Den hellige Dominikus av Sora (951-1031)

Den hellige Dominikus av Sora (951-1031)

Skytshelgen for Sora; mot feber, hagl, gale hunder og slangebitt

Den hellige Dominikus (it: Domenico) ble født i 951 i Colfornaro ved Foligno i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia. Han ble som barn betrodd til munkene i klosteret San Silvestro i Foligno for å gjennomgå de nødvendige studier. Mens han fortsatt var ung, forlot han alt og dro til klosteret Santa Maria di Pietrademone i Foligno. Der ble han presteviet og avla løftene som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Hans høyeste ønske var å leve et liv som eremitt, og det fikk han tillatelse til, så han dro til en avsidesliggende berghule.

Men da markgreve Hubert fikk greie på hans oppholdssted, presset han på så lenge at Dominikus bestemte seg for å bygge et kloster i Scandrilla (nå Leandro). Men etter å ha fullført dette, drev Guds ånd ham igjen ut i ensomheten. Sammen med en from legbror ved navn Johannes dro han opp på fjellet Pizi nær Scandrilla i provinsen Rieti, hvor han bygde opp klosteret San Salvatore, hvor han selv ble abbed. Der viet de seg fullstendig til et kontemplativt liv. Men det strømmet til så mange mennesker at han følte behov for å gjemme seg. Derfor dro han mot L’Aquila i Abruzzi. Men også der ble han oppdaget av hersker av området Valva, som bestemte at Dominikus skulle grunnlegge et nytt kloster, så han bygde opp klosteret San Pietro del Lago.

På samme måte bygde han opp klosteret San Pietro di Avellana i Sangro. På sine reiser kom han deretter til Trisulti nær Collepardo i provinsen Frosinone i Campania, hvor han var i tre år. I Trisulti grunnla han cenobittklosteret San Bartolomeo, som fikk stort ry og ble rikt utstyrt fra stedene omkring, Collepardo, Guarcino og Vico. Dominikus møtte pave Johannes XVIII (1004-09), som på Kirkens vegne ga grunnleggelsene pavelig beskyttelse. Noen middelalderske rapporter og folkelig tradisjon forteller om hans evne til å helbrede folk fra slangebitt.

Der virket han som misjonær for å få folk til å helligholde ekteskapet, og han omvendte grev Pietro Rainerio av Sora til å slå inn på en dydig vei. Som takk ga adelsmannen ham land for å bygge et kloster nær byen Sora i Campania i kongeriket Napoli. Han ble selv abbed der. Mellom grunnleggelsene skal Dominikus ha viet seg mest til bønn i ensomhet. På den tiden var det i Italia en mer markert tendens til eremittiske former for klostervesen enn andre steder i vest, takket være innflytelsen fra bysantinske og latinske kulturer, og eremittene spilte faktisk en dynamisk rolle i den generelle fornyelsen av det monastiske liv.

På en reise til Tusculum ble Dominikus syk og vendte tilbake til Sora i Campania. Der døde han den 22. januar 1031, 80 år gammel, og ble gravlagt i klosterkirken. Der er hans relikvier fortsatt oppbevart. Hans kult spredte seg gjennom rapporter om mirakler knyttet til hans omvendelsesarbeid. Hans minnedag er 22. januar og hans navn står i Martyrologium Romanum. Munken Johannes, som fulgte Dominikus på alle hans reiser, skrev en biografi om Dominikus.

I sine hjemtrakter er han berømt for sin evne til å kontrollere tordenvær. Han avbildes i en eremittcelle med besøk av tre menn. Noen ganger avbildes han dekket av slanger. Han anropes mot feber, hagl, gale hunder og slangebitt. I Cocullo i L’Aquila bæres en statue hvor han er dekket av slanger, i prosesjoner.