Den hellige Marcian av Kyrros (d. ~387)

Minnedag: 2. november

Den hellige Marcian av Kyrros (d. ~387)

Den hellige Marcian (Marcianus, Martianus, Markianos) ble født tidlig på 300-tallet i Kyrros (Cyrrus, Cyrus, Kyrrhos; lat Cyrrhus; gk: Κύρρος; arab: Kūrus) nord for Antiokia i Syria, i dag ruiner rundt fjorten kilometer nordvest for Kilis i Tyrkia. Han var sønn av en patrisier. Alt vi vet om ham, stammer fra den innflytelsesrike forfatteren og teologen Theodoret (ca 393-ca 457), en av dem som fortsatte den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesareas (ca 260-340) arbeid, og biskop av Kyrros (423-57). Opplysningene finner vi i hans bok «Munkehistorie» (Historia Religiosa) fra 423, hvor det tredje kapittelet er viet Marcian.

Theodoret forteller at Marcian ga opp en strålende militær karriere for å tjene Gud. Han var en mann som gjorde alt fullt og helt, så han bestemte seg for å leve som munkeeremitt i ørkenen Khalkis (gk: Χαλκίς) mellom Antiokia og Eufrat. Han valgte den delen av ørkenen som var mest øde, hvor han bygde en liten eneboerhytte med en liten hage. Theodoret understreker hans botsånd og forteller at cellen var så trang og lav at Marcian verken kunne stå eller ligge i den uten å bøye seg. I sin ensomhet, som han så på som Paradis, tilbrakte han dagene med å synge Salmene, lese, be og arbeide. Alt han spiste var brød i små mengder, men alltid nok til å gi ham styrke nok til å gjøre alt det Gud krevde av ham.

Til tross for Marcians ønske om å leve ukjent for andre mennesker, begynte ryktet om hans visdom og hellighet å spre seg langt ut over landets grenser. Hans lille celle i Khalkis ble mål for mange mennesker som søkte trøst og visdom. Han ble snart nødt til å motta sine to første disipler, Eusebius og Agapetus. Snart hadde han et betydelig antall fremtredende disipler, og han utnevnte Eusebius til abbed for dem. Selv forlot han aldri sin celle, men han underviste dem som kom til ham for instruksjon. Han vendte mange bort fra kjetteri og førte dem til den ortodokse tro.

En gang kom den hellige patriark Flavian I av Antiokia (381-404) sammen med fire andre biskoper og ba om å få høre på Marcians vanlige åndelige foredrag. Marcian ble fullstendig overveldet, og først var han ute av stand til å svare. Etter å ha sittet der ganske lenge uten å si et ord, påpekte hans gjester at hans taushet kunne være et tegn på ydmykhet, men også på manglende nestekjærlighet. Da svarte han: «Universets Gud taler til oss hver dag gjennom sine skapninger og gjennom verden rundt oss. Han instruerer oss gjennom evangeliet, hvor vi lærer hva vi bør gjøre både for oss selv og andre. Han skremmer oss med sine trusler om straff og ansporer oss med løftet om himmelsk belønning. Hva mer skulle Marcian kunne legge til alt dette? Marcian, som i likhet med de andre ikke lytter til sin Gud eller følger hans hellige råd?»

En annen gang fikk han besøk av en eremitt som levde i den samme ørkenen. Marcian tilbød ham noe å spise, og dette sjokkerte den andre. Marcian sa da: «Å faste fra føde må ikke settes høyest. Vi må sette nestekjærligheten høyere enn alt. Nestekjærligheten er et bud til oss fra Herren og er for å prise ham. Fasten er derimot avhengig av vårt eget valg. Det er ikke tvil om at vi må ære Guds bud høyere enn vår askese».

Til tross for dette levde Marcian fattig og asketisk, og han gjorde det frivillig og med glede, men han gjorde ikke disse tingene til målet for sitt liv. Menneskets eneste mål er i virkeligheten nestekjærligheten, selv for den som lever langt unna andre mennesker. I følge Theodoret utførte Marcian en rekke mirakler. En gang krøp en slange inn i hans celle. Den hellige gjorde da korsets tegn, og slangen gikk straks opp i flammer. Når den hellige leste om natten, skinte et himmelsk lys for ham. Men det uunngåelige ryktet som undergjører gjorde ham svært pinlig berørt. Han nektet å høre alle bønner om mirakuløse forbønner, og da en viss eremitt kom på vegne av en mann fra Beroea for å få noe olje velsignet for sin syke datter, nektet Marcian kategorisk. Men i samme øyeblikk ble jenta frisk.

Marcian levde lenge og ble en gammel mann, og i hans siste år ble han plaget av en usømmelig pågåenhet fra rivaliserende mennesker som så frem til å få hans døde legeme i sin varetekt. Flere gikk så langt at de bygde kapeller på ulike steder hvor de skulle gravlegge ham, blant dem var hans nevø Alipius. Marcian fikk derfor Eusebius til å love å gravlegge ham i hemmelighet.

Da Marcian døde rundt år 387, oppfylte Eusebius sitt løfte, og det var først femti år senere at graven ble oppdaget. Da ble relikviene høytidelig skrinlagt og ble et valfartsmål. Marcians minnedag er 2. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. I den ortodokse kirke ser han ut til å minnes to ganger, den 18. januar i tillegg til den 2. november.

av Webmaster publisert 06.08.2008, sist endret 28.11.2015 - 02:52