Den hellige Mikael av Tver (1272-1318)

Den hellige Mikael Jaroslavitsj (ru: Mikhail; Михаил Ярославич) ble født i 1272 i Russland. Han var andre sønn av storfyrst Jaroslav III Jaroslavitsj (1220-71), en bror av den hellige fyrst Alexander Nevskij (1220-63), og hans andre hustru Xenia (ca 1246-1312), kjent som den hellige Xenia av Tarusa. Jaroslav var den første fyrsten av Tver (1252-71) og den tiende storfyrsten av Vladimir som Jaroslav III (1264-71). Men da Mikael ble født, var faren allerede død. Storfyrst Vladimir var på vei til Den gylne horde da han ble syk, og før han døde den 9. september 1271, mottok han tonsuren som munk med navnet Athanasius (ru: Afanasij; Афанасий). Mikaels mor Xenia oppdro sønnen i inderlig gudsfrykt.

Mikael fikk sin utdannelse og studerte under veiledning av erkebiskop Klemens av Novgorod (1274-99). Hans eldre bror Svjatoslav hadde overtatt fyrstedømmet Tver etter farens død (1271-85), men ved brorens død overtok Mikael som den tredje fyrsten av Tver (1285-1318). I 1285 bygde han en steinkirke til ære for Frelserens Transfigurasjon (Herrens forklarelse) som erstatning for en trekirke for de hellige Kosmas og Damian.

I 1294 giftet Mikael seg med den hellige Anna av Kasjin, datter av fyrst Dmitrij av Rostov. De fikk fem barn: Fyrst Dmitrij av Tver med kjælenavnet «Fryktelige øyne» (1299-1326), fyrst Alexander av Tver (1301-39), fyrst Konstantin av Tver (1306-46), fyrst Vasilij av Kasjin (d. etter 1368) og datteren Theodora (Feodora). Mikael og Anna ga sine barn en from, kristen oppdragelse.

I 1296 brøt det ut en blodig borgerkrig mellom to grupper av fyrster; på den ene siden sto den hellige Theodor den Sorte av Jaroslavl (ca 1237-99) og storfyrst Andreas Aleksandrovitsj, mens på den andre siden sto Mikael av Tver og Daniel Aleksandrovitsj av Moskva. Men ved Guds hjelp ble blodsutgytelse avverget. På et møte av fyrster i 1296 klarte biskop Simeon av Vladimir og biskop Ismael av Sarai å bringe fred til begge sider.

Etter Jaroslav IIIs død i 1271 overtok hans bror Vasilij av Kostroma som storfyrste av Vladimir (1271-77). Han ble etterfulgt av Alexander Nevskijs sønner Dmitri av Pereslavl (1277-94) og Andrej av Gorodets (1294-1304). Etter Andrej Aleksandrovitsjs død i 1304 (Jaroslav IIIs nevø) var det Mikael som var arveberettiget til storfyrstetronen i Vladimir. Dette skyldtes arvefølgesystemet som var fulgt siden Jaroslav den vise, nemlig det kollaterale rota-systemet hvor tronen ikke passerte fra far til sønn, men lateralt fra bror til bror (vanligvis til fjerde bror) og deretter til den eldste sønnen av den eldste broren som hadde sittet på tronen.

Vasily Veresjtsjagin (1842-1904): Mikael av Tver for den mongolske khanen

Mikael dro til Den gylne horde og fikk stadfestelse som storfyrste av Vladimir (1304-14; 1315-18) av khan Tokhta (1291-1312). Men fyrst Jurij Danilovitsj av Moskva (1281-1325) brydde seg ikke om Mikaels legale rettigheter og ville selv bli storfyrste. Han var eldste sønn av fyrst Daniel av Moskva (1261-1303), yngste sønn av Alexander Nevskij. I begynnelsen av striden mot Jurij hadde fyrst Mikael overtaket.

Mikael syntes trygg på storfyrstetronen, ettersom han var den legitime arvingen og var blitt stadfestet av khanen i Sarai, men motgangen begynte snart. Han ble i likhet med de fleste storfyrster av Vladimir akseptert som fyrste av Novgorod i 1309, men han havnet i strid med Novgorod, og det gikk så langt at han trakk tilbake sine løytnanter (namestniki) og avskar kornforsendelsene inn til byen i 1312. Han sto på vennskapelig fot med khan Tokhta, og opprinnelig også med hans etterfølger, Uzbeg Khan (1313-41). Mikael hyllet Uzbeg ved hans tronbestigelse i 1313 og forble i Sarai til 1315.

Men Mikael kom snart også i strid med kirken. Da metroplitt Maximos av Vladimir døde i 1305, ble metropolittsetet stående vakant i tre år (1305-08). En abbed ved navn Gerontius, som aspirerte til å bli primas av Russland, dro til Konstantinopel med en petisjon fra storfyrsten av Vladimir og Tver, Mikael av Tver, til patriarken av Konstantinopel med anmodning om at han skulle utnevne Gerontius til metropolitt for Russland. Men samtidig sendte kong Boleslas Jurij II av Galicia (1308-40) en motvillig hegumen til patriarken av Konstantinopel med en petisjon om at han ble konsekrert til metropolitt. Dette var den hellige Peter av Moskva (d. 1326). Patriark Athanasius av Konstantinopel (1289-93; 1303-09) opphøyde Peter til metropolitt for Russland. Etter sin retur til Russland i 1308, kom Peter til Kiev året etter, og derfra fortsatte han til Vladimir. Hans utnevnelse førte til et langvarig fiendskap mellom ham og Mikael av Tver.

Metropolitten stilte seg på Moskvas side ved flere anledninger. I 1309 utnevnte han David som erkebiskop av Novgorod, og David var sentral i krangelen som førte til at Mikael trakk tilbake sine løytnanter og avskar kornleveransene til byen. Jurij av Moskva hadde vunnet innflytelse i Novgorod mens storfyrsten var i Sarai. 1314 ba Novgorod om at Jurij måtte bli utnevnt til storfyrste og at Mikael ble avsatt. Mikael klarte til slutt å ta kontroll over byen igjen i 1316 med mongolsk hjelp. Men Jurij hadde ofte vært i Den gylne horde hos den nye khanen Uzbeg, som hadde gått over til islam og var preget av grusomhet og fanatisme. Men fyrst Jurij visste å glede khanen, og han giftet seg med hans søster Kontsjaka. Dette førte til at Uzbeg Khan i 1317 ga jarlik eller embetsdokumentet som storfyrst av Vladimir til Jurij.

Etter dette sendte khanen sin hær under mongolgeneralen Kavgadi for å hjelpe Jurij i hans kamp med Mikael Jaroslavitsj. Men den 22. desember 1317 beseiret Mikael og mennene fra Tver Jurij ved en landsby ved navn Bortenevo, fire mil fra Tver. Det ble tatt mange fanger, inkludert general Kavgadi, som Mikael løslot, og fyrst en Jurijs hustru Kontsjaka, som uventet døde i Tver. Fyrst Jurij og general Kavgadi baksnakket Mikael overfor khanen og anklaget ham for å ha forgiftet Kontsjaka. Dette er høyst usannsynlig, ettersom han visste hvor mye det ville koste ham politisk uten å vinne noen fordeler.

Men khanen ble rasende og truet med å ødelegge Mikaels fyrstedømme, og han forlangte at han kom til Den gylne horde for å avgi rapport. Mikael ønsket ikke å spille russisk blod i en underlegen strid med khanen, og han ville unngå en ødeleggende tatarinvasjon av Tver, så ydmykt dro han til horden, selv om han visste at dette betydde døden for ham. Han tok farvel med sin familie og med folket i Tver, og han mottok en velsignelse for sitt kommende martyrium av sin åndelige far, hegumen (abbed) Johannes.

Mikael kom til Den gylne horde i 1318 sammen med sin tolvårige sønn Konstantin. Der ble det holdt en skuerettssak, som fant Mikael skyldig i ulydighet mot khanen og dømte ham til døden. Han ble ført bort under bevoktning og satt i en kraftig gapestokk av tre. Den endelige dommen ble utsatt mens Uzbeg Khan dro på jakt. I tråd med sine vaner leste Mikael hele tiden psalteret i fengselet, og han priste Herren for å la ham få lide for ham. Han ba om ikke å bli forlatt i sine nåværende pinsler. Siden hans hender var låst fast i gapestokken, satt en gutt foran ham og snudde sidene i psalteret. Han satt i Den gylne horde i lang tid, mens han måtte tåle slag og hån. På forslag om å flykte svarte han at han aldri hadde flyktet for noen fiende, og han overlot sin skjebne i Herrens hender. Mikael var ikke forhindret i å få kristen trøst, for de to ortodokse prestene og hegumenene Alexander og Markus gjorde tjeneste for ham. Hver uke skriftet han og mottok Kristi hellige mysterier, og slik mottok han en kristen forberedelse for døden.

General Kavgadi, som tørstet etter hevn over storfyrst Mikael for sitt militære nederlag, klarte å få dødsdommen fra Uzbeg Khan, og han sendte sine mordere inn leiren hvor fangen ble holdt. De banket ham kraftig opp og sparket ham, før en av dem stakk Mikael med en kniv og skar ut hans hjerte. Dette skjedde den 22. november 1318.

Den hellige martyrens nakne lik ble vist frem og utsatt for krenkelser, og senere ble det dekket av et klede og plassert på en stor plate festet til en kjerre. Om natten ble to vakter satt ut for å vokte legemet, men de ble grepet av frykt og flyktet. Om natten så mange, ikke bare ortodokse, men også tatarer, to lysende skyer som skinte som solen over stedet hvor martyrens legeme lå og ga det beskyttelse. Selv om mange villdyr streifet over steppen, var det ikke et av dem som rørte ham. Allerede morgenen etter sa alle: «Fyrst Mikael var en helgen og ble uskyldig myrdet». Fra Horden ble fyrstens legeme overført til Moskva, hvor han ble gravlagt i kirken Frelserens Tre i Kreml.

Ett år senere, i 1319, fikk folket i Tver høre om sin fyrstes skjebne. Etter ønske fra hans hustru Anna av Kasjin, og etter anmodning fra folket i Tver, ble relikviene av Mikael overført til hans hjemby. Den 6. september 1320 ble de plassert i den kirken han hadde bygd til ære for Herrens Transfigurasjon (forklarelse). En lokal kult begynte for den hellige fyrsten snart etter overføringen av relikviene til Tver, og til tross for hans stridigheter med kirken mens han levde, helligkåret den russisk-ortodokse kirken ham på et konsil i 1549.

Den 24. november 1632 ble Mikaels intakte relikvier avdekket, og de hviler fortsatt åpent i katedralen i Tver. Den hellige fyrsten har ofte hjulpet Russland. I 1606 så polakkene og litauerne som beleiret Tver, gjentatte ganger en mirakuløs rytter ri ut av byen på en hvit hest med et sverd i hånden, noe som jagde dem på flukt. Senere, da de så et ikon av den hellige fyrst Mikael, stadfestet de med en ed til erkebiskop Theoktistos av Tver at rytteren virkelig var St. Mikael selv. Han minnes den 22. november.

Etter Jurij av Moskva (1318-22) overtok Mikaels sønner Dmitrij av Tver (1322-26) og Alexander av Tver (1326-27) som storfyrste av Vladimir. Alexanders sønn Mikael Aleksandrovitsj satt også på tronen en kort periode (1371-72). Alle tre ble drept i Horden. Mikaels nederlag samt Alexanders rolle, reell eller innbilt, i opprøret i Tver i 1327, gjorde at denne fyrstefamilien mistet khanens gunst, og makten gikk over til slekten Danilovitsj av Moskva.

Mikaels hustru Anna tok sløret og ble nonne i klosteret i Kasjin, hvor hun døde den 2. oktober 1368. Hun ble helligkåret i 1650 og igjen i 1909.