Den salige Julian Maunoir (1606-1683)

Minnedag: 28. januar

Den salige Julian Maunoir (1606-1683)

Den salige Julian Maunoir (fr: Julien) ble født den 1. oktober 1606 i den lille landsbyen Saint-Georges de Reintembault i bispedømmet Rennes i Bretagne i Frankrike. Han fikk en from oppdragelse av sine foreldre, og den lokale landsbypresten ga ham elementær latinundervisning. I 1620 begynte han som 14-åring på jesuittenes kollegium i Rennes. Da lærerne merket hans tiltrekning til det åndelige liv, instruerte de ham i mental bønn og snakket ofte med ham om jesuittmisjonærene i Kina, Japan og Canada.

Det var med tanke på misjonen i Canada han som 19-åring den 16. september 1625 sluttet seg til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i Paris. Etter at han avla de tre løftene som jesuitt den 17. september 1627, dro han for å studere filosofi i La Flèche, hvor en av hans medstudenter var den hellige Isaac Jogues, den fremtidige martyren i Canada. I 1630 ble Julian overført til kollegiet Saint-Ives i Quimper i Bretagne, hvor han underviste i latin og gresk mellom 1630 og 1633.

En dag da han ledet sine studenter på en pilegrimsferd til den lokale helligdommen Ty-Mamm-Doue (Guds Mors hus), bestemte han seg for å begynne å studere det vanskelige bretonske språket slik at han kunne undervise de forsømte bretonske bøndene om troen. Han bestemte seg også for at dette skulle bli hans livsverk. Han begynte å studere språket, og i løpet av den usannsynlig korte tiden to måneder snakket han tilstrekkelig flytende til å kunne preke på bretonsk. Julian tilskrev alltid sin suksess i å lære språket til Jomfru Marias hjelp.

Han tilbrakte hver søndag enten i Quimper, der han forkynte et eller annet sted i byen, eller i en nærliggende landsby, og han fortsatte med dette til han i 1633 reiste til Tours. Året etter flyttet han til Bourges for å begynne på teologistudiene. Et hyppig diskusjonstema blant teologistudentene i Bourges var misjonen i Canada. Tre av Julians medstudenter i den gamle katedralbyen reiste som misjonærer til Canada, en av dem var den hellige martyren Gabriel Lalement. Julian selv ble revet mellom to misjonsmarker: skulle det bli Canada eller Bretagne? Han gikk inn i jesuittordenen for å dra til Canada, men likevel følte han at Gud kalte ham spesielt til Bretagne.

Løsningen kom da han var døden nær. Midt i desember 1636 fikk han feber. Hans venstre arm ble betent og det satte inn koldbrann. Døden syntes sikker og på julaften, da han mottok vandringsbrødet, ble han beveget til å avlegge et løfte: Hvis han fikk igjen helsen ville han vie sitt liv til å forkynne Guds frelse til bretonerne. Betennelsen ga seg, hevelsen gikk ned og innen få dager kunne han stå opp fra sengen. Det var ingen tvil om hva Gud ønsket av ham. Julian ble presteviet den 6. juni 1637 og ble enda et år i Bourges for å avslutte studiene.

Julian vendte tilbake til Bretagne i august 1640, og enda en gang ble han sendt til Quimper. Han hadde en oppgave å fullføre, men visste ikke hvor han skulle begynne. Da møtte han p. Michel de Nobletz, en tidligere vandrepredikant i nedre Bretagne som nå var pensjonert på grunn av dårlig helse, og han bestemte seg for å bruke de samme metodene som p. Le Nobletz hadde brukt blant de fattige, hardt arbeidende bøndene og fiskerne på halvøya.

Fra 1640 til 1654 var Julians ledsager p. Pierre Bernard. De besøkte byene på fastlandet og øyene utenfor, hvor det mange steder ikke hadde vært en prest på mange år. Deres arbeid var å forkynne og å høre skriftemål. Et stort antall bretonere var uvitende om sin tro, men bare fordi det var ingen som underviste dem. Julian insisterte på å gi dem et godt grunnlag i kristen lære. Hans misjoner varte vanligvis fire-fem uker og han prekte om Gud, meningen med livet, budene, sakramentene og de fire siste ting.

Som visuelle hjelpemidler i katekesen brukte han billedtavler som viste Jesu liv, de syv dødssynder, helvete og lignende. Noen av de mer symbolske tavlene - han hadde fått rundt 40 av dem av p. Le Nobletz - krevde detaljerte forklaringer. Noen av disse tavlene er bevart i museet i Quimper. Av veteranmisjonæren lærte han også behovet for forklarende hymner til å undervise i troen og moralske verdier. Noen av disse hymnene arvet han av p. Le Nobletz, men han skrev de fleste av dem selv til velkjente melodier. Folket lærte seg hymnene i løpet av misjonen, og måneder senere sang de dem igjen for å repetere sannhetene de hadde lært.

Julians metoder var usedvanlige og driftige, i tillegg til veggmalerier og sanger brukte han også skuespill og opptog, og de ble ikke sett på med blide øyne av alle. Men biskopen støttet ham, og Brémond brukte ordet «vekkelse» om denne misjonen. De bekjempet med suksess det hemmelige selskapet La cabale (trollmenn) og grunnla er aldershjem i Vannes i 1662 og i Quimper i 1666.

Julians misjoner bare rikelig frukt, og hans publikum var ikke alltid begrenset til den enkelte menighet. Ofte kom flere menigheter sammen, og antallet kunne komme opp i 10.000 til 30.000 mennesker. Ved disse anledningene ba han menighetenes sogneprester om å hjelpe til med å høre skriftemål, drive katekese og dele ut den hellige kommunion. Da disse prestene så fruktene fra disse misjonene, ba syv av dem biskopen om å få slutte seg til «den gode fader» Maunoir. Han mottok dem med jubel og begynte straks å trene opp sine assistenter. I Quimper grunnla han et hus for åndelige øvelser til dem. I 1651 var de syv, i 1665 var de blitt 300, og i 1683 nesten 1.000, Julian organiserte dem i «De bretonske misjonærene», som fortsatte hans arbeid etter hans død.

Julian ga 43 år av sitt liv til folket i Bretagne, og han forkynte så effektivt at det ble sagt at han førte 30.000 mennesker tilbake til Gud i løpet av to år. Han viet hele sitt liv til bretonerne, «arbeidet og gråt, led og døde» for dem. Han holdt rundt 400 misjoner - et gjennomsnitt på ti pr. år. Han tok fri en måned hvert år for å hvile og skrive åndelige bøker. I løpet av sine siste år 1681 og 1682 ga han bare seks misjoner pr år på grunn av sviktende helse.

Mot slutten av 1682 hadde han akkurat gjort ferdig en misjon i Scrignac. Han var på vei til neste by da han følte at døden nærmet seg. Han ba sin ledsager om å bli med tilbake til Plévin med ham. Da de to jesuittene kom dit, var Julian så utslitt at han måtte gå til sengs. I sin utmattede tilstand fikk han lungebetennelse, og selv om hans jesuittbrødre prøvde å få ham brakt til Quimper for bedre pleie, foretrakk han å bli hvor han var.

Etter ukevis med smerter overga «Bretagnes apostel», som hadde tilbrakt sitt liv på kryss og tvers på halvøya, sin sjel til den Gud som hadde skjenket ham livet. Det skjedde klokken åtte om kvelden den 28. januar 1683. Biskopen av Quimper sørget for at han skulle bli gravlagt i katedralen, men folket i Plévin hadde andre planer. Selv ikke da biskopen truet dem med ekskommunikasjon ville de ikke gi fra seg helgenen som valgte å dø blant dem. Biskopen ga til slutt etter, og «den gode fader» Maunoir ble gravlagt i sognekirken i Plévin. Han ble saligkåret den 20. mai 1951 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 28. januar. I jesuittordenen minnes de sin medbror liturgisk den 2. juli.

av Webmaster publisert 07.07.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:48