Den salige Marianus av Roccacasale (1778-1866)

Den salige Marianus (it: Mariano) ble født som Dominikus di Nicolantonio (it: Domenico) den 14. januar 1778 i Roccacasale i bispedømmet Sulmona og provinsen L'Aquila i Abruzzi i Italia. Han var den yngste av seks barn av Gabriele og Santa d'Arcangelo, dypt troende bønder som oppdro sine barn til en levende tro og kjærlighet til landet. Unge Dominikus, med kjælenavnet Cicchetti, hadde oppgaven med å gjete flokken på gressgangene ved fjellet Morrone, som var blitt gjort berømt av den hellige pave Celestin V (1294-1294).

Det var i fjellområdets ensomhet at hans unge sjel ble formet i refleksjon og taushet. Der hørte han Herrens røst, og i en alder av 24 år trådte han den 2. september 1802 inn som legbror i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i klosteret San Nicola i Arischia i provinsen Abruzzi. Ved ikledning av drakten tok han navnet broder Marianus (it: Mariano), og i henhold til fransiskanernes skikk fikk han stedsnavnet som etternavn og ble kjent som Marianus av Roccacasale. Etter sin løfteavleggelse tilbrakte han tolv år i Arischia. Hans liv i disse årene kan oppsummeres i to ord, bønn og arbeid, og han utførte trofast de oppgavene som ble betrodd ham som snekker, gartner, kokk og portner.

I en alder av 37 år ba broder Marianus sine overordnede i 1815 om å få bli overflyttet til eneboerbosettingen San Francesco i Bellegra, et strengere kloster utenfor Roma. Der ble han i femti år til sin død. De første førti årene tjente han som portner, og han åpnet klosterets dører for mange fattige, pilegrimer og veifarende. Men han åpnet også hjertene til mange som til da hadde vært lukket for Guds nåde. For alle hadde han alltid et smil fulgt av fransiskanernes hilsen: Pax et bonum. Han ble berømt for sin store fromhet og nestekjærlighet.

Marianus hadde en spesiell kjærlighet til de fattige, han vasket deres føtter og ga dem suppe, og mildt og muntert, men likevel fast, minnet han dem om prinsippene i deres tro og resiterte Ave Maria med dem. Hans veldedige arbeid ble ikke alltid like godt mottatt, og det manglet ikke fornærmelser og trusler, men han visste å temme folk med mildhet og tålmodighet. All sin fritid brukte han til eukaristisk hengivenhet og aktiv deltakelse i messen, og han gjorde et uutslettelig inntrykk på alle som så ham knele i bønn foran sakramentet.

Han døde den 31. mai 1866, på Kristi Legemsfest, i Bellegra, 88 år gammel.

Hans saligkåringsprosess ble innledet den 2. desember 1895. Den 15. juli 1907 fulgte den kanoniske identifikasjon av hans relikvier. Den 13. mai 1923 anerkjente Vatikanet hans heroiske dyder, og han fikk tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 6. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Miraklet gjaldt et femten måneder gammelt barn som ble rammet av hjernehinnebetennelse, men som ble frisk takket være Marianus' forbønn.

Han ble saligkåret den 3. oktober 1999 av pave Johannes Paul II i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 31. mai. Hans relikvier befinner seg i kirken San Michele Arcangelo i Roccacasale.