Den salige Edvard Johannes Maria Poppe (1890-1924)

Den salige Edvard Johannes Maria Poppe (Edward Joannes) ble født den 18. desember 1890 i Temse i bispedømmet Gent i Belgia. Han var den tredje av elleve barn av Désiré-Aloys Poppe og hans hustru Josefa. Tre av barna døde tidlig. Det var en dypt katolsk familie, hvor en av hans brødre ble prest og fem søstre ble nonner, og bare en datter ble boende hjemme hos moren. Faren var en beskjeden baker, og av ham lærte sønnen hardt arbeid og kjærlighet til de fattige. Av moren lærte han bønn og sjenerøsitet. Hans barndomshjem i Temse har blitt museum, og gaten har fått navnet Priester Poppestraat.

Edvard var som barn energisk og nesten hyperaktiv, han veltet og ødela ting og skadet seg selv. Men han var også talentfull og målbevisst og en strålende student. Han fikk sin første utdannelse på grunnskolen hos De barmhjertige brødre. Hans venner kalte ham Wardje. Som tolvåring mottok han sin første kommunion og ble fermet (konfirmert). Etter det ble han mer seriøs, og practical jokes og erting ble sjeldnere.

Edvard følte tidlig prestekall. Men våren 1904 presenterte faren ham for sine utvidelsesplaner, og han håpet å se sin sønn som bakerlærling. Edvard ble først stille, for han hadde bestemt seg for å bli prest, men til slutt måtte han si til faren at han ikke ønsket å bli baker. En tid senere uttalte en prestevenn seg positivt om Edvards kall. Bakeren sa da til sin kone: «Jeg foretrekker det som Gud ønsker. Dessuten, la oss ikke være egoistiske. Gud har ikke gitt oss barna for oss selv». Samme høst fikk den trettenårige Edvard reise til gutteseminaret Sint-Niklaa i Waas i bispedømmet Gent/Gand. Der var han medlem av De Klauwaerts, en flamsk studentforening i Den flamske bevegelse før Første verdenskrig.

Den 10. januar 1907 døde hans far av utmattelse, og den sekstenårige Edvard ønsket å ta over familieforretningen. Men moren insisterte på at han skulle fortsette studiene, for det hadde hun lovet hans far før han døde. I 1909 bestemte Edvard seg definitivt for å bli prest for å tjene «fattige flamlendere», og i mai 1909 begynte han på sine prestestudier. Seminarister måtte avtjene militærtjeneste, og i september 1910 ble Edvard innkalt i et universitetskompani, hvor han kunne begynne på filosofistudiene. Det at han var seminarist, gjorde at han ble utsatt for mye sjikane. Hans medsoldaters vulgaritet ble nesten uutholdelig for ham, og dessuten kunne han ikke gå til messe og motta kommunionen hver uke. Dette smertet ham svært mye.

Da Edvard var ferdig med militærtjenesten, begynte han den 13. mars 1912 på bispedømmenes felles filosofiseminar «Leo XIII» i Leuven/Louvain (Löwen), 21 år gammel, og mottok da sutanen. Der sa han senere at han lærte grunnlaget for fremtidig lykke: kjærlighet til Gud, bevisstheten om Guds nærvær, ydmykhet og kjærlighet til Jomfru Maria. Den 14. juli 1913 tok han doktorgraden i filosofi og litteratur i Leuven med stor anerkjennelse. I september 1913 begynte han på sine teologistudier på seminaret i Gent.

Da Første verdenskrig brøt ut i 1914, ble Edvards teologistudier avbrutt. Han ble innkalt den 1. august 1914 og tjente som sykepleier på slagmarkene, og det førte til at hans helse nesten ble ødelagt. Da den belgiske hæren trakk seg sørover den 25. august, ble den fullstendig utslitte og halvdøde Edvard plassert i en ambulansevogn. Forsynet førte ham til den lille vallonske landsbyen Bourlers, hvor presten, p. Castelain, tok seg av ham til desember.

Denne presten hadde en grenseløs tillit til den hellige Josef, og Edvard ville prøve den. En dag tok tyskerne et dusin unge menn fra landsbyen. Edvard appellerte til Josef om at de måtte bli befridd samme dag. Få timer senere kom de hjem, med unntak av en franskmann. Edvard fornyet sin anmodning, og igjen ble han hørt. Fra den dagen ble Maria og Josef uatskillelige i hans hjerte. I Bourlers oppdaget Edvard også sine evner for katekese og trosundervisning. Ved å lese biografien til den salige p. Antonius Chevrier (1826-1879) fant han sitt eget presteideal: å følge Mesteren i hans fattigdom (krybben), i hans offer (korset) og i hans kjærlighet (tabernaklet). P. Chevriers motto ble hans eget: «Mitt liv er Jesus Kristus».

Etter mange viderverdigheter fikk Edvard dispensasjon fra sine militære plikter, takket være kardinal Désiré Mercier (1851-1926), og i april 1915 vendte han tilbake til seminaret. Edvard ble presteviet den 1. mai 1916. Den 16. juni samme år ble han utnevnt til «onderpastoor» (kapellan) i arbeidersognet Sainte-Colette i Gent, og der ble han «en ny Curé d’Ars» (den hellige Johannes Maria Vianney). Sognet var nylig grunnlagt, og det var langt mellom de få gode kristne der. Sognepresten der hadde beholdt en viss strenghet fra sin tid i hæren, men under sitt barske ytre hadde han et sjenerøst hjerte, en dyp fromhet og en stor vennlighet. Edvard skulle alltid elske ham som en far.

Edvard oppsøkte de små, fattige husene i byen som var merket av krigens redsler. Selv levde han et liv i stor personlig fattigdom, og han var spesielt opptatt av barna, de fattige og de døende. Han viet spesiell interesse til katekese og var svært opptatt av den økende avkristningen av samfunnet. Litt etter litt forsvant de fattiges antiklerikale fordommer, og antallet omvendelser økte.

For å finne den styrken han trengte, tilbrakte Edvard en god del tid foran tabernaklet. Hans eukaristiske arbeid var inspirert av den hellige pave Pius Xs (1903-14) kommunionsdekreter, som fremfor alt ville fremme barns tidlige og verdige mottak av kommunionen. Edvard grunnla en forening for barn hvor medlemmene forpliktet seg til hyppig mottak av Den hellige kommunion. I juni 1917 hadde denne ligaen allerede nitti medlemmer.

Men i slutten av juli 1917 var Edvard utslitt, og han ble beordret til en måneds fullstendig ro. Han tilbrakte denne tiden hos De barmhjertige søstre i Melle. Da han kom tilbake, gjenopptok han arbeidet, men sognepresten var bekymret for hans helse og forbød ham å gå på møtene i kommunionsligaen, i ungdomsklubben og katekismeklassene. Han adlød med knust hjerte, for uten ham ville gruppene langsomt falle fra hverandre.

Til tross for mindre arbeidsbyrde ble han svakere, og han ble tvunget til å arbeide enda mindre. Etter råd fra sin åndelige veileder ba han i juli 1918 biskopen om en ny stilling. Den 4. oktober ble han sendt til den isolerte landsbyen Moerzeke for å samle krefter som rektor (kapellan) for et kloster for vincentsøstre der. Huset besto av ni søstre og i tillegg noen gamle, flere syke og mange foreldreløse, i alt rundt femti personer. Edvards mor og to av hans søstre, Marie og Suzanne, kom for å bo permanent i Moerzeke. I landsbyens prestegård traff Edvard igjen en klassekamerat fra seminaret, som hadde blitt kapellan der. Sammen tilba de sakramentet en time hver torsdag kveld i klosterkapellet. Deres eksempel tiltrakk de andre beboerne, deretter ble barna tiltrukket, og de igjen tok med sine foreldre. Snart var kapellet fullt, og Edvard benyttet anledningen til å holde en liten preken, og så ble også lesninger og sanger tilføyd.

Men den 11. mai 1919 fikk han et hjerteattakk, bare 29 år gammel. Han mottok sykesalvingens sakrament i stor fred. Men til alles overraskelse kom han seg, og hans sykerom var alltid fullt. Den 8. juni fikk han et nytt attakk som var sterkere enn det første, noe som betydde sengeleie, slutt på besøk og slutt på messer. Han kom seg igjen, men han svevde lenge mellom liv og død. I løpet av noen måneder ble han bedre, men han forble svak.

I rekonvalesenstiden frem til 1922 var han mer sengeliggende enn oppegående, og han tilbrakte tiden med studier og kontemplasjon. Han kunne konsentrere seg om sin åndelige vekst, og han tilbrakte mye tid i bønn og refleksjon, og han forsto bedre og bedre hvordan eukaristien er kilde og senter for ethvert apostolat. Edvard hadde også en intens mariansk spiritualitet, som orienterte seg etter den hellige Ludvig Maria Grignion de Montforts verker. Det daglige forholdet til Gud i Montforts misjonsskole forberedte Edvard på de harde tidene som nærmet seg, med gjennombruddet for marxismen, sekularismen og materialismen, og han begynte å skrive om disse problemene som påvirket Flandern. Han skrev ti korte bøker, over 284 artikler og tusenvis av brev.

Studiet av teologi og pedagogikk gjorde Edvard til en strålende religionspedagog, noe som fremgår av hans brev og skrifter. Blant andre Eucharistisch Catechistenboek fra 1920 og den strålende lille bønneboken Bij de Kindervriend («Hos barnas venn») fra 1922 gjorde hans navn kjent i de mest avsidesliggende utposter for det nederlandske (flamske) språk. Ved siden av den flamske bevegelse arbeidet han samtidig for så forskjellige saker som presteforeningen, katekismearbeid, den liturgiske fornyelse og legapostolatet. Han sluttet seg til «Pius Xs eukaristiske korstog» for troens utbredelse, som var grunnlagt i premonstratenserklosteret Averbode og som spredte seg til hele Belgia gjennom Poppes virke og skrifter.

Samtidig utviklet hans indre liv seg raskt. Besøket den 15. september 1920 til Lisieux og graven til den ærverdige lille karmelittnonnen Thérèse Martin (den senere hellige kirkelæreren Terese av Jesusbarnet) var et vendepunkt i hans spiritualitet. Han sa selv at han der fikk se «den større nåden i sitt liv». Tereses «lille vei» ble definitivt hans «indre vei». Dette betydde for ham en total oppgivelse av sin egen vilje og fullstendig å underlegge seg Guds vilje.

Kardinal Mercier holdt p. Poppe svært høyt og overførte ham den 6. oktober 1922 til Leopoldsburg. Der ble han utnevnt til åndelig veileder for de geistlige som kom dit for å avtjene militærtjenesten. I tillegg brukte han tiden til å skrive, både artikler og svar på brev. Første del av en lærebok i tre bind, «Den eukaristiske metode», kom ut i begynnelsen av 1924.

Den 1. januar 1924 var han på ferie i Moerzeke da han fikk et nytt hjerteattakk. Hans dårlige helse hindret ham fra å reise tilbake til Leopoldsburg, men han arbeidet utrettelig og oppmuntret legfolket og seminaristene. Den 3. februar fikk han et alvorlig tilbakefall, og han forsto at døden nærmet seg. Da han sto opp om morgenen den 10. juni 1924, ble han rammet av et siste slag. Han fikk sykesalvingen og døde med øynene festet på et bilde av Jesu hellige Hjerte, bare 33 år gammel. Hele Flandern sørget over sin høyest elskede prest. Hans levninger hviler i gravkapellet «Eduard Poppe» i Moerzeke-lez-Termonde i Belgia.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i bispedømmet Gent i 1946. Den 30. juni 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. juli 1998 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Den 3. oktober 1999 ble han saligkåret av paven i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 10. juni.

Kilder: Index99, Holböck (4), Resch (B4), CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, Acta Apostolicae Sedis 1999, vatican.va, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, userpage.fu-berlin.de, heiligen-3s.nl, «Il est vivant» no 144, mai 1998 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. juli 2005