Den hellige Frans Carácciolo (1563-1608)

Den hellige Frans (it: Francesco) ble født som Ascanius Carácciolo (it: Ascanio) den 13. oktober 1563 i Villa Santa Maria i Abruzzi i Italia. Hans far tilhørte Pisquizio-grenen av den berømte napolitanske adelsfamilien Caráccioli og morens familie kunne hevde slektskap med den hellige Thomas Aquinas. Han levde det vanlige livet til en ung adelsmann og elsket jakt og annen sport.

Men da han var 22 år i 1585, ble han rammet av en hudsykdom som lignet spedalskhet, og den tok snart en så ondartet form at hans tilfelle ble regnet som håpløst. Han avla da løfte om at hvis han fikk helsen tilbake, ville han vie resten av sitt liv til Gud og til å tjene andre. Deretter kom han seg så raskt at helbredelsen ble holdt for å være mirakuløs.

Ivrig etter å holde sitt løfte dro han til Napoli for å studere til prest. Han fordelte alt han eide blant de fattige og ble presteviet i 1587. Han sluttet seg til et prestefellesskap ved navn Bianchi della Giustizia, som hadde gjort det til sin oppgave å drive sjelesorg for galeislavene og å forberede dødsdømte på sin siste reise og en verdig og hellig død.

Adelsmannen Giovanni Agostino Adorno fra Genova, som var blitt prest, bestemte seg i 1588 for å starte et fellesskap av prester som skulle kombinere sine pastorale plikter med den strengest mulige disiplin. Han konsulterte Fabriccio Caráccioli, dekan ved kollegiatskirken (en kirke som har kapittel uten å være domkirke) Santa Maria Maggiore i Napoli, som anbefalte en slektning ved navn Ascanio Carácciolo. Adorno skrev et brev til denne mannen for å invitere ham til å slutte seg til en slik gruppe. Denne Ascanio var en fjern slektning av vår mann, som mottok brevet ved en feiltakelse. Da han leste brevet, forsto han at det var til hans navnebror, men han ble så grepet av innholdet at han mente at Gud selv måtte ha sørget for at brevet ble feilsendt til ham. Deretter skyndte han seg til Adorno og tilbød sin hjelp.

For å forberede seg på oppgaven foretok de to sammen en 40-dagers retrett i kamaldulensernes hus ved Napoli, og etter streng faste og alvorlig bønn utarbeidet de regelen for den påtenkte ordenen. Så snart de hadde samlet ti andre prester som sine ledsagere, dro Carácciolo og Adorno til Roma for å be om pavens approbasjon. Den 1. juni 1588 godkjente pave Sixtus V (1585-90) høytidelig denne nye ordenen for kanniker, som inspirert av den hellige Frans av Assisi kalte seg «De regelbundne mindre klerikere» (Ordo Clericorum Regularium Minorum – CC.RR.MM). De kalles også marianere eller Caracciolini etter grunnleggeren.

Den 9. april året etter avla de to grunnleggerne sine høytidelige løfter og Caráccioli tok ordensnavnet Frans (it: Francesco) av hengivenhet til den store Frans av Assisi. Adorno ble utnevnt til kongregasjonens superior. I tillegg til de tre vanlige løftene avla medlemmene av den nye kongregasjonen et fjerde om aldri å søke noe embete eller heder verken i ordenen eller utenfor den. En av ordenens hovedoppgaver var den kontinuerlige tilbedelse av eukaristien, og på et tidlig tidspunkt ble det bestemt at alle skulle tilbringe en time hver dag i tilbedelse av sakramentet. De gjorde også kontinuerlig bot på omgang: Hver dag fastet en bror på vann og brød, en annen tuktet seg og en tredje bar hårskjorte.

Frans og Adorno slo seg ned sammen med sine ledsagere i et hus i en forstad til Napoli. Pave Sixtus V ønsket at de skulle grunnlegge en lignende forening i Spania, da han fikk vite at det var et land som Adorno var godt kjent med. Så Frans og Adorno dro av gårde dit. Men i begynnelsen avslo både hoffet til kong Filip II (1556-98) og erkebispedømmet Toledo ganske enkelt ideen, så de to måtte vende tilbake til Italia. På veien hjem led de skipbrudd ved Genova, men de kom seg til slutt i land, halvdøde av sult og utmattelse. Det klarte å komme seg langs kysten og til slutt ta et skip til Napoli. Da de kom hjem, oppdaget de at den nye grunnleggelsen ikke kunne ta imot alle som ønsket å tre inn.

Snart etter fikk de tilbud om å overta klosteret Santa Maria Maggiore, hvor den tidligere superioren, Fabriccio Carácciolo, nå hadde sluttet seg til dem. Kongregasjonen arbeidet hovedsakelig som misjonærer, men noen av dem viet seg til prestetjeneste i fengsler og hospitaler. De hadde også steder som de kalte eremitasjer for dem som følte seg kallet til et liv i kontemplasjon.

Frans fikk en alvorlig sykdom, og han hadde knapt kommet seg av den da han ble rammet av en stor sorg, For vennen Adorno døde i 1593, bare 40 år gammel, like etter at han kom tilbake fra et besøk i Roma i forbindelse med anliggender som angikk kongregasjonen han var superior for. Frans ble svært motvillig hans etterfølger og ble valgt til den første ordensgeneralen den 9. mars 1593. Men han insisterte på å utføre sine plikter som de andre når det gjaldt å vaske rommene, re opp senger og vaske opp på kjøkkenet. Han sov ofte på et bord eller på altertrinnet. Hver morgen satt han i skriftestolen, tigget i gatene for de fattige og ga bort det meste av sin mat og sine ytterklær til dem som trengte dem.

I kongregasjonens interesse avla Frans et andre og tredje besøk i Spania i 1595 og 1598, og han lyktes i å grunnlegge hus i Madrid, Valladolid og Alcalá. I syv år var han forpliktet til å inneha embetet som ordensgeneral, men til slutt fikk han tillatelse av pave Klemens VIII (1592-1605) til å trekke seg tilbake på grunn av dårlig helse og fordi han var overarbeidet. Ting ble ikke bedre av motstanden mot ordenen, noen ganger støttet av ondsinnede og usanne rykter. Da ble han prior i Santa Maria Maggiore og novisemester. Han takket flere ganger nei til å bli utnevnt til biskop. I 1607 ble han fritatt for sine administrative plikter og fikk tillatelse til å hengi seg til kontemplasjon og å forberede seg på døden. Som sin celle valgte han et kott under trappen i huset i Napoli, og der ble han ofte funnet liggende i ekstase med utstrakte armer.

Men det var ikke meningen at han skulle dø i Napoli. Den hellige Filip Neri hadde tilbudt ordenen et hus i Agnone ved Campobasso i Abruzzi som novisiat, og det var ønskelig at Frans skulle dra dit for å hjelpe til med den nye grunnleggelsen. På veien dit besøkte han Loreto og tilbrakte en natt i bønn ved Det hellige hus. Da han ba om Jomfru Marias hjelp, viste Adorno seg for ham i en drøm og sa at han snart skulle dø. Han kom til Agnone tilsynelatende ved sin vanlige helse, men selv hadde han ingen illusjoner.

Den 1. juni 1608 fikk han feber som raskt steg, og han dikterte et glødende brev hvor han inntrengende ba medlemmene av kongregasjonen om å forbli trofaste mot regelen. Deretter syntes han nedsunket i meditasjon inntil en time før solnedgang, da han plutselig ropte ut: «La oss dra! La oss dra!» En av de som satt hos ham, spurte: «Og hvor ønsker du å dra, broder Frans?» «Til himmelen! Til himmelen!» kom svaret med klar og triumferende røst. Og knapt var ordene uttalt før han døde, bare 44 år gammel. Det var den 4. juni 1608.

Han ble bisatt i kirken S. Monteverginella i Napoli. Han ble saligkåret den 10. september 1769 - dokumentet (Breve) var datert den 4. juni 1769 - av pave Klemens XIV (1769-74) og helligkåret den 24. mai 1807 av pave Pius VII (1800-23). Hans minnedag er dødsdagen 4. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum. Ved kalenderreformen i 1969 ble hans minnedag strøket i den romerske generalkalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. I kunsten holder han oftest en monstrans som henvisning til regelens bestemmelse om evig tilbedelse. Han er skytshelgen for Napoli. Kongregasjonen blomstret en tid, men nå finnes det bare noen få små kommuniteter i Italia.