Den salige Josef Benedikt Dusmet (1818-1894)

Den salige Josef Benedikt Dusmet (1818-1894)

Den salige Josef Benedikt Dusmet (it: Giuseppe Benedetto) ble født den 15. august 1818 i Palermo på Sicilia. Han ble døpt samme dag og fikk navnene Giuseppe Maria Giacomo Filippo Lupo Domenico Antonio Rosolino Melchiore Francesco di Paola Benedetto. Hjemme ble han bare kalt Melkior (it: Melchiore). Han kom fra grevefamilien Dusmet de Semours [de Smours; des Mours], som stammet fra De spanske Nederlandene (det nåværende Belgia) og var kommet til Sicilia i forbindelse med det spansk-habsburgske og bourbonske herredømmet.

Melkior var eldste sønn av landgreve Luigi Dusmet og hans hustru Maria-Gracia Dragonetti-Gorgone fra familien til grev Dragonetti i Napoli. Senere fikk han fem søsken. Hans far hadde høye statlige embeter som til slutt førte ham fra Palermo til Napoli. I patrisierfamiliene i Palermo var det den gangen vanlig å sende sine sønner for utdannelse til de kassinske benediktinerne i klosteret San Martino delle Scale en mil utenfor Palermo. Dette klosteret var det eldste benediktinerklosteret på Sicilia, og ifølge overleveringen var det et av de åtte klostrene som den hellige pave Gregor I den Store hadde grunnlagt på Sicilia.

Dit ble Melkior sendt som femåring, og der mottok han sin første kommunion og ble fermet (konfirmert). I dette klosteret og dets åndelige atmosfære følte han seg snart så hjemme at han tenkte mer og mer på selv å velge denne livsformen og bli benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Faren, som i mellomtiden var overflyttet til Napoli, var først lite glad for sin eldste sønns planer, for han hadde håpet at han skulle gjøre en strålende karriere som sønn av en av de fornemste slektene i landet og i tillegg med sin uvanlige begavelse. For å prøve ordenskallets ekthet, førte han sønnen inn i den store verden. Selv om Melkior føyde seg etter farens ordre, ble han sikrere og sikrere på sitt valg, og faren ga ham til slutt sin støtte.

Dermed begynte Melkior Dusmet i 1833 på novisiatet i klosteret San Martino delle Scale, og ved avslutningen av novisiatet fikk han ordensnavnet Josef Benedikt. Den 15. august 1840 avla han sine høytidelige løfter, og i 1842 ble han presteviet, 24 år gammel. Like etter fikk han i oppdrag å undervise i filosofi og teologi på klosterets skole. I årene 1843-47 var han også sekretær for abbed Carlo Antonio Bruglio. I det stormfulle revolusjonsåret 1848 måtte abbed Bruglio og hans sekretær Dusmet forlate klosteret San Martino delle Scale, og de dro sammen til benediktinerklosteret Santa Flavia i Caltanisetta.

I 1850 ble Josef Benedikt utnevnt av generalpostulatoren for den kassinske benediktinerkongregasjonen (underlagt Montecassino) til prior for det gamle og ærverdige klosteret Santi Severino e Sossio i Napoli, bare 32 år gammel. Dette benediktinerklosteret skal ha blitt bygd av far til den hellige Maurus på et stykke land han eide. På grunn av de politiske forholdene kunne Josef Benedikt imidlertid bare sitte i to år i denne stillingen. Den 8. mai 1852 ble han flyttet av ordenens generalkapittel til klosteret Santa Flavia i Caltanisetta som prior. Dette klosteret var i store vanskeligheter, men den nye prioren lyktes å skape nytt liv der gjennom sin energi og sin forbilledlige monastiske holdning. Ved utbruddet av kolera i Caltanisetta i 1854 tok prior Dusmet seg på heroisk vis av ofrene for den fryktelige epidemien.

Caltanisetta skulle bare bli en overgangspost til enda større og vanskeligere oppgaver for Josef Benedikt Dusmet. På generalkapitlet til den kassinske kongregasjonen i Perugia den 28. april 1858 ble den 40-årige prioren utnevnt til abbed for klosteret San Niccolò dell'Arena i Catania. Han tok opp embetet den 1. august. Dette klosteret hadde på denne tiden en spesiell stilling blant benediktinerklostrene på Sicilia, ikke så mye på grunn av sin alder, men på grunn av størrelsen på dets kloster- og kirkebygninger. Abbed Dusmet skulle i dette klosteret gjennomføre en høyst nødvendig disiplinær fornyelse blant munkene, og dette lyktes ham under store vanskeligheter.

Da klosteret lå i den byen på Sicilia som da hadde flest innbyggere, kunne abbeden med sine reformerte munker ikke unndra seg de sjelesørgeriske forpliktelsene rundt klosteret. Abbed Dusmet så som en av sine hovedoppgaver å lindre nøden for de fattigste i byen, og han unnså seg ikke for å besøke dem i deres fattigslige hjem. Han forsøkte å lindre nød og gi trøst hvor og når det var mulig. Samtidig gjaldt det også å ta seg av de vanskelighetene som skyldtes de politiske omveltningene på øya. Med Garibaldis maktovertakelse på Sicilia i 1862 ble situasjonen for Kirken, spesielt ordenene, stadig vanskeligere, og ordenene ble til slutt oppløst. I 1866 måtte abbed Dusmet forlate sitt kloster.

Men han skulle ikke bli hjemløs og arbeidsløs lenge. I seks år hadde erkebispestolen i Catania vært tom, og det gikk nå bønneskrifter til Roma om å gjøre den forviste abbeden til ny overhyrde. Den 16. februar 1867 utnevnte den salige pave Pius IX (1846-78) Josef Benedikt Dusmet til erkebiskop av Catania. Den 10. mars 1867 ble han bispeviet i basilikaen San Paolo fuori le mura i Roma av kardinal Antonino Saverio De Luca. Fra Roma sendte han ut sitt første hyrdebrev til sitt nye erkebispedømme med mottoet: Venite ad me omnes («Kom alle til meg»). Den 8. april tok han erkebispedømmet i besittelse.

Fordi han var kjent for å være en tilhenger av kongefamilien i det tidligere kongeriket Napoli og Sicilia, som hadde mistet sin makt i det nye Italia, ble han ikke anerkjent som erkebiskop av den italienske regjeringen, og i flere år fikk han ikke lov til å røre noen av bispedømmets inntekter eller eiendommer. Men etter lange kamper klarte han å få tilbake det meste av de eiendommene som rettstridig var fratatt Kirken på 1860- og 1870-tallet. I sitt bispedømme beordret han utstilling av Det hellige sakrament i alle kirker hver søndag som reparasjon for mengden av blasfemi i den moderne verden, og han viet bispedømmet til Jesu hellige hjerte, som han hadde en stor hengivenhet for.

I løpet av sine 27 år på erkebispestolen fikk han ærestittelen Padre dei poveri (De fattiges far). Kjennetegnende for ham er at han allerede før sin bispevielse rettet et bønneskriv til pave Pius IX om å få opprette et lite kloster i sitt bispepalass for de av sine munker som var blitt fordrevet fra sitt kloster, men som ville bli hos sin abbed. Sammen med disse munkene levde han et helt monastisk liv. Han restaurerte over 60 kirker i bispedømmet og åpnet 17 nye. Han reformerte presteskapet, restaurerte seminaret, etablerte en rekke fromme institusjoner og bygde skoler.

Men den mest fremtredende av erkebiskopens gode egenskaper var hans kjærlige omsorg for de fattigste og mest nødlidende i bispedømmet. Som program for denne siden av sitt virke som overhyrde skrev han allerede i sitt første hyrdebrev: «Så lenge jeg ennå har et lite stykke brød, vil jeg dele det med de fattige. Min dør skal alltid være åpen for alle, uansett hva som plager dem. Samtaletidene som kommer til å kunne leses på erkebiskopens dør, vil bestå i at fattige og trengende til enhver tid skal ha tiltrede. Enhver hjelp, og når det ikke finnes mer materielle midler, et trøstende eller hjelpende ord, skal alltid kunne gis til alle». Disse ordene kan leses på det monumentet som er reist på veien fra domkirken til det tidligere benediktinerklosteret San Niccolò dell'Arena i Catania.

Kjennetegnende for den ånd han gikk til sitt arbeid med, var den korte bønnen han ba hver morgen da han våknet: «Kjære St. Josef, la meg ikke bli syk, for jeg må sørge for mine fattige». Hans store nestekjærlighet ga ikke sjelden synlige frukter, for det var ikke få som fant tilbake til et bedre liv, som kom tilbake til Kirken etter mange år som kirkefremmede eller som fant tilbake til sin tro fra vantroen. I hans episkopat ble Catania også rammet av katastrofale hendelser. Fremfor alt var det vulkanen Etnas utbrudd i 1879 og 1885 og de etterfølgende koleraepidemiene. Da kjente erkebiskopens nestekjærlighet ingen grenser, og han hjalp alt han kunne. Det var også han som brakte de første Barmhjertige søstre til Catania og åpnet veien for den hellige Johannes Don Boscos salesianere i sitt erkebispedømme.

Erkebiskop Dusmet var svært opptatt av en god utdannelse for prestene og han fremmet også deres videreutdannelse. Han fikk derfor med rette betegnelsen L'amico dei sacerdoti (prestenes venn). De første tiårene i det forente Italia var alt annet enn gunstig innstilt til Kirken og presteskapet. Men erkebiskopen lot seg aldri true til å forlate den vei han holdt for rett. I de siste årene av pave Pius IXs regjeringstid var erkebiskop Dusmet ofte i Roma i anledning ulike jubileer, men han kom også til Roma for å vise paven sin troskap i hans vanskelige situasjon som fange i Vatikanet. Han deltok også på Første Vatikankonsil (1869-70), hvor han spilte en fremtredende rolle og talte varmt for dogmet om den pavelige ufeilbarlighet. Han leverte også en anmodning om å erklære Marias opptakelse i himmelen som et dogme.

Den 18. januar 1885 utnevnte Den hellige Stol ham til apostolisk administrator av bispedømmet Caltagirone. I konsistoriet den 11. februar 1889 ble erkebiskop Dusmet kreert til kardinalprest av pave Leo XIII (1878-1903), og den 14. februar mottok han den røde hatten og titularkirken Santa Pudenziana i Roma. I de stormfulle tiårene på slutten av 1800-tallet var det tre benediktinermunker som hadde de tre viktigste erkebispesetene i Sør-Italia: Foruten Josef Benedikt Dusmet av Catania var det kardinal Michelangelo Celesia av Palermo og kardinal Guglielmo Sanfelice av Napoli.

Også som kardinal fortsatte han sin beskjedne og asketiske benediktinske livsstil. I sine siste leveår fikk han i oppdrag av pave Leo XIII å være en ledende skikkelse i realiseringen av to viktige institusjoner for benediktinerordenen, nemlig virkeliggjøringen av sammenslåingen av de ulike benediktinske kongregasjonene til en konføderasjon med en æresabbed i spissen, og opprettelsen av et felles studiekollegium for benediktinerne i Roma. Den 18. april 1893 kunne kardinal Dusmet legge ned grunnsteinen for kollegiet Sant'Anselmo på Aventin-høyden i Roma.

Men han fikk ikke oppleve ferdigstillelsen av bygningen. Han døde den 4. april 1894 i Catania, 76 år gammel. Han ble gravlagt i kapellet for brorskapet dei Bianchi på kirkegården i Catania, men den 13. mai 1904 ble hans jordiske rester overført til katedralen i Catania.

Den 7. januar 1931 åpnet informasjonsprosessen for hans saligkåring på bispedømmenivå av erkebiskop Carmelo Patanè av Catania. Den 14. desember 1948 ble hans saligkåringsprosess innledet i Roma. Den 15. juli 1965 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 25. september 1988 på Petersplassen i Roma med mer enn 200 benediktinerabbeder til stede. Hans minnedag er dødsdagen 4. april.