Den salige Maria Petkovic (1892-1966)

Minnedag: 9. juli

Den salige Maria Petkovic (kr: Marija) ble født den 10. desember 1892 i sognet Alle helgener i landsbyen Blato på øya Korcula på den dalmatiske kysten mellom Split og Dubrovnik i Kroatia, som da tilhørte Østerrike-Ungarn. Hun var den sjette av åtte barn av Antonius og Maria Petkovic, et velstående par som levde et eksemplarisk liv og oppdro barna som gode kristne. Maria gikk fra 1904 til 1907 i den offentlige skolen og deretter på en husholdningsskole drevet av «Nestekjærlighetens tjenerinner». Hun mottok sin første kommunion som 13-åring i 1905.

Maria viste tidlig en tilbøyelighet til fromhet og barmhjertighet. Etter å ha sett folkets lidelser, sult og savn, bestemte hun seg allerede som barn for å beskytte de fattige, «Herrens utvalgte og elskede søsken», som hun pleide å kalle dem. Som 14-åring avla hun den 21. november 1906 løfte om evig kyskhet, og samme år sluttet hun seg til foreningen «Marias døtre».

Selv om hennes helse var skjør og hun ofte var syk, og i tillegg til pliktene i hjemmet, ledet hun tre religiøse foreninger i Blato og ga undervisning i katekismen og generelle emner til barna til de bøndene som arbeidet på farens eiendom. Fra 1909 til 1919 var hun leder for de 300 medlemmene av Marias døtre. Hun var medlem av «Foreningen Den gode hyrde», en gruppe av tyve unge kvinner som besøkte de syke og hjalp barn med å forberede seg for sin første hellige kommunion.

Marias far døde i 1911 da hun var 19 år gammel, og hun måtte hjelpe til med å oppdra sine yngre søsken. Hun grunnla «Selskapet av katolske mødre» i 1915. Hun ledet en gruppe på 200 fransiskanertertiarer i 1917 og begynte å arbeide i et suppekjøkken drevet av Nestekjærlighetens tjenerinner.

På festen for Herrens bebudelse den 25. mars 1919 sluttet Maria og hennes venninne Marija Telenta kongregasjonen Barmhjertighetens tjenerinner. Men i mai døde superioren og de italienske søstrene forlot sitt hus i Blato for å dra til Dubrovnik. Maria, Marija og to andre kroatiske søstre ble igjen med ansvaret for arbeidet i området. Beveget av et levende ønske om å hjelpe de fattige og trengende, og etter ønske fra biskop Josip Marcelic av Dubrovnik, grunnla Maria en religiøs kommunitet med formål å utdanne stedets kvinnelige ungdom. Hun tok over huset til den tidligere kommuniteten, og sammen med sine ledsagere tok hun også over de institusjonene som var knyttet til det.

På festen for den hellige Frans av Assisi den 4. oktober 1920 etablerte hun kongregasjonen «Barmhjertige Fransiskanersøstre» (Milosrdné Sestry III Rehole Sv Frantiska). Ved sin ikledning tok Maria ordensnavnet «Maria av Den korsfestede Jesus» (Marija od Propetoga Isusa) og ble valgt til kongregasjonens superior. Kongregasjonen levde etter regelen til fransiskanernes tredjeorden, og biskop Marcelic godkjente den kanonisk i 1928. Den 6. desember 1956 ble kongregasjonen og dens konstitusjoner approbert av Den hellige Stol.

I et forfallent og trangt hus nær sognekirken startet kongregasjonen sitt virke. I begynnelsen tok nonnene i Blato seg personlig av 300 fattige barn og hjalp mange foreldreløse og enker. Da de hadde brukt opp sine egne midler, dro Maria ved flere anledninger til Slavonia og Vojvodina for å samle hjelp til de foreldreløse. Hun mottok også en donasjon fra pave Pius XI (1922-39). I 1923 overtok Maria omsorgen for barna i Kolevka barnehjem i Subotica, og etter det åpnet hun mange mottakssentre for barn i Slavonia, Vojvodina, Makedonia og Serbia.

Kongregasjonen fortsatte sine aktiviteter i Argentina, hvor søstrene arbeidet med barn i barnehager og skoler i tillegg til med syke barn. Maria levde i Latin-Amerika fra 1940 til 1952 og fremmet utdanningsaktivitet og velgjørende arbeid. I tillegg til katekese organiserte hun instruksjon i hygiene, økonomikk, husarbeid, sying og skredderi, strikking, sykepleie og maskinskriving.

I 1952 dro Maria til Roma, hvor hun i sentrum av byen kjøpte et hus som ble kongregasjonens hovedkvarter. Hun var overbevist om at hennes oppgave i kongregasjonen ikke var ledelse, men i offer og lidelse, bønn og oppofrelse til Herren, så etter førti år trakk hun seg i 1961 fra embetet som generalsuperior. Men hun fortsatte å følge begivenhetene i Kirken og kongregasjonen, spesielt Andre Vatikankonsil (1962-65).

Maria døde den 9. juli 1966 i Roma og ble gravlagt på den romerske kirkegården Campo Verano. Tre år senere ble hennes jordiske rester overført til huskapellet i kongregasjonens hovedkvarter. Der ble de til 1998, da de ble overført til hennes hjemsted Blato og gravlagt i krypten i klosterkapellet Kristus Kongen. Kongregasjonen har i dag 429 søstre i tolv land i Europa og Amerika. De utdanner barn og unge, pleier syke og gamle og arbeider i sognene. Rundt 250 av søstrene arbeider i Argentina, Paraguay, Chile og Uruguay.

Hennes saligkåringsprosess ble innledet på bispedømmenivå i 1989. Den 5. juli 2002 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Miraklet som ble godkjent på hennes forbønn, var redningen av tyve sjømenn i den peruanske ubåten Pacocha. Den 26. august 1988 vendte denne ubåten tilbake til sin base i Callao, ikke langt fra Lima, da den kolliderte med en japansk fiskebåt. Dette førte til en stor flenge i ubåten og batteriene ble fylt med vann. Mannskapet sto uten motorkraft eller elektrisitet. 23 sjøfolk kastet seg i havet og ble reddet, mens 25 andre var fanget inne i ubåten.

Kommandøren, som senere omkom, klarte å stenge ventilene fra utsiden på kommandobroen. Men hovedluftpumpen ble stående åpen, og vannet strømmet inn i ubåten og helt til maskinrommet. En løytnant på fartøyet, Roger Cottrina, skyndte seg til baugen og forsøkte å redde mannskapet som var nedenunder. I denne manøveren fikk en panamansk sjømann klemt fast foten i toppdekslet på en utgangsluke. Løytnant Cottrina klarte å løfte dekslet og få sjømannen fri, men en sterk bølge veltet ham og gled ned i rommet mellom den kjernefysiske reaktoren og batteriene. Baugen på ubåten sank, og tre sjømenn i maskinrommet ble drept.

Til tross for det enorme trykket fra vannet som strømmet inn, klarte løytnant Cottrina å klatre opp utgangsluken og stenge den. For å gjøre situasjonen verre, manglet slåen. Men han var i stand til å vri på låsehjulet manuelt og sette i bolten, og dermed hindret han vannet i å strømme inn og drukne de 22 overlevende sjøfolkene. De ble reddet fra ubåten dagen etter.

En militær granskning og senere en kirkelig kommisjon slo fast at dette var en eksepsjonell hendelse, siden å stenge pumpen under slike betingelser, ikke kunne oppnås med vanlig styrke. Løytnant Roger Cottrina innrømmet da at han hadde bedt til Maria Petkovic mens han forsøkte å hindre vannet i å fylle ubåten. Han hadde hørt om henne fra nonnene under et sykehusopphold og lest hennes biografi. Løytnant Cottrina var sikker på at hun hadde grepet inn for å redde ham og de fleste blant mannskapet på ubåten.

Hun ble saligkåret den 6. juni 2003 i Dubrovnik under pavens besøk i Kroatia (hans utenlandsreise nummer 100). Hennes minnedag er dødsdagen 9. juli.

av Webmaster publisert 06.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:47