Den hellige Julian Sabas den eldre (~300-~377)

Den hellige Julian (Julianus, Julianos) ble født rundt 300 i Heliopolis (Baalbek) i Libanon. Han ble eremitt i Mesopotamia og fikk ry for ekstrem askese. Han fikk tilnavnet «Sabas» som betyr «den gamle» på syrisk, på grunn av sin visdom. Han levde først i en fuktig eremittcelle ved elven Eufrat, nær Edessa (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia). Som de fleste hellige eremitter i ørkenen, tilbrakte Julian tiden i bot, bønn og manuelt arbeid. Legenden sier at han spiste bare en gang i uken.

Senere bodde han i en hule i ørkenen i Osroene (Osrhoene) mellom Antiokia og Eufrat, hvor han samlet en gruppe disipler. Han dro til Sinai, trolig gjennom Det hellige Land, og han bygde en kirke på klippen hvor Gud skal ha vist seg for Moses.

Men han er også kjent for at han gjorde mye for å oppmuntre de kristne da de ble forfulgt av keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Kanskje var det hans forutanelse av den grusomme keiserens snarlige død som ga ham den styrken han trengte for å trøste andre. Han fortsatte å stadfeste katolikkene i deres tro under konflikten med arianerne under keiser Valens (364-78).

Etter at den hellige erkebiskop Meletius av Antiokia (d. 381) i 371 var blitt forvist igjen for tredje gang (371-78) av keiser Valens mens konflikten mellom de arianske og katolske fraksjonene herjet, begynte det å gå rykter om at Julian Sabas, som nøt stor respekt for sitt asketiske liv, hadde gått over til det arianske partiet. Da ba det ortodokse partiet ham om å komme til Antiokia for å forsvare seg mot disse anklagene. Dette gjorde han med stor suksess i 372, og hans nærvær og angivelige mirakler hadde en stor oppmuntrende effekt på de troende i Antiokia.

Etter at oppdraget var fullført, vendte han tilbake til sin hule i ørkenen i Osroene, og der døde han rundt 377 (i 380?). I følge den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum «restaurerte han den katolske tro i Antiokia med sine mirakler da den nesten var død».

Den hellige Johannes Krysostomos har etterlatt en beretning om hans liv og kaller ham en vidunderlig mann, og historikeren Theodoret forteller om ham i kapittel 2 av sin Religionshistorie.1 Hans minnedag er 17. januar både i Martyrologium Romanum og i de greske synaksariene (i Acta Sanctorum den 18. oktober).