Den hellige Evermod av Ratzeburg (~1100-1178)

Vendernes apostel

Den hellige Evermod (Evermot; fr: Evermode; lat: Evermodus) ble født rundt år 1100 i grevskapet Hainaut/Henegouwen (Hennegau; lat: Hannonia; eng: Hainault) i det nåværende Belgia. Vi vet praktisk talt ingenting om hans ungdom. Da han var rundt tyve år gammel i 1120, kom den hellige Norbert av Xanten til byen Cambrai for å preke, og Evermod ble så imponert over denne apostoliske mannens veltalenhet og personlighet at han forlot alt og ble Norberts andre disippel etter den salige Hugo av Fosses (ca 1093-1164).

Norbert tok Evermod med tilbake til den nylig grunnlagte kommuniteten i Prémontré, hvor han sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Fra den dagen fulgte Evermod Norbert på alle hans reiser, og han ble snart grunnleggerens næreste venn og «elskede disippel».

Rundt 1120 var det en legmann ved navn Tanchelm som startet en ny sekt i Antwerpen/Anvers i det nåværende Belgia. Denne predikanten fikk raskt en stor tilhengerskare. Denne sekten mente at biskoper og prester var unødvendige og benektet sakramentenes virkning, mens de tillot seg selv en svært avslappet moral. Erkebiskop Burchard av Cambrai, som hadde Antwerpen i sitt bispedømme, var svært foruroliget over kjetteriets fremgang. Han overtalte kannikene ved kirken St. Mikael i byen til å be om hjelp fra Norbert for å bekjempe ondet. Som svar på invitasjonen kom den store grunnleggeren til Antwerpen i 1124 sammen med to av sine disipler, Evermod og den salige Waltmann. Takket være disse tre apostlenes nidkjærhet og forkynnelse var folket snart vunnet tilbake til troen, sekten mistet sitt grep og Tanchelm måtte foreta en vanærende retrett.

Evermod ble en av Norberts mest lojale disipler og var ved Norberts side i alle nøkkelpunktene i hans liv som grunnlegger og senere som erkebiskop av Magdeburg i Sachsen. Han ble trolig presteviet av Norbert selv, og han var beviselig til stede da Norbert forvandlet kollegiatskapitlet ved kirken Vår Frue i Magdeburg til en kommunitet for premonstratensere. Den 6. juni 1134 var Evermod til stede ved Norberts dødsleie, og senere sørget han for at Norbert ble gravlagt i norbertinernes klosterkirke Vår Frue i Magdeburg.

I 1131 hadde Norbert grunnlagt premonstratenserklosteret Gottesgnaden («Guds nåde») på en øy i elven Saale nær Calbe, sør for Magdeburg. Da Emelric, abbeden i klosteret Gottesgnaden, la ut på en pilegrimsreise til Det hellige land, ble Evermod utnevnt til viseabbed og provisor for kommuniteten. Han var abbed for Gottesgnaden fra 1134 til 1138. Han holdt seg til det som Norbert betraktet som den hellige Augustins strengere regel, ordo monasterii, og han fulgte i Norberts fotspor når det gjaldt klerikal reform og omvendelsen av de hedenske venderne. Da Wigger, den første abbeden for Vår Frue i Magdeburg, ble utnevnt til biskop av Brandenburg, ble Evermod valgt til abbed for Vår Frue, et embete han hadde fra 1138 til 1154. I denne stillingen grunnla han premonstratenserklostrene Havelberg, Jerichow, Quedlinburg og Pöhlde.

Obotrittene var en av de slaviske stammene ved Elben og Østersjøen som er kjent under fellesnavnet venderne, og de bodde i det senere Mecklenburg, i dag en del av delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Tre bispedømmer hadde blitt opprettet i obotrittenes territorium så tidlig som på 900-tallet, nemlig Oldenburg (overført til Lübeck på 1100-tallet), Ratzeburg og Mecklenburg, men bispedømmene forble vakante i store deler av 1000-tallet. Henrik Löwe, hertug av Sachsen (1142-80) og Bayern (1156-80), bekjempet delvis obotrittene og som et resultat av seieren over venderne og den suksessrike misjonen, kunne den nye erkebiskopen av Bremen, Hartwig I (1148-68), i 1154 gjengrunnlegge tre obotrittiske bispedømmer som var gått under i slaveroppstanden i 1066: Staargard (nå Oldenburg) (senere Lübeck), Mecklenburg (senere Schwerin) og Ratzeburg.

Henrik Löwe brukte sin omstridte investiturrett til i 1154 å utnevne Evermod til den andre biskopen av Ratzeburg i Schleswig-Holstein mellom Hamburg og Lübeck i Nord-Tyskland. I 1058 var den hellige Aristus blitt utnevnt til den første biskopen av Ratzeburg, men etter hans død ble hele bispedømmet ødelagt, og slik ble det værende til Henrik Löwe gjenopprettet det. Det var vendernes territorium, og Evermod administrerte setet fra Magdeburg, hvor han forble til sin død. Han forvandlet det nylig installerte katedralkapitlet til et norbertinsk kapittel, og et katedralkapittel på tretten norbertinere omga Evermod med det kommunitetslivet han hadde kommet til å sette så høyt.

Men det var ikke så lett for Evermod å komme i klemme mellom den mektige welfiske fyrsten Henrik Löwe, som han var avhengig av både politisk og økonomisk, og Henriks motstander, erkebiskop Hartwig av Hamburg-Bremen, som hevdet metropolittrettigheter over Ratzeburg og som var prinsipiell motstander av biskoper som var medlemmer av religiøse ordener. Som en konsekvens lot Evermod seg vie til biskop av erkebiskop Arnulf av Mainz, trolig den 13. juli 1154.

Hertug Henrik ga Evermod og et slott for å bygge en katedral og et kloster. I Ratzeburg begynte han rundt 1165 med byggearbeidene på katedralen på Dominsel i Ratzeburger See og la dermed grunnsteinen for den senere byen. Et premonstratenserkloster var tilknyttet katedralen, noe en klostergang på nordsiden av kirken fortsatt tydelig viser.

Evermod ble drevet av det apostoliske ideal, og utrettelig reiste han over hele sitt bispedømme og forkynte Guds ord. Venderne utgjorde flertallet i hans bispedømme, og han virket spesielt som en apostel for polabene, en venderstamme i området rundt Ratzeburg og Lübeck. Han lyktes i både å kristne dem og sivilisere dem hvor mange hadde mislyktes før ham. Senere generasjoner, selv blant protestantene, ga Evermod titlene «Saksernes lys» og «vendernes apostel».

Evermod var også kjent for sin sterke rettferdighetssans. Da den mektige grev Henrik av Ratzeburg fortsatte å mishandle noen fanger til tross for Evermods anmodning om å behandle dem mildt, svarte han med et mirakel. Da fangene i henhold til skikken fikk gå i katedralen til påskemesse, sprinklet han det nylig velsignede påskevannet på deres lenker, som brast og slapp fangene fri.

Evermod døde den 17. februar 1178, rundt 78 år gammel og svekket av alt sitt strev etter et episkopat på 24 år. Han ble gravlagt i koret i den romanske katedralen i Ratzeburg, og der hviler hans relikvier fortsatt. Hans etterfølger ble etter en to år lang sedisvakans den hellige biskop Isfrid av Ratzeburg, som skrinla forgjengerens relikvier. Evermod plantet premonstratenserne i Ratzeburg så godt at i de neste 350 årene kom alle biskoper og domkanniker i Ratzeburg fra denne ordenen.

Pave Benedikt XIII (1724-30) stadfestet Evermods kult den 20. mars og 12. april 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999).

Hans minnedag er dødsdagen 17. februar. I bispedømmet Osnabrück ble han den dagen minnet sammen med to andre biskoper av Ratzeburg, de hellige Isfrid (1180-1204) og Ludolf (1236-50), som begge var premonstratensere. Fordi Ratzeburg i delstaten Schleswig-Holstein i dag ligger i det nyopprettede katolske erkebispedømmet Hamburg (1995), ble de tre hellige biskopene overført fra kalenderen til bispedømmet Osnabrück til kalenderen for erkebispedømmet Hamburg. Han avbildes i bisperegalier mens han tørker bort en tåre av sorg ved sin elskede venn Norberts død.