Den hellige Makarios diakonen av Huleklosteret (1200/1300-t)

Den hellige Makarios (lat: Macarius; ru: Makarij; Макарий) levde på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet i Russland. Han ble munk i De fjerne hulene i huleklosteret i Kiev, i dag hovedstaden Kyjiv i Ukraina.

Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.

Makarios' fremste kjennetegn var hans mangel på eietrang. Han hadde stor nidkjærhet for Guds tempel og fastet og leste de hellige skrifter konstant. Tradisjonen forteller at han ofte var syk som barn, og hans foreldre avla løfte om at de ville gi sin sønn til Huleklosteret dersom han fikk helsen tilbake. Gjennom sin mildhet og ydmykhet vant han brødrenes kjærlighet, og de lærte ham å lese og skrive. På grunn av sin store fromhet ble han viet til diakon, og Herren ga ham også undergjørende gaver.

Hans minnedag er 19. januar på grunn av hans navnebror, den hellige Makarios av Egypt (ca 300-390), som vestkirken feirer den 15. januar. I tillegg feires han den 28. august, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De fjerne hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».