De salige Diego Ventaja Milán (1880-1936) og Manuel Medina Olmos (1869-1936)

Manuel Medina Olmos medskytshelgen for Lanteira i Granada

Den salige Diego Ventaja Milán (sp: Diégo; lat: Didacus) ble født ved daggry den 22. juni 1880 i Calle Carlos Mendoza i Ohanes i provinsen og bispedømmet Almería i regionen Andalucía i Sør-Spania. Ohanes er en vakker og avsidesliggende fjellandsby i comarcaen Alpujarra i det østlige Sierra Nevada. Han var sønn av smeden Juan Ventaja Medina, som var født i Beires, og hans hustru Palmira Milán Hernández, som var født i Ohanes. Hans farfar og farmor var Antonio Ventaja y Ventaja og Antonia Medina Márquez, som bodde i Beires. Hans morfar og mormor var Francisco Milán Gutiérrez og Francisca Hernández Moreno, som bodde i Ohanes.

Han ble døpt den 24. juni i sognekirken Inmaculada Concepción i Ohanes av sognepresten don Julián Amoraga. I det rekonstruerte dåpsregisteret står bare navnet til gudfaren, Diego Fernández, mens gudmorens navn ikke nevnes. Han fikk navnene Diégo José Paulino, sistnevnte etter den hellige Paulinus av Nola (353-431), ettersom han ble født på dennes minnedag. Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob, og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus.

Diegos hjem var fattig, men dypt kristent. Hans foreldre var praktiserende kristne som lærte ham opp i den kristne tro. Fra sin mor lærte han alt om den store kjærligheten til Jomfru Maria, som i hans landsby ble æret under tittelen «Vår Frue av Trøsten av Tices», Nuestra Señora de la Consolación de Tices. Helligdommen i Tices ligger fire kilometer fra landsbyen Ohanes. Der tilbød hans foreldre ham til Jomfru Maria etter dåpen.

Diego var enebarn og vokste opp til en våken og intelligent gutt. I tillegg til å leke med de andre barna etter å ha hatt undervisning i landsbyens skole, likte han å gå i kirken, hvor han tilbrakte lang tid. Han mottok sin første kommunion ved syv års alder, like før han flyttet sammen med familien til Granada. Sognepresten og læreren hadde snakket med hans foreldre om de store kvalitetene de fant i ham. Som svært ung spurte Diego sin mor om å få bli prest.

I Ohanes levde familien svært fattigslig. I en liten landsby som dette ga ikke arbeidet som smed særlig store inntekter. Sommeren 1887 oppmuntret Palmiras bror Juan de Dios Milán dem til å flytte til Granada. Han arbeidet som hønsehandler og dro ofte til Granada med forsyninger til gutter som studerte ved Sacro Monte og til noen venner. Juan og Palmira solgte noe verktøy og sammen med Juan de Dios dro de til Granada i håp om å finne arbeid og å legge til rette for Diegos studier.

De fant et nytt hjem i Calle Calderería nueva nr. 354. Allerede dagen etter ankomsten presenterte Juan de Dios sin svoger Juan for abbeden av Sacro Monte, don José Ramos López. Men i begynnelsen levde de i stor fattigdom. Juan må ha arbeidet en stund med lasting og lossing på markedet, mens Palmira måtte se etter en tilleggsinntekt. Hun bidro til husholdningen ved å tigge om almisser ved inngangen til katedralen i Granada, ledsaget av sin sønn Diego. Dette vet vi fra et vitnesbyrd fra Diego selv etter at han var blitt biskop. To måneder varte denne ekstreme og smertefulle situasjonen som Diego aldri skulle glemme. Det første året studerte han ved en nasjonal skole i Granada.

Kollegiatskirken Sacro Monte ble grunnlagt av erkebiskop Pedro de Castro Vaca y Quiñones (1534-1623) etter noen arkeologiske funn i 1595 som fikk dem til å mene at de var nær det gamle romerske og kristne Ilíberis. Funnene ble gjort på høyden Ilipulitano og var angivelig relikvier av de første kristne i Granada som evangeliserte det romerske Baetica, inkludert de hellige Cecilius, martyr og første biskop av byen i det første århundret, og andre apostoliske skikkelser, ledsagere av apostelen Jakob den eldre. Kollegiatskirken ble av Den hellige stol satt under patronatet «Marias himmelfart» (La Asunción de Nuestra Señora). Grunnleggerbiskopen etablerte et kapittel der av Regelbundne augustinske kanniker (Canonici Augustinianum – CanAug), styrt av en abbed.

Som apostolisk arbeid i tillegg til et intenst bønneliv, skapte grunnleggeren kollegiet St. Dionysius Areopagitten (Colegio de San Dionisio Areopagita). Dette kollegiet var et seminar og inkluderte fakulteter for teologi og sivilrett, hvor mange prester og jurister ble utdannet. Pave Paul V (1605-21) stadfestet grunnleggelsen i november 1609. Erkebiskopen utstedte regler for kollegiet den 18. mars 1618. Ved en kongelig resolusjon av 31. august 1895 ble deres myndighet til å tildele titler gjenopprettet, også i sivilrett. I mange år var det et kollegium for opplæring av kristne barn og unge, uten å miste sin status som seminar.

I skoleåret 1888-89 begynte den åtteårige Diego på dette kollegiet, hvor han studerte i åtte år. Hans far var allerede i abbedens tjeneste som fámulo (tjener), en vanlig måte for å gjøre det mulig for fattige barn å studere i mange seminarer. Blant de store prestene som don Diego fant i Sacro Monte, var den berømte don Andrés Manjón y Manjón (1846-1923), grunnlegger av de berømte Ave Maria-skolene (Las Escuelas del Ave María) i Albaicín (Albayzín) i Granada for å undervise sigøynerbarn med pedagogiske nyskapninger som fortsatt er i bruk, og den ærverdige don José Gras y Granollers (kat: Josep) (1834-1918), grunnlegger av kongregasjonen «Døtre av Kristus Kongen» (sp: Hijas de Cristo Rey) (Congregatio Filiarum Christi Regis – FCR) i nærheten av kirken San Gregorio i Albaicín. Disse to presteskikkelsene ikke bare påvirket ham sterkt, men han skulle ha dem med seg hele livet ved å tjene de institusjonene som de hadde grunnlagt.

Fra 1889 var Diego i abbedens direkte tjeneste som praktikant. Frem til 1894 studerte han i fire år humaniora og det første kurset i filosofi, uten merkbare endringer i hans liv. Han var en elev av sin senere medmartyr don Manuel Medina Olmos fra 1892 til han dro til Roma i 1894. På denne tiden var Don Manuel rektor ved Sacro Monte. Kollegiet skulle innprente i ham kjærligheten til La Inmaculada, som har vært sterkt dyrket i Granada etter at de katolske monarkene gjenerobret byen fra maurerne.

Diego fullførte sine studier ved Sacro Monte i Granada med strålende resultater. Etter ønske fra pave Leo XIII (1878-1903) bestemt kannikene i Sacro Monte i deres kapittelmøte i september 1894 å sende to studenter til det pavelige spanske kollegiet San José i Roma som stipendiater ved dette nye senteret for formasjon av sekularprester i hjertet av Roma, nær Tiberen og Piazza Navona. Rektoren for kollegiet ved Sacro Monte foreslo den 1. oktober for kapittelet, med henvisning til denne avtalen, å sende de to humanistene ved kollegiet, Manuel Casillas Vargas og Diego Ventaja Milán, som man så tegn på kall hos.

Sacro Monte bidro med alle utgifter til reise, kost og losji og studier, mens hans foreldre måtte sørge for klær. Det må ha vært imponerende da han bare fjorten år gammel, knelte sammen med sine foreldre foran alteret for Vår Frue av sorgene (La Virgen de las Angustias) som start på reisen. Den 27. oktober kom Diego til Palacio Altemps, hovedkvarteret til det spanske kollegiet, takket være interessen fra pave Leo XIII, intervensjon fra kardinal statssekretær Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913), tidligere nuntius i Spania og nå statssekretær (1887-1908), den spanske ambassadøren til Den hellige stol, Rafael Carlos Merry del Val (1831-1917), og dennes sønn Msgr Rafael Merry del Val y de Zulueta (1865-1930) (senere kardinal), som sluttet entusiastisk opp om skolen. Rektor var don Benjamín Miñana Ballesteros.

Det spanske kollegiet var grunnlagt i 1892 av den salige Manuel Domingo y Sol (1836-1909), som også grunnla sekularprest-instituttet Hermandad de Sacerdotes operarios Diocesanos del Sagrado Corazón de Jesús, «Prestebrorskapet av bispedømmearbeidere av Jesu hellige Hjerte» (Sodalium Sacerdotum operariorum dioecesanorum Sacro Corde Iesu – OD) (1883) for å fremme prestekall og utdanne aspiranter ved seminaret. Diego studerte filosofi, teologi og kirkerett ved Det pavelige universitetet Gregoriana. Det var ikke snakk om lommepenger, og som Diego selv innrømmet: «Jeg hadde aldri en céntimo». Når han trengte noe, gikk han til administrator don Luis Maria Albert, som hans foreldre pleide å sende tre til fem pesetas til når de kunne.

Blant Diegos mange medstudenter og venner fra kollegiet var det to som skilte seg ut, andalusieren Leopoldo Eijo Garay (1878-1963), senere biskop av Madrid-Alcalá (1922-63), og katalaneren Enrique Plá y Deniel (kat: Enric Pla i Deniel) (1876-1968), senere erkebiskop av Toledo og spansk primas (1941-68), kardinal fra 1946. I det akademiske år 1894/95 hadde Diego det svært vanskelig, for i Sacro Monte i Granada hadde han bare studert latin i to år. I tillegg ble han syk og måtte holde sengen i en måned. Fordi han var så ung, tok don Benjamín kontakt med hans overordnede i Sacro Monte og anbefalte at Diego skulle gjenta det første året med filosofi året etter, siden han ikke var sterk i latin. Før han fullførte kurset, hadde han stor glede av å delta sammen med Manuel Casillas på en audiens med pave Leo XIII. Han hadde et stort engasjement for å lære hebraisk og arabisk.

I løpet av det akademiske året 1895/96 ble det roligere, og Diego begynte på det første kurset i filosofi på nytt, og han tok bachelorgraden i filosofi. Fra brev han skrev til sine foreldre vet vi at han dette året ble tertiar hos servittene eller «Marias tjenere» (Ordo Servorum Mariae – OSM) med navnet Luis de la Virgen de los Dolores. Han hadde også en stor hengivenhet til Det hellige sakrament, Santísima Virgen de las Angustias og den hellige Aloisius Gonzaga (1568-91).

I 1896 begynte Diego på sitt andre år i filosofi. Samme år ble p. A. Ferreti SJ utnevnt til rektor for Gregoriana (1896-1901). Han var professor for Diego på dette fakultetet, hvor han tok et lisensiat. I det akademiske året 1897/98 tok han det tredje kurset i filosofi. Han fikk svært gode karakterer og vant førstepremie i metafysikk. Den 9. juli 1898 ble han eksaminert til doktorgraden i filosofi, etter at han et par uker tidligere hadde fylt atten år. Han ble proklamert doktor og lærer i filosofi og den 14. juli ble diplomet signert.

I dette skoleåret måtte han overvinne en ny vanskelighet, nemlig militærtjenesten. Spania var i krig med Filippinene og Cuba, og den militære mobiliseringen skapte problemer for studenter. Kollegiets avhengighet av den spanske ambassadøren til Den hellige stol, Don Rafael Merry del Val, gjorde det litt lettere, men det var nødvendig å håndtere problemet. Den 1. mars 1898 vedtok kapittelet i Sacro Monte å gi tillatelse til generaladministratoren om å gi kjøpe fri Ventaja Diego, student i Roma, fra militærtjeneste. De satte som en betingelse at hans foreldre ville dekke kostnadene ved å presentere en garantist for å betale ti pesetas månedlig.

I det akademiske året 1898/99 begynte Diego å studere teologi. Den 12. desember mottok han tonsuren i kapellet ved Colegio Romano i Altemps, atten år gammel, og deretter skulle han alltid kle seg som kleriker. Som første års student i teologi på universitetet Gregoriana hadde han blant andre fagene moralteologi og hebraisk. Etter instruksjoner fra sine overordnede i Sacro Monte gikk han også på kollegiet San Apollinare, hvor han studerte hebraisk og arabisk. Hans andre år med teologi i det akademiske året 1899/1900 ble svært interessant, og han tok bachelorgraden.

I dette skoleåret var en av begivenhetene bispevielsen av Msgr. Merry del Val, som var nært knyttet til det spanske kollegiet. Pave Leo XIII utnevnte ham til rektor ved Det pavelige kirkeakademiet, hvor Den hellige stols diplomater ble utdannet. I konsistoriet den 19. april 1900 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Nikea. Han ble bispeviet av kardinalstatssekretær Rampolla i den spanske nasjonalkirken Santiago y Montserrat. Studentene fra det spanske kollegiet, blant dem Diego, tjente som akolytter.

Den 1. mai 1900 innvilget kannikene i Sacro Monte anmodningen fra Juan Ventaja om å la sønnen tilbringe ferien sammen med sine foreldre, og kannikene vedtok å dekke alle utgifter. Dette gjorde de for å belønne ham for hans brev og hans ekstraordinære fremgang i Roma. Diego forlot Roma den 5. juli og kom ikke tilbake før til studiestart i oktober. For både ham og foreldrene var det en stor glede å dra til sin hjemlige landsby og delta i feiringen av Santísima Virgen de la Consolación de Tices.

Den 25. oktober var han igjen i det spanske pavelige kollegiet San José i Roma. Det akademiske året 1900/01 var intensivt for ham. Det var hans tredje år med teologi og han avsluttet med en lisensiatgrad. Han ble også uteksaminert som bachelor i kirkerett og besto også eksamen i dogmatikk. Hans overordnede anså ham som så dyktig og ansvarlig at han ble utnevnt til disiplinærprefekt. Gjennom å sørge for disiplinen på kollegiet, vant han full tillit hos sine jevnaldrende. Den 4. og 18. november 1900 mottok han de lavere vielser i kollegiets kapell.

Skoleåret 1901/02 betydde slutten på de teologiske studiene. I juni feiret han sin 21-årsdag og var dermed myndig. Dette året studerte han ved siden av dogmatikk også Skriften. Ved slutten av kurset erfarte han et hardt slag fordi han ikke klarte å bestå sin doktorgradseksamen. Etter at don Benjamín konfererte med sine sponsorer, fikk Diego lov til å prøve igjen. Rektor ved Gregoriana, p. Emigdio Rossi, ga ham den 11. november 1902 tillatelse til å prøve på nytt. Det endte med at han ble godkjent som doktor og lærer i teologi. Tittelen mottok han i Roma den 4. desember 1902.

Den 3. november 1901 ble Diego Ventaja vigslet til subdiakon i kapellet på det romerske kollegiet i Altemps av erkebiskop Merry del Val, og i det samme kapellet ble han også diakonviet av samme prelat. Hans overordnede mente, til tross for at han bare var 22 år og noen måneder, at han måtte motta prestevielsen i Roma før han returnerte til Spania. Han fikk den nødvendige dispensasjonen for alder, og den 2. desember 1902 mottok han prestevielsen av erkebiskop Merry del Val i kollegiets kapell. I kapellet ved Colegio Romano i Altemps, ledsaget av don Benjamín og don Federico Salvador og av sine medstudenter, sang han 21. desember sin første høytidelige messe. Julaften ble feiret med alle i Altemps, og tidlig på morgenen den 25. desember feiret Diego sin siste messe i Roma for umiddelbart å dra til Spania.

Straks Diego kom tilbake til Granada, dro han rett til Sacro Monte og stilte seg til disposisjon for abbeden og kapittelet i kollegiatskirken. Samme dag, den 3. januar 1903, mottok abbeden et brev fra erkebiskop Aristide Rinaldini (1844-1920), nuntius i Spania (1899-1907) og kardinal fra 1907, som uttrykte sitt ønske om å sende en annen elev til det spanske kollegiet i Roma, etter at den forrige, don Diego Ventaja, var tilbake i hjemlandet. Dette ble avtalt.

Kapittelet i Sacro Monte sto under ledelse av abbed don Francisco Sánchez y Sánchez og besto av en rekke hellige menn. I det akademiske året 1903/04 var p. Diego fullt integrert på kollegiet, hvor gymnasstudentene var helt uavhengig av de studentene som forberedte seg til prestevielsen med studier i filosofi og teologi. Rektor for kollegiet var kannik don Manuel Medina Olmos, som hadde dette embetet i 33 år. Han var elleve år eldre enn don Diego, som overtok embetet etter ham, og de skulle komme til å være som tvillingsjeler inntil døden. Don Manuel ønsket å samarbeide fullt ut med don Diego i å drive kollegiet, blant annet ble han bedt om å være dets sekretær. I kapittelet som ble avholdt den 26. september, ble han utnevnt til denne stillingen, og samtidig skulle han undervise i hebraisk ved teologisk fakultet og i kalligrafi for gymnasiastene.

Nesten hele hans pastorale aktivitet var i Granada, hvor han skulle tilbringe 32 år av sitt liv inntil han ble utnevnt til biskop. Egentlig var Sacro Monte hans hus fra han var åtte år gammel. Allerede i løpet av skoleåret ble det ledig en kapellanstilling i klosteret, og kapittelet var innstilt på å la p. Diego fylle den ledige stillingen. I kapittelet den 3. november 1903 ble don Diego Ventaja Milán utnevnt til kapellan for «alter og kor» (de altar y coro) i kollegiatskirken. Rollen til kapellaner i kollegiatskirken i Sacro Monte var den samme som for beneficiados i katedraler, som måtte tjene som diakoner og subdiakoner i messene i koret pluss andre tjenester. Han hadde stillingen som kapellan i mer enn tolv år.

Fra Sacro Monte gikk don Diego daglig ned til foreldrenes hus i Calle Zacatín. Men den unge prestens første år i prestetjenesten skulle også bli berørt av smerte. Samtidig som hans beskjedne familie syntes å begynne å leve, døde hans far Juan Ventaja Medina den 30. desember 1903 etter å ha mottatt de hellige sakramenter.

Inntil rundt 1915 forløp don Diegos liv uten de store overraskelsene, og han viet seg helhjertet til sitt arbeid i klosteret og skolen. Fra kapittelets arkiv vet vi at han i 1905/06 underviste i arkeologi, hebraisk i første og andre år av teologatet og kalligrafi på gymnaset. I 1906/07 fortsatte han å undervise i hebraisk. I det akademiske år 1907/08 underviste han igjen i arkeologi og hebraisk. I 1908/09 underviste han i de samme fagene. I året 1910/11 underviste han i universell historie, moralteologi og hebraisk. Disse fagene fortsatte han med i 1913/14.

I tillegg til sin aktivitet på kollegiet med både gymnasiaster og seminarister var han også engasjert i en rekke aktiviteter som normalt ikke kommer frem i kapittelets protokoller. Blant annet holdt han misjoner i ulike menigheter, åndelige øvelser for ordenssøstre og tjeneste i skriftestolen. På disse feltene hadde han gode resultater.

Det akademiske år 1916/17 medførte mye arbeid for ham. Påskyndet av don Manuel Medina Olmos og abbed don Francisco Sánchez y Sánchez, var han kandidat til ledige kannikembeter i Sacro Monte. Det var da fire ledige stillinger i kapittelet i kollegiatskirken, men han måtte konkurrere med menn som var høyt kompetente i de teologiske fag. Den 2. juli 1917 besto don Diego prøvene, og av de fire ledige stillingene ble han enstemmig valgt til den første. Kapittelets protokoll av 4. juli viser at han fikk alle de ti stemmene. Den 31. august 1917 tok han embetet i besittelse sammen med de tre andre som var valgt av kapittelet. Den 30. desember 1918 valgte kapittelet ham til sin sekretær.

Hans praktiske liv skulle imidlertid endre seg lite, siden han allerede som kapellan hadde plikter i koret, men nå var han medlem av kapittelet. Han var ennå ikke ferdig med det første året i kapittelet da kannik don José Gras y Granollers døde den 7. juli 1918. Dette var en av de personene som don Diego æret og elsket høyest. Han beundret hans arbeid ved instituttet Døtre av Kristus kongen, som han kjente seg svært forent med. Arbeidet i novisiatet San Gregorio var et av hans to foretrukne områder for pastoralt arbeid. Det andre var Ave Maria-skolene, som var grunnlagt av don Andrés Manjón i 1888. Diego ble utnevnt til viserektor ved institusjonen, hvor han utmerket seg for sin eksemplariske oppførsel, beskjedenhet og fromhet. Diego bodde sammen med ham i Sacro Monte til han døde den 10. juli 1923.

Ved begynnelsen av skoleåret 1919/20, utnevnte kapittelet ham den 3. oktober igjen til professor i moralteologi og hebraisk. Vi vet også at han bidro på sentralseminaret i Granada, som på den tiden ga grader i ulike fag som Det pavelige universitetet San Cecilio i Granada.

Den 21. februar 1921 utnevnte pave Benedikt XV (1914-22) biskopen av Almería, don Vicente Casanova Marzol (1854-1930), til ny erkebiskop av Granada (1921-30), kardinal fra 1925. Interessant nok ble hans innsettelse utsatt til den 1. desember samme år. Don Diego kom sammen med klosterets kapittel for å møte ham og vise sin ærbødighet.

Etter at det akademiske året 1923/24 var over, valgte kapittelet i Sacro Monte ved hemmelig avstemning don Diego Ventaja Milán til rektor for seminarkollegiet San Dionisio Areopagita. Han etterfulgte sin venn don Manuel. Sammen planla de oppstarten av nye kurs. Men før skoleåret begynte, ble kapittelet den 13. september uventet og i all hast innkalt til et ekstraordinært kapittel. Kannikene minsket ikke sin beundring av ham selv om embetet som rektor for seminarkollegiet ble gitt til erkebiskopens kandidat, kannik don Jesús Mérida Pérez, uten forutgående konsultasjoner. Det var en ordre fra erkebiskopen som brøt med all tradisjon i Sacro Monte. Don Diego aksepterte avgjørelsen i all ydmykhet, men med stor styrke ba han om en forklaring på det som hadde skjedd, slik det fremgår av referatet fra kapittelet.

Hvorfor denne holdningen fra erkebiskopen? Han var fast bestemt på å reformere statuttene for Sacro Monte. Han ønsket å tilpasse vedtektene til den nye kirkeloven (Codex Iuris Canonici) av 1917, som ga mer makt til ordinarius. Men endringen brøt absolutt med en ærerik og fruktbar tradisjon som ble innført av grunnleggererkebiskopen selv. Av de åtte kannikene som Sacro Monte hadde på den tiden, var fem fullstendig mot en fornyelse av statuttene, mens bare tre støttet erkebiskopen. Dessverre er referatene fra årene 1924-29, som ville ha informert oss om don Diegos andre aktiviteter, gått tapt i Sacro Monte. Men vi vet at han senere ble valgt to ganger til rektor for kollegiet i Sacro Monte, alltid ved valg av kapittelet. Flere ulike prelater som var hans venner, inkludert Leopoldo Eijo Garay (1878-1963), biskop av Madrid (1922-63) og fra 1946 patriark av Vestindia, tilbød ham toppstillinger i sine bispedømmer, men han ikke tok imot disse tilbudene fordi han sa at han skyldte Sacro Monte alt, og at han derfor ville utføre sin tjeneste og aktivitet der.

Etter at don Diegos far døde, ble deres hus hjem for flere av doña Palmiras søskenbarn og kjødelig nevøer, som var blitt foreldreløse i landsbyen. En tante av Diegos mor sluttet seg også til dem før hun senere trådte inn som legsøster i Convento de Recogidas. Diego gjorde alt for å hjelpe moren, som nå var blitt gammel. I 1926 døde Diegos mor, som alltid hadde delt hans arbeid, ofre og lidelser, men også hans gleder. Diegos liv kan på mange måter deles i to perioder, en før og en etter morens død. Hans helse hadde lenge vært dårlig, for han hadde skadet lungene alvorlig ennå mens hans mor levde. Uten å forsømme sine plikter hadde han unngått alt som kunne skade hans helse. Men etter morens død henga han seg fullstendig til livet i apostolatet og foraktet alle andre ting, og han bekymret seg ikke i det hele tatt om sin helse, som ikke var sterk. Diego fortsatte å bo i Sacro Monte, men han holdt også sitt hus i Zacatín åpent. Der fikk Joaquín Menchón bo sammen med sin hustru Carmen, begge fra Ohanes.

Den 4. februar 1929 ga kapittelet don Diego i oppdrag å utarbeide et minneskrift om erkebiskop don Pedro de Castro, grunnleggeren av kollegiatskirken og formidler av andakten til Jomfruen, som var karakteristisk og viktig for denne institusjonen. Dette skriftet ble presentert på den marianske kongressen som ble avholdt fra 15. mai samme år i Sevilla i anledning av 400-årsjubileet for oppdagelsen av Amerika.

I oktober 1930 holdt kapittelet begravelsen til kardinal Casanova y Marzol. Den 2. desember  1930 stadfestet kapittelet don Diego i alle verv han var blitt fratatt. Den 30. desember utnevnte kapittelet han til seremonimester i anerkjennelse av hans lojalitet, punktlighet og fromme meditasjon i koret. Samtidig var han professor i moralteologi ved kollegiet. Han var også medlem av det akademiske råd ved sentralseminaret i Granada. Han var en utrettelig predikant og hadde en dyp åndelighet, og han var kjent for sin sjenerøsitet og ydmykhet. Han var også skriftefar for flere søsterkommuniteter.

Den 3. desember 1931 ble han stadfestet som andre Clavero («nøkkelholder»). Den 7. juni 1933 var han til stede ved dødsleiet til kannik don José Campos, som hadde vært president i kapittelet. Den 2. desember samme år valgte kapittelet ham til ny president for kapittelet, samtidig som de stadfestet ham som seremonimester. Dette var en av de mest produktive faser av hans liv. Han ble den store motoren i den pastorale og pedagogiske aktiviteten som institusjonen utstrålte i Granada i vanskelige trettiårene.

Abbed don Francisco Sánchez y Sánchez kunne ikke lenger komme seg til koret på grunn av sin høye alder og skrøpelighet, og han kunne heller ikke ta seg av de andre spørsmålene i kapittelet. Derfor hadde kapittelet i lang tid valgt en president for kapittelet. Don Diego hadde stor respekt og enda større hengivenhet for abbeden. Hans valg som president sammenfalt med svært vanskelige dager for Spania og spesielt for Granada.

Natten mellom 9. og 10. desember 1931, fra de tidligste timer til sent på morgenen, brant kirker og klostre, spesielt i bydelen Albaicín. Karmelitt-tertiarenes hus som ble kalt Recogidas, ble reddet, takket være innsatsen til et borgervern. Dørene til klosteret Santa Inés og sognet San José ble brent, men brannen spredte seg ikke takket være naboenes innsats. Hele kirken San Luis brant ned med alle sine bilder, altertavler og annet utstyr. Bare veggene ble stående. I sognet Salvador brant benkene, men sognepresten og de troende klarte å kvele ilden. Det berømte klosteret Santo Tomás de Villanueva som tilhørte augustiner-rekollektene, «Las Tomasas», brant helt ned. Etter å ha vanhelliget templet, begynte horden å skyte mot søstrene. Samme skjebne rammet kirken San Gregorio, og døtrene av Kristus Kongens måtte flykte fra novisiatet mens det ble skutt mot dem. Forgjeves hadde kapitularvikaren, don Lino Rodrigo Ruesca, titularbiskop av Tabora, advarte de sivile myndighetene og ringte dem gjentatte ganger den kvelden.

I denne situasjonen holdt don Diego vakt ved porten til Sacro Monte hele natten. Ved daggry ankom en tropp. De ble sjokkert over å finne don Diego, som de kjente fra hans arbeid med deres barn i Ave Maria-skolene. De sa: «Hva gjør du her på denne tiden?» Han svarte rolig: «Det var på tide å komme ned for å lese sørgemesse». Sacro Monte ble ikke skadet.

Året 1932 skulle bringe en uventet glede for don Diego. Hans beste venn, biskop Manuel Medina Olmos av Guadix, skulle foreta et ad limina-besøk i Vatikanet og ønsket at don Diego skulle følge ham. I oktober dro de sammen til Roma, hvor de bodde på det pavelige spanske kollegiet San José. Don Diego gikk sammen med don Manuel på alle de foreskrevne kanoniske besøk. De gledet seg umåtelig i basilikaene St. Peter og St. Paulus, og fremfor alt for paven. Selvfølgelig besøkte de Døtrene av Kristus Kongen, som de tjente åndelig siden grunnleggeren døde. Sammen la de planer for Ave Maria-skolene.

Erkebispestolen i Granada var lenge ledig etter at kardinal Casanova døde den 23. oktober 1930, men den 4. april 1934 utnevnte pave Pius XI biskopen av Palencia, don Agustín Parrado García (1872-1946), til ny erkebiskop av Granada (1934-46) (kardinal fra 1946). Don Diego gikk sammen med kapittelet i Sacro Monte for å hilse på den nye erkebiskopen og vise respekt som president for kollegiet. Fra den dagen holdt don Parrado ham svært høyt. I løpet av våren 1934 mottok don Diego, som leder av kapittelet og skolens rektor, den kanoniske visitasjonen til Sacro Monte av p. Marcelino Olaechea Loizago SDB (1889-1972).

På den tiden hadde kollegiet fem superiorer: rektor, viserektor, økonom, sekretær og disiplinærprefekt. Selv om bygningen hadde en kapasitet på to hundre studenter, var det på den tiden tretten teologistudenter på presteseminaret, tretten som studerte sivilrett og tretti gymnasiaster. Rapporten peker på at i Sacro Monte er alle velutdannede akademikere og verdige prester. Men visitatoren foreslo at i samsvar med stiftelsens ånd ville det være ønskelig å eliminere det sivile kollegiet. Den 3. desember 1934 samlet kapittelet for kollegiatskirken seg for å avholde valg for året etter. Don Diego ble stadfestet som president for kapittelet, som et tegn på at alle stolte fullt på ham.

Bispedømmet Almería ble ledig den 24. juni 1934 da biskop Bernardo Martínez y Noval OSA (1921-34) døde. Pave Pius XI utnevnte den 28. juni biskop Manuel Medina Olmos av Guadix til apostolisk administrator av Almería. Han tiltrådte den 16. juli, festen for Jomfruen av Karmelberget. Han bekreftet alle kurietjenestemenn i sine embeter, også generalvikar Rafael Ortega Barrios. Den 3. desember 1934 foreslo biskop Medina til nuntius don Diego Ventaja Milan som en mulig kandidat for bispedømmet Almería.

Den 4. mai 1935 ble Diego Ventaja Milán utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til biskop av Almería. Han ble bispeviet på festen for apostlene Peter og Paulus den 29. juni 1935 av Agustín Parrado y García (1872-1946), erkebiskop av Granada (1934-46) og kardinal fra 18. februar 1946, assistert av biskopene Antonio García y García (1880-1953) av Tui (1930-38) og Manuel Medina Olmos av Guadix. Biskop Ventaja tok bispedømmet i besittelse ved sin høytidelige inntreden i katedralen den 16. juli, festen for La Santísima Virgen del Carmen. Han skulle få et svært kort pontifikat på bare ett år, en måned og femten dager. Men han startet et fruktbart pastoralt arbeid i bispedømme Almería, midt i den angst og utrygghet som dominerte det sosiale og politiske liv.

Den 13. juli 1936 var han i Granada i forbindelse med saligkåringsprosessen for don Andrés Manjón, som han var postulator for. Der ble han overrasket over mordet på José Calvo Sotelo (1893-1936), en ledende skikkelse blant de anti-republikanske høyreradikalerne under Den andre republikk. I Granada ble han utsatt for et sterkt press for å bli værende i byen i lys av den spente situasjonen som hersket etter drapet. Men han motsto presset fordi han ønsket å tilbringe den første årsdagen for sin inntreden i bispedømmet (16. juli) blant de troende. Den 15. juli vendte han tilbake fra Granada, og den 16. juli feiret han messe i katedralen omgitt av mange troende.

Den spanske borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936 da hæren under den fascistiske general Franco gjorde opprør mot den republikanske regjeringen. Den 18. juli var en dag med stor angst og uro. Den sivile guvernøren møtte ulike personer fra venstresiden i Almeria, og det endte med at han bestemte seg for å bevæpne folket. Militærkuppet ble raskt besvart av en marxistisk revolusjon, og voldsbruken eskalerte. Den paramilitære militsstyrken som nå var bevæpnet, rekrutterte blant arbeidere, spesielt gruvearbeidere, som var eksperter i arbeidet med hjemmelagde bomber. Om kvelden den 21. juli 1936 begynte noen grupper av brannstiftere å sette fyr på kirker og klostre. Sognekirkene San Roque, San Sebastián, Santiago, San Pedro, San José og San Antonio brant ned med alt utstyr, kunstverk og arkiver. Mange klostre og religiøse skoler ble reddet ved å bli omgjort til fengsel eller beslaglagt av republikkens regjering.

Klokken ni om morgenen den 22. juli hørtes høylytte slag på bakdøren til bispepalasset i Almería, og biskopen ble slått ned av en mobb av væpnede militssoldater, som gjennomførte en grundig ransaking. De flyttet biskopen til sikkerhetspolitiets stasjon, hvor han fikk et formelt tilbud om å rømme i en bil som ble stilt til rådighet for dette formålet. Men biskopen nektet plent og foretrakk å gå tilbake til palasset, hvor han kom en halv time senere. To dager senere hadde han muligheten til å flykte i den engelske destroyeren Basilisk, som den britiske regjeringen hadde sendt til havnen i Almería med oppgave å samle alle britiske borgere som bodde i byen. Men biskop Ventaja avviste også dette, i full bevissthet om hva han gjorde. Han sa gang på gang at han måtte forbli hos sin hjord.

Klokken tre om ettermiddagen den 24. juli 1936 kom tre personer til palasset og tvang don Diego Ventaja til å forlate sitt hjem, fordi de sivile myndighetene skulle overta bispepalasset og installere seg der. Etter at han hadde samlet noen viktige dokumenter, ble han overført til generalvikarens hjem ved Plaza Careaga. Huset var møblert, men tomt, fordi don Rafael Ortega Barrios (1878-1948) befant seg på et ukjent sted. Selv om Kirken i Almeria måtte gå i katakombene, hersket det ikke et øyeblikk anarki. Mens don Diego levde, ledet han Kirken og var alltid informert om alt. Etter hans død fortsatte generalvikar don Rafael Ortega så langt som mulig å rådgi og dirigere fra sitt skjulested.

Til biskop Diego ble noen dager senere hans gode venn Manuel Medina Olmos, biskop av Guadix, sendt av den sivile guvernøren, og derfra led de to biskopene samme skjebne.

Den salige Manuel Medina Olmos ble født den 9. august 1869 i Villa de Lanteira i bispedømmet Guadix i provinsen Granada i Spania. Hans foreldre var Juan Medina Garzón og Pilar Olmos Núñez i en beskjeden bondefamilie. Han ble døpt den 11. august i sognet Vår Frue av Bebudelsen (Nuestra Señora de la Anunciación) med navnene Justo og Manuel. Han ble fermet (konfirmert) den 23. oktober 1870. Han mistet snart sin mor, og han dro da til sin presteonkel Manuel Olmos Núñez, sogneprest i Galera, som tok seg av nevøens utdannelse. Han satte ham til å studere ved kollegiet Purísima Concepción i Vélez Rubio, hvor han gikk på gymnaset mellom 1877 og 1882. Han flyttet med til Caniles da onkelen ble sogneprest der, men han fortsatte studiene i Vélez Rubio og tok som trettenåring graden bachelor ved seksjonen for litteratur ved Instituttet i Almería (tilsvarer eksamen artium).

Han trådte deretter inn ved seminaret San Torcuato i Guadix i provinsen Granada, i en periode med utvidelse av senteret, hvor han fortsatte studier i filosofi og teologi. Han hadde slik fremgang i sine studier at han fullførte teologien i en alder av sytten år med en doktorgrad i teologi ved sentralseminaret i Granada. Den 19. desember 1891 ble han presteviet, bare 22 år gammel. Deretter ble han utnevnt til studieprefekt og lærer ved det seminaret hvor han kort tid tidligere hadde vært student. Han ble også sogneprest i katedralsognet Sagrario i Guadix.

Etter at han var presteviet, studerte han også sivilrett og filosofi/litteratur på det sivile universitetet i Granada. Fra 1896 var han professor i metafysikk ved sivilfakultetet på kollegiet i Sacro Monte, hvor han tok lisensiatgraden i jus den 3. april 1898. Han ble utnevnt til rektor ved kollegiet i 1901. Han tok den 26. september 1901 en lisensiatgrad i filosofi og litteratur ved Universitetet i Granada.

I 1892 ble han kannik i klosteret Sacro Monte i Granada, hvor han levde de neste 36 årene. Han samarbeidet mye i Ave Maria-skolene (Las Escuelas del Ave María) i Albaicín (Albayzín) i Granada med grunnleggeren, don Andrés Manjón y Manjón (1846-1923), som valgte ham som sin skriftefar, og i 1895 ble han visedirektør for denne institusjonen. I sitt testamente utnevnte don Andrés don Manuel til sin etterfølger etter at han døde i 1923. Han ble etterfulgt som visedirektør av Diego Ventaja Milán, som han delte mye av sitt liv og sitt apostoliske arbeid med.

I 23 år var han rektor ved klosteret Sacro Monte, hvor det ble etablert et universitet. Han kombinerte også sine stillinger med å holde misjoner i landsbyene i provinsene Granada og Almería. Han ble kalt den mest kvalifiserte spanske kateketen på sin tid, og han publiserte en rekke bøker. I løpet av disse årene skrev og utga han et essay om grunnleggeren av klosteret Sacro Monte, erkebiskop Pedro Vaca Castro y Quiñones, en bok om barneteater, komedien La mejor lima social, zarzuelaen (musikal) El día de Inocentes, som Francisco Alonso López (1887-1948) (Maestro Alonso) satte musikk til. Han skrev også «Om farene ved å lyve» (Los peligros del mentir) og «Den første nåde» (La primera gracia). Han skrev også en traktat om det juridiske arbeidet til p. Francisco Suárez SJ (1548-1617), kjent som Doctor Exímius, som ble utgitt i 1917.

Til tross for erkebiskopen av Granadas vanskeligheter med kannikene i Sacro Monte, besluttet erkebiskop Federico Tedeschini (1873-1959), Den hellige stols nuntius i Spania (1921-38) og kardinal fra 1935, da Granada skulle få en hjelpebiskop, å utnevne don Manuel Medina Olmos. Den 14. desember 1925 ble don Manuel utnevnt til hjelpebiskop i Granada og titulærbiskop av Amorium. Han ble bispeviet den 23. mai 1926 i katedralen i Granada av kardinal Vicente Casanova y Marzol (1854-1930), erkebiskop av Granada (1921-30) og kardinal fra 1925, assistert av biskopene Ángel Marquina y Corrales (1859-1928) av Guadix (1922-28) og Ramón Pérez y Rodríguez (1868-1937) av Badajoz (1920-29). Don Manuel fortsatte som kannik i Sacro Monte og opprettholdt sin residens i kollegiatskirken.

Men han fikk snart vanskeligheter med kardinalen av Granada, som bare betrodde ham mindre oppdrag og misjoner. Imens viet don Manuel seg til kannikembetet og Ave Maria-skolene. Men kardinalen klagde til nuntiaturet, slik det også skjedde med Diego Ventaja, og begge måtte forlate sine kannikembeter. Medina leverte også sin avskjedssøknad som hjelpebiskop, men den ble ikke akseptert, og han fortsatte sitt arbeid i Ave Maria-skolene og med pastorale besøk.

Etter at biskop Angel Marquina Corrales av Guadix (offisielt Guadix-Baza) døde den 1. januar 1928, foreslo kong Alfonso XIII (1886-1931; d. 1941) den 11. juni 1928 don Manuel Medina til ny biskop av Guadix. Dette bispedømmet ligger nordøst i provinsen Granada og omfatter comarcaene Guadix og Baza. Han ble utnevnt til biskop den 12. oktober 1928. Den 30. november 1928 tok han bispedømmet i kanonisk besittelse. Han tilbrakte den siste delen av sitt liv i denne byen hvor han hadde tilbrakt sin ungdom og sine studieår.

I sitt bispedømme prøvde han alltid å være oppmerksom på sine sognebarns åndelige og materielle behov, og han viet seg spesielt til de fattige. Han foretok mellom 1929 og 1932 pastorale besøk til hele bispedømmet. Blant sine pastorale brev fremhevet biskopen selv to fra 1931 med titlene «Den nye spanske grunnloven» og «Kapitalen og arbeidet». I 1929 deltok han på den første nasjonale kongress for Katolsk Aksjon i Madrid, og i 1930 deltok han på den tredje nasjonale kateketiske kongress Zaragoza.

Hans mest konstante aktiviteter var pastorale besøk, bekymring over den prekære økonomiske situasjonen i området og fokus på seminaret. De som kjente ham, sier at han sto opp svært tidlig. Deretter var det morgenbønn, meditasjon, forberedelse av messen og takksigelse, og deretter begynte han å arbeide. Etter å ha mottatt besøkende gikk han hver kveld på besøk, for han hadde ingen bil, og han ble ledsaget av en ordinert seminarist, hver kveld en ny. Ellers pleide han å gå til seminaret, for det var hans besettelse. Deretter fortsatte han sitt arbeid og ba breviaret. Etter middag ba han de siste bønnene med samvittighetsransakelse. Hans måltider var svært sparsommelig fordi, som han sa, at de som ville være ekstremt fattige, kunne ikke ta noe fra de fattige, som skulle hjelpes sjenerøst. Moralsk han var snill mann med stor intellektuell dyktighet, og hans foredrag ble preget av hans plettfrie fromhet og sine undersåtters beste. Han var enkel og svært elskverdig, from og med en ekstraordinær arbeidskapasitet. Han var en faderlig mann vennlig mot alle typer mennesker, spesielt studenter, og svært nestekjærlig.

Biskop Medina ble overrasket over det militære opprøret lørdag den 18. juli og den påfølgende revolusjonen. Uken fra mandag den 21. juli 1936 medførte kontinuerlige redsler. Sivilgarden gjorde opprør, men de ble snart blokkert i sine brakker av de revolusjonære militsene som guvernøren hadde utlevert våpen til. Et par dager før 18. juli hadde don Manuel holdt preken i katedralen, hvor han blant annet sa: «Jeg har ofret til Gud mitt liv til frelse for Spania, og Herren har akseptert det».

Til alle som var med ham i bispepalasset den 24. juli, ga han råd og hørte deres skriftemål. Noen spurte ham hvorfor han ikke ble igjen i Granada, og han svarte: «Fordi jeg må være på mitt sted», og: «Jeg vil gjerne gi mitt liv for fårene, som den gode hyrde, og jeg vil betrakte det som et hell å bli martyr». På kvelden før festen for Santiago den 25. juli hørte biskop Medina generalskriftemål fra dem som var med ham i kollegiet Divina Infantita, som lå ved siden av bispepalasset, og han satte selv et eksempel. Han fikk en mulighet til å gå til sin landsby Lanteira, noe han nektet å vurdere, ettersom han mente at det ville være pliktforsømmelse å forlate sin post i farlige tider.

Etter en ransaking av erkebispegården i Granada kom klokken ti om morgenen den 27. juli 1936 ordføreren i Guadix med to korporaler, to politimenn og noen sivilister, og de foretok en ransaking i palasset, arresterte biskopen og tvang ham med vold til å utlevere alt de anså verdifullt. Han ble fratatt biretta, bispering og brystkors. Sammen med prestene Domingo Arce Manjón, Torcuato Pérez López og Vargas Roda ble han satt inn i en bil for å bli kjørt til jernbanestasjonen i Guadix. Til prestene sa biskopen med stor ro: Ibant Apostoli gaudentes a conspetu Concilii quoniam digni habiti sunt pro nomine Jesu contumelias pati. («Apostlene forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld») (Apg 5,41). Uventet ble kannik Vargas løslatt på stasjonen. De andre ble plassert i en jernbanevogn for dyretransport, som skulle føre dem til Almería.

Ved solnedgang den 27. juli ringte den sivile guvernøren i Almería til biskop Diego Ventaja for å spørre om han kunne motta biskopen av Guadix i sin midlertidige bolig i generalvikar Ortegas hjem, og dette aksepterte don Diego gjerne. Noen få minutter senere kom en bil til døren av huset, og ut steg biskop Medina og prestene Torquatus Pérez López (sp: Torcuato) og Secundus Arce Manjón (sp: Segundo) (begge saligkåret i 2017). Biskopene Diego og Manuel omfavnet hverandre følelsesladd. Forsynet som hele livet hadde ført dem sammen i alle deres pastorale oppgaver, skulle endelig forene dem i timen for deres siste vitnesbyrd. I denne boligen ved Plaza Careaga i Almería ble det konstituert en liten kirkelig kommunitet, og de fant seg til rette som best de kunne.

De tilbrakte ni dager med tung stillhet frem til den 5. august, festen for Nuestra Señora de las Nieves («Vår Frue av snøen»), et av mange romerske minner for don Diego. Den morgenen dukket militsmenn opp og tok dem alle til politistasjonen. De to biskopene var ikledd sutan og de fire prestene i sivile klær. Don Diego hadde på seg sitt pektoralkors. Politistasjonen lå i krysset mellom Calle Mineros og Calle Reyes Católicos. Der måtte de høre på alle slags trusler og bespottelser. På politistasjonen klaget don Diego over at han på veien var blitt fratatt brystkorset med makt, og kommissæren ga ordre om at det skulle gis tilbake. I mellomtiden foretok militsen et grundig søk i huset. Etter å ha blitt avhørt ble biskopene og prestene returnert hjem. Det hadde vært en «prøveballong».

Men om morgenen den 12. august kom en politibil og tok med seg de to biskopene og fire prester. De dro til det fengselet som var blitt innredet i Tilbedelsessøstrenes kloster etter at søstrene var blitt kastet ut. Søstrene tilhørte kongregasjonen Hermanas [Religiosas] Adoratrices Esclavas del Santísimo Sacramento y de la Caridad, «Tilbedelsessøstre tjenerinner av Det hellige Sakrament og av Nestekjærligheten» (Sorores [Adoratrices] Ancillae SS Sacramenti et a Caritate – AASC). På veggene kunne man fortsatt lese: Alabado sea el Santísimo Sacramento («Lovet være det helligste sakrament»). Politiet sa til biskopene at de ikke var der som fanger, men som gjester, og de trodde på dem i god tro. Don Diego var kledd helt som biskop med brystkors og kappe, mens don Manuel hadde sutan. De bar sine breviarer.

De to biskopene og deres ledsagere gikk til Sala sexta. De ble tvunget til å godta at de ikke lenger hadde status som gjester. Biskopene ble fratatt sine bispeinsignier, og de ble tvunget til å kle seg som legmenn og finne seg i situasjonen som simple fanger. Etter at de hadde signert, ble de overført til den store salen (sala grande), som var overfylt med prester, ordensbrødre og lege katolikker. Blant dem var noen av De la Salle-brødrene fra Almería og mange sekularprester (flere av dem saligkåret i 2017). For don Diego var det en trøst å treffe jesuittpateren Luque, hans skriftefar og åndelige veileder i det året han hadde vært biskop, og han benyttet anledningen til å skrifte. Biskopene ba rosenkransen med de andre fangene.

I skumringen den 15. august 1936 ble 28 menn drept på stranden ved Garrofa, nesten alle praktiserende katolikker. Blant dem var det ingen prester, men så fremtredende katolikker som don Juan José Vivas-Pérez Bustos og direktøren for den katolske avisen La Independencia, don Fructuoso Pérez Márquez. De ble drept på stranden og dumpet på sjøen med tunge vekter. Det tok to måneder før tidevannet skyllet dem i land på stranden i Zapillo, hvor de ble gravlagt i en frukthage som ligger ved kysten, kalt Cortijo de las Palomas.

De to biskopenes dager i klosterfengselet besto av konstante overraskelser, og kveld etter kveld måtte de lytte til opplesing av endeløse lister over fanger, det de kalte saca («fjerning av fanger»), enten for overføring til et fengselsskip eller for å gi dem den berømte paseo («spasertur»). Vi vet ikke noe om det pastorale arbeidet med trøst og oppmuntring som hyrdene utførte i disse dagene for sine troende, for det var ingen av de innsatte i sala sexta som ble spart, slik at ingen vitner kunne fortelle nærmere detaljer.

Om morgenen den 28. august ble de to biskopene og prestene som hadde sittet sammen med dem i klosterfengselet, sammen med mer enn førti andre prester og sivile, satt i lastebiler som brakte dem til fengselsskipet Astoy Mendi, egentlig et frakteskip for malm tilhørende selskapet Naviera Aznar i Bilbao som lå ankret opp i havnen i Almería. Der ble de mottatt med et imponerende rop. María Salinas fortalte i sitt vitnemål at Tilbedelsessøstrene kom hver dag med en kurv med mat til fangene. Da de så Luis Fernandez, leder for fengselet, spurte de: «Hvor tar dere dem?» Han svarte: «De mopper allerede dekket på Astoy Mendi, i Jesu hjertes, Den hellige Treenighets og alle helgeners navn».

Skipet Astoy Mendi hadde ingen annen luftemulighet under dekk enn inngangsluken. Til høyre for trappen ble de to biskopene slått så ofte som mulig. Fra første øyeblikk måtte de i likhet med alle fanger bære blå korte bukser og skjorte. Den første ettermiddagen ble de brakt til slagskipet Jaime I, som også lå for anker i havnen, for å måke kull fra kullbingen til ovnen. Der måtte de høre på all slags hån og spott, noe de bar med stor kristen resignasjon. Noen av prestene og munkene ble banket opp fordi de nektet å spotte. Sjøfolkene på Jaime I klatret opp til biskop Ventaja på dekket og ropte alle slags fornærmelser til ham. Han «stirret dem inn i øynene og lyttet i stillhet. Da de var ferdige, senket han blikket mot bakken og deretter løftet han øynene mot himmelen, mens han mumlet en bønn, og så på dem igjen med et smil». Den natten døde p. Martín Santaella Gutiérrez SJ (1873-1936) på båten, kvalt av kullstøv da han ble kastet i kullbingen.

Etter det utmattende arbeidet ble de returnert til Astoy Mendi, hvor kapteinen sa at alle prester eller lærere skulle skrive seg på en liste for å bli sendt tilbake til fengselet i Tilbedelsessøstrenes kloster. Fangene fikk en brutal behandling på Astoy Mendi i den trykkende varmen i skipets lasterom, som var uten lys og ventilasjon. Biskop Ventaja sa: «Vi må tåle forfølgelsen med resignasjon og tålmodighet, for vi vil alle bli vurdert som skyldige».

Tidlig om morgenen den 29. august ropte vaktene en ordre om at alle prestene skulle stille seg i midten, fordi, som noen sa, de skulle bli løslatt. De ble identifisert én etter én, og militsmennene satte dem opp på listen over sacas. De militante kalte biskopene Diego og Manuel for «el Ventajilla» og «el Medinilla». Ved lunsjtid ble de tatt med til Jaime I for å servere mat til sjøfolkene. Den kvelden, festen for Santísima Virgen del Mar, skytshelgen for Almería, ba de rosenkransen med spesiell andakt.

Om kvelden den 29. august, mens fangene var presset sammen i lasterommet, trakk sentralkomiteen og komiteen for fanger opp listene for neste paseo. Sacas ble gjort mellom midnatt og klokken to. En militsmann begynte å rope opp navnene. På listen sto også biskopene Medina og Ventaja. En av vaktene truet don Diego: «Nå, Ventaja, tynger det deg å være biskop?» Biskopen svarte med den ro og fred som preget ham i løpet av hans lange ildprøve: «Å være eller ikke være biskop har aldri interessert meg, men det som ikke tynger meg nå, og aldri har tynget meg, er det å være prest». Vi vet i detalj hva som skjedde på grunn av vitnesbyrdene fra jesuittpatrene José Rodríguez Ponce de León og Servando López Sancho, som ble reddet og hørte det fra et øyenvitne, br. Cipriano García SJ, som denne natten var fange på Astoy Mendi, sammen med patrene Luque og Payán, og var heldig nok til å forlate skipet. Deretter gjemte han seg i et gårdshus sammen med foreldrene til seminaristen Gonzalo Rodríguez Martínez.

En etter en måtte de atten navngitte fangene traske opp trappen og ut luken. De atten var biskopene av Almería og Guadix, don Diego Ventaja Milán og don Manuel Medina Olmos, prestene fra Almería don Juan Manuel Felices Pardo, don Antonio García Padilla, don Nicolás González Ferrer og don Francisco Rodríguez Carmona, og prestene fra Guadix don Juan Garrido Requena, don Antonio Leiva García og don Torcuato Pérez López, og legmennene don Luis Navarro Almendros og don Juan Colomina Pérez og seks uidentifiserte.

Ved siden av ruffen fikk de hendene bundet bak ryggen av Valentin «el Bilbaíno», som tilhørte mannskapet på Astoy Mendi. Ofte pleide de å binde fangenes hender med ledninger, men noen ganger brukte de tau. I alle «sacas» ble Valentin alltid med i militsen som frivillig for å hjelpe til med å drepe fangene. Ved landgangen fra Astoy Mendi stanset en lastebil kjørt av Joaquín Solvas. Sammen med ham kom flere væpnede militsmenn med rifler og pistoler. Fangene ble dyttet inn i bilen og overøst med fornærmelser og trusler. De kjørte av sted, og rundt 600 meter før kilometersteinen 92 på motorveien, nær butikken i Cosario, stanset de ved kløften El Chisme nær Vícar i provinsen Almería.

Dette var rundt klokken fire om morgenen. Militsmennene dannet en eksekusjonspelotong, og det synes som om alle fangene som var blitt trukket ut, skulle drepes. De ble beordret til å gå til den lille bakken på østsiden av kløften. Etter krigen fortalte Rafael del Águila til dommeren det nøyaktige stedet for mordene. Han sa også at han personlig hadde drept «en av biskopene, han som var minst av vekst». I den første av hans forklaringer for domstolen som prøvde hans sak i 1940, sa han: «Biskopen av Almería ba om tillatelse til å tale, og min bror Juan, som også var til stede, ga ham tillatelse. Biskopen sa ifølge et øyenvitne: «Vi har ikke gjort noe som gjør at vi fortjener å dø, men jeg tilgir dere slik Herren også vil tilgi våre synder. Måtte vårt blod være det siste som flyter i Almería». Rafaels bror Juan del Águila, som hadde vært elev på De La Salle-brødrenes skole, fikk spørsmålet: «Hvorfor ble de drept?» Han svarte: «Det er revolusjonen». Etter biskop Diegos ord var det stillhet inntil ordren «fyr!» (¡fuego!) ble gitt. Ofrenes legemer falt i en liten kløft, hvor martyrenes blod begynte å renne. Legmannen Colomina klarte å unnslippe, men han ble fanget igjen og senere drept.

Antonio del Castillo, som hadde en bensinstasjon i byen Berja, fortalte at militsen stanset for å spørre om bensin for å brenne likene, og at han ga den til sjåføren. Han gikk av rundt femti meter fra veien, hvor han så «mange lik stablet opp og satt fyr på, kanskje for andre gang, da de allerede var svarte av sot. På litt avstand så han to kropper som lå i korsform, en oppå den andre, og da han kom nærmere, gjenkjente han biskop Diego Ventaja underst og biskop Manuel Medina øverst».

Vitnet beskrev i detalj at begge kroppene ikke hadde på seg mer klær enn en liten blå bukse. «Liket av don Manuel hadde et sår i det venstre brystet, hvor det fortsatt rant ut blod». Likene ble brent med bensin for å ikke bli gjenkjent, og deretter ble de liggende noen dager før noen fromme naboer gravla dem på kirkegården. De ble drept tidlig om morgenen den 30. august 1936 i Vícar. Biskop Medina av Guadix var 67 og biskop Ventaja av Almería var 56 år gammel.

I 1939, etter at borgerkrigen var slutt, bega generalvikar i bispedømmet, don Rafael Ortega Barrios, til kløften «El Chisme», informert av p. Andrés Martínez Segura som visste mye om stedene for biskopenes martyrium og begravelse. I oktober gjorde han et første forsøk på å grave opp likene. Arbeiderne begynte å grave, men stanken var så voldsom at de avbrøt arbeidet. Noen måneder senere lyktes de, denne gangen med mer moderne metoder. I en felles grav i krypten i San Ildefonso ble levningene av alle de sytten som led martyrdøden og ble brent sammen, høytidelig bisatt. Vi vet at knoklene var forkullet og at det bare ble funnet en komplett hodeskalle.

En plakett ble plassert på gulvet i kapellet San Ildefonso, men i 1965, etter at don Alfonso Ródenas García døde, ble levningene plassert i en nisje i martyrkrypten. En del av biskop Medinas relikvier hviler i kapellet San Torcuato i katedralen i Guadix. På gravsteinen i Almería står det:

HEIC CONDITA SUNT OSA ET CINERES IN UNUM PERMIXTA EXCMI AC REVMI DOMINI DNI DIDACI VENTAJA ET MILAN EPISCOPI ALMERIENSIS EXCMI AC REVMI DOMINI DNI EMMANUELIS MEDINA ET OLMOS EPISCOPI GUADICIENSIS NEC NON SACERDOTUM VI ET VIRORUM X QUI IGNITIS GLOBVI IS A MARXISTIS IN ODIUM RELIGIONIS ET PATRIAE SIMUL DIRE NECATI SUNT EORUMQUE POST CORPORA IGNI TRADITA ET IN COMMUNEM FOSSAM IMPIE PROIECTA. R. I. P.

«Her er bevart blandet bein og aske av hans eksellense don Diego Ventaja y Milán, biskop av Almería, og hans eksellense don Manuel Medina Olmos, biskop av Guadix, sammen med seks prester og ti legfolk, som ble myrdet av marxistene av hat mot religionen og fedrelandet, og deres kropper ble deretter kastet på ilden og ugudelig kastet i en massegrav. Hvil i fred».

Etter don Diegos martyrdød ble det en nesten syv år lang sedisvakans i Almería. Det kirkelige livet under borgerkrigen ble oppmuntret og dirigert av generalvikar don Rafael Ortega Barrios fra hans gjemmested. Etter at de fleste av kannikene i katedralen hadde lidd martyrdøden og de få overlevende lå i skjul, kunne man ikke mønstre kapittelet for å velge en kapitularvikar til å ta ledelsen. Den hellige stol utnevnt erkebiskop Agustín Parrado García av Granada til apostolisk administrator frem til april 1939. Han stadfestet generalvikaren og offisialen i deres stillinger, og de skulle i fellesskap styre bispedømmet inntil ankomsten av en ny biskop.

Capilla de los Mártires, det gamle Capilla de Nuestra Señora de la Esperanza i katedralen i Almería, ble vigslet til martyrene i 1997. Det store bildet viser de to biskopene av Almería og Guadix og de syv De la Salle-brødrene, og er et verk av maleren Andrés Garcia Ibáñez fra Almería (1997).

En borgerkrig er alltid en stor tragedie, når halvparten av befolkningen hater den andre halvparten og ingen forsoning synes mulig. Derfor har det vært store betenkeligheter i Spania når det gjaldt å saligkåre martyrer fra borgerkrigen, og den salige pave Paul VI (1963-78) la alle sakene døde ved å suspendere dem i 1964. Selv om Francos død i 1975 ble fulgt av en demokratisering i landet og det ble startet en forsoningsprosess mellom «de to Spanier», er det i slike saker lett for at gamle sår blir revet opp igjen. Men prosessene ble gjenopptatt i 1982 på initiativ fra den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).

De flere tusen mulige martyrene ble samlet i grupper som fikk sine saker gransket sammen. Noen av disse gruppene var geografiske, mens andre var knyttet til for eksempel ordenstilhørighet. De to biskopenes sak ble slått sammen med saken for syv De La Salle-brødre fra Almería, som en periode satt fengslet sammen med biskopene i Almería. Gruppen heter offisielt «Diego Ventaja Milán, Manuel Medina Olmos og syv ledsagere fra De La Salle-brødrene i Almería». Gruppen ble også kalt «De salige Almería-martyrene», men den 25. mars 2017 ble gruppen «Josef Álvarez-Benavides de la Torre og 116 ledsagere fra bispedømmet Almería» saligkåret i Almería, så det er utvilsomt riktigere å kalle denne store gruppen for «Almería-martyrene».

Informativprosessen for saligkåringen av de to biskopene og de syv skolebrødrene ble åpnet den 26. januar 1954 i Almería og avsluttet den 28. mai 1954. I mellomtiden ble det gjennomført rettsprosesser i bispedømmene Guadix og Granada. Selve saligkåringsprosessen ble åpnet i Almería den 7. februar 1956. Etter lang tids suspensjon kunne saken gjenopptas etter 1982. Dekretet fra Vatikanet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 20. oktober 1989. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1991.

Den 21. desember 1992 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ni martyrene ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 10. oktober 1993 sammen med to andre skolefolk, den salige sekularpresten Peter Poveda Castroverde og den konsekrerte legkvinnen Victoria Díez y Bustos de Molina.

Ved saligkåringen ble det offentliggjort at de to biskopene skulle ha minnedag på dødsdagen 30. august og de syv skolebrødrene den 16. november. Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles feiringen av alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium. De to biskopenes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 30. august:

Almériæ item in Hispánia, pássio beatórum mártyrum Dídaci Ventaja Milán, epíscopi Almeriénsis, et Emmanuélis Medina Olmos, Guadicénisi, qui in ódium nóminis christiáni in cárcerem ducti, iniúrias ac contumélias patiénter tulérunt, donec noctu trucidáti sunt.

I Almería [også] i Spania, lidelseshistorien til de salige martyrene Diego Ventaja Milán, biskop av Almería, og Manuel Medina Olmos av Guadix, som ble kastet i fengsel av hat mot kristennavnet, hvor de standhaftige holdt ut fornærmelser og trakassering helt til den natten da de ble drept.

Biskop Manuel Medina Olmos er medskytshelgen for sitt fødested Lanteira, hvor hans statue bæres i prosesjon hvert 30. august under festen som blir feiret til ære for ham. De to biskopenes minnedag den 30. august er obligatorisk minnedag i bispedømmene Almería og Guadix-Baza, mens de har obligatorisk minnedag den 20. august i erkebispedømmet Granada.

Kilder: Butler (VII), Ball (4), Holböck (4), Resch (B3), AAS 1993, Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, es.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, EWTN/OR, hispaniamartyr.org, es.catholic.net, hagiopedia.blogspot.com, cbhs.org, lasalle.org, iglesiavirgenangustias.com, ohanesconh.blogspot.com, eltestigofiel.org, dipalme.org, religionenlibertad.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. juni 2005 - Oppdatert: 7. mars 2017