Den hellige Ethelbert av Kent (552-616)

Den hellige Ethelbert (Aethelbert, Æthelbert, Æthelberht, Æthelberct, Ædilbert, Ædilberct, Aibert; lat: Ethelbertus, Edilbertus) ble født i 552 i Kent i Sør-England. Han var hedning av fødsel. Han var sønn av kong Eormenrik (Ermenric) av Kent (540-60) og oldebarn av kong Hengist (Hengest) av Kent (ca 455-88), den første saksiske erobreren av England. Som svært ung overtok Ethelbert i 560 tronen i Kent etter faren og ble kong Ethelbert I (560-616). Han gjorde et mislykket forsøk på å fravriste Wessex overherredømmet over England, men ble slått av kong Ceawlin av Wessex (560-91) i slaget ved Wimbledon i 568.

Men da kong Ceawlin døde i 591, ble Ethelbert den tredje bretwalda eller overherre for den saksiske føderasjonen i England, etter Aelle av Sussex (Ælle, Ella) (477-ca 514) og Ceawlin av Wessex. Han utøvde overherredømme over hele landet sør for Humberbukten, om ikke med effektiv regjering. I hans 56 år lange styre over det eldste kongeriket i heptarkiet var Kent det mest utviklede av de angelsaksiske kongerikene og det var nært forbundet med det frankiske Rhinland. Heptarkiet (gr: ἑπτά + ἀρχή; syv + riker) er et kollektivt navn på de angelsaksiske kongerikene i det sørlige, østlige og sentrale Storbritannia: Northumbria, Mercia, East Anglia, Essex, Kent, Sussex og Wessex. De forente seg senere til kongeriket England.

Det kristne evangeliet var forkynt i Britannia før år 200 i den romerske tiden, og i år 300 var de keltiske folkene på øya stort sett kristne. Men på 400-tallet ble det sørøstre Britannia (det vi nå kaller England) invadert av hedenske stammer av anglere, saksere og jyder, og de beseiret kelterne eller drev dem nordover og vestover til Skottland, Irland og Wales. Deretter ble landet kristnet igjen av keltiske misjonærer fra nord og vest og romerske misjonærer fra sør og øst. Men kristendommen var ikke fast etablert i noen av de syv uavhengige kongerikene.

Ethelbert skulle bli den første av kongene som aksepterte kristendommen. Han giftet seg en gang før 588 med den kristne frankiske hellige prinsessen Bertha (Tata), eneste datter av burgunderkongen Kilperiks bror, kong Karibert av Paris (561-67), og barnebarn av den første kristne frankerkongen, Klodvig I (481-511). En betingelse for ekteskapet var at hun fritt skulle få utøve sin religion, men Ethelbert fortsatte å dyrke Odin. Hun hadde med seg sin kapellan, den hellige biskop Liudhard av Senlis (Lethard, Luidhard, Ledbard), men dronningens og biskopens rolle i kristningen av Kent har ofte blitt overdrevet i legendene, så sent som i 601 ga den hellige pave Gregor I den store (590-604) henne en mild refs for ikke å ha omvendt sin mann.

Da pave Gregor sendte misjonærer til England i 597 under ledelse av den hellige Augustin av Canterbury (d. 604), var kong Ethelbert vennlig og imøtekommende overfor dem da de gikk i land på øya Thanet i Kent. Men han var likevel reservert og insisterte på et møte under åpen himmel, ifølge den hellige Beda den ærverdige fordi han var redd for trolldom og ville ha fluktmulighetene åpne. Den tids overtro mente at trolldom ikke hadde noen virkning utendørs. Derfor mottok han misjonærene sittende under et eiketre med Bertha ved sin side. Etter å ha hørt grundig på dem, erklærte han at han var ute av stand til å anta den kristne tro og oppgi sitt folks urgamle tro. Men han anerkjente deres oppriktighet, ga dem et hus i Canterbury (Cantwaraburh) og ga dem tillatelse til å forkynne i hans rike og omvende så mange de ville. De brukte en romansk-britisk kirke utenfor bymurene, bygd i romersk tid og viet til St Martin, kanskje av Berthas kapellan Liudhard. Den nåværende kirken St Martin’s i Canterbury står på samme sted. Det finnes fortsatt en overdekt port, kjent som The Quenin Gate, som Bertha daglig gikk gjennom for å høre messe.

Ethelbert ga misjonærene et stykke land mellom bymuren og kirken St Martin’s, hvor munkene etablerte sitt kloster. Dette skulle bli til det store klosteret Ss Peter og Paulus utenfor bymurene i Canterbury, og det ble senere kalt St Augustin da det ble konsekrert av Augustins hellige etterfølger Laurentius (ca 550-619). Porthuset fra 1300-tallet, kjent som Fyndon Gate, har på et av brystvernene en utskåret figur av Ethelbert som ser ut over sin by.

I juli 598 skrev pave Gregor til patriark Eulogius av Alexandria at 10 000 engelskmenn var blitt døpt. Selv om antallet er overdrevet, er det klart at et stort antall av Ethelberts undersåtter ble kristne før han selv ble det. Kongen betraktet omhyggelig disse kristnes opptreden og ble til slutt overbevist om sannheten i det de forkynte. Ifølge tradisjonen ble Ethelbert døpt pinsedag den 2. juni 597 i elven Stour sammen med mange av sine adelsmenn og undersåtter, men Bedas bemerkning om at det skjedde «21 år før hans død» ville gi en dato i 595, og kan ikke være korrekt. Det er mer trolig at Ethelbert ble døpt i 601, da han mottok et oppmuntrende gratulasjonsbrev fra pave Gregor. Han ble dermed den første kristne angelsaksiske kongen.

Ethelberts omvendelse var avgjørende for kristningen av Kent og senere England, men i motsetning til mange nydøpte monarker da og senere, prøvde han ikke å tvinge sine undersåtter til å følge sitt eksempel, for han hadde selv lært at Kristus må aksepteres frivillig. I stedet ga han misjonærene all mulig hjelp og oppmuntring til fredelig forkynnelse av evangeliet, og han hjalp Augustin med å gjøre om et hedensk tempel til en kirke, som ble viet til den hellige Pancratius. Men han favoriserte dem som var omvendt, siden de nå var hans medkristne. Han ble svært berømmet av pave Gregor den store, som sammenlignet ham med keiser Konstantin den store (306-37; enekeiser fra 324).

Augustin dro til Frankrike for å bli bispeviet, og da han kom tilbake, ga Ethelbert ham sitt palass innenfor murene i Canterbury, som Augustin restaurerte og viet til Kristus og gjorde til sin katedral (Christ Church). Denne bygningen var trolig basilikaen eller byhallen i den romerske byen Durovernum. Den lå på samme sted som den nåværende katedralen, som ble påbegynt i 1070 av den salige erkebiskop Lanfranc (1070-89). Ethelbert trakk seg tilbake til sitt palass i Reculver, en annen av de gamle romerske bygningene.

Ethelbert regjerte i nesten tyve år etter sin omvendelse, og det er sagt at han i denne tiden alltid var rettferdig og la aldri press på noen for å bli kristne. Ethelbert hjalp Augustin med å arrangere et møte med «britenes biskoper og lærere», som ennå ikke var under den romerske kirkens innflytelse, for å forsøke å overtale dem til å anta den romerske beregningen av påskefesten og andre skikker, men forgjeves.

Augustin mottok palliet som erkebiskop av Canterbury og mottok forsterkninger fra Roma. I den gruppen som kom i 610, var blant andre de hellige munkene Paulinus, Mellitus og Justus. Med Ethelberts sterke støtte klarte Augustin og Mellitus å omvende nabokongen Sabert (Saebert, Sebert) av Essex, østsaksernes rike (604-16), som regjerte under bretwalda Ethelberts overherredømme. Han var muligens Ethelberts nevø. Hovedstaden i østsaksernes provins var London, og der fikk Ethelbert bygd den første kirken viet til den hellige Paulus, og den utviklet seg senere til katedralen St Paul’s. Dette var trolig et gammelt kristent sted hvor britene tidligere hadde bygd en kirke, som nå lå i ruiner. Han utnevnte Mellitus til første biskop av London. Det ble foreslått å gjøre London til metropolittsete, men Ethelbert fikk forhindret dette med støtte fra Augustin. Ethelbert bidro også til å bringe kong Redwald (Raedwald) av East Anglia (593-617) over til troen på Kristus med sitt folk. Men mens kong Sabert forble en trofast kristen til sin død, vendte Redwald tilbake, i alle fall delvis, til den gamle tilbedelsen av Tor og Odin.

Ethelbert fortsatte å hjelpe Augustin og hans ledsagere og ga dem land i Rochester, som da het Hrofescaestir etter en tidlig høvding ved navn Hrof. Der ble det opprettet et bispesete, og katedralen St Andrew’s ble bygd der. Med Ethelberts støtte utnevnte Augustin Justus til den første biskopen der. Ethelbert ga de nye bispesetene i London og Rochester mange gaver, og han fortsatte å utruste setet i Canterbury.

Ethelbert var den første angelsaksiske kongen som skrev en lovsamling. Hans lovbok for Kent (de 90 «Dooms of Ethelbert») fra 604 er det første kjente juridiske dokument skrevet på noe germansk språk. Det inneholder en lov som beskyttet presteskapet og kirkene ved å kreve svært stor erstatning for skade gjort mot dem eller deres eiendom. Lovene virker å være nærmere Klodvigs saliske lover enn romersk lov, men romersk innflytelse, trolig gjennom Augustin, er åpenbar i de eldste chartre fra Canterbury.

Dronning Bertha døde i 612 og kongen giftet seg på nytt snart etter. Ethelbert selv døde den 24. februar 616 i Canterbury etter 56 år på tronen, og han ble gravlagt ved siden av sin første hustru Bertha og den gode biskop Liudhard i porticus (sidekapell) for St Martin i klosterkirken i Ss Peter og Paulus-klosteret. Inntil den protestantiske reformasjonen var det alltid tent et lys på deres grav, til tross for manglende formalisering av kulten, som i middelalderen var begrenset til Canterbury. Det store tårnet som sto ved vestenden av klosterkirken, ble kalt Ethelbert’s Tower, og det ble stående blant klosterets ruiner etter kong Henrik VIIIs ugudelige opphevelse av klosteret, inntil 1822, da det meste av det falt som offer for en voldsom storm.

Ethelbert etterlot seg tre barn, blant dem den hellige datteren Ethelburga av Lyminge (av Kent) og hans eneste sønn og etterfølger som konge av Kent, Edbald (Eadbald) (616-40). Ethelberts død ble et stort tilbakeslag for Kirken, da Edbald ved siden av å hengi seg til skamløs seksuell umoral, også forkastet den kristne troen. Han giftet seg med sin stemor (Ethelberts andre hustru) og nektet å gi de kristne i Kent den samme støtte som sin far. Noen kilder skriver at han senere ble omvendt, mens andre skriver at han levde og døde som hedning.

Den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet, skriver at Ethelbert «var den første angelsaksiske kongen som mottok troen på Jesus Kristus gjennom Augustins forkynnelse. Fra hans slekt har det steget frem en tallrik og hellig rase, som lyser av dyd over hele verden». Det synes å ha vært en uoffisiell kult i Canterbury fra tidlige tider, men hans fest er funnet i kalendere først fra 1200-tallet. Hans navn står i Martyrologium Romanum, hvor minnedagen er dødsdagen 24. februar, men i England ble han vanligvis feiret den 25. (eller 26.) februar, siden apostelen Mattias ble feiret den 24. Men da Mattias’ minnedag i kalenderrevisjonen av 1969 ble flyttet til 14. mai, har dødsdagen 24. februar igjen blitt ledig for Ethelbert.

Historien om Ethelbert og Bertha av Kent er sammenlignbar med et annet europeisk kongepar, de hellige Mirian III og Nana i det fjerne Georgia, som ønsket velkommen og støttet misjonsaktiviteten til den hellige Nino og kalles fortjent av Østkirken Isapóstolos, som betyr «lik apostlene».

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler (II), Benedictines, Delaney, Bunson, Green 2, Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, earlybritishkingdoms.com, zeno.org, Kiefer - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. februar 2000