Den salige Margareta av Lorraine (1463-1521)

Den salige Margareta (fr: Marguerite) ble født i 1463 på slottet Vaudémont i Lorraine (Lothringen) i Frankrike. Hun var datter av hertug Fredrik (Ferri) av Lorraine og hans hustru Yolande d'Anjou. Hennes bestefar var kong René I av Napoli (René den Gode; Le bon roi René) (1409-80). Han var hertug av Anjou, greve av Provence (1434-80), greve av Piemonte, hertug av Bari (1430-80), hertug av Lorraine (1431-53), konge av Napoli (1438-42; titular 1442-80) og titular konge av Jerusalem (1438-80) og Aragón (1466-80) (inkludert Sicilia, Mallorca og Corsica), og angivelig Stormester av Sionlosjen.

René I d'Anjou hadde to døtre: Marguerite, som giftet seg med kong Henrik VI av England (1422-61; død 1471), og Yolande, som giftet seg med hertug Ferri. Margareta var fjernt i slekt med den hellige Elisabeth av Ungarn (av Thüringen), og allerede i barne- og ungdomstiden forsøkte hun å leve som Elisabeth, som hun holdt svært høyt. Hennes utpregede religiøsitet og hennes velgjørenhet mot de fattige var snart kjent over alt.

Margareta ble foreldreløs i ung alder og vokste opp i Aix-en-Provençe hos kong René, bestefaren. Da han døde i 1480, ble hun sendt tilbake til sin bror, René II. Han giftet henne bort som 25-åring i 1488 i Paris med den 23 år eldre hertug René av Alençon. Men etter et lykkelig ekteskap ble hun enke allerede i 1492, og satt igjen alene som 32-årig enke med tre små barn. Hun overtok regjeringsansvaret i Alençon på deres vegne og viet sitt liv til å oppdra barna, til å forvalte eiendommene og til å hjelpe de trengende.

Det første hun måtte gjøre var å få formynderskapet over barna, som kong Karl VIII av Frankrike (1483-98) prøvde å ta fra henne. Hun slo seg ned på slottet i Mauves, og i over tyve år regjerte hun som en god og rettferdig herskerinne, elsket og aktet av folket. Hun brukte nesten hele sin formue på de fattige eller til å grunnlegge kirker og andre kristne institusjoner, som hun deretter like rundhåndet utstyrte og støttet. Da sønnen Karl ble voksen og giftet seg, var hans arv et rike som var i betydelig bedre stand enn da faren døde.

Margareta var kommet under innflytelse av den hellige Frans av Paola, og siden mannens død hadde hun levd er genuint asketisk liv. Da barna var voksne og vel forsørget, kunne hun endelig virkeliggjøre sitt største ønske, sluttet seg til fransiskanernes tredjeorden (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) og trakk seg rundt 1513 tilbake til Mortagne vest for Chartres og sørøst for Argentan. Her var det et kloster, noe som gjorde henne anledning til å ta seg av de fattige og de syke. Senere tok hun noen av nonnene fra dette klosteret og etablerte et nytt kloster i Argentan og ga det regelen til klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC). Hun selv trådte inn sammen med sin svigerinne, den salige Filippa de Gheldre, men hun nektet å akseptere embetet som abbedisse. Hun avla løftene den 11. oktober 1520.

Men hun fikk ikke oppleve mer enn noen måneder som nonne. Hun døde den 2. november 1521 i Argentan, 58 år gammel. Søstrene gravla sin grunnleggerske i klosterkirken. Under Den franske revolusjon ble kisten åpnet i 1792 og det tynne, skjelettaktige legemet ble innpakket i et klede og flyttet til kirken Saint-Germain i Argentan. I kisten ble det funnet et lite relikvar som inneholdt Margaretas hjerte.

Året etter ble hennes grav ødelagt av en gruppe revolusjonære, beskrevet som jakobinerne. De vanhelliget legemet på en måte som ikke er sikkert kjent og kastet det i en fellesgrav og relikviene gikk dermed tapt. Selv ville hun kanskje ha funnet noe passende i denne vanhelligelsen, siden den forente henne med de fattige og navnløse menneskene som hun hadde vært så hengiven. Hennes hjerte oppbevares fortsatt i sognekirken i Argentan.

Hun ble saligkåret den 20. mars 1921 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Benedikt XV (1914-22). Hennes minnedag er dødsdagen 2. november, men 6. november nevnes også. Klosteret i den lille byen Mortagne-au-Perche er i dag sykehus.