av Perche (av Micy) (d. ca 530), som fortsatt var i live ved Sigismunds død.

Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) (Fastes, I) er av samme oppfatning. For ham kommer Anastasio adhuc Prince fra de kronologiske indikasjonene på Avitus’ grav, kopiert av forfatteren av biografien. På den andre side slår han fast at ingen av Avitus’ brev er senere enn 517. Epistola VII refererer ikke til avslutningen av det akakianske skisma i 519, men bare rykter om en forsoning, som i virkeligheten var premature. Brevet kunne da ha vært rettet til patriark Timotheos I (511-18) Timoteus i stedet for Johannes II Kappadokos (518-20) i anledning hans fredsambisjoner i 515. Prosopography of the Later Roman Empire (Cambridge University Press, 1971-1992), et verk i tre bind som beskriver mange av de personene som levde i Romerriket fra 260 til 641, skriver at Avitus var tilstede på konsilet i Epaone i 517, men fraværende på konsilet i Lyon i 519, noe som støtter 518 som dødsår.

Selv om året for Avitus’ død er usikkert, er datoen kjent med sikkerhet. Martyrologium Hieronymianum og den liturgiske tradisjonen i Vienne legger den til 5. februar. På samme dato blir han markert i det romerske martyrologiet. Avitus ble gravlagt i kirken i klosteret Saint-Pierre et Saint-Paul utenfor bymurene i Vienne, som allerede på 1800-tallet ble omgjort til arkeologisk museum. Hans gravskrift har blitt bevart og har blitt publisert av bollandistene. I kollegiatskirken Notre-Dame i Vienne, hvor han ble gravlagt, ble han minnet den 20. august, mens han i Valence, hvor hans bror var biskop, ble minnet den 4. februar. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 5. februar:

Viénnæ in Gállia Lugdunénsi, sancti Avíti, episcopi, cuius fide et indústria, témpore Gundobáldis regis, ab infestatióne ariánæ hǽresis Gálliæ defénsæ sunt.

I Vienne i Gallia Lugdunense [nå i Frankrike], den hellige Avitus, biskop, som gjennom tro og hardt arbeid på kong Gundobalds tid, forsvarte Gallia mot spredningen av det arianske kjetteri.

Avitus er blant de mest bemerkelsesverdige skikkelsene i kirken i Gallia på slutten av 400-tallet og de første tiårene av 500-tallet. Han er en av de mange biskopene i det merovingiske Gallia som er blitt helligkåret. Dette var spesielt vanlig med biskoper som var assosiert med kongefamiliene. Alle de 45 første biskopene av Vienne til og med den hellige Wilicarius (d. 765) regnes som helgener. Det eksisterer et kort Vita om Avitus som ble kompilert på 1000-tallet og som stort sett er troverdig, delvis hentet fra biografien om Avitus’ bror Apollinaris fra 500-tallet. Stedet Saint-Avit-Sénieur (24440) i departementet Dordogne i Aquitania bærer hans navn.

Avitus’ samtidige fremholder hans lærdom og hans kjærlighet til de fattige. Avitus var en stor biskop og en stor helgen, men også en elegant og produktiv forfatter. Han etterlot seg mange verker, men de fleste er senere gått tapt. Hans litterære berømmelse hviler på hans mange bevarte brev og på et langt dikt i fem bøker med tittelen De spiritualis historiae gestis («Hendelser i den åndelige historien»). Der gjenforteller han med poetisk originalitet i 2552 klassiske heksametre historiene fra Genesis (Første mosebok) fra skapelsen til kryssingen av Rødehavet. De omhandler Skapelsen, Arvesynden, Utvisningen fra Paradiset, Syndfloden og Kryssingen av Rødehavet.

De første tre bøkene utgjør en viss dramatisk enhet, for i dem fortelles det om hendelsene før den store katastrofen, katastrofen selv og konsekvensene. Den merovingiske litteraturens historikere har kalt de tre første bøkene: De initio Mundi («Om verdens begynnelse»), De originali peccato («Om arvesynden») og De sententia Dei («Om Guds dom»). Den fjerde og den femte boken kalles De diluvio mundi («Om Syndfloden») og De transitu maris rubri (Kryssingen av Rødehavet) og behandler Syndfloden og Kryssingen av Rødehavet som symboler på dåpen. Mange mener at den engelske poeten John Milton (1608-74) gjorde bruk av dette verket da han skrev Paradise Lost. Avitus skrev også et dikt til sin søster Fuscina, som var nonne, De laude castitatis («Om kyskhetens pris»), en hymne til jomfrueligheten, som er full av selvbiografiske opplysninger. Disse to diktene overvåket han selv publikasjonen av i 507.

Avitus mange bevarte brev er viktige dokumenter for den kirkelige og verdslige historien i årene 499 til 518. Det dreier seg om 96 brev, 81 brev fra Avitus, åtte brev adressert til Avitus og syv brev som er oppdragsarbeider som Avitus hovedsakelig skrev på oppdrag av kong Sigismund (ett brev skrev han på oppdrag av erkediakon Leonianus). Alle de religiøse problemer på hans tid gjenspeiles i disse brevene. 88 brev ble publisert av den franske jesuitten Jacques Sirmond (1559-1651) i 1643 og 98 av Rudolf Peiper (1834-98) (Auctores antiquissimi 6,2: Alcimi Ecdicii Aviti Viennensis episcopi Opera quae supersunt, Berlin 1883). Avitus mange brev ble på biskopen og historikeren Gregor av Tours’ tid delt inn i ni bøker (Historia Francorum, II, 34).

Et av brevene er adressert til kong Klodvig i anledning hans dåp, som ble foretatt av den hellige Remigius av Reims i 498 eller 499. Avitus’ kamp mot vranglære er en del av den pulserende entusiasmen som preget dette brevet til kong Klodvig dagen etter hans dåp, som ifølge tradisjonen skjedde i 496. Omvendelsen av Klodvig og frankerne til katolisismen syntes for Avitus som det endelige slaget mot arianismen i Gallia og var grunnen til at han skrev til kongen: Invenit quippe tempori nostro arbitrum quemdam Divina provisio: dum vobis eligitis, omnibus iudicatis: vestra fides nostra victoria est («Din tro er vår seier») (Epistula XLI).

Noen brev mellom Avitus og broren Apollinaris er bevart. I et av dem bebreider Apollinaris seg selv for ikke å ha markert årsdagen for deres søsters død, i et annet håper Avitus at vigslingen av en kirke ikke blir en unnskyldning for en alt for stor fyllefest.

Avitus var en av fire gallo-romanske aristokrater på 400- og 500-tallet som det er bevart mange brev av, de andre er den hellige Sidonius Apollinaris, prefekt av Roma i 468 og biskop av Clermont (d. 483), biskop Ruricius av Limoges (d. 507) og Ennodius av Pavia (Ticinum) (Magnus Felix Ennodius fra Arles) (d. 534). De var alle forbundet i det nært sammenknyttede aristokratiske gallo-romanske nettverket som leverte biskopene i det katolske Gallia.

Avitus kjempet også mot vranglæren til Nestorius, Fotinus og spesielt Eutyches (Epistulae II, III), og mot semi-pelagianismen til Faustus av Riez (Epistula IV). Han skrev også Contra Eutychianam haeresim libri I-II («To bøker mot det eutykianske kjetteri»). Dessuten er det bevart tre komplette prekener og fragmenter av 31 andre, av spesiell interesse er prekenen om rogasjonsdagene, som Avitus mintes at biskop Mamertus lanserte. Hans epigrammer gikk tapt under frankernes plyndring av Vienne i 500.

De såkalte dialogene med kong Gundobad, Dialogi cum Gundobado rege vel librorum contra Arrianos reliquiae («Dialoger med kong Gundobad eller bøker mot arianerne»), skrevet for å forsvare den katolske tro mot arianerne og som gir seg ut for å gjengi den berømte konferansen i Lyon i 449, ble en gang ment å være hans verk. Men i 1885 ble det bevist at verket er et falskneri av oratorianeren Jérome Viguier (d. 1661), som også forfalsket et brev som ga seg ut for å være fra pave Symmachus til Avitus.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Butler 1866, Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-valence.cef.fr, hls-dhs-dss.ch (Historisches Lexikon der Schweiz), orthodoxengland.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. april 2002 – Oppdatert : 9. februar 2016