Den hellige Eustochia Smeralda Calafato (1434-1468)

Den hellige Eustochia ble født som Smeralda Calafato på skjærtorsdag den 25. mars 1434 i landsbyen Annunziata ved Messina på Sicilia. Hun var den fjerde av seks barn av den rike kjøpmannen Bernardo Cofino, kalt Calafato, i Messina, som stammet fra Catania, og hans hustru, den salige grevinne Mascalda Romano Colonna, som var kjent for sin hellige levemåte. Mascalda hadde i sin ungdom ønsket å vie seg til Gud i jomfruelighet, men foreldrene tvang henne til å gifte seg. Som nygift attenåring hadde hun hørt en preken av den salige fransiskanske reformatoren Matteus av Girgenti i Messina og ble ifølge en kilde medlem av fransiskanernes tredjeorden.

Eustochias foreldre Bernardo og Mascalda var barnløse i lang tid. Da hun til slutt ble gravid, sa en fremmed til henne at hun ikke ville bli i stand til å føde i annet enn en stall. Da tiden for fødselen nærmet seg, ble hun følgelig brakt til en stall. Før fødselen ble Messina rammet av pesten, og derfor flyktet foreldrene fra byen og dro til den lille byen Annunziata, hvor datteren ble født.

På grunn av sin skjønnhet ble datteren døpt Smeralda (Esmeralda, lat: Smaragdis) eller Smaragda på siciliansk dialekt. Noen hevder at hun tjente som modell for sin samtidige maler Antonello da Messina (ca 1430-1479) i hans berømte maleri «Jomfruen av bebudelsen». Da hun vokste opp, fikk hun en sann kristen oppdragelse og arvet sin mors dyder. Moren unnlot ikke å formidle en stor kjærlighet til de hellige Klara og Frans i særdeleshet hos sin datter Smeralda.

En visjon av den korsfestede Kristus fikk Smeralda til å ville tre inn hos fransiskanernes andreorden klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC) i klosteret Santa Maria di Basciò av konventual observans ved Messina. Dette kunne hun gjøre først etter betydelige vanskeligheter. Hennes brødre hadde en annen mening om en passende fremtid for henne, og de truet med å brenne ned klosteret hvis søstrene tillot henne å tre inn. Faren arrangerte hennes ekteskap med en frier, og den elleveårige Smeralda fant seg plutselig og ukjent for henne forlovet med en moden enkemann på 35 år. Hun gjennomgikk denne bindingen i to år, frem til «forloveden» plutselig og beleilig døde.

Hun mediterte da over livets korthet og behovet for å gjøre god bruk av tiden. Hun var ennå ikke fylt fjorten år, men bestemte seg for å gå i kloster for å vie seg helt til Gud. Men faren nektet fortsatt, for det var ingen mangel på andre forespørsler om ekteskap med den vakre jenta. Faren arrangerte et nytt ekteskap, men også den andre utvalgte brudgommen døde, det skjedde i juli 1446. Smeralda avviste alle frieriene og argumenterte med faren, og hun forsøkte til og med å flykte fra hjemmet. Veien til klosteret syntes å ligge åpen foran henne den dagen faren døde i 1448 på Sardinia på en av sine hyppige handelsreiser, men nå var det nonnene som ikke ønsket henne. De var redde for at klosteret skulle settes i brann, slik som Smeraldas brødre hadde truet med. Men brødrene ble overtalt til å gi opp sine pyromanplaner, og nonnene aksepterte henne. Dermed klarte hun å realisere sin drøm om å gå inn hos klarissene, og det selv før hun fylte seksten år.

Smeralda mottok klarissedrakten som femtenåring i slutten av 1449 og tok navnet Eustochia (eller Eustochium) etter den hellige Eustochium Julia, som var datter av den hellige Paula av Roma og en disippel av den hellige Hieronymus. Navnet Eustochia er opprinnelig gresk, Eustochion, som ble latinisert til Eustochia eller Eustochium. Eustochia påla seg et regime av stor personlig strenghet, sov lite og da bare rett på gulvet, og hun underkastet seg strenge botsøvelser.

Men det hun først syntes å være himmelen på jorden, viste seg å være helt forskjellig fra det hun hadde forestilt seg. For klosteret var et av de viktigste på Sicilia og ble støttet av alle de rike familiene på øya. Mange av adelens døtre hadde trådt inn, og dets generelle levevis var langt fra strengt. Dette reflekterte en generell nedgang som hadde satt inn på 1300-tallet. Den åndelige liv var avslappet, dispensasjoner og favorisering hadde myknet boten for å møte behovene til jenter av god familie som ikke ønsket helt å gi opp sine vaner og sin komfort.

Sr Eustochia var motstander av levemåten i klosteret og krevde en tilbakevending til den opprinnelige regelen, og hun ga det første eksempelet på et strengt liv, angrende, preget av bønn og tjeneste for eldre og syke søstre. Uunngåelig kom det til konfrontasjon med abbedissen og smertefulle, men nødvendige rivinger. Abbedissen Flos Milloso var fanget opp i verdslige saker og hadde mistet av syne den fattigdommens ånd som skulle prege den hellige Klaras døtre. Hun trakk også søstrene ut av fransiskanerobservantenes åndelige ledelse.

For virkelig å kunne gjennomføre reformen og leve et liv som var i større overensstemmelse med hennes botsånd og hengivenhet til Vår Herres lidelse, måtte det grunnlegges et nytt kloster. Hun søkte paven om tillatelse, og den ble innvilget gjennom en bulle av 18. oktober 1457 fra pave Callistus III (1455-58). Det lyktes Eustochia med økonomisk støtte fra sin mor og søster samt den adelige Bartolomeo Ansatone fra Messina, å kjøpe det tidligere hospitalet Santa Maria Accomandata hvor hun opprettet det nye klosteret. Klosteret skulle følge regelen til fransiskanerne av streng observans (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs), som da sprøytet inn en ny spiritualitet i fransiskanerordenen. Dette ble starten på klarissene av streng observans (Ordo Sanctae Clarae de Observantia – OSCObs).

Tross opposisjon fra hennes overordnede og medsøstre trådte Eustochia i 1460 inn i det nye klosteret sammen med to andre søstre fra Santa Maria di Basciò, Jacopa Pollicino og Lisa Rizzo. I tillegg trådte hennes mor og hennes yngste søster Mita (Margareta) inn sammen med Eustochias niese Francesca, som på det tidspunktet bare var elleve år gammel. De første årene etter grunnleggelsen ble vanskelige. Observantene var ikke interessert i å utvide sine reformer til også å gjelde ordenssøstre, og de nektet til og med fransiskanske prester å feire messe for søstrene der i åtte måneder. Eustochia appellerte direkte til Den hellige stol, og hun mottok i 1461 et nytt dokument fra pave Pius II (1458-64), og erkebiskopen av Messina instruerte fransiskanerbrødrene til å lese messe for søstrene med trussel om ekskommunikasjon som straff. Men ellers var den Eustochia som sto for den åndelige veiledningen av søstrene.

Allerede i 1463 var bygningene blitt for små til å huse det økende antall kvinner som ble tiltrukket av Eustochias spiritualitet, og kommuniteten flyttet til et nytt kloster ved Messina på et sted som het Monte delle Vergine (Jomfrufjellet), som senere ble til Montevergine. Igjen var flyttingen mulig på grunn av Bartolomeo Ansatones sjenerøsitet. Klosteret hadde tidligere tilhørt en kongregasjon av fransiskanernes tredjeorden. Eustochia ble valgt til abbedisse året etter da hun fylte tretti år, minimumsalderen som kirkeretten foreskrev. Eustochia var en av mange nonner av stor åndelig betydning i ordenen i Italia på denne tiden, flere av dem er senere helligkåret, som sikret at reformene ble utvidet til ordenssøstre og at de deretter ble gjennomført i en genuin ånd av indre fornyelse.

Eustochias kjærlighet til Kristus i fattigdom og bot var enestående, og hun skrev en avhandling om Lidelsen, som nå er gått tapt. Hun hadde en spesiell hengivenhet til De hellige steder, utviklet etter at hun leste en reisebeskrivelse fra Det hellige Land, selv om hun aldri besøkte dem. I dette minner hun på mange måter om den hellige Birgitta av Sverige. Hun tilbrakte ofte hele netter på kne mens hun ba foran Det hellige sakrament, men hun gjennomlevde også mange ytre og indre prøvelser. Hun var iherdig i å pleie de syke i Messina, og allerede mens hun levde så folket i byen på henne som sin vokter og beskytter, særlig mot jordskjelv.

Eustochia døde den 20. januar 1468 i Montevergine i en alder av bare 34 år. Hennes dødsår oppgis også til 1485 og 1491, sistnevnte ble brukt under helligkåringen, men den første datoen virker mest sannsynlig. Hun ble gravlagt i apsis i kirken i Montevergine. Ved hennes død var det femti søstre i klosteret. Hun rakk aldri å foreta den nygrunnleggelsen i Reggio Calabria, som paven allerede hadde gikk tillatelse til. En lokal kult utviklet seg raskt, og det ble meldt om mange mirakuløse helbredelser ved hennes grav. Hennes mor Mascalda døde i 1482 og æres som salig i fransiskanernes martyrologium den 17. oktober. Søsteren Mita døde ung den 20. november 1484 og æres også som salig.

I 1615 ble byen rystet dag og natt av ødeleggende jordskjelv, og senatet og folket i byen ba søstrene om å be til Eustochia om beskyttelse. Søstrene tok hennes fullstendig bevarte legeme fra kapellet hvor det hadde vært i nesten 150 år og satte det i oppreist stilling i hennes gamle korstol. Etter at de hadde gitt Eustochia i oppdrag å be for byens beskyttelse, åpnet hennes munn seg og man hørte henne synge første vers av salmen for nattofficiet. Søstrene var vettskremte, men likevel sluttet de seg til resitasjonen og bøyde hodene under Gloria Patri sammen med Eustochia. I samme øyeblikk skal jordskjelvet ha opphørt.

Tilstanden til hennes legeme ble beskrevet i nøye detaljer av den daværende erkebiskopen av Messina i et brev til Rituskongregasjonen i Roma i 1690: «Hennes legeme, som jeg flittig har sett og observert, er helt, intakt og uråtnet, det kan settes på føttene og hviler på fotsålene. Nesen er vakker, leppene skilt, hvite og sterke tenner, øynene synes ikke å være angrepet, ettersom de er ganske fremtredende og harde, og i det venstre øyet er pupillen nesten gjennomsiktig. Fingernegler og tånegler er uendrete. Hodet har beholdt håret, og det mest overraskende er at på hennes høyre hånd er to fingre strukket ut i velsignelse, mens de andre er samlet i håndflaten. Dette henviser til en velsignelse som den salige ga til en søster med den hånden etter sin død. Hennes armer kan bøyes og løftes og senkes. Hele kroppen er dekket av hud, men kjøttet under den er tørket».

Man kan fortsatt se den saliges intakte legeme stående i en glassmonter i apsis i kirken i Montevergine, gjenstand for venerasjon av det troende folk, som strømmer til i mengder, spesielt den. 20. januar. Den 2. juli 1777 bestemte senatet i Messina å foreta to årlige besøk til hennes grav, 20. januar og 20. august. Hun kom uskadd gjennom jordskjelvet i 1908.

Eustochia ble saligkåret ved at hennes kult «fra uminnelige tider» ble stadfestet den 14. september 1782 av pave Pius VI (1775-99). I 1966 ble hennes helligkåringsprosess gjenopptatt, og den 21. mars 1985 ble hennes heroiske dyder anerkjent av Helligkåringskongregasjonen og hun fikk tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble helligkåret den 11. juni 1988 i Messina av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).  Hun kalles ofte Eustochia av Messina.

Hennes historie er kjent fra to biografier som har blitt bevart. Den første ble skrevet en gang kort tid etter hennes død av hennes første disippel, Jakoba Pollicino, datter av baronen av Tortorici, etter anmodning fra sr. Cecilia, abbedisse i klosteret i Santa Lucia di Foligno, som klarissene i Messina korresponderte med. Sr. Jakoba skrev sin biografi med hjelp fra andre nonner som hadde levd sammen med Eustochia. Da sr. Cecilia senere flyttet til Perugia, brakte hun med seg manuskriptet, som hun ryddet opp i og fjernet typiske sicilianske uttrykk og den berikende toskanske fargen. Manuskriptet befinner seg i dag i det kommunale biblioteket i Perugia. En kopi ble den 28. februar 1781 sendt av erkebiskopen av Messina til Rituskongregasjonen i Vatikanet for hennes saligkåringsprosess.

Det andre manuskriptet ble funnet av Michele Catalano i Biblioteca Civica Ariostea i Ferrara og publisert av ham i 1942. Denne biografien ble skrevet i 1493, to år etter Eustochias død og følger med størst mulig troskap den originale, med de sicilianske uttrykkene intakt. I kunsten fremstilles Eustochia oftest med et kors i hånden, som symbol på hennes hengivenhet for Kristi lidelse, eller knelende foran Det hellige sakrament, som hun så ofte gjorde.

Hennes fest ble tradisjonelt feiret av fransiskanerne den 13. februar, men denne ble fjernet fra fransiskanernes generalkalender i forbindelse med kalenderreformen i 1969. Eustochias minnedag er dødsdagen 20. januar både i Martyrologium Romanum og de fransiskanske martyrologiene. I den ekstraordinære form av den romerske ritus benyttes missalet fra 1962 med den daværende kalenderen, så derfor feires hun fortsatt den 13. februar der.