Den salige Humbert av Romans (~1193-1277)

Den hellige Humbert (lat: Humbertus) ble født rundt 1193 (det nøyaktige årstallet er usikkert) i Romans ved Valence i bispedømmet Vienne i Dauphiné i Frankrike. Han kom fra en stor familie, hvorav flere ble ordensfolk. Han nevnes som student på universitetet i Paris i 1215 og tok doktorgraden i jus. Han studerte teologi samtidig som han underviste på et annet fakultet da han møtte den unge dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP).

Det fortelles en historie om hans valg av orden. Han knelte en dag i katedralen Notre Dame under officiet for de døde som ble sunget av kannikene. Hans tanker vandret og dreide seg om hans valg av kall, for hans familie hadde stått på godt fot med karteuserne, og hans bror hadde allerede sluttet seg til dem.

Mens han diskuterte med seg selv, kom en gammel prest ned fra koret og engasjerte ham i en stille samtale. Han spurte Humbert hvor han kom fra, og fikk som svar at han var et sognebarn. Den gamle presten så lurt på ham og sa: «Husker du hva du lovte ved din dåp – å forsake djevelen og all hans prakt? Hvorfor blir du ikke dominikaner?»

Humbert kunne ikke få prestens ord ut av hodet, og ved responsoriet etter lesningen: «Herre, til deg tar jeg min tilflukt. La meg aldri i evighet bli til skamme», bestemte han seg definitivt for å bli dominikaner. Han dro for å konsultere sin professor i teologi, Hugo av Saint-Cher, som planla å bli dominikaner selv så snart han hadde ordnet sine affærer.

På festen for den hellige Andreas den 30. november 1223 knelte Humbert ved føttene til den salige Jordan av Sachsen, som hadde fått i oppdrag å holde prekenserien i advent, og ba om å bli ikledd drakten som dominikaner. Det skjedde i klosteret Saint-Jacques. Han var en av 40 nye noviser som trådte inn i ordenen.

Den nye dominikanerens første oppgave var å undervise på universitetet i Lyon. Hans grundige kjennskap til Bibelen anbefalte ham til de høyeste lærepostene i ordenen. Han var prior i Lyon fra 1236 til 1239. Han foretok en valfart til Det hellige Land, og da han kom tilbake, ble han i 1240 valgt til provinsial i Lombardia. Dermed startet hans administrative karriere, og det var knapt en eneste betydelige hendelse i ordenen hvor han ikke spilte en rolle frem til sin død. Fra 1244 til 1254 var han provinsial i Frankrike. Han arbeidet for å stabilisere forholdet mellom universitetet og ordenen. Han ble nesten valgt til pave på konklavet i 1241 etter pave Gregor IXs (1227-41) død.

Humbert var en omhyggelig kanoniker, og han hadde med seg en masterkopi av de dominikanske konstitusjonene slik at det kunne lages en kopi i de ulike husene han kom til. I hans tid hadde ordenen begynt å føle behovet for uniformitet mer enn noen sinne, for medlemmene spredte seg til fjerne steder, og lokale reguleringer varierte.

Dette ble klarest sett i liturgien, som ikke bare varierte fra bispedømme til bispedømme, men i hver enkelt basilika. Når brødrene fra de ulike provinsene kom sammen til generalkapittel, var det opprivende å prøve å synge officiet. Humbert ble utnevnt sammen med en rekke andre for å begynne arbeidet med å ensrette liturgien.

På generalkapitlet i Budapest den 31. mai 1254 ble Humbert valgt til dominikanernes femte ordensgeneral etter Johannes Teutoneren, som var død i 1252. Han intensiverte arbeidet med liturgien og foretok den endelige revisjonen av ordenens liturgi, som var i bruk til 1960-tallet. Han satte opp en norm og krevde at alle de ulike elementene rettet seg etter den. Han unnskyldte seg til brødrene for det faktum at noen ville bli skuffet over den formen som var valgt («siden man ikke kan tilfredsstille alle»).

I embetet som ordensgeneral viet Humbert seg også til oppmuntring av studier, og han var spesielt suksessfull i utviklingen av misjoner i øst. Blant hans bidrag til ordenens liv var hans kommentarer til konstitusjonene og regelen, et brev om løftene og instruksjonene i ordenens embeter. Hans kommentar til regelen har vært i bruk inntil nylig.

Dominikanerordenens første generalmagistere («gullalderen»)

1. Den hellige Dominikus de Guzmán (1216-21) (d.1221)
2. Den salige Jordan av Sachsen (1222-37) (d.1237)
3. Den hellige Raimund av Peñafort (1238-40) (d.1275)
4. Johannes Teutoneren (1241-52) (d.1252)
5. Den salige Humbert av Romans (1254-63) (d.1277)
6. Den salige Johannes Garbella av Vercelli (1264-83) (d.1283)
7. Munius av Zamora (1283-92) (d.1300)
8. Stefan av Besançon (1292-94) (d.1294)
9. Nikolas Boccasini (den salige pave Benedikt XI) (1296-98) (d.1304)

Humbert trakk seg fra embetet som generalminister på generalkapitlet i London den 30. mai 1263. Deretter trakk han seg tilbake til klosteret i Valence, hvor han tilbrakte resten av livet. Etter at han gikk av som generalmagister, ble han tilbudt å bli patriark av Jerusalem, men i sin ydmykhet avslo han. Han kom ut av klosteret en kort stund for å bilegge en disputt blant cistercienserne etter anmodning fra pave Klemens IV (1265-68).

Humbert døde den 14. juli 1277 (15. januar 1274?) i Valence. Selv om han vanligvis har vært kalt salig etter sin død, har hans kult aldri blitt offisielt stadfestet. Hans minnedag er 14. juli. Hans latinske navn er Humbertus de Romanis.