Den hellige Leonard av Limoges (~494-559?)

Skytshelgen for låsesmeder, smeder, bønder, stallgutter, bøttkere, smør- og frukthandlere, bærere, gruvearbeidere, fanger og krigsfanger, for kvinner i barsel, for kveg og hester, for alle bondeanliggender; mot røvere, mot hodesmerter og sinnssykdom

Den hellige Leonard (Linhart; fr: Léonard, Lienard; lat: Leonardus) var en eremitt som levde en gang mellom 500- og 900-tallet nær Limoges (apud Limovices) i Aquitania, nå i departementet Haute-Vienne i regionen Limousin i det vestre sentrale Frankrike. Han har trolig virkelig eksistert, men det er ikke bevist. Hans biografi er av sen dato, fra første halvdel av 1000-tallet, og den er sterkt oppblandet med legender og historisk sett verdiløs. De fleste detaljene stammer fra biografier om den hellige Remigius av Reims (438-530) og andre.

Legenden forteller at Leonard ble født en gang mellom 491 og 496 i en adelig frankisk familie nær Orléans i Gallia under keiser Anastasius (491-518). Hans foreldre var venner av kong Klodvig I (Chlodwig; fr: Clovis) (482-511), og Leonard kom som gutt til hans hoff for å få utdannelse som ridder. Den unge ridderen sto foran en lysende karriere, men han var bestemt for et annet liv. Den unge mannen nektet å bli med i hæren, som var vanlig for den frankiske adelen, for ved hoffet lærte han den kristne religion å kjenne gjennom erkebiskop Remigius av Reims, som hadde omvendt og døpt kong Klodvig.

Leonard ble så sterkt grepet av læren at han snart lot seg døpe og ga avkall på alle sine privilegier. Hans gudfar ved dåpen var selveste kong Klodvig. Biskop Remigius hadde fra den nyomvendte kongen fått tillatelse til å kreve frigivelse av fanger som han fant verdige, og Leonard grep denne sjansen med stor nestekjærlig glød, og han spurte kongen om den samme tjenesten. Dermed kunne han frigjøre et stort antall misfornøyde fanger, ofre for tidens barbariske kriger. Han begynte med alvorlige studier, ble viet til prest og forkynte kristendommen med så stor begeistring og åndelig kraft at mange hedninger lot seg døpe. Hans ry bredte seg raskt, da overnaturlige helbredelser forsterket virkningen av hans ord. Deretter viet Remigius ham til biskop.

Men da Leonard hørte at hans gudfar kongen ville gi ham et bispedømme for å knytte ham til seg, vendte han Reims ryggen og dro etter råd fra Remigius til klosteret Micy (Miciacum) ved Orléans (senere Saint-Mesmin), som den hellige Euspicius (Maximinus’ onkel) hadde grunnlagt i 508. Der ikledde den hellige abbed Maximinus (fr: Mesmin) ham munkedrakten og veiledet ham sammen med den hellige Laetus (fr: Lié, Lyé).

Leonards hellige bror Lifardus (Lifiard, Lipard) (d. 565) fulgte hans eksempel og forlot kongehoffet, bygde et kloster i Meun eller Mehun (Magdunum) (nå Meung-sur-Loire) og bodde der. Den tyske karteuseren og hagiografen Laurentius Surius OCart (Lorenz Sauer) (1523-78) og andre var denne Lifardus bror av den hellige Leonard av Noblac, mens bollandistene i Lifardus’ biografi den 3. juni viser at han var bror til den hellige eremitten Leonard av Corbigny eller Vandœuvre (Vendopera). Andre igjen mener at han var bror til abbed Maximinus av Micy.

Etter abbed Maximinus’ død i 520 forlot Leonard klosteret Micy for å kunne tilbringe sine dager i uforstyrret ensomhet. På sin reise gjennom landskapet Berry omvendte han flere avgudsdyrkere. Deretter bega han seg til landskapet Limousin, hvor han slo seg ned som eneboer i skogen Pauvin (Pauvain, Pavus, Pavum) ved Limoges. En hytte laget av greiner under et gammelt tre var hans første hjem. Han bygde seg også et oratorium (kapell) og levde ubemerket i askese og bønn og livnærte seg av urter og ville frukter. Han sov rett på jorden og med en stein som pute. På hans forbønn lot Gud en kilde med friskt vann velle frem så han kunne slukke sin tørst.

Ryktet om hans hellige liv trakk mange folk dit, fremfor alt ba bøndene rundt ham om råd, og han ble en god hjelper for dem gjennom sine kunnskaper om naturen og ved dyresykdommer og epidemier. Noen følte seg tiltrukket av hans levesett, og etter hvert oppsto det et lite klostersamfunn rundt hans eneboerhytte.

En gang jaktet kong Klodvig i området, fulgt av sin gravide dronning. [Dette må være en feil, for kong Klodvig døde allerede i 511. Andre kilder sier at det var snakk om hans sønnesønn, den senere kong Theodebert I (fr: Théodebert, Thibert) (534-48), sønn av kong Theoderik I av Reims/Austrasia (fr: Thierry) (511-34).] Dronning Wisigarde (Deuterie) fikk plutselig veer, men den kompliserte fødselen gikk godt på grunn av Leonards hjelp og bønner, og hun fødte en velskapt sønn (dette er sannsynligvis opprinnelsen til den skikken at kvinner under tunge fødsler anropte ham om forbønn).

Prinsen ville gi Leonard mye penger som belønning, men han ønsket seg bare den lille skogen hvor han og hans ledsagere levde. Han fikk så mye land han kunne ri rundt på et esel i løpet av en natt. Han kalte stedet Nobiliacum, fordi han hadde fått det i gave «av en edel konge» (a nobilissimo rege). Der i Noblac rundt tyve kilometer fra Limoges fikk han bygd en kirke til ære for den hellige Jomfru Maria (Notre Dame de sous arbres; «Vår Frue under trærne») og med et alter for Remigius. Flere slektninger av den hellige eremitten slo seg ned rundt klosteret med sine familier, og dette ga opphavet til en landsby som senere tok hans navn.

Leonard var en glimrende abbed, og klosteret Noblac ble mål for fromme pilegrimer som ba om hans råd. Han brakte evangeliet til folket i området. Han hadde et barmhjertig sinn og tok seg av alle nødlidende, særlig lå de mange fangene ham på hjertet. Han besøkte dem så ofte han kunne, satte mot i dem og befridde dem han kunne. Kong Klodvig hadde lovt å løslate alle fangene som ble omvendt av Leonard. For å beskytte de frigitte fangene mot et lastefullt liv, lediggang og tilbakefall, satte han dem til nyrydding og dyrking av jorden.

Leonard døde ifølge tradisjonen den 6. november 559 og ble gravlagt i den kirken han hadde bygd i Noblac. Der skjedde det mange mirakler på hans forbønn, slik at kirken fikk mange privilegier. Stedet utviklet seg til klosteret Saint-Léonard-de-Noblac i Haute-Vienne, hvor han ble skrinlagt på 1000-tallet. Rundt klosteret vokste den nåværende byen Saint-Léonard-de-Noblat (87400) frem. Størstedelen av hans relikvier befant seg i kirken som bar hans navn i Noblac. De ble undersøkt i 1226 av biskopen av Chartres og i 1738 av biskopen av Blois og ble vurdert som ekte. Flere kirker har også fått deler av disse relikviene, som kapellet i Ponta-Raisse ved Douai i Nord-Frankrike, hvor det var en berømt valfart. På 1100-tallet kom en av Leonards relikvier til Kreuth i Bayern, og kirken der fikk hans navn.

Så vidt vi vet ble Leonard nevnt for første gang like før 1028, da en prest i Limoges på vegne av sin biskop spurte Fulbert av Chartres om han visste noe om ham, og han forekommer skriftlig første gang i 1028 i Historiae av Ademar av Chabannes. Der sies det at Johannes Døperens antatte hode ble oppdaget i 1017 i Saint-Jean-d’Angély, og troende fra omegnen strømmet til og brakte med seg levningene av sine helgener, inkludert de av Leonard i Limousin. Det var først etter det, rundt 1030, at den anonyme biografien Vita Sancti Leonardi ble utgitt med et tillegg hvor det beskrives ni mirakler som ble tilskrevet ham, «full av fabler» (fabularum plena) ifølge bollandistene. Hans livshistorie ble nedskrevet rundt 1025 i klosteret, fremfor alt av Jordan, tidligere prost i Noblac og fra 1021 biskop av Limoges. Om denne biografien ikke skapte kulten, gjorde den i hvert fall sitt til at den ble kraftig styrket.

Kulten for denne helgenen er like viden kjent som hans historie er obskur og usikker. Selv om det ikke finnes noen spor av kulten før 1000-tallet, spredte den seg fra da av overalt, og litt etter litt ble kirker viet til ham, ikke bare i Frankrike, men i hele Vest-Europa, spesielt i England, Belgia, Spania, Italia, Sveits, Tyskland, spesielt i Bayern, og også i Bøhmen, Polen og andre land. Pilegrimer, blant dem konger, fyrster og kirkelige dignitærer, strømmet til Noblac (nå Saint-Léonard). Utallige mirakler tilskrives ham, og bare i den lille byen Inchenhofen i Bayern er det fra 1300- til 1700-tallet registrert rundt 4 000 nådebevis gjennom hans forbønn. Helgenen bevirket løsgivelse av fanger, hjalp kvinner i barsel og dem som var besatt av onde ånder, mennesker og dyr som var rammet av sykdom.

Leonards biograf forteller at noen fanger ble befridd fra sine lenker på mirakuløst vis gjennom hans bønner, og ifølge Surius dro deretter mange til ham med sine lenker for å slutte seg til ham som disipler. Flere forfattere forteller om befrielsen av herren Martel av Bacqueville i landskapet Caux på 1300-tallet. Han var sammen med to andre franske adelsmenn havnet i tyrkisk fangenskap. Da avslørte en dag den slaven som var hans fangevokter, at han skulle henrettes dagen etter. Da falt Martel på kne, påkalte tillitsfull Leonard om hans forbønn og lovte at hvis han ble reddet, skulle han bygge et kapell til hans ære. Deretter sovnet han, og da han våknet, fant han seg ved inngangen til skogen i Bacqueville, mens han fortsatt bar lenker om sine hender og føtter. Av takknemlighet til sin befrier lot han straks bygge et kapell til hans ære i sitt slott, og til minne om dette underet holdt innbyggerne på stedet hvert år en høytidelig prosesjon.

Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, skrev Leonard inn i Martyrologium Romanum da han reviderte det på 1500-tallet. Han henviser til de hellige Beda den ærverdige og Ado av Vienne som vitner, men der tok han feil. Det er ingen spor av noen kult i liturgiske bøker, kirkevigsler eller inskripsjoner før på 1000-tallet. I senmiddelalderen ble han en av de mest populære helgenene i Frankrike, England og Tyskland, spesielt Bayern, hvor han ble mye mer berømt enn i sitt hjemland. Der er han den mest folkekjære helgenen, og ikke mindre enn 150 kirker er viet til ham. I en enkelt by ble 4 000 helbredelser og andre bønnesvar tilskrevet ham mellom 1300- og 1700-tallet. Hans fest den 6. november feires mange steder med prosesjoner og folkloristiske opptog. Mest kjent er Leonardi-rittene i Bad Tölz.

I Sussex og Roxburgh i England finnes byer som bærer hans navn. Han er skytshelgen for gravide kvinner på grunn av legenden, og for fanger og krigsfanger. Legenden forteller at han kunne løse alle fangers lenker, ja, som en hjelp i nøden kunne fangene bare rope på den hellige Leonard, så sprang lenkene og fengselsportene føk opp! På slutten av 1000-tallet hadde hans navn allerede blitt berømt blant korsfarerne som var fanget av muslimene. En av dem var korsfarerprinsen Bohemund I av Taranto og av Antiokia (ca 1058-1111), sønn av Robert Guiscard, som i 1103 ble fridd fra muslimsk fangenskap. Han besøkte deretter Noblac med en offergave i form av et par sølvlenker i takknemlighet for sin løslatelse. Delvis er Leonards patronat for fanger forklart med hans navns likhet med ordet lien, fransk for fotjern.

Leonards minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 6. november:

Nobilíaci prope Lemóvicum in Aquitánia, sancti Leonárdi, eremítæ.

I byen Noblac [nå Saint-Léonard-de-Noblat] i nærheten av Limoges i Aquitania, den hellige Leonard, eremitt.

Han kalles Leonard av Limoges, Leonard av Noblac (Leonardus Nobiliacum) eller Noblat eller Nobilicum eller Leonard av Limousin. Han avbildes gjerne i svart munkedrakt eller som abbed med stav i den ene hånden og lenker i den andre, og i kunsten er hans symboler fotjern, lenker eller håndjern. Noen steder regnes han med blant De 14 nødhjelperne, men han står ikke på den vanligste listen. I kunsten fremstilles han vanligvis med lenker i sine hender. Bollandisten Papebroch sier at han ofte fremstilles i levittdrakt, og av dette slutter hagiografen Alban Butler at han må ha vært diakon, i tilfelle mottok han sannsynligvis vigslingen før han forlot klosteret Micy. Noen mener at hans prekener tydet på at han var prest, men dette kan ikke sannsynliggjøres. Opplysningen i biografien om at Remigius vigslet ham til biskop, er høyst usannsynlig. Martyrologium Romanum kaller ham ganske enkelt «eremitt».

På søndagen etter 6. november blir det i Saint-Léonard-de-Noblat feiret en stor ridderfest til hans ære. Det brorskapet som ble grunnlagt til hans ære i 1358, går tilbake til en grunnleggelse av korsfareren Bohemund. Til ridderfesten fremstiller brorskapet en borg av tre, som blir satt på en stolpe og slått av riddere med stokker til den går i småbiter, som så folk tar med seg hjem som lykkebringere. Kirken over hans angivelige grav har et av de mektigste klokketårnene i Frankrike, som var stasjon for pilegrimer på valfart til Santiago de Compostela. Blant dem som stanset der, var Richard Løvehjerte og Pipin den lille eller Karl VII.

Han er skytshelgen for en rekke steder i Italia, og en kilde regner opp disse 32: Ardore, Baselice, Borgoricco, Cariati, Castelmauro, Castelnuovo, Castelsilano, Colli a Volturno, Conegliano, Lajatico, Malgrate, Manciano, Mascali, Masi Torello, Mongiuffi Melia, Montallegro, Monte Rinaldo, Montorio Romano, Moriago della Battaglia, Offida, Partinico, Portigliola, Saint-Rhémy-en-Bosses, San Leonardo, San Leonardo in Passiria, Serradifalco, Serramanna, Sgurgola, Trebisacce, Vernio, Villadose og Zuglio, samt Kirkop på Malta. I England, med sine kulturelle forbindelser til regionen, ble hele 177 kirker viet til ham. I Frankrike er det selvsagt enda flere, og det er også mange i Tyskland, spesielt i Bayern.

I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Junian av Comodoliac (fr: Junien), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).

Han spiller en aktiv rolle i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. De finner sted hvert syvende år, sist i 2009. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. de består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.

Bollandistene skriver at det i Frankrike på 500-tallet var tre hellige med navnet Leonard, og disse blir ofte blandet sammen. Den første og mest kjente er «vår» Leonard i landskapet Limousin (Lemovicensis), også kalt «den store», den andre er den hellige Leonard av Corbigny eller Vandœuvre (Corbiniacensis vel Vendoperensis) og den tredje er den hellige Leonard av Celles (Cellensis), mens den hellige Leonard av Dunois (Dunensis), som hos Butler og Migne betegnes som samtidige med Leonard av Noblac, ikke nevnes av bollandistene.

Oppe på Berninis kolonnader på Petersplassen står det til sammen 140 statuer, og statue nr 2 på kolonnadens høyre (nordre) arm viser den hellige Leonard.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Hallam, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, Butler 1866, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, comelicocultura.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000