Den hellige Ludvig Beaulieu (1840-1866)

En av de 103 Korea-martyrene.

84. Den hellige Ludvig Beaulieu ble født som Bernhard Ludvig (fr: Bernard-Louis) den 8. oktober 1840 i Langon i departementet Gironde i regionen Aquitania i Frankrike. Han bodde i Rue Laffargue nr 5 (nå Rue du Port). Han møtte aldri sin far, som døde fem måneder etter bryllupet, før sønnen ble født. Det var hans nittenårige mor som oppdro sin sønn, som hadde en delikat helse, mens de fortsatte sin lille virksomhet med forsyninger for sjåfører. Moren var en svært from kvinne og viet sin sønn til Jomfru Maria. Hun giftet seg senere med hr. M. Dufour, enkemann og far til en datter, med det formål å gi en utdannelse til sin sønn.

Unge Ludvig begynte å tjene som altergutt (ministrant) da han var syv år gammel. Hans lærer anbefalte ham for gutteseminaret i Bordeaux i oktober 1849. Han møtte en misjonær som hadde arbeidet lenge i provinsen Sichuan i Kina, og han begynte å drømme om å bli misjonær i et fremmed land. I 1857 begynte Ludvig på presteseminaret i Bordeaux, sytten år gammel. Mens han studerte der, mistet han en av sine beste venner, Amélien Virac, og hans mor døde den 7. november 1858. Disse tragediene hjalp ham til å bestemme seg for å bli misjonær.

Ludvig ønsket å slutte seg til «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) eller Missions Etrangères de Paris, men han måtte ha tillatelse fra erkebiskop Donnet av Bordeaux. Men han måtte vente i enda fire år, for tillatelsen fra hans åndelige veileder og erkebiskopen av Bordeaux satt langt inne. På den tiden hadde Ludvig ennå ikke nådd den kanoniske alder for ordinasjon, og mens han ventet på ordinasjonen, underviste han på et lokalt gutteseminar. I mars 1863 ble han svært syk med lungebetennelse og en alvorlig kongestion (økt blodtilførsel i lungene), og hans mulighet for å bli misjonær syntes å svinne. Han hadde søkt fire ganger, men i mars 1863 ga erkebiskopen sin tillatelse, og da ble han frisk fra sykdommen. Ludvig hadde et rolig temperament, men en sterk vilje, noe som vises av hans brev og hans utholdenhet i ønsket om å reise ut som misjonær. Han skrev i et brev: «La oss elske Gud i galskap, og vi vil bli kloke».

Til tross for motstand fra onkelen, som var lik hans egen far, begynte Ludvig på Misjonsselskapets seminar i Paris den 27. august 1863, og endelig ble han presteviet i Paris den 21. mai 1864, 23 år gammel, og ble p. Ludvig Beaulieu MEP. Han ble bestemt for Korea den 15. juni 1864. Han tok farvel med sine venner, spesielt ekteparet Blaize, hans onkel og tante fra Langon, som hadde tatt ham til seg ved morens død i 1859.

Den 15. juli 1864 gikk han om bord på et skip til Korea i Marseille sammen med tre andre misjonærer, de hellige patrene Henrik Dorie MEP (1839-1866), Justus Ranfer de Bretenières MEP (1838-66) og Martin Lukas Huin MEP (1836-66). De reiste først til Egypt. I Kairo besøkte de moskeen og graven til Mohammed Ali, deretter dro de til Suez og gikk om bord i et skip til Østen. De stanset på Ceylon (nå Sri Lanka), hvor de sang for stedets fyrste, som var henrykt. Reisen fortsatte til Singapore, Saigon og Hong Kong, og etter en lang og smertefull ti måneders reise kom de til Korea den 27. mai 1865.

Korea var et land på størrelse med halvparten av Frankrike, en lang halvøy knyttet til det asiatiske fastlandet, med svært kalde vintre. Koreanerne er en homogen rase, men kommer fra ulike nomadestammer. Deres språk er forskjellig fra det kinesiske og deres sivilisasjon går nesten 4 000 år tilbake, og deres kultur er preget av de to store religiøse strømningene buddhismen og konfusianismen. Da Ludvig Beaulieu kom til landet, var det et absolutt monarki. Det var også et svært lukket land som nidkjært voktet sine grenser. Korea forbød utlendinger tilgang til sitt territorium, under trussel om dødsstraff.

Kirken i Korea er unik i det at den ble grunnlagt av koreanske legfolk. På slutten av 1700-tallet kom koreanske intellektuelle på jakt etter sannhet over kristne bøker, spesielt en bibel og en bok av den kjente misjonæren til Kina, den italienske jesuitten Matteo Ricci. De ble umiddelbart tiltrukket av den kristne lære og den sannheten som strålte ut fra den, så de knyttet seg til den dypt i sine hjerter. Da de fikk vite at det var katolske prester i Kina, klarte de å få sendt en av dem dit. Denne budbringeren lot seg instruere i den kristne tro av jesuitter i Beijing og ble døpt. Tilbake i Korea døpte han sine ledsagere, og snart var det dannet et helt kristent fellesskap. Det måtte lide helt fra starten og ble utsatt for trakassering og forfølgelse fra myndighetens side, og de fikk snart martyrer. Først i 1794 klarte en kinesisk prest, den salige p. Jakob Zhou Mun-mo, å komme inn i Korea. Han ble oppdaget og henrettet i 1801. Etter gjentatte appeller til paven klarte den første europeiske misjonæren å komme ulovlig inn i landet i 1836.

Ludvig Beaulieu ble ønsket velkommen av den apostoliske vikaren, den hellige biskop Simeon Berneux MEP, og sluttet seg til andre misjonærer. Biskopen sendte alle unge misjonærer til fjellandsbyer for å unngå fare. P. Beaulieu ble sendt til et fjellområde sørvest for Seoul. Hans oppdrag i det kristne miljøet startet om vinteren. Misjonæren reiste rundt til de ulike menighetene og overhørte og døpte katekumener, forvaltet sakramentene og samtalte med mange. Hele tiden måtte han opptre i skjul fordi hans tilstedeværelse var forbudt ved lov. Han reiste om natten og dro fra familie til familie. Han bodde i en landsby nær p. Dorie. De møtte hverandre ofte for skriftemål. Når de reiste, dro de om natten i den koreanske sørgedrakten som dekket hele kroppen og ansiktet. De oppmuntret også hverandre til å være trofaste mot Herren i deres tjeneste.

P. Beaulieu kunne snakke koreansk godt, så biskop Berneux bestemte seg for å sende ham til Gwangju, sørøst for Seoul. Men han ble arrestert før han kunne dra til sitt mål. For i 1866 blusset forfølgelsen opp igjen, brutal og voldelig. De religiøse grunnene var blandet med politiske grunner, for de store europeiske maktene prøvde å etablere seg i Asia og provoserte frem anti-utenlandske bevegelser. Den 13. oktober 1860 erobret engelske og franske tropper Beijing. Etter det som skjedde i Kina, hvor europeerne ble massakrert, undertegnet den koreanske kongen et forfølgelsesedikt basert på loven mot utlendinger, og arrestasjonene startet umiddelbart. Ludvig Beaulieu lå en tid i skjul i fjellet, men han ble angitt og arrestert den 27. februar 1866. Han ble satt i fengsel.

I fengselet møtte han biskop Berneux og patrene de Bretenières og Dorie, som ble torturert sammen med ham. De ble utsatt for shien-noum: Fangen ble bundet til en stol og slått på legger og føtter med en pinne med et trekantet tverrsnitt. Fire dager senere ble misjonærene ført frem for ulike fora. Etter hver undersøkelse ble kroppen skåret med en skarp stolpe på størrelse av en arm.

Den 8. mars 1866 ble biskop Berneux og p. Ludvig Beaulieu og patrene Justus Ranfer de Bretenières og Henrik Dorie båret bundet til hver sin stol ettersom de var ute av stand til å stå, til retterstedet i Saenamteo, rundt fem kilometer fra Seoul. Fire hundre væpnede soldater holdt publikum i sjakk. Foran en stor folkemengde ble de først torturert med spanskrør og fikk bena brukket. Et øyenvitne sa at p. Dories bønneholdning var engleaktig.

På signal fra mandarinen utførte seks bødler en sirkulær dans hvor de svingte sine sverd og ropte rasende: «Døden! Døden!» Deretter hogg de med sine sabler. Ved det fjerde falt hodet. Henrettelsen skjedde den 8. mars 1866 (flere kilder sier 7. mars) i Saenamteo. Henrik Dorie var den siste av dem som ble henrettet. P. Ludvig Beaulieu var 26 år gammel. Likene lå deretter synlig for forbipasserende i fire dager. Deres levninger hviler i katedralen i Seoul.

I mellomtiden, den 2. mars, hadde patrene Charles Pouthié og Alexander Petitnicolas også blitt halshogd. Etter at biskop Berneux led martyrdøden, etterfulgte koadjutor-biskop Daveluy ham automatisk og ble den femte apostoliske vikaren av Korea. Men han hadde embetet i bare 23 dager før også han ble henrettet. Biskop Antonius Daveluy og patrene Martin Lukas Huin og Peter Aumaître ble halshogd den 30. mars 1866 i Galmaemot, en marinebase nær dagens Boryeong-si i provinsen Chungcheongnam-do, rundt ti mil fra Seoul. De ble etter eget ønske henrettet på Langfredag.

Bare tre misjonærer unnslapp massakren: Stanislas Féron, Adolphe Calais og Félix Ridel som flyktet til Kina, men returnerte til Korea i september sammen med den franske flåten i det fjerne Østen, ledet av kontreadmiral Pierre-Gustave Roze. Franskmennene gikk i land på øya Gangwha, brente det kongelige palasset og plyndret biblioteket. De kongelige arkivene ble tatt som bytte og ble siden oppbevart i Nasjonalbiblioteket i Paris, men ble «lånt ut» permanent til Korea i 2011. Gjengjeldelsen etter det franske angrepet rammet kristne koreanere, og tusenvis av dem døde, skutt, kvalt, druknet eller begravd levende, ikke medregnet de som døde av elendighet og kulde i fjellene. I 1870 reiste regenten en stele i Pyongyang hvor det var gravert på kinesisk: «De kristnes perverse sekt er ødelagt».

Ludvig Beaulieu var blant de 24 som døde i forfølgelsene mellom 1861 og 1867 som ble saligkåret den 6. oktober 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). 79 martyrer som døde mellom 1839 og 1846 var blitt saligkåret i 1925 av pave Pius XI (1922-39). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 på Yeouido Plaza (fra 1999 Yeouido Park) i Seoul av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Deres minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september. Ludvigs tidligere minnedag var dødsdagen 8. mars.