Den hellige Frans Spinelli (1853-1913)

Den hellige Frans Spinelli (it: Francesco) ble født den 14. april 1853 i Milano i Lombardia i Nord-Italia, i det daværende kongeriket Lombardia-Venetia, som ble etablert på Wienerkongressen i 1815 ved sammenslåing av områdene Lombardia (som var blitt styrt av Habsburgerne siden 1500-tallet) og Venetia (under østerriksk styre siden 1797). Dette kongeriket ble styrt av de østerrikske habsburgerne før det ble innlemmet i det samlede Italia i 1866.

Frans var sønn av Bartolomeo Spinelli og Emilia Cagliaroli, som var i tjeneste hos marki Stanga, og han ble født i markiens herskapshus. Han ble døpt dagen etter fødselen i kirken Sant’Ambrogio med navnene Francesco Giovanni Ildefonso. På grunn av morens prekære helsetilstand ble han rett etter fødselen betrodd til en amme i Verdello. Der ble han værende i en tante på morssidens varetekt til 1855, da familien flyttet fra Milano til Cremona i Lombardia og tilbrakte somrene i det lille jordbrukssenteret Vergo nær Bergamo i Lombardia. Som barn pleide han å lage dukketeater for andre barn. Sammen med sin mor pleide han å besøke og hjelpe de fattige og syke i byen.

Som seksåring begynte Frans på kollegiet Gallina i Cremona, og der ble han konfirmert den 19. mai 1861. På grunn av hans gode resultater lot foreldrene ham i 1863 begynne som dagelev på middelskolen i det berømte kollegiet Sant’Alessandro i Bergamo, selv om det betydde store ofre for dem. I Bergamo bodde han hos sin presteonkel Pietro Cagliaroli, morens bror, som var sogneprest i Sant’Alessandro in Colona. Frans gjennomførte alle sine åtte år på Sant’Alessandro med bravur, selv om han måtte kjempe med store helsemessige utfordringer. Da han under en sykdom sommeren 1867 sto opp av sengen, falt han og skadet seg alvorlig i ryggraden. Deretter måtte han i tre år gå med krykker, før han i 1870 opplevde en spontan helbredelse i Vergo. Den 18. november 1871 fikk han endelig sitt diplom, atten år gammel.

Da hadde han allerede i en lengre tid kjent på et prestekall, så han ga uttrykk for at han ville tre inn på det biskoppelige seminaret i Bergamo. Hans prestekall ble støttet av hans mor og hans onkel Pietro Cagliaroli. Hans søknad ble innvilget, og han ble i november 1871 tatt opp ved teologistudiet på presteseminaret i Bergamo. I de neste fire årene utmerket han seg ikke bare ved sine studieresultater, men også på det sosiale området. Sammen med sin venn, den salige Aloisius Maria Palazzolo (1827-86), som han møtte i 1873, engasjerte han seg for de foreldreløse av Den hellige familie – en tjeneste han forble trofast i til 1888.

Han ble presteviet den 17. oktober 1875 i Gavarno av biskop Pietro Luigi Speranza, 22 år gammel. Kort etter foretok han en valfart til Roma i anledning Det hellige år 1875 som den salige pave Pius IX (1846-78) hadde innkalt. Han dro også til basilikaen Santa Maria Maggiore, hvor han tilbrakte noen øyeblikk i refleksjon ved krybben fra Betlehem. Da hadde han en visjon av kvinner som kontinuerlig tilba Jesus i Det hellige sakrament, og han skjønte at han var kalt til å grunnlegge en søsterkongregasjon som spesielt skulle pleie tilbedelsen av Jesus Kristus i alterets sakrament som en soning for all urettferdighet og ondskap i verden.

Tilbake i Bergamo begynte han å undervise på seminaret om dagen, mens han om kvelden drev en kveldsskole for de fattige i sognet på et sted som hans venn Palazzolo etablerte. Han hjalp også sin presteonkel Pietro Cagliaroli med hans sogneaktiviteter. Som prest viet han seg med stor iver til prekenvirksomhet, katekese og forvaltning av botens sakrament. Til slutt ble han professor i filosofi ved kollegiet Sant’Alessandro og instituttet Palazzolo i Bergamo.

I San Gervasio d’Adda i provinsen Cremona møtte han en ung jente, den hellige Gjertrud Comensoli (1857-1903), og sammen planla de grunnleggelsen av en religiøs kongregasjon som skulle være viet til to formål: andakt for Kristus i det hellige sakrament og kristen utdannelse av jenter. I 1879 flyttet Gjertrud til Bergamo, og sammen med p. Spinelli, sin favorittsøster Bartolomea og en venninne grunnla hun kongregasjonen «sakramentinerne» (Suore Sacramentine di Bergamo). Med tillatelse fra biskop Camillo Guindani av Bergamo avla hun løftene sammen med sin søster og en annen kvinne på oktavdagen for festen for Marias uplettede unnfangelse, den 15. desember 1882, og dette regnes som kongregasjonens grunnleggelsesdato. Hun tok ordensnavnet Mor Gjertrud av det hellige sakrament (Madre Gertrude del Santissimo Sacramento) og ble kongregasjonens superior. Det første klosteret åpnet i Via San Antonino.

Kongregasjonen vokste raskt, hovedsakelig fordi den ble spesielt innrettet mot behovene i bispedømmet. Fire andre hus ble åpnet i bispedømmet mellom 1884 og 1887. Men kongregasjonen kom raskt i vanskeligheter. P. Spinelli var uenig med Mor Gjertrud om kongregasjonens mål, han la mer vekt på oppdragelsen av jentene, altså det apostoliske aspektet, mens Comensoli mer fremmet kontemplasjonen, det vil si tilbedelsen av Sakramentet. Kongregasjonen havnet også i økonomiske vanskeligheter på grunn av kjøp og bygging av nye hus. Gjennom intriger fra biskopens sekretær ble p. Spinelli tvunget til å forlate kongregasjonen den 4. mars 1889 etter at biskopen bestemte seg for å kutte Spinellis forbindelse til den.

Det endte med en splittelse av kongregasjonen. 73 søstre fulgte Mor Gjertrud, 33 fulgte p. Spinelli og fire trådte ut. Biskopen av Bergamo berget kongregasjonen og fant et nytt hus til søstrene i Lodi, hvor biskop Rota, som Gjertrud tidligere hadde arbeidet for, ga dem kanonisk godkjennelse som kongregasjon den 8. september 1891. Året etter vendte de tilbake til Bergamo og til det opprinnelige huset hvor de hadde begynt sitt arbeid. I 1906 ga Den hellige Stol kongregasjonen sin endelige approbasjon og formelle kanoniske status.

Frans Spinelli forlot Bergamo sammen med «sine søstre» den 4. april 1889 for å begynne på nytt i Rivolta d’Adda i bispedømmet Cremona, etter å ha blitt invitert av biskop Geremia Bonomelli for å utføre sine pastorale plikter. Han kom dit pengelens og plaget over det som hadde skjedd i Bergamo og bosatte seg hos sin bror, Don Costanzo Spinelli og ble inkardinert i bispedømmet Cremona. Han lot seg ikke bli preget av mismot over de bitre erfaringene, og «hans» søstre åpnet et hus der. Fra 21. til 28. november 1891 ble konkursen i Bergamo behandlet, og p. Spinelli ble dømt til fem års fengsel. Men etter en anke ble han omfattet av et generelt amnesti og slapp å sone.

Biskop Bonomelli var overbevist om Spinellis uskyld og full av beundring over hans beskjedenhet, så han oppmuntret ham til å fortsette sitt arbeid. I 1892 grunnla han en ny og blomstrende gren av tilbedelsessøstrene under sin ledelse, «Tilbedelsessøstrene av Det helligste sakrament», Suore Adoratrici del Santissimo Sacramento. I tillegg til tilbedelsen tok de seg også av foreldreløse barn og jenter i faresonen. Denne kongregasjonen fikk bispedømmelig godkjennelse av biskop Geremia Bonomelli den 10. november 1897. Den er uavhengig av Sakramentinerne, men bruker samme regel.

Frans Spinelli feiret sin siste messe på juledag i 1912. Den 5. februar mottok han sykesalvingens sakrament, og han døde den 6. februar 1913 i Rivolta d’Adda, bare 59 år gammel. Den 14. mai 1924 ble hans legeme overført til kirken ved instituttets moderhus i Rivolta d’Adda. Kongregasjonen mottok Decretum laudis («rosende dekret») fra pave Pius XI (1846-78) den 11. desember 1926, og samme pave ga dem full pavelig godkjennelse den 27. februar 1932. Den 30. august 1958 besøkte kardinalpatriark Angelo Giuseppe Roncalli av Venezia, som skulle bli valgt til pave som den hellige Johannes XXIII (1958-63) mindre enn to måneder senere, Frans Spinellis grav i Rivolta d’Adda og ba der. I sin dagbok referer han til ordensgrunnleggeren som «den ærverdige Francesco Spinelli», selv om han ikke skulle få denne tittelen før i 1990.

Frans Spinellis saligkåringsprosess ble åpnet i 1928 i bispedømmet Cremona av biskop Giovanni Cazzani med en informativprosess fra 1928 til 1930 og med en parallell prosess fra 1930 til 1931. Disse prosessene skulle dokumentere hans liv og den måten som holdt fast ved kardinaldydene (visdom, mot, måtehold og rettferdighet) og de teologiske dyder (tro, håp og kjærlighet). Teologer godkjente også at hans skrifter var i samsvar med troens tradisjon. Den 25. januar 1952 ble hans saligkåringsprosess formelt åpnet, noe som ga ham tittelen Guds tjener (Servus Dei). En apostolisk prosess ble holdt fra 1953 til 1957, og den 22. juni 1962 utstedte Rituskongregasjonen dekretet som anerkjente gyldigheten av begge prosessene. I 1988 ble sakens Positio oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet (den hellige pave Paul VI hadde i 1969 delt Rituskongregasjonen i to, Ritus- og gudstjenestekongregasjonen og Helligkåringskongregasjonen). Den 3. mars 1990 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

For at Spinelli kunne saligkåres, måtte et mirakel på hans forbønn bli godkjent. Det aktuelle miraklet skjedde i Lovere i provinsen Bergamo i regionen Lombardia. Den 21. juni 1947 klokken elleve på formiddagen falt den lille Agostina F. i en alder av fire år og fire måneder i en stor gryte med kokende vann. Det ble straks tilkalt lege, og dr. Campo vurderte tilfellet som svært alvorlig og fikk jenta brakt til sykehuset i Lovere. Klinikkoverlegen, dr. Corazzina, stadfestet alvoret i situasjonen, ettersom mer enn en tredjedel av kroppsoverflaten var forbrent. Det dreide seg om andre- og tredjegradsforbrenninger på baken, nedre del av magen, lårene, beina og ryggen. Som smertelindring ble det brukt en olje- og kalkholdig salve.

Jentas allmenntilstand forverret seg raskt, og hun fikk cyanose (en blålig misfarging av hud), pusteproblemer, høy puls og protein i urinen. Dagen etter ble allmenntilstanden stadig mer prekær med paralytisk ileus (tarmslyng), anuri (manglende urinutskillelse) og svekket bevissthet, som raskt gikk over til koma. To dager etter ulykken syntes tilstanden irreversibel, og jenta befant seg i livets sluttstadium. Derfor ble hun om ettermiddagen den 23. juni brakt hjem igjen, og de pårørende var klar over den dårlige prognosen.

Etter at Guds tjener Frans Spinelli var blitt påkalt, viste det seg rundt klokken elleve om kvelden samme dag en plutselig forbedring av jentas kliniske tilstand. Hun våknet og ropte på sin mor, og samtidig ble også urinutskillelsen normal. Dagen etter fastslo dr. Campo en tydelig forbedring av allmenntilstanden, med klar bevissthet og normal pust og puls. Jenta begynte igjen å spise. På grunn de fortsatt bestående brannsårene ble hun den 29. juni innlagt på sykehuset igjen og behandlet med salve. Etter at forbrenningene var fullstendig dekket av arr, ble hun den 16, september 1947 utskrevet fra sykehuset.

Denne uforklarlige helbredelsen ble meldt inn til Spinellis saligkåringsprosess og undersøkt i det bispedømmet hvor det skjedde. Deretter ble dokumentene oversendt til kongregasjonen for videre vurderinger. Medisinske eksperter stadfestet den 9. januar 1992 at helbredelsen ikke hadde noen vitenskapelig forklaring, mens den teologiske kommisjonen stadfestet at helbredelsen var et resultat av Spinellis forbønn. Den 2. juni 1992 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på Frans Spinellis forbønn. Han ble saligkåret av paven den 21. juni 1992 i Santuario di Santa Maria del Fonte i Caravaggio ved Bergamo i Nord-Italia.

For en helligkåring var det nødvendig med et andre godkjent mirakel. Det angivelige mirakelet som ble gransket, skjedde i 2007 i Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo, hvor Tilbedelsessøstrene har vært til stede siden 1958. I det folkerike distriktet Binza drev de et stort fødesenter, hvor det blir født opp til 20-30 barn hver dag, hjulpet av søstre, leger, sykepleiere og opplært personale. Den 25. april 2007 ble den lille gutten Maria Ambrozo født. Mor og sønn hadde det så bra at de begge ble utskrevet om morgenen den 28. april. Men da moren gikk mot hjemmet, trådte hun feil og snublet, og hun klemte barnet i armene sine. Dette påførte barnet en blødning, og på kort tid mistet han en stor mengde blod. Moren ble så redd at hun gikk tilbake til fødestuen, to timer etter at hun hadde gått derfra, for å la personalet ta seg av den nyfødte.

Søstrene som mottok barnet, ble umiddelbart klar over sakenes alvor. Den eneste muligheten for å redde gutten var å overføre nytt blod for å erstatte det alt for store blodtapet. Men lidelsen var så stor at barnets små årer trakk seg inn. Leger, teknikere og sykepleiere prøvde i rundt 45 minutter desperat å finne en vene hvor de kunne sette inn et venekateter for blodoverføringen, men uten suksess. I mellomtiden var situasjonen ytterligere forverret. Ingen andre inngrep var mulig, slik det kanskje kunne vært i en europeisk eller amerikansk klinikk. Men i et fødesenter i et land på det afrikanske kontinentet kunne andre behandlinger ikke gjennomføres på grunn av mangel på ressurser. Det eneste håpet var å finne en blodåre, noe de ikke klarte.

Så rundt en time etter at den nyfødte hadde kommet inn, kom legen selv ut av rommet og erklærte at barnet gikk mot en sikker død. Tilbedelsessøsteren sr. Adeline, den ansvarlige for fødeklinikken i Binza, minnes: «Et øyeblikk tok barnet et dypt åndedrett som om det var det siste sukket», og hun var sikker på den nyfødtes forestående død. Hun forteller videre: «Jeg forlot rommet og gikk til huset, hvor jeg fant min superior, sr. Antoinetta Musoni [fra Pozzaglio], og sa til henne: Sr. Antoinetta, vær så snill, det er et barn som er i ferd med å dø».

Sr. Adeline skrudde på en lampe i kapellet foran bildet av grunnleggeren, og hun ba den salige p. Spinelli: «Grunnlegger, hjelp oss, hjelp dette barnet som kommer til å dø, jeg setter min lit bare til deg». Hun tok et lite bilde av p. Frans og la det under lakenet på den sengen hvor barnet nå lå hjelpeløs. Plutselig, etter at de i nesten en time hadde søkt etter en blodåre, sa vitner at de så at det «på mirakuløst vis» sprang frem en stor vene, som hos en voksen mann, slik at de uten problemer kunne sette inn venekateteret for blodoverføring. Allerede etter 3-4 dråper blod gjenvant barnet livet og begynte å sparke og gråte. På bare noen få minutter hadde det nyfødte barnet kommet seg fullstendig, og klokken 13 ble mor og barn utskrevet, friske og glade, fra fødestuen. Fra det øyeblikket var foreldrene klar over den ekstraordinære hendelsen som reddet deres barn «som var nesten død, men gjenoppsto». Dette gjenspeiles av guttens far, som endret hans navn Ambrozo Maria Diaz til Francesco Maria Spinelli Diaz!

Umiddelbart spredte ryktet seg om det mirakelet som var skjedde gjennom forbønn av den salige Spinelli, men det var først syv år senere, i 2014, at Tilbedelsessøstrenes institutt ba erkebiskopen av Kinshasa (2007- ), kardinal Laurent Monsengwo Pasinya (f. 1939), om å undersøke det påståtte mirakelet som var skjedd i hans bispedømme. Denne helbredelsen ble gransket i en bispedømmeprosess fra den 10. til den 16. august 2014. Under prosessen ble lille Francesco Maria Spinto (i prosessen var «Spinelli» ved en feil transkripsjon blitt til «Spinto») deretter sendt til Kongo fra Angola, hvor han nå bor sammen med sin familie, for å gjennomgå kliniske og nevrologiske undersøkelser. Alle undersøkelsene som ble utført, viser at det ikke er tegn til noen lidelser, noe som virkelig er uforklarlig for et barn som har vært i sjokk i minst tre kvarter.

Alle sakens dokumenter ble oversendt til kongregasjonen i Vatikanet for videre undersøkelser. Syv medisinske eksperter godkjente den 21. september 2017 denne helbredelsen som uforklarlig, og den teologiske kommisjonen godkjente den 30. november 2017 at den hadde skjedd på den saliges forbønn. Den 6. mars 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et nytt mirakel på Frans Spinellis forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring.

I et konsistorium den 19. mai 2018 kunngjorde pave Frans at seks salige skulle helligkåres i Roma den 14. oktober 2018 under bispesynoden fra 3. til 28. oktober i Vatikanet. De nye hellige er pave Paul VI (1963-78), Oskar Romero (1917-80), Maria Katarina Kasper (1820-98), Frans Spinelli (1853-1913), Vincent Romano (1751-1831) og Nazaria Ignatia March Mesa (1889-1943). I et konsistorium den 19. juli 2018 kunngjorde paven at en syvende salig skulle helligkåres samtidig, nemlig Nuntius Sulprizio (1817-1836). De syv ble helligkåret på Petersplassen i Vatikanet den 14. oktober 2018 av pave Frans personlig. Under helligkåringen bar paven en messehagel som tilhørte pave Paul VI, og under den hadde han et cingulum (belte) som Oskar Romero bar da han ble myrdet og som fortsatt har flekker av hans blod.

Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 6. februar:

In loco Rivolta d’Adda pagi Creménsis in Itália, beáti Francísci Spinelli, presbýteri, qui inter vexatiónes et diutúrnas difficultátes patiénter tolerátas Congregatiónem Sorórum ad adorándum Sanctíssimum Sacraméntum fundávit et rexit.

På stedet Rivolta d’Adda på territoriet til Cremona i Italia, den salige Frans Spinelli, prest, som til tross for lidelse og konstante vanskeligheter som han tålmodig holdt ut, grunnla og ledet kongregasjonen Tilbedelsessøstre av det hellige sakrament.

Kongregasjonen som han grunnla, virker nå i tillegg til Italia også i Kongo, Senegal, Colombia, Kamerun og Argentina, og i 2005 hadde den 436 søstre i 59 hus.

Kilder: Holböck (4), Resch (B3), Resch (MBT2), Index99, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, New Catholic Encyclopedia (2003), santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, suoreadoratrici.it, suoreadoratrici.com, diocesidicremona.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. juli 2005 – Oppdatert: 14. oktober 2018