Den salige Candelaria Paz-Castillo Ramírez (1863-1940)

Den salige Candelaria ble født som Susana Paz-Castillo Ramírez den 11. august 1863 i Altagracia de Orituco i delstaten Guárico i Venezuela. Hennes foreldre var Francisco de Paula Paz Castillo og María del Rosario Ramírez. Familien tilhørte middelklassen og var kjent for sitt engasjement for Venezuelas patriotiske historie. Hennes farmor var Doña Candelaria Pérez y Bolívar, som var søster av El Libertador, Simón Bolívar (1783-1830), nasjonalhelten i uavhengighetskampen. Hennes far var en ærlig og dypt kristen mann med et stort hjerte. Han nøt respekt blant sine naboer og hadde kunnskaper om naturmedisin som han brukte til å hjelpe mange mennesker som ba om hans tjenester. Hennes mor var en from kvinne, ærlig og hardtarbeidende. Hun og Don Francisco ga sine barn den beste utdannelsen som omstendighetene i deres livs tillot. Hun var en sann kristen som gjennom eksempel og ord lærte bort solidaritet og ansvar i praktiseringen av kristen tro og verdier.

Susana ble døpt da hun var seks måneder gammel i sognekirken Nuestra Señora de Altagracia av sogneprest Juan Pablo Cabrales. Hun lærte å lese, skrive og sy, spesielt å brodere. Hennes far døde den 23. november 1870, da Susana var syv år gammel. Hun mottok sin første kommunion først som sekstenåring. Hennes mor døde den 24. desember 1887 da Susana var 24 år gammel. Hun påtok seg forpliktelsene i husholdningen, men samtidig begynte hun å praktisere nestekjærlighet overfor invalide som samlet seg i et hus som var tilknyttet sognekirken. Da p. Sixto Soda Diaz kom til sognet i 1903 og etter råd fra lokale leger ble det bygd et hospital, og Susana ble direktør for dette hospitalet, San Antonio. Hun begynte å leve et religiøst liv sammen med andre unge kvinner som i likhet med henne hadde uttrykt ønsker om et ordensliv.

Den 13. september 1906 mottok Susana med autorisasjon fra den lokale biskopen ordensdrakten i kongregasjonen Hermanitas de los Pobres de Altagracia de Orituco («Søstre av de fattige i Altagracia») og ordensnavnet Candelaria av St. Josef (Candelaria de San José). Den 31. desember 1910 ble en ny kongregasjon offisielt etablert, Congregación de las Religiosas Carmelitas de la Tercera Orden Regular («Karmelittsøstre av den regelbundne tredjeorden»), som i dag har navnet Religiosas Carmelitas de la Madre Candelaria, Hermanas Carmelitas Venezolanas eller Hermanas Carmelitas de Madre Candelaria (HCMC). De første seks søstrene avla sine løfter i hendene til biskop Felipe Neri Sendrea, som stadfestet Madre Candelaria som generalsuperior for kongregasjonen. I desember 1916 avla hun sine evige løfter.

To egenskaper var karakteristiske for moder Candelaria: hennes dype ydmykhet og hennes uuttømmelige nestekjærlighet, først og fremst til sine søstre. Hun hadde en stor følsomhet for andre menneskers ulykke og motgang. Hun møtte behovene til de fattigste jentene og de syke ved å grunnlegge passende institusjoner og gjennom utdannelsen av unge jenter. En annen ting som karakteriserte henne, var hennes store glede. Hennes store kjærlighet var den korsfestede Jesus og den hellige Jomfru Maria, Guds Mor. Hun drev en omfattende reisevirksomhet i jakt på ressurser til støtte for sitt arbeid, og hun grunnla nye kommuniteter som svarte på aktuelle behov.

Hennes kongregasjon møtte mange vanskeligheter i sine første dager. Beleilig nok kom karmelittene av den gamle observans (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm) den 12. juli 1922 til Porlamar på øya Margarita, og biskop Sosa ga dem sognet St. Nikolas av Bari. Moder Candelaria hadde aldri ant hvilken stor gave det karmelittiske nærværet ville være for henne og for det vanskelige og farlige arbeidet hennes kongregasjon var involvert i. Kongregasjonen ble opptatt i karmelittordenen den 25. mars 1925.

Kongregasjonen regner sin grunnleggelse fra 1903, og moder Candelaria styrte den i nesten 35 år helt til generalkapittelet i 1937, da hun overlot ledelsen til Madre Luisa Teresa Morao etter 22 år som Hermanita de los Pobres de Altagracia og tolv år som karmelitt. De siste årene av hennes liv var preget av en smertefull sykdom, men etter å ha gått av som generalsuperior fortsatte hun å tjene kongregasjonen som novisemester. Hun ba inderlig om den nåde å få dø med navnet Jesus på sine lepper. Ved daggry den 31. januar 1940 kastet hun opp blod, uttalte navnet Jesus tre ganger, og døde i Cumaná i Sucre i Venezuela, 77 år gammel.

Byste i Altagracia

I 1976 ble hennes saligkåringssak åpnet i Vatikanet etter initiativ fra p. Felipe Amenós. Den 20. april 2004 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

I 1995 var Señora Rafaela Messia de Bermúdez i Altagracia de Orituco gravid, men det ble snart klart at det var snakk om et høyrisikosvangerskap med symptomer på hjertesvikt, anemi og svangerskapsforgiftning. I uke 29 av svangerskapet viste en ultralydsundersøkelse fravær av hjerteaktivitet hos fosteret – med andre ord var det dødt. Rafaela ba da intenst om moder Candelarias forbønn, og da legene skulle begynne å foreta en utskrapning, så de til sin forbløffelse en levende jente ble født. Hun ble snart døpt med navnet Milagros Candelaria (sp: milagros = mirakler). Dette «levende miraklet», Milagros del Valle Candelaria, nå tretten år gammel, var til stede ved saligkåringen av moder Candelaria.

Milagros Candelaria

Hun ble saligkåret den 27. april 2008 på Estadio de la Universidad de Caracas i Caracas i Venezuela. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er 1. februar.

Madre Candelaria er Venezuelas andre salige etter Maria Alvarado Cardozo (1875-1967) eller Madre María de San José, som ble saligkåret den 7. mai 1995. I dag har moder Candelarias kongregasjon bare åtti søstre i tretten hus i Venezuela og ett i Puerto Rico, på grunn av den vanskelige pastorale situasjonen for kirkene i Latin-Amerika, spesielt i Venezuela.