Den hellige Mikael Febres Cordero Muñoz (1854-1910)

Den hellige Mikael (sp: Miguel) ble født som Francisco Alois Febres Cordero Muñoz den 7. november 1854 i Cuenca i Ecuador, på over 2000 meters høyde i Andesfjellene. Hans bestefar León Febres Cordero hadde vært en fremtredende skikkelse i Ecuadors kamp som førte til uavhengighet fra spansk styre i 1822. Hans far Francisco Febres Cordero Montoya var også aktiv i den urolige politikken i landet. I tillegg snakket han fem språk flytende, og på den tiden sønnen ble født, var han professor i engelsk og fransk ved seminarkollegiet i Cuenca. Moren Ana Muñoz Cárdenas var en av nitten barn i en annen innflytelsesrik familie i Cuenca. Fem av dem ble nonner og en ble jesuittprest. Hun var alltid from og viet seg mer og mer til nestekjærlig arbeid.

Pancho eller Panchito, som han ble kalt i familien, var sykelig helt fra fødselen, og han gikk ikke før han var fem år på grunn av en deformitet av føttene, og hele livet hadde han store vanskeligheter med å gå. Det fikk faren til å regne med at han alltid ville bli en byrde for familien, mens hans mor alltid stolte på at han ville vokse seg sterk. Hun tok seg av utdannelsen av den usedvanlig gløgge gutten i hjemmet til han var ni år, men i 1863 var han blant de første som ble skrevet inn i det nye kollegiet som var åpnet i Cuenca av de kristne skolebrødrene.

Kongregasjonen Brødre av Kristne skoler (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum - FSC) er i USA kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet var grunnlagt i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle, var oppløst under Den franske revolusjon, men gjenopprettet da monarkiet ble gjeninnført i Frankrike. Fra 1837 spredte det seg raskt i den nye verden, først i Canada og deretter i USA. De seks franske brødrene som kom til Cuenca i 1862, sto for den første grunnleggelsen i Sør-Amerika.

Den unge gutten utmerket seg raskt på skolen, og han ble valgt til å holde velkomsttalen ved et besøk av president Gabriel García Moreno, som deretter holdt nær kontakt med familien. Francisco gjorde skolen til sitt andre hjem og uttrykte tidlig ønske om å selv slutte seg til kongregasjonen. Men brødrene var fattige, utenlandske og ukjente og hadde ikke noe av prestisjen til de gamle ordenene, så hans ønske møtte sterk motstand i familien. Spesielt gjaldt dette en formidabel bestemor, Doña Mercedes Cárdenas. Guttens foreldre insisterte på at hvis han skulle følge et kall i Kirken, måtte han heller bli prest enn legbror. De sendte ham derfor til seminaret i Cuenca, som han hatet. Han ble der bare tre måneder før dårlig helse tvang ham til å vende hjem, men han skrev at det virket som tre århundrer.

Nå var både hans mor og far villig til å la ham prøve kallet hos brødrene som legbror. Som den første latinamerikaneren sluttet han seg til kongregasjonen den 24. mars 1868. Samtidig endret han sitt navn til broder Mikael (Miguel) til ære for erkeengelen Mikael. Han var bare 14 år, men dette var før minimumsalderen for å slutte seg til en orden ble satt til 16 år. På grunn av sin skjøre helse fikk han tilbringe tiden som novise i Cuenca i stedet for å bli sendt til et novisiat i Frankrike. Som novise underviste han i spansk, fransk og engelsk i Cuenca, men etter bare et års novisiat ble han i 1869 sendt til hovedstaden Quito for å undervise på den seks år gamle skolen Beaterio der. Faren ble rasende og skrev til provinsialen og krevde at sønnen fikk forlate instituttet. Men Mikael insisterte høflig på at hans frelse lå her og ikke noe annet sted. Han var en begavet lærer og en flittig student.

Mikael ble med tiden forsonet med sin far da han ba sønnen om å intervenere hos presidenten for å sikre at en venn av ham, en dr. Arízaga, ble løslatt etter å ha blitt fengslet av politiske grunner. Mikael dro sammen med provinsialen for å treffe presidenten, som innvilget hans ønske. Faren skrev til Mikael og uttrykte sin takknemlighet og ga ham sin faderlige velsignelse. Deretter var forholdet mellom far og sønn hjertelig til faren døde i juli 1882.

Den 15-årige læreren ankom Quito i 1869 og begynte en karriere som skulle vare i de neste 38 år med stadig voksende heder. Han forberedte alltid timene sine omhyggelig og merket seg det individuelle potensialet til hver enkelt, mens han ikke gjorde noe skille mellom fattig og rik. Han var ennå ikke tyve år da han publiserte sin første av mange bøker, en spansk grammatikk som var så god at den i løpet av få år var foreskrevet for alle skoler i Ecuador. Syv andre lærebøker fulgte i løpet av få år. Han spesialiserte seg i språk. Selv om hans hovedspesialitet var spansk, behersket han også engelsk og fransk. Men offisiell anerkjennelse fikk han for sitt mesterskap i å undervise i spansk, og han ble gjort til offentlig eksaminator og inspektør for skolene i Quito.

Mikael var en begavet lærer, ydmyk og veltalende og høyt elsket av sine elever. Han var en mann full av nestekjærlighet og godt humør, og han levde et intenst liv av personlig bønn. Hans største glede var å forberede guttene på den første kommunion, som den gang ble gitt tidlig i tenårene.

President García Moreno fortsatte sin støtte til brødrene, og skolen blomstret. Antallet elever økte fra 250 i 1869 til 1000 i 1875. Men den 6. august 1875 ble García Moreno myrdet. Hans umiddelbare etterfølger fortsatte å støtte brødrene, men innen et år ble han erstattet av den mer revolusjonære general Veintimilla. Hans antiklerikale politikk truet endog med å stenge skolen, mens han på samme tid nektet noen av brødrene å forlate landet. Tingene roet seg igjen, men det var nå et mer fiendtlig klima. Skolen fortsatte, med broder Mikael som en så fremragende lærer at hans berømmelse begynte å spre seg over hele landet.

I 1887 ble han valgt til å representere den ecuadorianske grenen av Instituttet ved saligkåringen av dets grunnlegger, Johannes Baptist de la Salle. Det var et opplagt valg, selv om han ikke var superior, delvis fordi han hadde oversatt Johannes Baptists biografi og flere av hans skrifter til spansk. Han dro av gårde til Roma i november 1887 og ankom tidlig i februar året etter i tide til seremonien den 19. Ved tilbakekomsten til Quito organiserte han et triduum (tre dager) med feiringer i takknemlighet for saligkåringen og for å prise deres grunnlegger.

Mikaels studier av det spanske språk fant nå anerkjennelse i de høyeste akademiske kretser. En ny grammatikk han skrev ble foreskrevet for alle skoler i Ecuador. Han korresponderte lenge med akademikere og forfattere, og i 1892 ble han valgt inn i Akademiet for språk i Ecuador, noe som ga automatisk medlemskap i Det spanske kongelige akademi. Men dette var en ære han bare aksepterte under religiøs lydighet. Men når han først var valgt, spilte han en full og konstruktiv rolle i Akademiets aktiviteter. I tillegg til å være lingvist var han også poet, og med tiden gjorde hans litterære og poetiske arbeider at andre æresbevisninger fulgte:

Han ble automatisk korresponderende medlem av Det spanske kongelige Akademi, i 1900 ble han valgt inn som medlem av Académie Française og hedret med deres diplom, og i 1906 ble han utnevnt til korresponderende medlem av Akademiet i Venezuela. Men til tross for all akademisk heder var undervisning fortsatt hans første prioritet. Hans forbilde gjorde at mange av hans elever ble prester og sågar biskoper, blant annet var det en av hans tidligere elever, Carlos Maria de la Torre, som ble Ecuadors første kardinal som erkebiskop av Quito.

I 1894 ble det grunnlagt et eget De la Salle-institutt for utdanning av voksne i distriktet Celbollar i Quito. Mikael ble utnevnt til å undervise videregående klasser i spansk grammatikk og litteratur og til å være rådgiver for kostskoleelevene. I den hellige uke i 1895 trakk president Luis Cordero seg tilbake, og general Eloy Alfaro overtok embetet i spissen for en ny revolusjonær regjering. Skolen i Quito var avhengig av et månedlig stipend fra regjeringen, i januar 1896 ble stipendet kansellert etter en hendelse hvor studentene hadde nektet å synge nasjonalsangen som en protest mot Alfaro - mange av dem hadde mistet slektninger i hans revolusjonære opprør. Brødrene stengte skolen og De la Salle-instituttet, mens de åpnet en skole for de fattige med støtte av erkebispedømmet.

Mikael ble tilbudt viktige stillinger i regjeringens skoler, men han nektet å skille seg fra Instituttet. Nok en gang vendte han tilbake til elementær undervisning og forberedte barn til deres første kommunion. I tillegg til lærebøkene skrev han en katekisme og andre fromme bøker. Det må sies at de franske brødrene ser ut til å ha handlet med langt fra kollektiv heroisme i motgangstider. De lette etter første anledning til å forlate landet, og mange gjorde også alvor av det. Det ble gjort anstrengelser for å erstatte dem med lokale rekrutter, og Mikael ble utnevnt til novisemester. Denne posten hadde han, når det da fantes noviser, fra 1896 til 1905 og hadde like stor suksess som han hadde som lærer.

I 1902 ble Mikael utnevnt til leder for friskolen Sagrada Familia (Den hellige familie), som hadde vokst til over tusen studenter med en kommunitet på 22 brødre. Men etter bare ti måneder ble han fritatt for denne posten av grunner som aldri har blitt helt klarlagt. Det er mulig at hans talenter ikke var best egnet til en posisjon med administrativt ansvar.

Samtidig ble det gjort fremstøt i Instituttet sentralt for å kalle ham til Europa. Den offisielle anmodningen kom i mars 1907, med et løfte om at han bare skulle være borte i fire eller fem år. Han skulle reise til kongregasjonens moderhus i Lembecq-lez-Hal i Belgia, hvor det var flyttet til etter at det ble utvist fra Paris av en antiklerikal republikansk regjering. Han reiste via Guayaquil, hvor han merkelig nok ikke gjorde noe forsøk på å besøke sin søster som bodde der, før han ble beordret til å gjøre det. Derfra dro han via Panama og New York, hvor han tok SS Lorraine til Le Havre, og derfra til Paris. Der fikk han umiddelbart en forkjølelse som nesten tok livet av ham. Fra Paris skrev han: «Jeg har mitt rom, noen bøker og et kapell i nærheten. Det er fullkommen lykke».

Men nok en gang var han som «en fisk på land». Instituttet, som drev et trykkeri mer eller mindre hemmelig i Paris, klarte ikke å gjøre nytte av hans spesielle evner, men satte ham til å oversette franske lærebøker til spansk. Han aksepterte uten sure miner, men hans brev tilbake til Ecuador avslørte hans hjemlengsel. I juli 1907 flyttet han til Lembecq, hvor atmosfæren var mer internasjonal og stimulerende. Men om høsten ble det belgiske klimaet for mye for hans helse, og vinteren ble tilbrakt i tilbakevendende feberanfall.

Neste sommer ble han på grunn av helsen sendt til Premià de Mar på middelhavskysten nord for Barcelona i Spania, hvor det var startet et juniornovisiat. Han underviste og arbeidet på flere lærebøker, både sine egne og oversettelser. Men igjen ble han rammet av antiklerikalisme og revolusjon, denne gang i det som har blitt kjent som la semana trágica, «den tragiske uken», i Barcelona, som begynte med erklæringen av generalstreik den 26. juli 1909. Kirken var dypt involvert i den høyreorienterte politikken som streiken i virkeligheten var rettet mot, og kirker ble snart satt i brann.

Brødrene og novisene ble rådet til å bli hvor de var for å hindre at bygningene ble plyndret og brent, men med en ryggsekk for hver pakket i tilfelle de måtte flykte opp i fjellene. Om kvelden den 28. juli ble den nærliggende jernbanestasjonen satt i brann, men novisiatet ble spart. Neste dag sendte brødrene utsendinger til regjeringstroppene i Barcelona, som sendte en slepebåt og en kanonbåt for å evakuere dem dagen etter. De vendte tilbake etter omtrent en uke, og fant at statuen av Vår Frue som Mikael hadde plassert i vinduet for å beskytte huset, fortsatt var der og ingenting var ødelagt.

Men hendelsen gjorde at Mikaels helse ble enda dårligere, og denne gangen skulle han aldri komme seg igjen. I en tid fortsatte han å skrive og undervise som normalt, og i oktober klarte han til og med til sin store glede å besøke helligdommen til Jomfruen av Pilár i Zaragoza. Men mot slutten av 1910 fikk han en alvorlig forkjølelse, som raskt utviklet seg til lungebetennelse. Han fikk de siste sakramentene den 7. februar, og to dager senere, den 9. februar 1910, døde han i Premià de Mar mens han hvisket: «Jesus, Maria og Josef, jeg gir dere mitt hjerte og min sjel». Neste dag ble han gravlagt på kirkegården tilknyttet brødrenes hus i Premià.

Da nyheten om hans død nådde Ecuador, kjente hele landet en følelse av tap, som snart utviklet seg til en overbevisning om at i ham skulle Ecuador få sin første anerkjente helgen. Prosessen med å samle opplysninger startet i 1922, og hans sak ble formelt åpnet den 13. november 1935. Hans intakte legeme ble overført til et forseglet skrin i kapellveggen i Premià i 1925. Kapellet ble den 21. juli 1936 plyndret og vanhelliget av venstreorienterte styrker etter at borgerkrigen brøt ut, men hans levninger ble ikke ødelagt. En ung eksbroder alarmerte Ecuadors konsul i Barcelona om hvilken fare Mikaels legeme var i, og konsulen fikk tillatelse til å frakte det til sitt hjemland.

Mikaels legeme ble mottatt i Guayaquil med stor glede den 5. februar 1937 og fortsatte i triumf til Quito, mens det ble meldt om helbredelser langs veien. Han fikk sitt siste hvilested i novisiatet i en forstad til Quito. Her ble hans grav raskt et valfartsmål, og den apostoliske saligkåringsprosessen ble åpnet i Roma i 1938. I 1950 markerte store feiringer i Ecuador 100-årsdagen for hans fødsel, og regjeringen i Ecuador reiste et stort minnesmerke i marmor og bronse til hans ære i Quito i 1955. 30.000 skolebarn deltok i en parade ved åpningen den 4. juni.

Han ble endelig saligkåret den 30. oktober 1977 av pave Paul VI (1963-78) sammen med sin medbror Mucianus Maria Wiaux. Samme dag som saligkåringen skjedde, ble fru Beatrice Gómez de Nunez, som hadde uhelbredelig myasteni (muskelsvekkelse), fullstendig helbredet. Hun hadde tidligere sammen med hele sin familie bedt om Mikaels forbønn. Denne helbredelsen ble anerkjent av Vatikanets medisinere og teologer som mirakuløst, noe som åpnet veien for en helligkåring.

Mikael ble helligkåret på misjonssøndagen den 21. oktober 1984 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma som den første fra Ecuador. Blant de som var til stede ved seremonien, var den nyvalgte presidenten av Ecuador, León Febres Cordero. Hans oldefar var bror av Mikaels farfar. Mikaels minnedag er dødsdagen 9. februar.

Mikaels spiritualitet var svært preget av hans egen tid, og spesielt av en latinsk spiritualitet fra den tiden. Han skrev en åndelig dagbok i førti år, inkludert alle forsetter gjort under årlige retretter. Dette viser en bemerkelsesverdig konsistens i hans åndelige liv, bygd omkring en omhyggelig samvittighetsransakelse og observans av brødrenes regel. Men bak dette er det noe som fikk dem som kjente ham til å se en enestående hellighet i ham fra ung alder; det må ha vært kjærligheten til Gud som inspirerte alt han gjorde og skrev. De uttrykkene dette fikk, kan virke søtladne og til og med teatralske i dag, en gang skrev han en kjærlighetserklæring til Gud i sitt eget blod, men det var likevel drivkraften i hans liv. Hans spesielle hengivelse var til personen Jesus, symbolisert i Jesusbarnet og hans Hellige hjerte, til den hellige Josef og fremfor alt til den hellige Maria, og han viet hver dag til et spesielt aspekt ved henne. Hele hans liv var gjennomstrømmet av tjeneste for alle.