Den salige Laura Vicuña (1891-1904)

Den salige Laura del Carmel Vicuña ble født den 5. april 1891 i Santiago de Chile og ble døpt den 24. mai. Hun var eldste datter av José Domingo Vicuña og Mercedes Pino. Hennes far var soldat og tilhørte en fornem chilensk familie, som også den første erkebiskopen av Santiago, Manuel Vicuña, stammet fra. Tre måneder før Laura ble født var det et revolusjonsforsøk i Chile, og det brøt ut borgerkrig. Det var starten på en periode med kamp og engstelse blant tilhengerne til det beseirede konservative partiet. Familien flyktet fra de revolusjonære styrkene til Temucu i Sør-Chile. Der ble Lauras søster Julia Amanda født i 1893, men få dager senere døde faren av et plutselig slagtilfelle, utslitt både fysisk og mentalt. Det var like før Lauras treårsdag.

Moren hadde da ikke noe å leve av, så hun tok med seg barna og flyktet til staten Neuquen i Argentina for å søke arbeid som kokke eller rengjører. Hun dro først til Las Lajas, men der fikk hun ikke noe arbeid. En dag søkte hun arbeid på Quilquihue, en stor hacienda eid av den velstående landeieren Manuel Mora. For å klare seg økonomisk lot Señora Mercedes seg overtale av hans løfter om hjelp og beskyttelse, og hun ble hans elskerinne. Som takk betalte han for Lauras og søsterens skolegang hos Don Bosco-søstrene, «Døtre av Maria, De Kristnes Hjelp (Maria Auxiliatrix)» (Filiae Mariae Auxiliatricis – FMA). Kongregasjonen var grunnlagt i 1872 i Italia av de hellige Johannes Don Bosco og Maria Mazzarello og var den første kvinnelige misjonærgruppen som reiste til Sør-Amerika i 1877.

De to søstrene Vicuña begynte på skolen i Junín de los Andes den 21. januar 1900, få måneder etter at den ble åpnet. De bodde på skolen, og hos søstrene var Laura svært lykkelig og tjenestevillig. Hun var en leder i sport, og hun hjalp de yngre barna med deres daglige oppgaver. Hun var også fredsmaker når barna kranglet. Hun mottok sin første kommunion den 2. juni 1901, og moren var kommet til skolen i den anledning. Men til Lauras store sorg kunne ikke moren motta kommunionen fordi hun levde i strid med Kirkens lære. Etter det ba hun stadig om at moren måtte komme tilbake til Gud og få tilbake sitt gode humør, men de snakket aldri om det. Den 8. desember 1901 sluttet Laura seg til Brorskapet av Marias barn.

Da Laura var 11 år gammel og nærmet seg puberteten, var hun hjemme på sommerferie i 1902, og da var morens elsker ofte full og forsøkte gjentatte ganger å tvinge seg inn på henne. Men i følge en beretning forsvarte hun seg ved hjelp av et kyskhetsbelte av jern. Da nektet han å betale hennes skolepenger, og hun og hennes søster begynte å arbeide for å kunne betale selv. Men da søstrene hørte om historien, tilbød de seg å betale for jentene selv. Moren var flau over dette tilbudet, og hun sendte bare Laura tilbake til skolen mens Julia ble værende hjemme. I 1902 søkte Laura søstrene om å få slutte seg til ordenen som postulant, men det ble avslått på grunn av morens konkubinat. Men hun fikk lov til å avlegge løfter privat. Påsken 1902, den 29. mars, ble hun fermet (konfirmert) sammen med sin søster av biskop Juan Cagliero.

Laura ble syk på grunn av presset i sin situasjon, og vinteren 1903 var ekstrem hard i Junín, med kontinuerlig regn og fuktighet. Laura ble svakere for hver dag, og selv om moren tok henne hjem til Quilquihue, hvor klimaet var bedre, ble hun ikke bedre. Den 14. januar ble hun også alvorlig slått av morens berusede elsker. Som en kombinasjon av disse forholdene døde hun den 22. januar 1904 i Junín de los Andes, tre måneder før sin 13-årsdag. Med tillatelse fra sin skriftefar fortalte hun moren at hun ga sitt liv som sonoffer for hennes omvendelse. Moren forsonet seg straks med Gud og flyttet bort fra elskeren.

Historien om hennes heroiske forsvar av sin dyd mot denne manifestasjonen av latinsk machismo og hennes ofring av sitt liv for morens omvendelse, spredte seg snart ut over Chile og Argentina. Undersøkelsene om hennes hellighet begynte i 1955, og saligkåringsprosessen skjøt fart av rapporten om en mirakuløs helbredelse som ble tilskrevet hennes forbønn i Santiago i 1958.

Den 5. juni 1986 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. august 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 3. september 1988 i Colle Don Bosco under hans besøk til Torino i Nord-Italia for å feire 100-årsjubileet for Don Boscos død. Colle Don Bosco er landsbyen hvor Don Bosco ble født. Hennes minnedag er dødsdagen 22. januar. Poenget med at ordenen kunne ha reddet hennes liv ved ikke å nekte å ta henne opp på grunn av morens levemåte, ser ikke ut til å ha vært tatt opp. Hun er nå gravlagt i kapellet i Colegio María Auxiliadora i Bahia Blanca i Argentina.